2: Det første møtets syre Hvordan begynte det? Med en poesikonkurranse, selvfølgelig. Min aller første. Alt begynner med ord for meg. Med ord, og med stemmen min. Det sa i hvert fall Juana, at det var stemmen. Men den gangen var jeg ikke bevisst noen slik kraft. Jeg syntes ordene mine var ubehjelpelige og stemmen min tynn og spak; jeg var mest opptatt av om den i det hele tatt skulle virke. Eller: jeg var overbevist om at den ikke ville virke. På 23. gate i Vedado, like ved aveny K, ligger et gammelt rosamalt hus i to etasjer, som ble reist som byvilla for en sukkerbaron. Sukkerslaveriets tid var over, og nå var huset disponert av Vedados revolusjonære litterære kollektiv, som var tilsluttet UNEAC, Cubas sosialistiske forfatter- og kunstnerforening. Fortjenstfulle diktere hadde muligheten til å bo der. Det gikk historier om hvordan de fortjenstfulle levde, i fløyene oppe i annen etasje, om ville bakkanaler og antisosial atferd til det grydde av dag, da ikke-fortjenstfulle kvinner listet seg ut. Så huset hadde atmosfære. I første etasje ble det redigert et litterært tidsskrift, Idioma, som jeg hadde levert inn fire eller fem dikt til. Alle kom tilbake, to med gode råd vedlagt. Jeg hadde ikke fulgt disse rådene, og hadde de samme diktene, uforandret, med meg i lomma. I det store og nesten gjengrodde gårdsrommet, under enorme lilla og hvite bougainvillaer, var det hengt opp fargede lyspærer og satt opp enkle stoler og bord. I et hjørne av hagen var det satt opp en lealaus bar av plankebord. Bak bardisken sto Rafael, tilfeldigvis også redaktør av det litterære tidsskriftet, og omsatte tre forskjellige varer: sigaretter, øl og rom. Selvfølgelig kom jeg alt for tidlig. Og alene. Noen må jo komme først til et slikt arrangement, det er logisk at noen må være den første, men hvorfor akkurat jeg? Det tomme gårdsrommet, Rafael der bak disken, som ikke husket meg fra tidligere besøk, trangen til noe å drikke, nervene som knitret og bruste. Jeg hadde penger til noen øl. — Slapp av, det kommer folk. Det kommer alltid folk, sa Rafael da han serverte meg den første. Jeg skulle delta, fortalte jeg. — Det blir nok folk som hører deg drite deg ut. Få se tekstene dine. Ikke på vilkår. Han hadde dessuten sett dem før. Jeg hadde trent på min mor, som hadde sett bekymret ut og bedt meg ta det forsiktig; jeg hadde lest for katten, som snudde rompa uinteressert til og forsvant etter noen få strofer; jeg hadde lest for speilet, som virket likegyldig også dét, og underlig nok nektet å fange blikket mitt. Det kom folk. Midtveis i min andre øl, som så vidt hadde begynt å få ønsket effekt, slik at jeg satt og så på bougainvillaene og de fargede lyspærene og plutselig syntes alt var vakkert og fredfullt og ikke det spor truende, begynte de å komme. Først et par som satte seg innerst i en krok og hvisket til hverandre, så en buldrende gjeng mannfolk med poeten Luis Ribero som midtpunkt. De slo seg ned med en flaske rom mellom seg. Der, tenkte jeg, hadde jeg allerede tapt. Ribero vant når han opptrådte. Jeg hadde hørt ham tidligere, og mente han var oppblåst og dårlig. Dommerne oppdaget ikke det. Så kom det fler. Tilskuere, nervøse poeter knugende på svette papirbunker, selvsikre poeter som kunne alt utenat, kjærestene deres, som virket uendelig tilbedende og uoppnåelige. Ingen jeg kjente. Heldigvis, kanskje. Da jeg hentet min tredje øl, og skalv så jeg nesten ikke klarte å holde den, var det fullsatt i hagen, og noen hadde tatt min stol. Jeg ble stående ved baren, og Rafael pekte og fortalte hvem som var hvem. Der borte, sa han, og pekte ut to grånende menn ved et bord, sitter forleggerne. Det er de som er dommere. Da kjente jeg det første sure oppstøtet komme, og greide å stanse det like under strupehodet. Så tok jeg meg en runde, listet meg forsiktig langs søylegangen, skjult av vegetasjonen, sniklyttet til folks samtaler, øvde meg på å være usynlig, noe jeg følte jeg ville få bruk for senere. Det var omtrent da hele poesihagen begynte å snurre, slik at sentrifugalkraften presset meg mot ytterkantene. Så ble jeg voldsomt og plutselig kvalm, og styrtet mot en tom krok. Hadde jeg virkelig ikke spist noe? Det var rent øl som kom opp, krydret med noe skrekkelig surt. — Ææææsj! sa en pikestemme, men det var latter i den. — Se deg litt for, er du snill. Du traff skoene mine. Det var sant. Jeg så på skotuppene hennes, det glinset av mitt mageslim i det matte, sorte læret. — Kan du tilgi meg? sa jeg. Da beina hadde sluttet å dirre, gikk jeg på kne, uten tanke på at jeg knelte i mitt eget spy, tok fram mitt skitne lommetørkle og gned skotuppene hennes. Jeg hadde ennå ikke turt å se på ansiktet. Skoene var det viktige nå. Jeg gnikket, polerte skospissene med min egen syre. Pene, men litt sprukne sko. — Det holder nok nå, sa hun. Så prøvde jeg å reise meg. Den første gangen jeg så Juanas ansikt, hadde hun fire øyne, to munner rett under hverandre og en ubegripelig lang nese. Under disse forholdene var det vanskelig å avgjøre hvorvidt hun var vakker, men jeg gjettet på at det måtte hun være, og det gjetter jeg ennå. Var det både Juana og Miranda jeg så, en slags dobbelteksponering? Men da de to munnene åpnet seg for å snakke, opptrådte de synkront, de var myke og milde, og de smeltet langsomt sammen til én. Juana var leche con una gota de café, som vi sier her: melk med en dråpe kaffe. — Er du full, eller bare nervøs? spurte hun. — Fikk jeg noe på klærne? var det første jeg fikk meg til å si. — Nei, men du har på haka. Gi meg den der, sa hun og strakte seg etter lommetørkleet mitt. Hun tørket meg i ansiktet, noe midt mellom kjærlig og overbærende, slik en mor tørker et barn som har griset seg til. Det oste surt av filla. — Tusen takk. Jeg skal opp og lese, fikk jeg sagt. — Er du en stor poet? spurte hun. — Si ja, si at jeg tørker oppkast av munnen på en stor poet. Det hadde vært noe å fortelle en gang. — Jeg er verdens minste og reddeste poet, svarte jeg, temmelig oppriktig. — Det er jo også noe å fortelle, sa hun da. — Er du interessert i dikt? spurte jeg, for å holde samtalen gående litt lenger. Den var bedre enn alternativet, som var å bli kvalm og nervøs igjen. — Kanskje, sa hun og lo. — Jeg er interessert i folk. Mer enn i dikt, tror jeg. Og så bor jeg rett i nærheten. Konkurransen begynte og vår samtale ble avbrutt. Jeg hadde trukket nummer fire, og sto og grudde meg mens jeg lyttet til kveldens motstandere. Først kom en ung kvinne som var like synlig nervøs som jeg. Ordene satte seg fast i halsen hennes; det hørtes ut som hun skulle hviske hemmelige ord til en hemmelig elsker, men i virkeligheten prøvde hun å lese et dikt om folkets stolthet og trass, og om hvilken kraft som bodde i bøndene og arbeiderklassen. Den kraften hadde hun ikke adgang til i øyeblikket. Noen ropte at hun skulle gå hjem og øve, og da sto hun fullstendig fast. Det ble pinlig, og det trøstet meg litt. Så jeg var ikke den eneste begynneren her. Jeg snudde meg for å komme med noen sarkasmer til jenta jeg hadde snakket med og spydd på, men hun var ikke der lenger. Nummer to var Luis Ribero. Hans dikt var en lang og affektert hyllest til El Comandante, som han framførte like høylytt og selvsikkert som jenta før ham hadde vært svak og stotrende. Jeg hadde hørt ham lese dette diktet før, og det ergret meg fortsatt; særlig irriterte jeg meg over den langtrukne måten han deklamerte «Santa Cla-a-a-ra» på, som om stedsnavnet var et helt vers i seg selv, et utsagn som fløt over av betydning, som ikke trengte noe mer. Pompøst var det, simpelthen. Folk klappet voldsomt, så klart. Neste deltaker etterlot ikke noe som helst inntrykk, for nå var jeg i min egen verden, alene med min tekst, med diktet jeg hadde skrevet til min far. Jeg hadde kalt det «Playa Larga», men tittelen var ikke definitiv; en tittel blir aldri definitiv før noe skal på trykk. Det skildret den lange aprilettermiddagen da faren min forblødde i sanden i kamp mot de imperialistiske inntrengerne. Jeg hadde passet meg for billige slagord, for å flyte på hatet og bruke ord som gusanos om invasjonsstyrken; det var bare sol, sand, blod, militærgrønt, støy og smerte. Jovisst var det et revolusjonært dikt, men det dyttet ikke ferdigtygde konklusjoner på tilhørerne, slik de før meg hadde gjort, det hvilte i rytmen og bildene. Mitt dikt veivet ikke med flagget. Og det handlet om min far, ikke om en figur de fleste bare hadde sett på fotografier. Jeg var ganske trygg på at diktet mitt var godt. Haken, som ikke var helt ubetydelig, var at jeg ikke greide å lese det. Tunge og gane hang sammen som om det lå et tobakksblad mellom dem, og hånden der jeg holdt den eselørede papirlappen skalv slik at bokstavene danset en ubegripelig merengue. — Høyere! var det noen som ropte. — Vi hører ikke en dritt! — Snørrhvalp, sa en annen, og fikk noen til å le hysterisk. Så jeg begynte på nytt. Det hadde jeg sett andre gjøre. Og jeg tenkte: Æsj, hva er jeg redd for? Det er bare en halvfull gjeng i et halvfullt lite gårdsrom i Vedado, det er bare en håndfull ord ... og endelig kom stemmen. Den var ikke trygg, ikke sonor, men den var i hvert fall der, og gjorde nytten til jeg hadde deklamert diktet mitt og kunne seile ned på en stol som noen barmhjertig skjøv fram til meg. En slags applaus fikk jeg også. Så hadde de i det minste hørt meg. Og deretter gikk strømmen, som et ironisk punktum. Det ble latter og kaos. Den neste deltakeren måtte lese i mørket, noe han tapte mye på. Enda en jålebukk. Og så, da lyset flakket tilbake i de fargede pærene, kom den ene av dommerne fram og takket for første runde. Nå, fortalte han, skulle det være en bunden oppgave, og til avveksling — til kjærkommen avveksling, la han til med en liten latter — skulle den ikke handle om folkets heroiske kamp, men om noe helt annet: han ville be oss om noe så enkelt som et kjærlighetsdikt. Alle deltakerne hadde en time til å skrive et helt nytt dikt, og det skulle handle om «det første møtets sødme». For at ingen skulle jukse og bruke lenger tid enn de andre, ville han selv samle inn besvarelsene når timen var gått. Jeg var lamslått. Jeg hadde tatt med meg flere dikt å lese; ingen hadde fortalt meg noe om å dikte på sparket. Noe slikt kunne jeg rett og slett ikke. Det var nesten like ille som å improvisere. Nå hadde jeg definivt tapt. Jeg søkte mot baren, så fram til en trøstende øl. «Det første møtets sødme» ... det fikk finne sted uten meg. Når jeg hadde drukket tomt, skulle jeg bare liste meg stille og forsiktig ut. Det fikk holde med hånlige tilrop for én kveld. Før jeg rakk å komme så langt var hun der, jenta med skotuppene. — Hva var det du gikk rundt og var nervøs for, da? Du leste jo best av alle, sa hun. — Hva sier du? Å, nei, nei, det var fryktelig. — Hva er det for noe galt med deg? Jeg likte det, jeg likte diktet ditt og jeg likte stemmen din, måten du leste det på. Det var gripende. Og det var det ikke bare jeg som syntes. — Mener du virkelig det? spurte jeg og så henne i øynene. — Javisst, sa hun. De var brune med gnister av grønt, oppriktige. Ingen forstillelse der. Og var det ikke en aldri så liten glans i dem? Jeg så på leppene, myke, kjøttfulle. Slike jeg liker. Under andre omstendigheter hadde jeg ikke hatt noe imot å kysse henne. Men nå var jeg skamfull, kanskje litt mindre etter at hun hadde forsikret at jeg leste fint, men stadig skamfull over at jeg planla å stikke av. — Så hvordan går det med diktet ditt? spurte hun. — Jeg burde kanskje la deg skrive i fred. — Jeg tror ikke det blir noe, sa jeg. — Jeg klarer ikke sånt ... ikke på stående fot. Det blir bare tøys. — Og nå som jeg begynte å tro at du kanskje var en stor poet likevel ... har du tenkt å skuffe meg? Bare skriv noe. Jeg lover å klappe uansett. Bare skriv noe ... Ante hun hvordan jeg pleide å svette over tekstene mine? Hvilken pine det var å få ordene ut? — Raúl ... sa hun, og uttalte navnet mitt overdrevent, nesten ertende. — Raoooul. Jeg liker navnet ditt, Raoooul. Kan du ikke skrive noe til meg? Se her, du skal få låne pennen min. Det er en lykkepenn. Tenk deg i hvert fall at den er det. Lykkepennen var en kulepenn i lyseblå plast med belte av stål. Den var litt sprukken, slik Juanas ting ofte var. — Lov at jeg får den tilbake, sa hun. — Du får den tilbake. — Fint. Da skal jeg la deg være i fred. Lykke til, da. Hun smilte og gikk sin vei. Jeg så etter henne til hun ble borte blant menneskene i haven. Så begynte jeg å skrive. Plutselig skjedde det i et rasende tempo; diktet lå der, ordene lå rett foran meg. Det første møtets sødme ... men det første møtet smakte ikke så veldig søtt, gjorde det vel? Jeg husket den stramme og sure smaken, altså det første møtets syre. Slik måtte det bli. Jeg beskrev skotuppene hennes, hvordan jeg gikk på kne ... hvordan hun hadde smilt og tørket meg på haken. Så kikket jeg opp på bougainvillaen inntil svalegangen og beskrev den. Jeg løftet blikket litt til og fikk se månen titte fram, stor og blekt oransje, så jeg tvang den ned i diktet mitt også. Det var en merkelig, omnipotent følelse, som om tankene og ordene mine kunne berøre månen og bringe den ned. Plutselig lå den i hånden min, som en flekkete appelsin, og den lot seg skrelle i lange, fine tekstlinjer. Dette var noe helt nytt. Den sprukne lykkepennen danset. Lenge før musikken stanset og konferansieren ropte «En time!», var jeg ferdig. Noe fantastisk dikt ble det aldri. Men det var humor i det, det var overraskende, og det viktigste: Det ble det aller første diktet jeg skrev til en av søstrene Herrera. Etter hvert er det blitt ganske mange. Jeg vant konkurransen. Egentlig kjente jeg det allerede da jeg sto der oppe og leste, da den første latteren fra et par tilhørere overrasket meg, da den fikk følge av noen til, da jeg kjente en bølge av applaus som var mer enn bare høflig. Jeg hadde sånn lyst til å lete og finne blikket hennes ute i publikum, men jeg turde ikke av skrekk for å komme ut av det. Uansett kjente jeg øynene hennes på meg, og jeg kjente at de smilte. Jeg satte meg på en av stolene nærmest scenen mens folk ennå klappet, fylt av en god, selvsikker ro. Men da konferansieren ropte meg opp som vinner, hadde den selvsikre følelsen lagt seg, og jeg var genuint overrasket. Da jeg gikk opp til ham, snublet jeg i et utstrakt bein og holdt på å falle — gode, gamle, klønete Raúl igjen. Premien var en helflaske rom og et løfte om publisering. Det siste tok jeg med en klype salt, men brennevinet var ekte nok. — Men fortell først, sa konferansieren. — Hva var det som inspirerte deg? — En pike som er her i kveld, sa jeg. — Så fantastisk. Hva heter hun? Jeg må ha rødmet. — Det vet jeg faktisk ikke, sa jeg. — Men kan du ikke be henne komme opp på scenen, slik at vi andre kan bli kjent med henne? — Nei, det tror jeg ikke ... jeg er sikker på at hun har gått. Skjønt det var jeg jo ikke. Og plutselig kunne jeg se Juana. Hun sto langt bak, hun gjorde grimaser, viste med hele kroppen at hun absolutt ikke ville opp til oss og bli berømt. Det var da jeg husket hvordan hun hadde ertet meg, og tenkte at vi kanskje kunne være to om den leken. — Nei, forresten, hun står der borte, sa jeg og pekte rett på Juana. Da hjalp det lite hvor mye hun protesterte. Publikum begynte å klappe i takt, hun kom med noen høylytte «Nei, nei!» og ord med enda mer sinne i, men det gjorde bare alle sikre på hvem hun var, og jeg så at det var noen som puffet henne i ryggen. — Og her kommer hun, Vedados skjønne og ukjente muse! ropte konferansieren. — Hvordan gikk det med skoene? Folk jublet. Juana ga meg et blikk som var fylt av isnåler. Men hun kom. Juana måtte si navnet sitt, ble tvunget til å fortelle hva hun syntes om diktet, og etterpå spurte konferansieren om vi ikke skulle gi hverandre et lite kyss. Ikke tale om, sa hun, men vi kysset likevel. Og i øyeblikket før leppene hennes møtte mine, en rask og klossete berøring, hvisket hun: — Slikt som dette er det verste noen kan gjøre mot meg. — Jeg er lei for det, sa jeg, men jeg var ikke lei for noe som helst. Så rakte jeg henne den lyseblå kulepennen. — Bare behold pennen, sa Juana. — Den virker jo for deg. Vi ble sittende en stund, uten at vi fant så mye å si til hverandre. Jeg åpnet romflasken og sjenket Juana et glass, men hun var ikke inspirert til å drikke, og det var ikke jeg heller. Vi var sjenerte for hverandre; et lite blikk, og vi brast ut i en latter. Vi hadde delt noe som dels var fantastisk, men først og fremst pinlig. Luis Ribero kom bort og gratulerte meg med seieren. «Den beste vant,» var ordene han brukte. Det var storsinnet av ham, så jeg bød ham på et glass også. Etter hvert gikk det opp for meg at han var mest interessert i Juana, men jeg var vinneren denne kvelden, og Riberos søtladne komplimenter prellet av på henne. Hun sa «Gudskjelov!» og smilte da han endelig gikk. Juana og jeg tok følge hjem sammen. Vi bodde nesten i samme retning, men det var så kort til Juanas hus at vi tok en omvei og gikk langs Malecón. Det var varmt den kvelden, men en sval bris blåste inn fra Florida-stredet, og det luktet friskt og deilig av sjø. Jeg kan huske at duften gjorde meg sulten. Slik virket den ikke på henne. — Jeg elsker havet, sa Juana. — Havet er så enormt, og vi vet nesten ingenting om hva som foregår i det, der nede i dypet. Jeg kan høre at bølgene liksom prøver å fortelle meg noe, men jeg forstår ikke hva de sier. Det får meg til å tenke at det kanskje fins guder og gudinner likevel. Jeg snakket om meg selv, altfor lenge. Juana rakk å smette inn noen ord om seg også, om at hun bodde sammen med faren og søsteren, at hun var kunststudent. Men jeg dominerte. Jeg sto på hodet for å virke interessant. Skriveriene mine ble plutselig voldsomt betydningsfulle. Etter hvert ble jeg sikker på at jeg kjedet henne, men Juana gjorde ingen tegn til å ville sette opp farten. — Jeg skal fortelle deg noe, sa hun, etter å ha vært stille lenge. — Er du klar til å høre noe litt merkelig? Du må ikke begynne å le av meg. Jeg lovte å ikke le. — Javel. Før jeg kom hit, fikk jeg vite at jeg skulle treffe en av hovedpersonene i livet mitt akkurat i kveld. — Du fikk vite det? Av hvem? — Det er ikke så viktig. Jeg trodde ikke så mye på det heller, hvis jeg skal være ærlig. Dessuten fikk jeg aldri vite hvor jeg skulle se. — Det var nok ikke meg, sa jeg og lo, litt nervøst. — Hvordan kan du være sikker på det? Det var babalawoen som sa det. — Tror du på ham? Ellers, mener jeg? — På henne. Tja. Det er morsomt. Det får tiden til å gå. Juana fikk også tiden til å gå. Hun hadde et vesentlig talent for det.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.