Ta det med et smil: James Brown i politiets arkiver, 24. september 1988.

James Brown: Den svarte Elvis Det er et stykke ut på 1980-tallet, og James Brown nærmer seg den magiske sekstiårsalderen. En vakker dag blir han innhentet av politiet etter en vill biljakt over to delstatsgrenser. Opprinnelig er Brown anmeldt for konemishandling, men da politiet omsider får fatt i ham, viser det seg at ikke bare har han motsatt seg arrestasjon og brutt alle tenkelige fartsgrenser; han er også påviselig høy på kokain og Angel Dust, og har skytevåpen i bilen som han ikke har lisens til å bære. Det er idet bestefar føres fra patruljebilen og inn til registrering og varetekt, iført håndjern, at James Brown lar den udødelige replikken falle: «They would never have done this to Elvis!» Og det er nok dessverre sant. Ikke bare hadde Elvis et apparat av flittige oppassere, Memphis-mafiaen, som alltid beskyttet Kongen mot offentligheten når han kom i slike luner som det vi har beskrevet ovenfor (Memphis-mafiaen var i tillegg utnevnt til vise-sheriffer i staten Tennessee). Forskjellene på hvite og svarte i USA er også som, ja, svart og hvitt: Elvis ble søkkrik, mens James Brown havnet i spjellet. Og sammenlikningen mellom de to er slett ikke søkt. Faktum er at bare Elvis — i hele rockhistorien — har hatt flere singler på de amerikanske hitlistene enn James Brown. Man kan også trygt hevde at James Brown har betydd like mye for den svarte musikken som Elvis har for den hvite. Og musikken han skapte har levd like lenge, faktisk en smule lenger. Slår du på radioen i en hvilken som helst vestlig storby, hvilken dag som helst, i det herrens år 1999, vil du få se skyggen av James Brown. Han oppfant moderne dansemusikk. Går du på et ordentlig diskotek i samme by, er den eldste låta du får høre James Browns «Sex Machine» fra 1970 (hvis da ikke DJen har så god smak at han spiller enda eldre James Brown). Og det siste fellestrekket mellom Elvis Presley og James Brown: De hadde verdens verste skredder. Hvis Elvis hadde fått leve inn på 1980-tallet, hadde han trolig kledd seg enda verre enn Brown. Men der Elvis var relativt smukk (i hvert fall så lenge han veide under 150 kilo), har James Brown alltid mer eller mindre sett ut som The Missing Link. Det er han også. Om ikke «missing», så definitivt The Link. James Brown ble født enten i 1928 eller 1933, avhengig av hvilken kilde man lytter til. Hans karriere, som spenner over snart 50 år og mer enn 10.000 konserter, er den virkelige broen over 400 års svart musikkhistorie. I låtene hans kan du høre ekkoet av vestafrikanske yoruba-ritualer og de eldste, mest primitive formene for blues; samtidig har de pulsen, rytmikken og lydbildet som vil komme til å prege neste årtusen. Dersom du har lurt på hvor den kommer fra, den trommerytmen som lå og ligger under sytti prosent av alle hitlåter på 1990-tallet — det er James Browns «Funky Drummer» fra 1970. Enten i originalversjon, altså samplet, eller en tapper etterlikning. Tenk på dette: Elvis Presley var lastebilsjåfør før han begynte å synge. James Brown var bokser. Hvem tror du har det beste fotarbeidet? Merkelig nok går det en slags linje fra boksing til soulmusikk. Jackie Wilson var også eks-bokser. Det samme er Terence Trent D´Arby. Og det er dette James Brown gjør med soulmusikken utover 1960-tallet — han høyner temperaturen, fra danselokale-svalt til boksearena-feber. Han innfører mye av sportens dramaturgi. En typisk scene: James Brown avslutter ei låt med å stupe rett på kneskålene. Det ser vondt ut, og hei! det ER vondt. James Brown er nede for telling. Fra mørket bak scenen kommer hjelperne og kaster en kappe over skuldrene hans. De hjelper ham på beina. Men James kan ikke gå! De legger ham på ei båre, og han vinker sørgmodig til publikum på vei ut. Så, idet de er nesten ute i kulissene, spretter James Brown plutselig opp fra båra, åpenbart kurert, sklir i spagaten bortover gulvet til mikrofonen, griper den i fallet og vræler «UHHNNN! One ... two ... one-two-three-four!!!!» Mesteren bare spilte! Og nå setter han inn dødsstøtet. For James Brown er enhver konsert, enhver ny plate ... et comeback. Ikke rart de lot ham framføre «Living in America» i en nøkkelscene i Rocky IV. Rundt 1965, etter nesten 10 år som plateartist, begynner James Brown på det som må kalles hans livsverk: å omskape rhythm´n blues og soul til funk. Ordet «funk» betyr egentlig «møkk», og det står for svart popmusikk befridd for alt glatt produksjonsfett og all «hvit» pynt. Bare rytmeskjelettet står igjen, tungt, hardt og monotont, sterkt synkopert og med kompleks polyrytmikk. Sangen er redusert til primalskrik, grynting og hoiing, arrangementsfettet til korte, presise hugg fra en suverent drillet blåserseksjon. Det var hva man i litteraturteorien kaller «dekonstruksjon». Det nye soundet møter vi først i «Papa´s Got a Brand New Bag» fra 1965, som Prince stjal nærmest intakt da han lagde «Kiss» i 1986 (fra før hadde Prince kopiert fotarbeidet til James Brown til minste detalj). Samme år gjør han det igjen, med den enda mer fengende «(I Got You) I Feel Good». De fleste artister blir mildere med åra. Det unike som skjer med James Brown fra 1965 til 1975, er at musikken hans bare blir råere og mer radikal. Også politisk sett. I 1968, før Martin Luther King blir skutt og borgerrettsbevegelsen hardner til «Black Power», spiller James Brown inn et stykke knallhard funk. Han vræler «SAY IT LOUD!», og et barnekor svarer: «I´m black and I´m proud!» Bluesens klassiske call-and-response, men med et budskap som innvarsler noe ganske annet: svart bevissthet. I popmusikken er det her det begynner. James Brown blir kjent som mannen som kan stanse opptøyer med et eneste, patentert «UHHNN!!!». Fra nå av er han «Soul Brother Number One». Det stanser ikke der. Hjulpet av geniale musikere som blåserne Fred Wesley og Maceo Parker og ikke minst bassisten Bootsy Collins, senere med Parliament og Funkadelic, river James Brown selve popmusikkens struktur opp med røttene. Tradisjonelle poptekster blir erstattet med slagord, stønn og fraser som han med største selvfølge tar med seg fra den ene komposisjonen til den andre. Når han spiller inn «Sex Machine» er det bare rytme og hoiing igjen; selv den trygge, solide bassgangen er erstattet med en semi-abstrakt, stakkato pumping. Det blir hardere, villere, mer hemningsløst. Man må gjerne prøve — og Gud skal vite at man prøver — men det er tvilsomt om det noensinne vil bli lagd bedre dansemusikk enn det James Brown gjorde tidlig på syttitallet — «Sex Machine», «Get on the Good Foot», «Hot Pants», «Get Up Offa That Thing», «Rap Payback», «Give It Up Or Turn It Loose» og dusinvis av andre. Grunnlaget for discoen ble lagt her, og det er ikke uten en viss rett at James Brown, noe bitter for manglende kommersiell suksess utover 70- og 80-tallet, kaller seg «The Original Disco Man». Vil du høre andre navn? Hva med «Mr. Dynamite», «The Godfather of Soul», «The Hardest Working Man In Show Business» eller endog «The World´s Greatest Entertainer» — regn med å høre dem alle dersom du en dag skulle være så heldig å overvære en James Brown-konsert. Men alderen og slitet har krevd sitt. Han går ikke ned i spagaten lenger (skjønt han var 57 sist vi så det), og det er noen år siden det kom en sensasjonell funklåt fra den kanten. Det som istedet har skjedd, er at James Browns musikalske vokabular har blitt allemannseie, via en ny generasjon musikere. Digitalteknikken har ført til at James Brown er overalt; ingen er like hyppig samplet som ham. Forhåpentlig betaler de sine royalties, slik at gamlingen stadig har råd til å betale sine fartsbøter (og hva som ellers måtte løpe på). PLATETIPS: Rhythm´n blues-sangeren James Brown oppleves best på konsertplata Live at the Apollo (1963). Noen stor album-artist ble aldri James Brown; til det er det for ujevnt og for mye fyllmasse på utgivelsene hans. Se heller etter gode samlealbum. Skal du ha med deg alt det beste, går det ingen vei utenom CD-samlingen Star Time (1991), som teller 4 CDer.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.