Tingenes tilstand Dagens Næringsliv Morgen 26.05.2000 BJØRN GABRIELSEN Med "Pynt" har Torgrim Eggen nok en gang prestert en presis og nesten obskøn liten tidskapsel fra dagens Norge, skriver Bjørn Gabrielsen. Vi lever i en tid der man kan handle "design"-varer på Sentralstasjonen i Oslo, og der en av de største suksessene innenfor den kulørte presse, Wallpaper, ikke har bilder av kjente eller interessante mennesker, men av kjente eller interessante espressomaskiner og enhjulssykler. Dette er tingenes tid. Det har alltid eksistert feinschmeckere, men nå er det blitt så mange av dem - store deler av landets befolkning lever i en tilstand av kronisk forakt over andres smak. Det som tidligere var en dekadense forbeholdt overklassen er nå blitt tidtrøyte for menigmann. Denne tidsånd er hovedtema i Torgrim Eggens siste roman, "Pynt", som utgis i dag. Romanens hovedperson heter Sigbjørn Lunde og er interiørarkitekt. Det sies at bakerens barn får aldri brød, men Sigbjørn tar i høy grad jobben med seg hjem, og overalt ellers. I etasjen over den minimalistiske, anstrengt fullkomne leiligheten til Sigbjørn og hans magre, karrierebevisste samboer Cathrine, bor den gode smakens totale negasjon, den kaotiske og mildest talt frodige Sylvia. Sylvia er i høy grad forbuden frukt for Sigbjørn, og ikke primært fordi han allerede er i et forhold eller fordi hun er naboen deres, men fordi Sigbjørn sverger til en kombinasjon av æreskodeks og estetisk sans der hun ikke passer inn over hodet. Det er nesten noe rørende balladeaktig over tiltrekningen han føler mot henne - den strenge, asketiske munken/soldaten versus den yppige, livsbejaende budeien. Allerede før noen kulturjournalist har "Pynt", har den amerikanske romanen "American Psycho" av Bret Easton Ellis ligget og ruget på deres tungespisser. For også denne handlet om en selvsentrert, nytelseshungrig mann som identifiserte seg gjennom merkevarer og overdådig forbruk. Og enkelte likhetstrekk finnes vel. Hovedpersonen i "American Psycho" kunne kaste seg ut i plutselige monologer om populærmusikk, Sigbjørn Lunde skriver lange essays til leseren om sine platoniske idealer innenfor hjemmeinnredning. Men artig nok finner man kanskje flere håndgripelige paralleller i "Pynt" til den forrige norske roman som ble kastet i bås med "American Psycho", nemlig Jan Kjærstads "Rand". Fortellingene i "Rand" og "Pynt" utspiller seg med ti års mellomrom i samme by, hovedpersonene er i begge tilfeller velartikulerte, men sosialt handikappede, og i begge bøker forekommer kvinner som samler på elefantrelatert nips! I "Rand" er dette med elefantene en mild personlig skavank - i "Pynt" representerer de opp til flere av dødssyndene. Her må det da være stoff til adskillige hovedfagsoppgaver! Det er noe brutalt over måten Eggen skriver romaner på. "Gjeld" i 1992 om gjeld, "Hilal" i 1995 om et flerkulturelt samfunn, "Den nye Dylan" i 1997 om det å lage plater i Norge. Bøkene tildeles et "tema" hver, nesten som om Eggen var verten for et rabulistisk debattprogram på fjernsyn. "I dag har vi snakket om innvandring, i morgen tar vi for oss den norske musikkbransjen: Hva er dens største problem? Inkompentanse eller innavl?" Og selv om Eggen er oppfinnsom og ikke stryker samtidsdebatten etter hårene, er han likevel forbløffende lojal mot Norge, det norske samfunnet og norske hverdagsproblemer. ("Pynt" henvender seg helt klart til et publikum i et land der gulvsliping forlengst har tatt over etter langrenn som nasjonalidrett. Til tross for at handlingen holder en rytme og en spenningskurve som er en amerikansk film verdig, er selve detaljene så lokalspesifikke at det er vanskelig å forestille seg at boken kunne fungere i oversettelse.) Dette gjør det fristende å avfeie bøkene hans som infererende journalistikk snarere enn inspirert litteratur. Men det ville vært urettferdig å holde hans sjablonaktige stil mot ham. Sin slepne overflate til tross er Eggen en temmelig nådeløs samfunnskritiker, som avkler alle sine lesere uansett hvilket ståsted de har i spørsmålene han tar opp. For en roman som "Pynt" er selvsagt ikke bokens utstyr tilfeldig valgt. Høyde/breddeforholdet på sidene spiller elegant opp mot fibonacci-tall og det gylne snitt, og smussomslaget er trykket på halvt transparent kalkérpapir. Teksten er satt med strenge, symmetriske marger med 31 linjer på hver side. Som en herlig, frekk liten detalj ligger pagineringen assymetrisk mot sidekanten i flukt med 30. tekstlinje. Selv Gyldendals heslige nydesignede logo er blitt tilpasset Sigbjørn Lundes strenge formkrav, og fremstår her som et lekkert geometrisk symbol. Men spiller slikt noen rolle? Les boken, og du har en indre dialog gående en god stund. Torgrim Eggen "Pynt" Gyldendal 329 kroner Bjørn Gabrielsen skriver om litteratur i Dagens Næringsliv. ©Dagens Næringsliv