Et værelse som ikke er vakkert når det er tomt, kan aldri bli det. Og et godt værelse kan aldri bli så vakkert som når det er tomt. Kall det gjerne Lundes aksiom. Men dette er ikke noe jeg er alene om å hevde, ingen form for minimalistisk dille. Tvertimot en evig sannhet. Det udødelige Pantheon i Roma, hva er det? Først og fremst tomrom. Prøv å sammenlikne innredningen, noen benker og sarkofager, med konstruksjonen og de spartanske utsmykningene. Hva er det som gjør inntrykk på deg? Det er tomrommet. Det er der sjelen skal leve, det er der den skal boltre seg. I tomrommet. Jo mer tomrom, desto mer sjel. Enkelt. Så hvordan oppga vi denne modellen? Enkelt det også. Det var for et par hundre år siden, da vi begynte å tvile både på Gud og på sjelen. Da begynte vi å fylle alle tenkelige tomrom med krimskrams, fordi de minnet oss om at det var noe uoppgjort der, noe som hadde å gjøre med sjelen og oss selv. Det skremte vettet av oss. I en naken vinkel så vi både himmelen og fortapelsen, og vi ville ikke ha noe av det. Se på interiører fra forrige århundre, for eksempel i Ibsen-museet, og der er angsten. Horror vacui. Tredve kvadratcentimeter naken vegg er en kilde til rå panikk. Her har vi å gjøre med et vakkert værelse. Jeg sitter midt på gulvet, på en pappeske, og betrakter dette værelset. Ni ganger seks meter, en desimeter fra eller til. Ganske nøyaktig tre meter til taket. Perfekte proporsjoner. Veggene dekket av seks lag hvit latexmaling. Gulvet har klassisk oljelakkert eikeparkett, med en tyve år gammel patina av veloppdragne beboere (ingen sigarettmerker, kulehull eller liknende uhell). Det er stukkatur i taket — jeg er ikke noen stor tilhenger av stukkatur, men det føltes ikke riktig å rive den — mellomstor rosett og beskjedent dilldall. Nylig spraymalt i en farve som er svakt gråere enn veggene. Listene er nye og i en litt lysere eik enn gulvet. Stikkontaktene, som alle foreløpig er tomme, er også nye og av børstet aluminium. Jeg hater stikkontakter av gulnet hvit plast. Lyset kommer inn fra sør og vest, fordi vi har med et hjørneværelse å gjøre. Og i midten av værelset, mot sør, en nisje med et karnappvindu. Jeg tror karnappvinduet var det som fikk meg til å tenne på dette rommet i utgangspunktet, hvor merkelig det enn kan lyde. Noe romantisk og asymmetrisk der, noe som uløselig inngår i bygningens og epokens estetikk. Jeg tegnet en liten pult som passet nøyaktig i karnappvinduet, noe å sitte ved og se ut over gaten når man arbeider, tenkte jeg, men jeg ombestemte meg. Jeg vil ikke røre det likevel. Maksimalt plassere en kunstgjenstand i nisjen. Fire store vinduer, tre i sør og ett i vest, gir værelset ordentlig lys, bare ikke i denne årstiden. Klokken er såvidt tre, og det begynner å bli mørkt ute. Digre snefiller knuses lydløst mot vinduene. Og her sitter jeg i værelset, og jeg begynner å tenke på at jeg burde bære noe snart. — Sigbjørn? sier Cathrine og kommer inn i værelset med en pappkartong i hendene. — Er det der du har gjemt deg? — Er det mye igjen å bære? spør jeg. — Tre-fire kasser, kanskje. Jeg begynner å bli litt sulten. Skal vi ringe etter pizza eller noe? — Hvis vi kan finne telefonen, sier jeg, og går ut av værelset, ut i den nymalte entreen, ut døren, ned trappene og bort til bilen for å hente en pappkartong til. Annen etasje. Jeg har alltid vært spesielt svak for annen etasje. Første blir for mørk og for lav, slik at man må henge opp gardiner, og dermed blir det enda mørkere. Tredje kan til nød gå an, men jeg føler at en klassisk fireetasjers leiegård fra tidlig 1900-tall på en måte taper glans når man beveger seg for høyt opp. Fjerde etasje er for studenter og forfattere og bohemer og slikt. Jeg er på det rene med at gjenboerne tvers over gaten har innsyn og kan se ned i vår leilighet, men la dem gjøre det! Vi har ikke noe å skjule. Det er kjøkkenutstyr i kartongen. Jeg bærer den opp på kjøkkenet, og har egentlig lyst til å rygge inn, slik at jeg slipper å se kjøkkeninnredningen de tidligere beboerne har efterlatt seg. Og som vi har betalt for. Cathrine sitter ved kjøkkenbordet og røker en sigarett. Mobiltelefonen hennes ligger på den malingflekkede overflaten. Bordet har vært brukt til malingbokser og pensler. Stolene er krakker, fulle av malingflekker de også, men en omtenksom sjel har dekket setet med gråpapir. Jeg, selvfølgelig. — Skal du begynne med en gang? spør jeg. — Jeg fikk så lyst, sier hun og smiler usikkert. — Jeg trodde vi skulle prøve å holde denne leiligheten røkfri. — Kjøkkenet er vel ikke så farlig, sier hun, strekker seg over det vaklevorne, provisoriske bordet og åpner et vindu. Kjøkkenet har vindu mot bakgården og er et stort kvadratisk rom med et avskåret hjørne mot nordøst, der vinduet befinner seg. Det har absolutt potensial. Og jo, man kan vel tåle en smule sigarettrøk i et værelse som skal brukes til matlavning. Problemet med Cathrine dreier seg om grensesetting. I dag kjøkkenet, i morgen — hvem vet? Spisestuen? Soveværelset? En stjålen sigarett på mitt arbeidsrom? En plutselig sneip i vaskeservanten på badet? Men dette er en lykkedag, og jeg skal i hvert fall ikke være den som ødelegger den med krangel. Dette er en slik dag da man gjerne reflekterer mer over sider ved tilværelsen enn ellers, for eksempel over sin livsledsagerske. Så la meg få presentere Cathrine. Det første og mest innlysende spørsmålet er jeg ikke engang sikker på om jeg kan svare på: Er Cathrine pen? Ikke i betydningen «søt», så mye kan jeg si. Men «søtt» er da også så forutsigbart og dagligdags. Kattunger og hundehvalper er «søte». Små porselenskopper er «søte». Hennes vesen er altfor strengt og kantete til å romme den i vår tid så efterspurte søtheten; hun har ikke engang et symmetrisk ansikt. Nesen er litt for lang og spiss, munnen litt for liten, kroppen litt for lang og mager, ikke innbydende på noen moderlig eller varm måte, ufasjonabelt små bryster, for eksempel. Men det Cathrine er, er elegant. Man kunne nesten si skulpturell. Og det er en mer subtil kvalitet, noe man ikke så fort går lei av. Ved første øyekast kan kroppen hennes virke flat og gutteaktig, men det er før du har sett henne bevege seg. Da røper hun årevis med hard ballettrening i oppveksten, gjennom økonomiske, fullkomne bevegelser uten overflødige fakter. Jeg pleier å sitte og se på henne, når hun rydder av et bord, for eksempel, og nyte det. Hun er best når hun tror ingen legger merke til henne; da får bevegelsene karakter av en dans, som om hun tok trinnene efter en rytme hun hører i hodet sitt. Når hun merker at jeg ser på henne blir hun forlegen. Det kan til og med hende hun rødmer, eller irettesetter meg: «Ja, men gjør noe, da!» Men egentlig er det slik den seksuelle spenningen mellom oss fungerer. Jeg betrakter, og hun blir betraktet. Hun sier at hun aldri har truffet et menneske som kan sitte stille og betrakte noe så lenge som jeg kan, spesielt uten å røke. Men i virkeligheten mener hun nok at ingen tidligere har tilbragt så mye tid med å betrakte henne. Dette smigrer henne, og siden vi traff hverandre har hun blitt mer nøye med hvordan hun tar seg ut og hvordan hun kler seg, også når vi er alene. Stikk motsatt av det normale. Kvinner har det jo med å trekke i gyselige «koseklær» så snart de er husvarme. Frisyren, som er en stram kontinental bob, er også et produkt av vårt forhold. Eller rettere sagt av mine ønsker. Tidligere skiftet hun frisyre uavlatelig, fra punk til permanent og tilbake igjen, men jeg mente en snart tredve år gammel kvinne måtte begynne å utvise en slags konsekvens når det gjaldt hårfasong, hvorpå jeg foreslo denne. Nå har hun holdt seg til den i halvannet år, og det har vist seg riktig. — Sigbjørn ... sier hun, og hun trenger ikke si mer. Jeg skjønner hva det er, av det oppgitte tonefallet. Kjøkkenet. — Jeg er godt i gang. Vil du se på tegningene? Jeg tror jeg vet hvor de er. — Ikke nå. Men når blir det? Kjøkkeninnredningen som står i leiligheten er i skitten offwhite med mengder av profilerte lister. Profiler på dørene også, som i tillegg har fasettslipte paneler. Det er den standard urban-rustikke fantasien, masseprodusert hjemmekos som ikke engang har vett til å se noenlunde brukt ut. Etter min mening er det for mye skap og for lite benkeplass. To vitrineskap har tacky blyglass, og veggen over våtområdet er kledd med glaserte keramikkfliser i en beige-rosa sjattering som minner om menneskehud. Redsler. Tredobbelt ille fordi et digert hull står og gaper efter de tidligere eiernes komfyr, som de av en eller annen grunn fant det ønskelig å ta med seg, i motsetning til det andre skrapet. I hullet er det brunt størknet fett langs de hvite skapveggene, Jackson Pollock-mønstre av overkokte sauser og fettsprut på den nakne bakveggen. Slik blir det med strukturer beregnet på å skjule. — Saken er at det er fordømt vanskelig å få håndverkere om dagen. Selv for meg. Alle skal pusse opp nå. Men jeg har nesten bestilt utstyret. Jeg tror det kan bli veldig flott. — Hva slags farver? spør Cathrine. — Ja, jeg er ikke helt enig med meg selv ennå, og så bør vi to være enige, da. — Jeg stoler jo på deg. Hun stoler på meg. She´d better. Jeg tjente trekvart million i fjor på smaken min. — En lys blågrå med noen oransje detaljer. Og mange overflater i stål og aluminium. Ingen håndtak, sier jeg. Hun ler. Vi tenker begge på det samme. Den gamle kjøkkeninnredningen har porselenshåndtak med påmalte blomster. — Har vi råd? spør hun. — Det er ikke sikkert at det trenger å bli så dyrt, sier jeg. Men det vet jeg det blir. Jeg har blant annet sett på noen nye hvitevarer, som man gjerne kaller det, skjønt hvite er de ikke. Ikke billige heller. — Hva tror du de har hatt i alle de skapene? spør hun. — Bryllupsgaver, foreslår jeg, og hun ler igjen. Vi har aldri diskutert det oss imellom, men jeg tror den aller viktigste årsaken til at vi kvier oss for å gifte oss, er alle de redselsfulle presangene man får, og som man ikke godt kan kvitte seg med slik uten videre. Hver jul får vi en liten forsmak på helvetet. Cathrines foreldre har fått det for seg at vi begge er «designinteressert», så derfor rommer det grelle gavepapiret som regel noe enda grellere; juggel fra Alessi. Min mor sender alltid strikkegensere. Men det går inn på Cathrines foreldre at vi ikke har giftet oss. Ennå, som de sier. De er ekstremt borgerlige, og spesielt moren klør i fingrene efter å arrangere et gedigent og ytterst beklemmende selskap, med et tyvetall talere, der hver eneste piperøkende alkoholiserte grandonkel tryller en turkis brødrister, eller en ostehøvel med tinnhåndtak i stavkirkestil, frem fra under vesten. Det er ikke det at vi tviler, Cathrine og jeg. Vi har bestemt oss for hverandre. Er vi kanskje ikke i ferd med å flytte inn i vår tredje felles leilighet? Jo, foreldrene til Cathrine er ekstremt borgerlige. De har lært henne å skarre svakt. Jeg synes mest av alt det låter som en talefeil, og dessuten har hun venner med navn som Ulrik og Didrik, Christian og Charlotte, Peder og Pernille, som skarrer de også. Men noen udelt forbannelse er det ikke. Etternavnet hennes er Hopstock, for eksempel. Det betyr gamle penger. Det betyr fri adgang til hytte på Geilo, sjøhus i Lyngør og et gammelt, vertikaldelt våningshus i Toscana, ikke langt fra Lucca. Det betyr også at vi måtte streve mindre økonomisk da vi skulle «etablere» oss enn de aller fleste. Nå har vi vært selvfinansierte i snart tre år, men like fullt kunne vi betale denne leiligheten kontant. Hvilket jo gir en viss frihet. Faren til Cathrine spør alltid om det er noe vi mangler, og hans definisjon av det å «mangle» er meget romslig. En åtte år gammel BMW er rene skjære armoden for ham. Men jeg avslår høflig. Til gjengjeld forlanger han å få røke sigar når han kommer på besøk. Når jeg er i det spøkefulle hjørnet, kaller jeg henne Cathrine McDuck. Og for å oppsummere: Det beste med Cathrine er kanskje, tross alt, det gode humøret hennes. Og det mest negative? At hun nesten aldri er hjemme. — Det er to kasser igjen. Skal vi gå ned og ta dem? foreslår jeg. Vi gjør det. Den nye bilen står parkert på sin nye, private plass. Det fins ikke noe parkeringshus i nærheten, men dette er et trygt og rolig strøk. Ikke som der vi bodde tidligere, der Frogner-sisikene hylte fra tidlig kveld til lys morgen. Sneen laver fortsatt ned, som vektløse digre filler, kjerringer som de kaller dem der jeg kommer fra. De får safranfarve av det gule gatelyset. Vi tar hver vår. Jeg låser bilen. Vi oppdager at hun har tatt den tyngste, så vi bytter. Det er bøker i den. Hun løfter, og i samme øyeblikk stryker jeg henne over baken, lett og forsiktig, men med utvetydig erotisk forehavende. Vinkelen ble bare så fristende. Hun svarer med å gjøre noe ubeskrivelig vulgært med tungen. Vi er på samme frekvens. Noe med det å svette litt sammen. — Pizzaen kommer hvert øyeblikk, opplyser hun nærmest unnskyldende. Ergo må vi vente. Når man skal bo i pappesker et par ukers tid, er det ikke likegyldig hva slags pappesker man velger å bo i. Jeg hadde ikke greid to — kanskje tre — uker med åpne fruktkasser og bleiekartonger tigget fra nærmeste RIMI. Vi har kjøpt våre nye hos Tybring-Gjedde og forseglet dem med gjennomsiktig matt glassfiberteip. Alle er like og jomfruelige. De lar seg fint stable. De kan slås sammen, stues vekk og brukes igjen. Det er ikke noe støtende ved dem. Vi har én tur igjen til den gamle leiligheten, efter seks, syv kartonger med det man gjerne kaller løsøre. Den tar vi i morgen tidlig. Utpå eftermiddagen kommer flyttebilen.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.