Vi er litt som steinaldermennesker, der vi halvt sitter og halvt ligger, midt på eikeparketten i hjørneværelset med karnappvindu, og beiter på rykende varm pizza fra en glorete pappeske. Som vanlig er pizzaen inndelt i to, en hans-og-hennes-pizza, eller som yang og yin, kunne man ha sagt. Kjøttboller og paprika på den østlige halvsirkelen og pepperoni og ananas på den vestlige, som er hennes. Jeg kan ikke utstå hermetisk frukt sammen med saltmat. Når Cathrine strekker seg for å stjele en bit av mine 18o pizzagrader, klasker jeg henne spøkefullt på lanken. Hun tar den likevel. Vi har to halvlitersflasker blå Farris til. — Det er da litt koselig, sier jeg og lar øynene sveipe over det nakne værelset. — Vet du, Sigbjørn, jeg er sikker på at hvis du bodde alene, ville du beholdt det slik. Du hadde ikke satt inn et møbel. — Kanskje. Jeg vet ikke. Synes ikke du det er litt gulvkaldt her? — Jo, sier hun. Ute er det ikke langt under null grader, men det er merkbart kjølig langs gulvet. Det er prisen man betaler for jugend-eleganse i Oslo. Men til gjengjeld holder leiligheten seg kjølig til langt ut i juli, og når den massive murstrukturen først er varmet opp, er det lunt til begynnelsen av november. — Du, jeg fikk plutselig en idé, sier jeg. — Hva om vi innredet en del av dette rommet med to like sjeselonger? Jeg har sett noen enestående i gråspettet stoff hos Martin Olsen, med stålføtter. Så kunne vi spise snop på denne måten når vi har lyst. Litt som de gamle romerne, kan du si. Litt dekadent. Det er en plutselig løsning på et problem som har opptatt meg en god stund, helt siden vi bestemte oss for at de gamle sofaene var blitt kjedelige og måtte kasseres. Der ser man; kreativiteten flyter uhindret i det tomme værelset. Ingenting hindrer tankene i å rikosjettere fra vegger og tak. Hun har nok rett. Jeg hadde likt å ha et helt tomt værelse. Hun tygger på en reaksjon, eller er det bare pizza? — Jeg vet ikke helt. Kan det ikke komme til å se fryktelig tosomt ut? — Nøyaktig. Jeg liker tosomt. — Jo, men når vi skal ha gjester. Hvor skal de sitte? — Men det er det som er så briljant. Disse sjeselongene er digre. To sitter helt komfortabelt i en av dem. Og så har vi lenestoler når det kommer flere. — Og så skal mor og far sitte uten ryggstø? spør Cathrine. Mor og far. Det irriterer meg å skulle innrede for mor og far. Er det de som skal bo her, eller er det vi? — Nja, det er et enkelt ryggstø. De skal vel sitte og ikke sove, håper jeg? Og forresten kan de få sitte i hodeenden når de er her. Da har de armlener også. — Det er kanskje ikke så dumt, sier hun. — Det er i hvert fall en original løsning på sofaproblemet. — Men veldig tosomt, sier hun, som om det er noe hun på en måte ønsker å bryte ut av. Jeg håper det ikke er det, men et ønske om å virke åpen og gjestfri. — Stopp en halv, sier Cathrine og smiler hovmodig, som om hun har tatt meg i inkonsekvens og uforstand. Det er noe irriterende hun av og til gjør. — Ja? — Hadde du tenkt å plassere TVen mellom dem? — Absolutt. Det er selve den sentrale ideen. TV — ligge — snop — skjørlevnet. Som de gamle romerne. Hvis romerne hadde hatt TV, hadde de gjort det slik. Gary Larson har en kostelig tegning, en av de beste faktisk, der en hel familie, mor, far, unger, hund og katt, sitter i en sofa og stirrer rett i veggen. «The days before television,» står det under. — Her, midt i rommet? — Nei, der borte. Slik at vi kan velge om vi vil se på TVen eller inn i peisen. Peisen vender mot sør omtrent to tredeler ned mot østveggen. I østveggen var det opprinnelig en dør inn til det store soveværelset, men den har jeg fått murt igjen til fordel for en ny inngang i hallen. Det er ugunstig å ha direkte forbindelse mellom stue og soverom. Peisen er hvitkalket, tar opp i seg noen av de arkitektoniske elementene fra taket og kunne nok med fordel ha vært revet og erstattet av noe mer elegant, men jeg har valgt å la den bli så lenge. Dette tar jeg til sommeren, når den ikke er i bruk lenger. — Jo, sier hun og spiller trumfkortet sitt: — Men du har ikke tenkt på at to sjeselonger blir stående andføttes? Slik at bare en av oss sitter riktig for å se TV? Jeg smiler. — Selvfølgelig har jeg tenkt på det. For det første, så er jeg sikker på at fabrikanten laver den speilvendt. Det er Vico Magestretti som har tegnet den for De Padova. De viste den på Milano-messen i fjor. Det går ikke an å supplere en sjeselong i bare én retning. Ellers er det mulig å flytte ryggstøet. — Luring, sier Cathrine med noe beundrende i stemmen. — Men for det andre er det andføttes jeg vil ha. Da blir linjene mye mer interessante. Det jeg ikke sier, og som Cathrine nok ikke helt ville ha skjønt, var at det var pizzaen som ga støtet til ideen. Yang og yin. Jeg er inne i en kinesisk fase om dagen. Yang og yin, hans-og-hennes. To sjeselonger, som to tvillingfostre i samme livmor. Andføttes. Nå er ikke tao-relasjonen mellom Cathrine og meg så enkel og banal som mannlig/kvinnelig, eller hard/myk, aktiv/passiv. Den er mer kompleks. På et vis er vi begge androgyne skapninger, men sammensatt av aspekter som kompletterer hverandre. Jeg liker å betrakte, hun å bli betraktet. Og ikke minst yrkesmessig: Jeg er en mann som gjør yang-ting med yin-følelse, hun en kvinne som bruker yang-følelse på yin-ting. Slik sett symboliserer de tenkte sjeselongene noe langt utover det å sitte og se fjernsyn. — Og dessuten, sier jeg, — er armlenene veldig lave. Det går fint an å se TV over dem. Hun åpner munnen for å protestere, men lukker den igjen. Jeg har vunnet en bitteliten seier. — Tror du vi kan få låne dem hjem for å se? spør hun endelig. — Det gjør vi sikkert. Jeg er ikke den minste kunden de har. — Vico Magestretti har forresten tegnet Pavens seng, legger jeg til efter en stund. — Det sier seg selv at de er gode å sitte i. Pizzaen er fortært, eller i det minste alt på min hemisfære, og Cathrine gjør ikke tegn til å ha lyst på mer. Vi sysselsetter oss litt med å åpne pappesker med ting vi allerede har plass til. Jeg skjærer opp teipen med en tapetkniv, nesten seremonielt på den første av kartongene. Det er noe berusende over dette, å ta frem de første tingene og langsomt, eftertenksomt, plassere dem rundt i en stor og nyoppusset leilighet (med unntak av kjøkkenet, selvfølgelig), i vinduskarmer og skap. Nå skal det sies at denne leiligheten ikke er så overvettes mye større enn den vi har flyttet fra. 160 kvadrat brutto boflate mot tidligere 140. Det er ikke slik at det plutselig har oppstått et skrikende behov for tyve kvadratmeter ekstra, som det for eksempel hadde vært hvis Cathrine var svanger. Det er hun ikke, og det har vi bestemt at hun ikke skal bli med det første. Det fins faktisk andre argumenter for å flytte enn befolkningseksplosjon. For det første er denne leiligheten penere og ligger bedre og stillere til enn den gamle i Niels Juels gate. Og for det andre begynte den å kjede oss. Mulighetene i den virket uttømt. Verken Cathrine eller jeg har glemt det lille øyeblikket av dyrisk tiltrekning der ute ved bilen for en drøy time siden. Min lette berøring og den obskøne, horete tungebevegelsen. Jeg kan se på henne at hun ikke har glemt det. Hun går og gleder seg. Det er lenge siden vi har gjort det på gulvet. Her har vi ikke noe valg. Her er ingenting som kan distrahere oss. Det kommer til å skje, og det er deilig å utsette det litt, bare gå og kjenne på forventningen. Cathrine slipper et hvin av fryd da hun slår på lyset på badet, med favnen full av toalettsaker. Det er jo sant; hun har aldri sett det ferdig før. Jeg brukte kveldene her de to foregående ukene, da Cathrine var på Filippinene. Og badeværelser er viktige for kvinner. Det nye badet er min innflytningsgave til henne. Jeg følger efter henne, står i døråpningen med en stabel kunstbøker under armen og smiler bredt. Hun kan se meg i speilet. Bøkene har hvite, semi-transparente smussomslag som jeg har satt på. Jeg nekter å la bokdesignere diktere farvene og valørene hjemme hos meg. Men jeg oppdager at noen av omslagene er blitt lurvete og må skiftes. — Det er blitt så vakkert, sier hun og gjør en ironisk men ikke uelegant piruett på gulvet inne på badeværelset. — Jeg elsker det, Sigbjørn! — Du angrer ikke på at vi kastet ut badekaret? — Kanskje jeg vil en gang, men ikke nå. Det er min oppfatning at homo sapiens bader i oppreist stilling. Heller ikke Cathrine viser noen ubotelig trang til å marinere i sin egen møkk et par ganger ukentlig. Og dessuten måtte badekaret dø for at værelset skulle få puste. Der det sto, i en nordvestlig utvidelse av badeværelset, har jeg nå bygget en dusjalkove. Noe forheng eller kabinett er ikke nødvendig, for det skal ikke finnes noe på gulvet som ikke tåler å bli vått. Dusjkabinetter er dessuten stygge. Innredningen er blitt en liten triumf i all sin enkelhet. Fra inngangen ser man intet annet enn fire rektangler og en krum tappekran av stål. Alt er av sten, unntatt toalettet, speilet og kranene. Vegger og gulv er kledd med store fliser av grønn skifer, og servanten hulet ut i en firkantet, 25 cm tykk granittplate, som er mørk grå med svake innslag av rødt. Avløpet er skjult bak jukseveggen av H+H porebetong, der også speilet er innfelt, og som rundt hjørnet, ved dusjalkoven, er åpen med hyller som ser ut som de er dypt innfelt i veggen. Likeledes er det små, innfelte rom i dusjen til såpe, sjampoflasker og liknende. På den motstående veggen, bak toalettet, er det to enkle metallstrukturer; håndklestativer. Men ingen dorullholder, bare en nisje i veggen. Jeg har senket taket ørlite, malt det grått og felt inn halogenspots, litt klisjémessig, men det fungerer. Jeg har bygget en skråning i gulvet ned mot sluket i dusjen. Den fantes der fra før; måtte bare hjelpes ørlite. Nakenheten i værelset er på det nærmeste religiøs. Jeg har aldri spurt Cathrine om hun av og til masturberer med hånddusjen. Kall meg gjerne bluferdig. Men i så fall vil hun få seg en interessant overraskelse. Håndsettet er amerikansk og kan stilles inn på raske pulsstråler. — Husk at det ikke fungerer hvis du setter fra deg altfor mye rot her inne, sier jeg. — Helst ingenting. Vi skal kjøpe et sminkebord til deg på soverommet, og her og her (jeg peker inn i rommet bak jukseveggen, som kun kan sees fra dusjen) er hyller til kremer og sjampoer og denslags. Kan du klare det? — Det er det peneste badet jeg har sett. Tror du det går an å beskrive det som «maskulint»? — Ne-ei. Jeg ser på det som nøytralt. Farvene er kanskje ikke så romantiske at det gjør noe, men er du typen til det, da? Ville du heller hatt rosa fliser og dorullholdere i messing med blomstermotiv? — Det er helt perfekt. Jeg gleder meg allerede til å dusje. — Gjør det nå, sier jeg. — Jeg skal finne et par håndklær til deg. Hun bruker femten minutter. Jeg rusler rundt og plasserer småting. Ute på kjøkkenet står jeg lenge og studerer på om sitruspressen får noen plass i den nye innredningen. Det er syv år siden jeg kjøpte den, og siden da har den blitt en designklassiker — Philippe Starcks stankelbenaktige sitrusstativ av aluminiumslegering, Juicy Salif. En gang et forfriskende innslag av zoomorfologi i en ikke altfor frodig flora av kjøkkengjenstander, men i dag skjemmet av overeksponering i utallige inne-barer og interiørblader, der den står som et anstrøk av prêt-à-porter-modernitet. Uten å brukes. Og det er det som endelig får meg til å sette den i et kjøkkenskap, med tanke på kassering: Den er upraktisk. Den er blitt kitsch. Ikke slik å forstå at Starck i seg selv er kitsch — han har lavet mengder av objekter jeg både beundrer og begjærer. Men denne tingen hans har blitt det. Synd. Hun kommer inn med et stort hvitt badehåndkle tullet rundt kroppen. Håret er fuktig. Når det er fuktig, ser det helt sort ut. Bena virker ufattelig lange. Hun blir stående i døråpningen, og hele posituren sier «Skal vi?» Vi skal. Vi kan like gjerne innvie soveværelset, eftersom jeg har lagt vegg-til-vegg-teppe der. Det er ikke fleip. Gulvet er dekket med grov, mørkt gråbrun agavesisal som jeg har lagt på en tynn gummimatte. Ideen er at trette føtter skal få litt livgivende massasje om kvelden og om morgenen, og det matcher utmerket veggene i soveværelset, som jeg har malt i en beige-sjattering med en god del grønt i, en meget rolig og avslappende farve som er uhyre populær i Japan. Noen seng får vi ikke før i morgen, og lys er det ikke her inne, annet enn det som kommer inn fra gaten. Jeg går bak Cathrine inn og løsner badehåndkleet så snart hun er over dørterskelen. Så står hun naken i det nakne værelset. Hun har stadig et svakt skille efter soling, men huden på stussen er nesten fosforescerende nå, midtvinters. Først nå hører vi hvor stille det er i huset, selv om klokken ikke er mer enn ti om kvelden. Ikke TV-lyd, ikke popmusikk, ikke hylende barn, ikke kranglende naboer. Av og til susingen i gamle avløpsrør. Men nå perfekt stille. Jeg kan høre pusten hennes, som allerede er ujevn og hakkete. Ennå har jeg ikke berørt henne, men nå gjør jeg det, legger en hånd på hver nakne hofte, mykt og forsiktig. Hun står fullstendig stille og bare puster. Med Cathrine er det slik at det skal nesten ingenting til å få henne tent, men desto mer å få henne tilfredsstilt. Hun sier at jeg er den beste hun har hatt sex med (gjør ikke alle kvinner det?), men det hender jeg må tøye meg langt, av og til lenger enn jeg egentlig liker. Det er psykologiske mønstre i begjæret hennes jeg ikke helt greier å tilpasse meg. Jeg stryker forsiktig over hoftene og begynnelsen av lårene hennes, og når jeg beveger meg til de fosforescerende kuplene vet jeg at hun allerede er klissvåt. Et halvhøyt stønn bekrefter det. Dette er hva Cathrine forlanger av forspill. Vanligvis liker hun å gjøre det stående fremoverbøyd, men her er det ingenting å støtte seg mot. Hun river seg løs og setter seg ned på gulvet. Jeg tar det fuktige badehåndkleet og brer det ut, slik at vi ikke skal få merker i huden av sisalen. Jeg kan kjenne at gulvet her er lunere enn ellers i leiligheten. Jeg knepper opp skjorten og slipper å gjøre mer selv. Hun åpner buksene og lar dem falle ned, drar ned Calvin Klein-trusene til anklene og gidder ikke bry seg mer med påkledningen min. Hun legger en kjølig hånd på det halvstive kjønnsorganet og kjærtegner det til det ikke er halvstivt mer. Ferdig. Nå skal hun ha den inne i seg. Cathrine legger seg på rygg med skrevende ben på håndkleet og ser nesten ut som en abstrakt skulptur av elfenben. Det lukter svakt og litt ekkelt av kjønn, både hennes og mitt. Jeg sparker av meg bukser og truser, men lar strømpene sitte på. Idet jeg senker meg ned over henne, tenker jeg at jeg burde ha brettet buksene pent, og hatt noe å henge dem over. Det går så fort. Hun tar tak og styrer, og så er jeg inne i den våte, sultne varmen. Det virker som det suger, at det fins vakuum der inne. Når jeg trekker meg halvt ut igjen, er det som om leppene trekkes med, klamrer seg til dette som føles så godt, som om de hadde en helt egen vilje. Nå klynker hun. Mot det harde underlaget føles det som jeg kan kjenne anatomien hennes bedre enn ellers, hvor kanalen går og hvor bunnen i den er, og jeg blir veldig opphisset av det. Det jeg støter mot er fast kjøtt, ikke strukturen i en madrass. Jeg støtter kroppen på armene, bøyer meg ned og biter henne forsiktig i skulderen. Cathrine og jeg kysser nesten aldri hverandre, ikke engang når vi har sex. Det begynner å komme vokaler fra henne. Jeg begynner å bli redd for at hun skal ville snakke. Hun vil snakke. — Sigbjørn? Åh. Åh. Si noe. Si noe nå. — Det er så godt, prøver jeg meg. — Ja. Godt. Godt ... nei! Åh. Si at du. Åh. Si at du liker ... åh ... knulle horefitta mi. Dette er den eneste a-endelsen hun benytter. — Nfgjhrmgfjhrmfjg, sier jeg. — Nei! sier hun. — Si det! — Tenk på naboene, sier jeg. — IKKE VÆR SÅNN! Drit i dem, hveser hun. — Si det. Si at du liker å knulle horefitta mi. Åh! Det er nesten like effektivt når hun sier det selv. Jeg mener strengt tatt ikke at hun har noen «horefitte». Jeg kaller den helst penere ting. Men alt for saken. — Det er så deilig å knulle horefitta di, sier jeg, og det er nesten en hviskning. — Ja. Åh. Åh. Åh. Jeg senker meg ned på den ene albuen og tar på brystvortene, som er harde som gummiknotter, napper litt i dem og sier «horefitta» en gang til, i håp om at det skal holde. Det gjør det ikke. — Si at jeg er et ludder. Åh. Et ludder som bare duger til ... åh ... knulle. Åh. Herregud. — Ludderfitte, sier jeg for å være litt kreativ. Nå pumper hun så hardt mot meg at jeg nesten ikke trenger å gjøre noe. Det begynner å knyte seg i ryggraden. Jeg tenker på det hvite kjøkkenet med fasettslipte dørfyllinger, for ikke å komme for raskt. — Ludderfitte ... sier hun også. — Ludderfitte fitteludder ludderfitte fitteludder ludderfitte fitteludder. Åh! Stikk kuken din i ludderfitta mi. Det gjør jeg. Gang på gang. Det føles uvanlig godt. Plutselig kan jeg høre musikk. Bare basstonene. En langsom melodi. Resten drukner i Cathrines hoiing. — Åh! Å ja ... å ja. Knull meg. — Jeg knuller deg. Og det gjør jeg jo. — I horefitta, legger jeg til for godt monn. — Åh! Tenk deg at du knuller en annen. En hore. Åh! En feit men deilig hore. Og jeg sitter ved siden av og ser på. Hun hvisker også nå. — Feit og deilig ... får jeg frem, men får det ikke helt til å stemme. Det er noe kjent ved musikken. — Åh! Åh! Åh! Og kuken din går inn og ut av fitta hennes. Og jeg ser det. Åh! — Du ser det. Kuken min går inn og ut. — ÅH! Og hun løsriver seg fra meg med en våt svuppelyd som jeg kan sverge smeller mot de nakne veggene, og hun fører hånden ned mellom bena og gnir seg selv, hardt, mye hardere enn jeg tør å gjøre det. Så tar hun tak i meg med venstre og masturberer oss begge. Jeg setter meg opp på kne, med knærne mot rompeballene hennes, og bare ser på henne. Den voldsomme kåtskapen er hyllet i mørke. Vi praktiserer avbrutt samleie. — ÅH! ÅH! ÅH! sier hun, skjelver og er ferdig. Det tar ikke mer enn femten, tyve sekunder før det er min tur. Mesteparten kommer på håndkleet og det venstre låret hennes. Det er mye; det er lenge siden sist vi lå sammen. Det virker klumpete. «Æsj,» sier hun og ler. Nå har vi innviet leiligheten. Når vi ligger der, side om side og jeg med armen rundt midjen hennes, og jeg tenker at det er litt kjølig, og lurer på hvordan vi skal innrette oss for å få sove på det nakne gulvet, hører Cathrine også musikken. — Hører du? — Ja. Det er noe kjent med det. — Det er Whitney Houston som synger «I Will Always Love You», sier hun og ler. — Sier du det? Jeg trodde kanskje det var Bettan. Var det godt? spør jeg. — Mm, sier Cathrine. — Horefitta, sier jeg, mest på fleip. — Hold opp! ' — Du er fortsatt så våt at det plasker av deg, sier jeg, og jeg aner ikke helt hvorfor, annet enn for å erte henne, konfrontere henne med den hun blir. — Vær stille, sier Cathrine. Og musikken stanser. Den kom fra leiligheten over. Så begynner den igjen. Det tar oss ti-femten sekunder å identifisere den, fastslå at det er samme låt som sist: «I Will Always Love You.» Bassen gynger mykt mot taket, og stemmen høres svakt, i lange, lange sveip, en pusteteknikk hinsides alt man kan forvente seg, som en skarp rød linje i det svale grå taket. — Hvem faen spiller den samme sangen to ganger efter hverandre? spør jeg. — Kanskje det spøker her, foreslår hun. — Kanskje det er gjenferdet av en kvinne som satt i kassen på RIMI og døde i en drukningsulykke på Lanzarote. Hun får ikke fred, så hun spiller yndlingssangen sin igjen og igjen. Hver eneste natt. Hun fniser. — Jeg tviler på at det har bodd noen kassadamer her, sier jeg. — Kanskje en luksusprostituert som ble funnet kvalt, sier hun. — Men hvis, bare hvis, men la oss anta at vi har med en levende skapning å gjøre? spør jeg. — Da må det være en ensom og sentimental kvinne, sier Cathrine. Vi har ingen plater med Whitney Houston. For meg har hun vært som Elton John, men tonene jeg hører sier noe annet, noe dypere og mer virkelig. Det er noe ekte i denne sangen som jeg ikke har hørt før. Det må være kjærlighet. Kanskje vi skal kjøpe platen. Vi ligger på fuktig og lett sædflekket frotté på sisal, gummi og eik. Gatelyset gir Cathrine en hinne av safran. Whitney Houston synger i tredje etasje. Cathrine strekker ut en hånd og kiler meg på testiklene. — Klarer du å elske en gang til? Vi gjør det.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.