II: Vindusbarna Sønner av Hebron (Sæverud/Torgersen) Abraham kom fra Babylon, fra sagabyen Ur Der drømte han om friheten og la ut på litt av en tur Han krysset elva Jordan og fant seg en frodig flekk Han slo opp telt og ba til sin Gud og jagde godtfolk vekk Og Abraham var gift, men hadde slavejenta med Og satte barn på henne når han ei natt følte for det Slik fikk han sønnen Isak og bastarden Ishmael Som siden skulle slåss og dø for landet Israel Den ene sa “Shalom” og den andre sa “Salaam” Og det betyr det samme, men de nådde ikke fram Når sønnene av Hebron skal gjøre opp til slutt Er brorskap blitt til hat og ord er blitt til krutt I dag er Isak voksen og bor ved Jordans strand Han dyrker appelsiner på brorens gamle land Og Ishmael er jaget til en leir langt nord et sted Der trener han med våpen for å få rettferdighet Mens Isak har raketter han har fått fra USA Har Ishmael et slitt gevær og kjemper like bra Mens hele verden klapper for hva Isak klarte sist Er Ishmael en utstøtt og en simpel terrorist Den ene sa “Shalom” og den andre sa “Salaam” Og orda betyr det samme, men de når ikke fram For sønnene av Hebron er et lite stykke jord Et påskudd til å drepe selv sin egen bror (fra LPen Tidene skifter, Parlophone 1972) Gjennomsnittsmannen fiser tolv ganger i døgnet. Sverre var snart moden for Guinness' rekordbok. Til frokost hadde han spist et eple, en banan, en liten klase grønne druer og en fersken, og skylt det hele ned med et glass grapefrukt-juice. “Fit for Life”-kuren, het det. Sverre kalte det “Fit for Fight”-kuren, og den gikk ut på at man bare hadde lov til å spise frukt fram til lunsj. Han hadde med seg en pose med nok et eple og to bananer, som han hadde liggende inne i kontrollrommet. Sverre måtte ned i vekt. Hvis det ikke var for at han snart skulle både opptre og spille inn videoer, hadde forfengeligheten vært nok i seg selv. Når Sverre så seg i speilet, syntes han ikke han så gammel ut. Folk sa han “så godt ut”, hvilket er et tveegget kompliment som vanligvis betyr “det ser ut som du har nok å spise”. Han hadde nesten ingen rynker og massevis av hår. Men det virket som om ansiktet hans hadde krympet, og ettersom han på forhånd hadde vage og ikke særlig markerte trekk, var det nærmest for katastrofe å regne. Øyne, nese, øyenbryn, munn og hake ble små arkipeler av folkeeid sjarm og personlighet i et hav av spekk. Han så ut som en karikatur av seg selv. Dette kunne man ikke vise til folket. “Fit for Fight” var eneste utvei. Men alle fruktsyrene og stivelsen, sammen med alt ølet han hadde tømt i seg før han gikk og la seg, gjæret noe ubegripelig i magen hans, og nærmere halv ett var han som en sperreballong, som ville ha steget mot taket dersom han ikke ventilerte ut noe av det. Det hadde vært en produktiv formiddag i Soundhouse-studioet. De hadde lagt ned gitardetaljer på et par låter, spritet opp et arrangement med et Balkan-inspirert (kanskje mest taterpåvirket) trekkspill, og nå var det Sverres tur. Han hadde satt mesteparten av vokalen på “Vindusbarna” — låta med Balkan-trekkspillet — og nå gjensto bare ett vers og inngangen til refrenget, som måtte lappes. Sverre hadde sunget flatt, uinspirert og slett ikke lite surt. På de siste innspillingene hans hadde de begynt å spide stemmen ørlite opp, slik at han skulle høres yngre og mer tent ut. Det foregikk ved at man tok opp sangen på noe lavere hastighet enn resten av påleggene, og når de gikk tilbake til normaltempo ble han nesten en heltone lysere i målet, og litt mer kontant i inngangene. Slingringsmonn når man arbeider med menneskestemmer er slett ikke stor; en stor ters bare, og Sverre ville låte som en smurf. Målgruppa ville ikke ha smurfesang. Sverre lengtet etter en øl. I den klamme og trange sangboksen kledd med nikotinbeiset furuplank sto gårsdagens sårede og falne, de fleste med sigarettsneiper i, langs veggene som luftfuktere fra helvete. Sikkert et dusin. Hva kom det av at studiopils aldri ble helt tømt? Han hadde lovet seg selv å slutte tidligere i dag, og vente med å ta en for tørsten til sesjonen var ferdig. Bakrusen var forsåvidt mild og medgjørlig, men dette med magen var noe ordentlig jævelskap. — Er du k-k-klar der inne? stammet Viggo, teknikeren, over talkback´en. Viggo sto på nominasjonslista til Radiumhospitalet, en radmager liten sprett og tidligere dansebandmusiker i Per Erix, som vippa ytterst på setet når han jobba, aldri uten en rødmix i kjeften. Studiofolk røyka aldri ferdigrøyk, fordi de brant så fort og fordi man aldri kunne regne med at noen var villig til å fly på Seven-Eleven etter ei ny pakke. (Dersom de da ikke tygde Nicorette så det skumma av dem, fordi det var et av de fancy studioene der man mente nikotin ville lage bøll med lydhodene og sånt.) Uten røyk og kaffe til teknikeren ville alt stanse opp. Viggo kunne rulle med ei hand mens han patchet om et helt effektrack med den andre. Sverre harket to ganger og viste fram tommelen. Et vers og et halvt refreng, og låta var i boks. Koredamene kom ikke før i morra. Lyset var dempet i kontrollrommet, men han kunne se både Knut Reiersrud og Lasse Hafreager der inne, bak Viggo. Hafreager var mannen med tater-trekkspillet (og mye annet på den nye skiva til Sverre), Reiersrud hadde lagt noe dobro og sånne ting før på dagen, og skulle kanskje inn igjen etterpå. — B-b-b-båndet går! sa Viggo. Kompet — seigt og bastant — kom dundrende inn i klokkene, Sverre harket igjen og målte avstanden til Sennheiser-mikrofonen, så ble den røde lampa tent. Sverre talte takter og sang, med så stor innlevelse han kunne: Katta på kirketrappa døser i solgangsbris Unga der ute spiller fotball og paradis Ei lita brun hånd griper ut etter katta, Pus slipper unna, det blir stilt fram mot natta Claro que si! Jovisst satt den. Nå kom mellomspillet, Hafreager på trekkspill, resten av kompet ga på et køl over til brua, det brakte skikkelig i Beyerdynamics-klokkene, så Sverre så sitt snitt til å slippe seg. Ordentlig. Sverre flirte. Ingen skulle ta fra ham at timing, det hadde han. En takt igjen til refrenget. Sverre talte opp og stemte inn i harmoni (førstestemmen var i boks allerede): Og mens vindusbarna sitter Og venter på godvær og latter og lek Gisler for steile prinsipper Er vi alle vindusbarn — Stopp! Vi hører på playbacket! sa Viggo, men Sverre kunne høre at stemmen hans var i ferd med å sprekke, noe var galt der inne. Sverre sto og ventet på playback, men da ingenting kom, tok han av seg klokkene. Han kunne skjelne gaplatter gjennom det angivelig lydtette vinduet inn til kontrollrommet, voldsomme latterbrøl og sin egen stemme. Sverre ble pottesur, gikk ut av boksen og reiv opp døra til kontrollrommet. Da han så ansiktet til Viggo, grønnblekt selv nå, på tampen av sommeren, med en pistrete nikotinstenket bart, så han at teknikeren hadde tårer i øynene. — Det var en perfekt G! sa Lasse Hafreager og hikstet etter luft. — Perfekt G og med en bluesa liten nedgang på slutten. — Egentlig b-b-b-burde vi ikke røre det. D-d-det er en klassiker, stammet Viggo mellom gledestårene. Sverre forsto. De hadde ikke lyttet til kompet mens han sang, bare til sangpålegget, og flatulensen hans hadde kommet krystallklart igjennom, med Lexicon digital romklang og alt. Storartet. Knut Reiersrud, den mest fattede av de tre, så på Sverre og sa, uten å fortrekke en mine: — Jeg tror faktisk man kan si at du fiser mye reinere enn du synger, Sverre. De to andre døde av latter. Sverre ble drittsur. Gjett om de kom til å snakke! På Smuget i kveld... Sverre bare visste hvordan historien kom til å gå fra det ene muntre selskapet til det andre. Han kunne punchline allerede: BOF. Boring Old Fart. Ingen av dem turde si det her inne, selvsagt, men der var punchline, utvilsomt. Ha-ha-ha. — Gi meg en øl, sa Sverre surt. Han fikk den, og drakk uten å si et ord. Latteren stilnet, men innimellom blusset den opp igjen, det var nok at to av medarbeiderne hans så på hverandre, så sprutet det ut. Plutselig slo det Sverre hvor mye han hatet “mussikanter”, som de pleide å kalle seg. “Mussikanter” som litt avvæpnende i forhold til det mer høytidelige “musikere”, og hvorfor det? Fordi de ikke tok noe høytidelig. De bare “spelte”. Leiesoldater var de. De deltok ikke i den musikalske visjonen, var helt uinteressert i hvorvidt noe virkelig fungerte eller om skiva overhodet solgte, bare kom der med instrumentene sine i bløte nylon-gigbags, gjerne med en latterlig liten forsterker på slep, plugget inn, stemte og “spelte”, og så skrev de timelister og gikk: “Ring hvis du trenger meg, Sverre!” Så gikk de på Smuget og satt der og drakk utover natta, fortalte skrøner fra det ville rock'n roll-livet til storøyde lærerskolestudiner fra Elverum, jenter som hadde alle platene hans men aldri hadde giddet å lese det som sto med liten skrift bakerst på coveret, slik at leiesoldatene ble nødt til å dikte opp enda fler skrøner om hvor viktige de hadde vært på den eller den låta, på bekostning av ham, selvsagt. Aldri mer. Han ville aldri se en gigbag mer i sitt liv, stolte ikke på musikere med mindre de hadde gitarene i harde og slitte flightcases med mange klistremerker på, folk med sultne og oppriktige ansikter som ikke hadde telefon hjemme. Sverre ønsket seg et band. Til helvete med leiesoldatene. — Dere har sparken, alle tre, sa Sverre. — Bare stikk. — T-t-ta det rolig ´a, Sverre, vi bare k-k-kødda, sa Viggo, åpenbart vettskremt. Viggo var hyra for nesten en måneds jobbing til på dette prosjektet. Så seint på sesongen var det ikke lett for ham å finne noe annet. — Det gjør ikke jeg, sa Sverre. — Jeg stikker ut en halvtime, og når jeg kommer tilbake har dere rydda og dufta. Entiendo? Svake protester lød, men Sverre var allerede halvveis nede i trappa, den shabby og nedsøpla baktrappa som fortalte junkier med kontantbehov at i denne beskjedne oppgangen i Korsgata lå det ihvertfall ikke et innspillingsstudio med utstyr for flere millioner kroner. På ingen måte. Det var liksom ikke første gang de hadde drevet gjøn med ham heller. Så snart Sverre begynte å komme med frukt i papirposer og avslo den tradisjonsrike pizzalunsjen, var han utpekt som mobbeoffer. De var som skoleunger. En dag mens Sverre satt inne og lyttet kritisk til noen takes med grunnkomp, hadde det plutselig sivet en ualminnelig appetittvekkende duft ut i kontrollrommet, og Sverre hadde kjent spyttkjertlene gå i hyperdrive. Det viste seg at det var bassisten og trommisen som stekte svinekoteletter inne på det lille tekjøkkenet, utelukkende for å plage ham. Bassisten var veggis, på toppen av det hele. Det var varmt. Sverre kalkulerte avstanden til uterestauranten på taket av Beckers i Markveien. En rask øl, kanskje sesongens siste melankolske utepils, så skulle han hjem og formere seg. Hver morgen denne uka tisset Solveig på en plastpinne som skulle varsle om økt produksjon av en viss type hormoner, noe som igjen fortalte at eggløsningen var nær forestående. Denne mandagen hadde pinnen slått ut i lyseblått, hvilket innebar at Sverre de nærmeste to-tre dagene skulle levere varene. Han grudde seg. Sverre var nesten ute i portrommet og solskinnet da en yngre fyr, halvveis punkete av utseende med barbert skalle og fippskjegg, blå sportsjakke og skulderbag, stanset ham. — Sverre? Jeg er Marius Meyer. — Jeg har ikke tid til sånt, sa Sverre mutt. — Du vet ikke hvem jeg er? — Hei, det der er min replikk! Jeg kjøper ikke Gateavisa lenger. — Sverre, det er jeg som har overtatt jobben til Roar Åsheim. — Du? Sverre målte ham. Fyren var liten og tett, men virket spenstig. Ansiktet hans var spisst og en anelse rødmusset, øynene nesten svarte og levende, intelligente. Det så ut som han moret seg. OK, fyren var kanskje ikke helt vekk. Men ung! Forbanna ung. Han så ut som om han gikk på rave-parties i helgene. Riktig noe for GrammoNor, som knapt hadde en artist i stallen under femogtredve. Hva var det Arve tenkte på? Eller var det ikke Arve? Uansett, det var bare å finne seg i det. For pokker — dette var den nye sjefen hans! — OK, bli med og ta en halvliter, sa Sverre. — Kan vi ikke heller gå rett opp i studio? spurte jyplingen. — I studio? Roar Åsheim kom aldri i studio, aldri mens vi jobba. Det fikk han ikke lov til. — Skjer det noe der som ikke jeg burde vite om? spurte fyren frekt. Sverre likte måten han spurte på, tonefallet liksom. — Jøss ja, vi har en drøss med thai-horer der oppe. De dukker opp på regningen fra Pizza-Expressen, lo Sverre. — Nei for all del, bare stig på. Jeg er redd stemningen ikke er helt på topp akkurat nå, ettersom jeg akkurat har tuppa tre mann. Marius Meyer sendte ham et spørrende blikk. — Glem det, sa Sverre. — Marius, var det sånn? De tre satt stadig og diskuterte da stjerna og platemogulen in spe kom inn i kontrollrommet, som ikke var stort, men luksuriøst innredet i duse beige og brune farger, med antistatisk mykt og mønstret teppe, dype skinnstoler, mengder av lydabsorberende veggpaneler, ca åtti millioner elektroniske kretser, lydløs luftkondisjonering og et par temmelig grumme studiomonitorer fra Westlake Audio. Det så fint ut, og det skulle bare mangle: knapt noe bordell i byen kunne konkurrere med studioleia på 2000 kroner timen, riktignok inklusive lydbånd, men eksklusive drikkevarer. Trioen kvakk fordi Sverre var tilbake så raskt; Viggo var på vei til å si noe, nedverdige seg på den ene eller andre måten. — Slapp av, sa Sverre. — Alle blir. Hils på Marius... von Bertelsmann. Bare Hafreager tok spøken. Og, faktisk, ungsauen sjøl. Han knegget, tok de andre i handa og presenterte seg som “Marius Meyer”. Hva slags navn var det? Det lød vestkant, kanskje bauekorps til og med, men fyren snakka temmelig ordentlig Oslo-dialekt. Snodig. Sverre gjentok navnet inni seg gang på gang, fordi han var redd for å glemme det. Navn og ansikter sank sporløst i Bermuda-triangelet som hadde erstattet korttidshukommelsen hans. Knut og Lasse takket for seg og gikk, tydelig lettet. Marius satte seg ned i svingstolen ved siden av Viggo helt framme ved miksebordet, Sverres stol, når han satt i kontrollrommet og lekte produsent. — Får jeg høre noe? spurte han. Viggo så på Sverre. Sverre trakk på skuldrene. Klart de kunne spille noe. Å spille uferdig materiale for gjestende plateselskapsfolk, som var å betrakte som “kunden” på dette stadium av prosessen, ettersom de betalte alle utgiftene, var et ritual alle teknikere behersket til fingerspissene. Viggo gikk lynsnart igang med å sette opp en slags miks av det de hadde liggende på spolene, hvilket innebar at han pøste på med romklang og ekko for å få skiten til å låte så mektig og pompøs som mulig, dro trommespora ørlite for hardt opp for at det skulle dunke litt ekstra (plateselskapsfolk likte å høre en skikkelig beat, fordi de trodde låter med mye beat var “kommersielle”), dempet all studiobelysningen slik at bare de blinkende lysene fra det enorme 36-kanalers Trident-miksebordet funklet stemningsskapende, som en elektronisk rød-grønn-hvit Melkevei under de nikotinflekkede sjamanfingrene hans. Noen sekunders “största möjliga tystnad” for effektens skyld, så lente han seg tilbake og ga de to masterkontrollene et realt puff. Kunsten var å spille blodhøyt, slik at musikken rett og slett ble for massiv til å kunne romme motforestillinger. Platefolk ble overveldet, hadde aldri hørt slikt volum eller lydkvalitet fra de råtne anlegga de hadde hjemme eller på jobben. (Det skitneste trikset av alle var selvfølgelig å sende rundt en tjall, hvilket tjente den dobbelte hensikt at det først fikk platemannen til å føle seg betrodd og “inside”, og deretter pulveriserte all dømmekraft fyren noensinne hadde eid.) “Vindusbarna” låt direkte wagnersk da introen dundret ut over Westlakene. Sverre ga fra seg et ørlite sukk av nytelse, så ble han sittende og betrakte Marius, litt på skrå bakfra. Guttungen satt helt ubevegelig gjennom første vers, gjennom andre og ut første refreng, til solopartiet. Så gjorde han noe uhørt. Han tok på miksebordet! Aldri før hadde Sverre sett en platemann røre kontrollene; han brøt en uskreven lov. Viggo stirret paralysert på ham, og Sverre ventet halvveis at formannen i Studioteknikernes Fagforening skulle storme inn i kontrollrommet med løpesedler, jage alle ut og proklamere generalstreik på røde rappen. Marius justerte ned trommekanalene, uten å bomme, og lente seg tilbake igjen, ubevegelig. Sverre grep seg straks i å savne den ekstra pønsjen i miksen, følte at lydbildet ble mer gjennomsiktig og at slurv og svakheter stakk ut som såre tær. Han var redd for at fisinga kunne komme til å høres, men den hadde vel Viggo greid å slette? Det kritiske punktet kom og gikk, Viggo klikket og pønsjet, lente seg tilbake og blunket til Sverre: borte! Han hadde renset vokalsporet i flukt. Så kom halen, og Viggo fejda manuelt, jevnt og elegant, som om det var sluttmiks de drev med. — Kan jeg få høre den en gang til? spurte Marius. — Og gjerne litt lavere, hvis det går an. Litt mindre klang hadde heller ikke gjort noe. Auda, tenkte Sverre. Avslørt. Han var ikke helt sikker på hva som var avslørt, det var mer en generell følelse av at fyren lyttet etter noe bestemt, han lot seg ikke så lett imponere. Sånn var avgjort ikke Roar Åsheim. Roar pleide å sette seg bakerst i kontrollrommet, der det var mer bass og mindre definert lyd, åpne en pils og begynne å skravle allerede midt i låta: “Jævla bra, gutter!” og sånne ting. Slik platefolk skulle. Denne nye fyren var helt uberegnelig. Sverre gikk ut og hentet en ny øl, bød Marius en, men han ville ikke ha. De spilte “Vindusbarna” en gang til, lavere, og Sverre begynte nesten å hate låta. Han bøyde seg fram til Marius noen ganger for å påpeke ting som ikke var helt ferdige, eller som han der og da besluttet at noe måtte gjøres med: “Her mangler det kor” eller “Dette gitarpartiet skal vi ta om igjen”. Marius bare nikket. Viggo fejdet manuelt igjen, og de tre ble sittende dønn stille. — Nå, hva synes du? spurte Sverre forsiktig, da stillheten ble helt uutholdelig. Ritualet tilsa at han, artisten, skulle spørre. Marius svingte stolen sin slik at han satt direkte overfor Sverre, som prøvde å tyde blikket hans. Selvsikker, selvsikker som faen. En platemann fra helvete. — Hva jeg synes? Tja... låta er ganske lang, for det første. — Fire tjue omtrent, med fejden, sa Viggo, uten å stamme. — Den virker lenger. Det skjer ikke så mye, den bygger seg ikke så voldsomt opp. Arrangementet er temmelig overlessa helt fra starten av, og ganske mange av instrumentalstikka er fantasiløst spilt. Jeg liker trekkspillet, men det virker ikke spesielt godt integrert med resten av låta. — Det dynamiske er mye et spørsmål om miksing. Men trekkspillet blir kanskje litt dominerende, forsvarte Sverre seg, men tenkte: Det var det jeg visste! De fordømte “mussikantene” — de har forrådt meg! De spiller fantasiløst og kjedelig, de gjør bare jobben sin, som Adolf Eichmann. — Men først og fremst synes jeg det låter veldig stivt og tungt. Det er ikke noe liv over spillinga her, det låter ikke spontant. Svinger ikke, kunne man kanskje ha sagt. Trommelyden er skikkelig god, men spillet er litt mekanisk, litt dødt. Sverre holdt på å dette av stolen. Fyren var en KRITIKER! Ikke for at noen kritiker ville ha sittet her, i dette rommet, og sagt noe sånt. De ville ha sagt “Kult, Sverre!” og “Stilig, Sverre!” og så gått hjem på kammerset og skrevet giftighetene sine, men det var årevis siden Sverre hadde sluppet musikkjournalister inn i studio. Den siste journalisten som hadde vært tilstede når Sverre spilte inn kom fra Hjemmet... og hun var bare interessert i å snakke om det nye huset hans. “Ikke spontant” — hva trodde fyren dette var, en bluesjam? Sverre tok seg sammen: — OK, jeg skjønner hvor du vil hen, men jeg er ikke helt enig. Så hva syns du om selve låta? Marius fingret med det lille venusberget på haka, smilte og sa: — Sånn passe. Langtfra det beste du har skrevet, og ærlig talt ikke så voldsomt fengende. Den kan kanskje ta seg opp etterhvert. Særlig hvis du skrev en ny tekst til den. — Det er noe i veien med teksten også? Sverre begynte nesten å le. — Hva da? — Jeg personlig liker ikke de der direkte, politiske greiene. Det blir så lettvint. SV-greier, liksom. Det beste du har gjort har alltid vært mye mer universelt, ikke så direkte på sak. Og dette med barn i kirkeasyl — var det ikke egentlig i fjor folk var opptatt av det? — Men det har ikke skjedd noe! Det sitter fortsatt massevis av unger i kirkeasyl! protesterte Sverre. — Jo, men er det din oppgave å kverne videre om det? Det er mulig at en del av de gamle lytterne dine vil ha slike låter, men jeg tror ikke du vil vinne så veldig mange nye på det. Det er altså min mening. Er det greit at jeg sier det, sånn mellom oss? — For all del, sa Sverre og ble stille veldig lenge. Siste halvpart av pilsen glei rett i strupen hans. Marius hadde plukka ned alt, arrangement, gjennomføring, materiale, innhold og tekst. Hva ble igjen? Ingenting. Søppel, det var det han hadde lagd. Følelsen var som første gang Sverre fant en av LPene sine med hull i hjørnet i en cutout-bin hos Imerslund på Strøget. Ydmykende. Siden hadde han voktet seg vel for å bla i cutout-kassene, særlig når han nettopp hadde bombet med ei skive, relativt sett. Han hadde ment “Vindusbarna” garantert ville komme med på skiva. Det ble Viggo som sa noe først. Sverre var ikke helt sikker på om Viggo helt hadde forstått situasjonen, men det var tydelig at mye av dette gikk på yrkesstoltheten hans løs. Viggo lot seg ikke plukke på nesa av hvem som helst, og han stammet overhodet ikke, dirret bare nå: — Unnskyld, hvem er egentlig du? Hva gjør deg kompetent til å sitte her og plukke ting fra hverandre? Vi har førti års erfaring tilsammen, Sverre og jeg. Vi har lagd noen skiver, liksom. Hvor mye har du? Gode, gamle Viggo. Men Sverre så katastrofen, så hvilken vilje som hersket her inne. — Hva mener du? spurte Marius, litt aggressivt. — Jeg jobber i GrammoNor. Det er vi som plukker opp regningen for... (han indikerte miksebordet, kontrollrommet, de tomme ølflaskene, pizzaboksene, hele det kostbare scenariet med en håndbevegelse) dette her. — Jo, sa Viggo, som ikke ga seg så lett, — men du sitter og gjør bedømmelser utfra en helt tilfeldig miks, d-d-der det mangler en haug med pålegg. Det er derfor jeg vil vite om du egentlig veit hva du snakker om? — Jeg har ikke sagt et ord om miksen, sa Marius. — Jeg veit at låta ikke er ferdig. — N-n-n-nettopp, fortsatte Viggo, — hvordan kan du høre det? Har du noe t-t-trening? Kan du spille et instrument, for eksempel? H-h-har du i det hele tatt vært i et studio før? Viggo gikk for langt, tenkte Sverre. De hadde begge sett fyren dra ned trommespora, som om han aldri hadde gjort annet. Men Sverre var også litt nysgjerrig, og lot spillet fortsette. — Må jeg? spurte Marius og så bedende på Sverre. Sverre bare heiste på skuldrene. — OK. Er det et Bösendorfer som står der ute? Er det stemt? — A 440, sist onsdag morgen, nikket Viggo. Marius forlot kontrollrommet og satte seg på pianokrakken ute i det store studiorommet, åpnet lokket, steg av krakken igjen og justerte den en smule opp. Sverre gjorde tegn til å følge etter, men Viggo pætsjet om på miksebordet og trakk opp to fejdere, og de kunne høre stolen knirke over Westlakene. Ikke nok med det; de kunne høre knekken i knokene da platemannen strakk fingerleddene i posisjon. Han slo en jazzakkord, maj septim eller noe sånt, i full bredde, det gjallet, og Viggo trakk fejderne et stykke ned. — “Allegro Barbaro” av Béla Bartók, sa Marius lavt og spilte. Og som han spilte! De krasse, støyende akkordblokkene hamret ubønnhørlig med overlegen rytmefølelse. Sverre kjente låta, han hadde hørt Keith Emerson spille den, og Marius var ikke mye dårligere. Han fikk den stive, støvete kunstmusikken til å puste og svinge, bli rein boogie-woogie, lekende lett og elegant. En platemann som kunne spille? Sverre hadde aldri hørt maken. Viggo nikket anerkjennende og slo hjelpeløst ut med hendene. Argumentene hans var døde. Marius avbrøt stykket midt i en frasering, improviserte noen lynraske arpeggioer, bråstanset i en merkelig dissonerende akkord. Så lekte han fram noen funky takter av noe Sverre gjenkjente som Herbie Hancocks “Cantaloupe Island”, eksperimenterte litt med basstemmen, stanset og spurte: “Nok?” De signaliserte gjennom vinduet at de hadde hørt nok. “Du har jobben,” fleipet Sverre da Marius kom tilbake i kontrollrommet. “Fett piano,” sa Marius og klemte på fingerleddene. Fingra hans var ikke spesielt lange. — Kan vi snakke alvor nå? spurte Marius og satte seg i produsentstolen igjen, like selvfølgelig som om han forlengst hadde tiltrådt posisjonen. Sverre bød ham en cigarillo, en dyr brasiliansk panatella, noe Marius godtok med et vennlig smil. Han tok lighteren som lå på miksebordet og tente opp uten å sutte eller slikke på den først, noe en nær sagt hvilken som helst tulling ville ha gjort. Sverre noterte seg detaljen. — OK, det er slik, sa Marius og blåste en sky av ekte tobakksrøyk. — Denne innspillingen vi holder på med her (Sverre noterte seg hvordan han allerede sa “vi”), kommer til å bli GrammoNors største satsning denne høsten. Vi har planlagt å legge inn flere hundre tusen i å markedsføre den. Jeg vil den skal klaffe med jubileet ditt i november, med en singelutgivelse to eller tre uker på forhånd. Vi booker inn en serie TV-spots med start 5. november, to uker før CD-slippet, men jeg kan naturligvis ikke bekrefte dem ennå. Vi trenger to eller tre viktige TV-sendinger for å plugge singelen, og noen intervjuer hist og pist, men det tror jeg ikke kommer til å bli noe problem. Da har ikke du snakket med Solveig, tenkte Sverre. Men sa: — Det høres veldig bra ut. Jeg er villig til å strekke meg litt ekstra. Jeg vil at dette skal gå bra. Og så? — Problemet, sa Marius rolig, — problemet er at vi ikke har noen skive. Vi har i hvert fall ikke noen singel. Vi må ha en singel. Hvor er den? Viggo protesterte: — Sverre er ikke noen singel-artist! Han selger album! Og vi har tolv spor på rull. Du har ikke hørt alt sammen! — Jeg har hørt råmikser av seks eller sju låter. Pluss den vi nettopp hørte, som etter min mening ikke har noenting på en CD å gjøre. Jeg går ut fra at det ikke er fyllstoffet dere har gitt selskapet, eller hva? Men det høres nesten sånn ut for meg. Jeg synes “Isdronningen” er ganske bra, men resten må man i beste fall begrave langt inne på skiva. Det er ikke bra nok. Hvor er låtene jeg skal selge til bøgen? Hvor er låtene P3 og P4 skal spille til folk spyr av dem? Har dere spart dem til slutt? Sverre ble svar skyldig. Han lette og famlet, og fant bare det mest åpenbare, eller det mest desperate: — Jeg har total kunstnerisk kontroll. Les kontrakten min. — Jeg har lest kontrakten din. Og det er riktig. Men du burde være så gammel i dette gamet at du vet at “total kunstnerisk kontroll” bare er en floskel. Alle idioter har “total kunstnerisk kontroll”, bortsett fra blonde syngedamer. Det står også at selskapet har full rett til å stanse et produkt som ikke er i overensstemmelse med selskapets utgivelsespolitikk. Det betyr at vi kan kverke kalkunen før hele verden får se at den ikke kan fly, billedlig talt selvfølgelig. Sverre glodde olmt på ham: — Prøver du å si at vi driver og spiller inn... en kalkun? Marius tok et dypt trekk og hostet kraftig. Sverre reiste seg og gjorde tegn til å ville dunke ham i ryggen, riktig hardt hadde han tenkt å slå, men Marius vinket ham bort. — Bortimot. Ja, bortimot. Det jeg har hørt av den flyr ikke i det hele tatt. Og det har vi ikke råd til, ikke nå. Og det verste er at det har ikke du heller råd til. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier det. Dette er ikke en bransje som lar folk være i fred særlig lenge. De må bevise noe, ellers snur publikum ryggen til dem. Du kommer til å innse at jeg har rett. — Ikke faen, sa Sverre. — Jeg har en god følelse med denne skiva. Den er ikke smekkfull av hitlåter, det er så, men det blir en god og seriøs CD. Stemningen er bra hele veien igjennom. De som liker platene mine kommer ikke til å bli skuffa. — Den kommer ikke til å komme ut, sa Marius. — Kyss deg i ræva. Jeg går til et annet selskap. Jeg kjøper ut teipene og går til et annet selskap. Tror du ikke jeg har råd til det? Jeg kjøper studioet, hvis det skulle stå på det! Sverre gjorde noe så dumt og vulgært, innså han straks, som å hente opp gull-AmEx-kortet sitt fra skjortelomma, rock'n roll-plekteret som de kalte det i bransjen, og sette det fast mellom fortenna, som en tegneserie-sjørøver klar til væpnet konflikt med en galeas under spansk flagg. Marius lot til å more seg over opptrinnet. — Sverre, det tviler jeg ikke på. Men du kan ikke. Ikke under noen omstendighet. Ræva di tilhører GrammoNor. Det øyeblikket du prøver noe krøll, kommer advokatene våre til å være på deg som dobermann-pinchere. Vi kan stanse enhver utgivelse fra deg fram til 31/12 1999, med mindre du publiserer i Singapore, og den skiva vil aldri i verden bli importert til Norge. Skjønner du det? Sverre så på Marius, og likte på en måte det han så. Men han skulle ikke gi seg så lett. — Jeg kan ikke garantere at jeg ikke får vondt i halsen, sa han, og prøvde å få det til å låte som om halsbetennelsen lå og ulmet rett under overflata. — Vondt i halsen? Det er ikke noe problem. Hvis du legger deg i senga med vondt i halsen, får jeg Arve Kristoffersen til å synge inn skiva. Han er tonedøv, men det vet du. Og så gir vi ut skiten under ditt navn. Tanken var uimotståelig. Sverre kunne ikke la være å le. — F-f-fy faen for et r-r-rasshøl! ropte Viggo, nærmest til veggene i rommet. — Viggo, denne samtalen har du overhodet ikke hørt, advarte Sverre skarpt. Henvendt til Marius: — Så hva gjør vi da for noe? — Enkelt, sa Marius. — Vi trenger noen nye låter, og vi trenger absolutt å tenke om igjen med hensyn til soundet på denne produksjonen. Jeg foreslår at vi avbryter innspillingen her og nå, og går tilbake til tegnebrettet. Først og fremst må vi ha noen gode låter. Du trenger ikke å bekymre deg for produksjonstida; den kan jeg presse. Denne skiva er viktig. Høyeste prioritet. Skriv låter, Sverre! — Jeg har tatt ut alt. Jeg er ikke sikker på om jeg kan. — Du kan. Ingen av oss hadde vært her, hvis det ikke var for at du kunne. Sverre så ned i gulvet. Det var som om hans verste mareritt hadde sneket seg ut av drømmen og hang som et udyr i strupen hans. — Vi må snakke sammen. Når kan jeg treffe deg? spurte Sverre til slutt. — I kveld er OK. Jeg skal på HeadOn og høre et nytt band. Kan du komme? — Jeg vet ikke... Sverre trakk på det. — Jeg går nesten aldri ut, jeg liker ikke utesteder, folk bare plager meg der. — Det går sikkert bra, sa Marius. — Jeg sørger for å få deg på gjestelista. Kommer du? — Jeg skal prøve. Jeg kan ikke love noe, sa Sverre, ydmyket. Så ydmyket at det eneste som falt ham inn var “Nei! Jeg vil ikke danse etter din pipe! Jeg går ikke noe sted, du får komme til meg!” Men han var slått, så alt renne ut mellom fingrene sine. Plutselig så han det nemlig, det han bare hadde turt å konfrontere i korte, iskalde øyeblikk når han våknet midt på natta og svettet rå alkohol: Skiva kom til å bli en stinker. — Mellom ti og elleve en gang? sa Marius Meyer, guttungen som talte Sverre midt imot og kunne trylle med latterlig små pianopølser.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.