1: Om nordmenn i utlandet Råtten fisk er ikke én duft, men hundre. Alt fra den pikante lille odøren av flyndrefileten som skulle vært solgt dagen i forveien, via ammoniakksjokket som konfronterer begynneren i møtet med norsk rakfisk, til den forferdelige stanken av en fiskekasse som ikke har vært spylt på årevis. Ingenting angriper sansene helt på samme måte — selv ikke rå kloakk, selv ikke sporene etter en territoriebevisst hankatt. De hundre duftene av råtten fisk i Quang Song, en mellomstor by ved kysten av Sørkinahavet noen mil nord for Ho Chi Minh-byen, var i ferd med å spolere Kai og Beates ferie. De stammet hovedsaklig fra tre kilder. Først fra havna der fiskebåtene kom inn om formiddagen, og der fiskesloet ble liggende og gjære i sola til måkenes begeistring. Deretter fra det store markedet noen kvartaler innenfor. Og iblant, når vinden blåste i riktig retning, kom den mest frastøtende stanken fra en fabrikk like nord for sentrum. Den produserte nuoc mam, som er den viktigste smakstilsetningen i vietnamesisk kokekunst — en saus som lages ved å gjære saltet fisk i keramikkar i fire til tolv måneder. Prosessen ga den råtne fiskeduften et potent innslag av dårlig kjønnshygiene. De dagene fabrikkstanken ikke lot seg merke, sivet likevel duften av det ferdige produktet, byens stolthet, ut fra hvert eneste restaurantkjøkken. Etter noen uhell med knuste flasker var det nå forbudt å bære nuoc mam ombord på lokalfly i Vietnam. Selv om både Kai og Beate hadde kommet til at nuoc mam faktisk var godt i maten, var det noe annet å ha duftene fra alle ledd i produksjonsprosessen rundt seg som et slør tjuefire timer i døgnet. Selv på Quang Songs vakre hvite badestrender var den der, den råtne fiskelukten, og inngikk en motbydelig forbindelse med solkrem basert på kokosolje. De skulle videre. Billetten var allerede kjøpt, en busstur nordover til den gamle keiserbyen Hué, men bussen gikk ikke før om tre dager. De var ryggsekkturister. De streifet sørøst-Asia på jakt etter opplevelsen ved det autentiske, slik den sto beskrevet i reisehåndboka Lonely Planet. Spørsmålet var om ikke opplevelsen ved duftene i Quang Song ble i mest autentiske laget. Det vil si, egentlig var det Beate som jaktet på opplevelsen ved det autentiske. Kai hadde forlengst gått lei av det. Og Beate hadde på sin side gått lei av ham. Turen hadde ikke utviklet seg slik han hadde håpet på. Kai så for seg at de skulle slikke sol om dagen og tumle i de gulgrønne bølgene, spise og drikke godt, røyke litt cannabis hvis de turde, og deretter tilbringe de varme, fuktige nettene med het og dryppende elskov. Han var dypt forelsket i henne, dyrket henne, gikk konstant med ereksjon og drømte om å elske i den hvite sanden med fullmånen som spotlight. Det ble det ikke noe av. Visstnok kunne det være farlig å overnatte på stranda, så det hadde de ikke turt. Mygg var det også. Istedet tilbragte de nettene i et prosaisk værelse i et «guest house», der malingen flasset og klimakontrollen streiket, og den råtne fiskelukten drev inn gjennom sjalusivinduene. Den var intet afrodisium. Ting ble ikke bedre av at Beate klagde på Kai, som hun mente var «uoppfinnsom» som elsker og kavaler. Underforstått hadde hun vært borti bedre før, og dette gjorde ham gal av sjalusi. En gang på turen hadde han virkelig anstrengt seg for å være oppfinnsom, og introdusert honning som et innslag i seksualakten. Det luktet bedre enn nuoc mam, men svetteblandet honning virket som superlim og satte effektivt stopp for all aktivitet. I det minste fikk begge seg en god latter. Det hadde det også skortet på en stund. Denne tidlige ettermiddagen i Quang Song var det ingen av dem som lo. De hadde nettopp spist lunsj under palapa-taket på en strandbar, og satt midt i en krangel. Lonely Planet: Vietnam lå oppslått på bordet mellom dem, og der hadde Beate funnet informasjon om noen helligdommer hun gjerne ville besøke. De stammet fra 1200-tallet og ble bygget som hindutempler av Cham-folket. Den største bygningen var utsmykket med et fantastisk Shiva-relieff og rommet en stor lingam, altså et fallossymbol, datert år 1050. Nå hadde Beate foreslått at de skulle bruke morgendagen på denne ekspedisjonen. Den innebar at de måtte opp tidlig for å få leid seg en sjåfør. Kai hadde lyst til å spørre hvorfor kjæresten plutselig skulle reise halve dagen for å se en lingam, når hun så demonstrativt overså hans. Men det sa han ikke. I stedet kom han med verdens mest tafatte avvisning: — Du kan dra, du. — Hva er det for noe tull? Hva hadde du tenkt å gjøre, da? — Ingenting. Bare ligge på stranda. Slappe litt av. — Herregud, du gidder jo ingenting! — Jeg gidder i hvert fall ikke å kjøre bil to timer fram og tilbake i denne varmen for å se enda en steinhaug. — Steinhaug kan du være selv, sa Beate. Og så videre. Kai og Beate tilhørte et folk som tilbrakte ni av årets måneder på å klage, og de resterende på å krangle. På turen hadde de fått for vane å krangle i full offentlighet, både fordi man aldri var alene i denne delen av verden, og fordi det ikke var noen som skjønte hva de sa likevel. Kroppsspråk og tonefall var tross alt kulturelt betonte ting. Det å reise seg og gå i protest midt i samtalen var mer universelt, men så langt rakk de ikke denne gangen. Plutselig var det en mann ved et av de bakerste bordene som reiste seg. Han kom bort til Kai og Beate, smilte og sa: — Kjære landsmenn, og på havet. Beate ble sprutrød. — Gud, så flaut, sa hun. — Er det greit at jeg slår meg ned? spurte mannen. De så på ham. Han var for gammel til å være ryggsekkturist. Mellom førti og femti, kanskje. «Gammel hippie,» tenkte Kai umiddelbart, uten at det var så lett å si nøyaktig hva som hippie-stemplet ham. Han var kledd omtrent som dem, i avklipte jeans og en løsthengende, tynnvevd bomullsskjorte. Riktignok var det noe voldsomt utvasket over looken; klærne var rene og hele, men de var i et ubestemmelig snitt og så ut som de hadde vært i vaskemaskinen en million ganger. Håret var kort, solbleket og småkrøllete med dype viker. Han var slank og så sunn ut, men det var noe spesielt ved brunfargen som røpet en inngrodd vagabond-natur hos ham. Den satt så dypt at det så ut som den hadde angrepet øynene, og da han smilte, viste det seg at den hadde angrepet tennene også. — Martin Teigen, sa han. — Er dere også fra Oslo? — Jeg er, sa Kai. — Beate er innflytter fra Bergen. — Første gang i Vietnam? spurte Martin. — Synes det så godt? spurte Beate og lo. — Nei, hva skal jeg si? Turister ser alltid ut som turister. Det må ha noe med rytmen å gjøre. — Du er med andre ord ikke turist? spurte Kai. — Nei, jeg er fastboende. — Du bor her? — Nei, ikke egentlig. Jeg bor i Hoi An, litt lenger nord. Har dere vært der? — Nei, sa Beate. — Vi hadde tenkt oss rett til Hué herfra. — Det er dumt. Hoi An er en nydelig by. Jeg driver en kafé der. Men jeg er ofte her nede for å bade og kule meg ned. — Du plages ikke av lukta? spurte Kai. — Etter en uke merker man det ikke, sa Martin. De bestilte en runde øl. Martin prøvde å betale den, med dong, men Kai trumfet ham med dollar. — Du er klar over at du betaler mer enn dobbelt så mye som jeg ville ha gjort? sa Martin. — Det er jo utrolig billig uansett, innvendte Kai. — Dette er ikke billig. Dette er et ræva dyrt sted, fortalte Martin. Både Kai og Beate var ganske lettet over å få selskap. De hadde gått hverandre på nervene lenge. Og Martin var et annerledes selskap, streetwise på en annen måte enn de mer hardkokte ryggsekkturistene de hadde støtt på i Bangkok eller Ho Chi Minh-byen. Martin skjønte språket. Kanskje ikke så godt som han påsto, men han vekslet da noen ord med kelneren deres. Og han kjente landet. Til Beate snakket han om kulturminnesmerker de for all del måtte se — gamlebyen i Hoi An, for eksempel, som sto på UNESCOs World Heritage-liste — og til Kai, eller begge, om kunsten å prute på vietnamesisk, om opplevelser og fornøyelser som ikke sto i reisehåndbøkene, om klubber og restauranter som vanligvis ikke slapp inn turister, men som han, i kraft av sitt kontaktnett, kunne ordne dem inn i. Martin tok opp deres eksemplar av Lonely Planet: Vietnam, bladde fort i den og sa: — Denne er ikke noe god på Quang Song. Her står det ikke filla. — Mitt inntrykk er at det kanskje ikke er så mye å fortelle, sa Kai. — Å jo, det er masser. Ser du den kaféen der borte, for eksempel? Han pekte innover mot gata og en bule som lå på hjørnet av strandpromenaden. Kai og Beate hadde spist frokost der en dag. Et skittent og deprimerende sted. — Den kaféen var hovedkvarteret for FNL her i byen. Baren var alltid smekkfull av amerikanske soldater, og de ante ikke at fyren som sjenket dem øl om dagen var den samme som skøyt på dem om natta. Han driver stedet ennå, og snakker godt engelsk. Da det bega seg, lot han selvfølgelig som han ikke skjønte et ord. Ta en prat med fyren en dag. Han kan fortelle historier. — Veldig spennende, sa Beate. Både Kai og hun var født etter at Saigon falt, og de siste amerikanerne ble evakuert med helikopter fra USA-ambassadens tak. — Så si meg, sa Martin, — har dere fått smakt på de lokale spesialitetene ennå? — Vi har ikke spist hund, sa Kai. — Eller, rettere sagt, vi har aldri bestilt hund. Gud vet hva vi egentlig har spist. — Kai har smakt på slangespriten, hoiet Beate. — Jeg sto over, og det så ut på Kai dagen etter som om det var ganske lurt. — Hund er ikke så vanlig som folk tror. Du er nødt til å be om det, sa Martin og lente seg litt lenger inn over bordet. — Men har dere fått røykt noe opium? spurte han lavt. Begge ristet kraftig på hodet. — De har god pot her, sa Kai for ikke å virke helt grønn. — Knallgod, sa Martin og nikket. — Men det kan man få kjøpt hjemme. Ren opium får du bare her. — Er det så bra som de sier? spurte Beate. — Mm, sa Martin og nikket igjen. — Uansett, sa Kai, — så har vi en avtale om at vi ikke skal gjøre noe sånt i et sørøstasiatisk land. Det tar vi ikke sjansen på. Det med ganjaen var greit ... vi fikk bare noen trekk av en fyr på stranda. Lenger enn det tror jeg nok ikke vi skal gå. — Det hadde ikke jeg heller gjort hvis jeg var dere, sa Martin. — Men? spurte Beate. — Men det er annerledes hvis man har ordentlige kontakter. De jeg kjenner er diskrete og pålitelige, og de har dessuten ordentlige varer. Turister blir bare bøffa uansett. — Hvor farlig er det egentlig? spurte Beate. — Det er ikke farlig å røyke. Du kan ikke overdose, og du blir ikke opiumsslave av én gang. Ikke av ti heller. — Nei, jeg mente å bli tatt med det? — Det blir du ikke. Ikke i denne byen. Hvis du har litt noia, sørger vi for at det er jeg som holder, og hvis det skulle skje noe, har dere aldri sett meg før. Men det blir ikke noe tull. Snuten her kjenner meg, sa Martin. Kai og Beate så på hverandre. Kai ristet på hodet. — Så er dere hypp på å prøve? spurte Martin. — Opium ... det er litt sånn Baudelaire, sa Beate. — Eller Edgar Allan Poe, supplerte Martin. — Nei, sa Kai. Alle instinkter strittet imot. Han stolte ikke på Martin, han syntes opplegget virket skummelt, og dessuten syntes han at Martin opptrådte ganske flørtende overfor Beate. Ikke så mye det han sa ... mer måten han så på henne. Men Kai syntes alle menn flørtet med Beate. Var det så merkelig, da? — Er vi på tur, så er vi på tur, sa Beate. — Hvis du lover at det er hundre prosent trygt? — Det gjør jeg, sa Martin. — Så lenge vi finner et usjenert sted å røyke det. Så slo det Kai at dersom Martin var en skurk, var dette måten å bli kvitt ham på. Gi ham pengene, så stikker han. Og Kai ville sitte igjen med det moralske overtaket. Du mener ikke at du var villig til å stole på ham? — OK, sa Kai. — Jeg skal ikke være pysete. Han fisket opp to tyvedollarsedler fra pengebeltet han gikk med rundt magen, og la dem diskret under Martins sigarettpakke på bordet. — Er det nok? — Det er alt for mye, gliste Martin og ga ham den ene tyvedollaren tilbake. De ble sittende og snakke i noen minutter til, så gjorde de en avtale for kvelden, og Martin gikk. — Han der ser vi neppe mer til, sa Kai. — Jeg tror du tar feil, sa Beate. Kai hadde gledet seg for tidlig. Noen minutter før avtalt tid samme kveld banket det på døra til værelset i det lille gjestehuset. Beate hadde vært ute etter nudler, mens Kai lå og vred seg i de fuktige laknene i ettermiddagsheten og prøvde å få seg en lur. De hadde halvveis avtalt å droppe ekspedisjonen dagen etter, ikke minst fordi Martin hadde fortalt Beate at Cham-templene var «oppskrytt». Hva de skulle foreta seg i kveld, var litt opp til tilfeldighetene. Martin sto i døra. — Kult rom. Hva betaler dere? spurte han. — Førti dollar, sa Kai, som ikke for første gang på denne reisen hadde erfart at prisen som sto oppført i Lonely Planet ikke var identisk med den de fikk oppgitt når de personlig dukket opp på stedet. Og det hjalp ikke stort å konfrontere dem med bibelens ord. — Halv månedslønn, det. Ikke rart dere fikk det beste rommet. Han låste etter seg. De hadde en liten sittegruppe i gulnet hvit plast under det skjærende neonlyset i taket. Det var slikt lys overalt, og det tjente trolig den dobbelte funksjon at det ble mye lys for lite penger, og at blålig neonlys fikk det til å virke kjøligere. Beate hadde vært og handlet noen stearinlys, så de tente dem isteden. Stearinlys og hygge var synonymer på norsk. De stengte vinduene og trakk for gardinene. Klimakontrollen virket ikke nå heller, men Martin fikk endelig med noen halvt magiske håndbevegelser takvifta til å gå, og det hjalp godt å få luftsuppa i bevegelse. Martin sendte varene rundt til inspeksjon. Ren råopium var en liten, seig ball av et klebrig stoff med en underlig, intens duft. Da ballen kom tilbake til Martin, skar han av en bit og ga seg til å preparere pipa. Man kunne ane at det ikke var første gang. — Kommer vi liksom på tripp eller noe sånt? spurte Kai. — Nei, nei. Ikke noe sånt. Det er bare veldig behagelig. Vi skal røyke ganske lite. Det kan tenkes du blir litt kvalm, men det går fort over. De kunne registrere en svak skjelving i hendene hans da Martin selv fyrte opp pipa, hostet stygt og tok noen små, forsiktige trekk som han holdt lenge inne. Det luktet ikke råtten fisk lenger; det luktet søtlig, med innslag av brent gummi. Til slutt slapp Martin røyken ut, rakte pipa til Beate og sa: — Det brenner fort, så pass på. Du må nesten ta litt mer enn jeg gjorde. Ellers kjenner du ingen ting. — Hvorfor det? spurte Kai. — Hvorfor røyker du så lite? — Se her, sa Martin. Han rullet opp det ene skjorteermet sitt, og der, i det flakkende lyset under den roterende takvifta, kunne de se arrene, sammenvokste stikkmerker etter hundrevis av prøveboringer. Det var skummelt. Ansiktet hans fikk et helt annet drag. — Femten år på junk, sa Martin. — Det var derfor jeg kom hit til Asia i første omgang. Og det utrolige var at her, hvor man har heroin rundt seg på alle kanter, greide jeg å slutte. Så jeg har lært å bli forsiktig. Et lite puff opium en gang i blant, det er alt jeg tillater meg. Beate så forskrekket ut, men da Martin slo ut med armene og sa at han var på ferie, han også, slappet hun av og røykte noen dype trekk. Da det ble Kais tur, ble han ganske riktig litt kvalm og svimmel. Deretter var alt i orden. Alt var så i skjønneste orden at Kai bare ble sittende tilbakelent i den hvite plaststolen, som plutselig var blitt meget komfortabel, lyttet til at Martin fortalte Beate sin livshistorie, og syntes at det både var gripende og vakkert. Kai oppdaget at han kunne betrakte seg selv i fugleperspektiv, og det var lærerikt. Han tenkte på at han noen minutter før hadde vært ørlite grann sjalu, og det gikk opp for ham hvor idiotisk det var. Varmen og kjærligheten mellom Beate og ham fylte værelset. Skjæret fra de to stearinlysene gjorde henne penere enn noensinne, og akkurat idet han tenkte dette, så Beate på ham — midt i en setning, virket det som — smilte og sa: «Jeg elsker deg, Kai.» Eller gjorde hun det? For da han skulle til å svare, så han at hun snakket med Martin igjen. Det spilte da forresten ingen rolle. Han konsentrerte seg om hvordan vifta fikk atmosfæren til å kjærtegne huden på armene og i ansiktet. Huden var blitt enestående følsom. Han tenkte på hvor deilig Beate og han skulle ha det når Martin var gått, når han endelig gikk ... ikke for at det hastet så voldsomt. De røykte visst litt mer. Og så sovnet han. Kai våknet av at noen pirket ham hardt i ribbeina og skrek på et fremmed språk. Han måtte ha sovet tungt, for det hadde kommet hele tre personer inn i rommet uten at han merket det. De skrek enten til hverandre eller ham, men de ville visst at han skulle være med på noe. De var vietnamesere, så klart. Små og sinte. Kai hadde lest at disse folka ikke var noen man yppet bråk med. Den ene hadde dessuten uniform. Og pistol i beltet. Beate satt på senga og skjulte den nakne kroppen med et laken. Hun så redd ut. Kai var fullt påkledd, hadde visst sovnet der i stolen. Den var slett ikke komfortabel lenger. Martin var ikke noen steder. Hadde Beate og han ...? Det var det ikke tid til å tenke på. Vietnameserne skrek på vietnamesisk. En av dem holdt fram noe han mente var Beates klær, og pekte mot badet. «Få på deg fillene,» skrek han på vietnamesisk. Han i uniformen sa en hel mengde ting, og holdt opp en liten grønn plasthylse som han skranglet med foran øynene på Kai. Noe raslet der inne. Kai skjønte hva som var inni plasthylsen. Beate forsvant inn på badet. — Hva skal vi gjøre? skrek hun der innefra. — I want a lawyer, siterte Kai fra de utallige filmene han hadde sett. Politimannen hadde åpenbart sett de samme filmene, for han svarte: — No lawyer. You come. Og så mye mer engelsk enn dette kunne han visst ikke. Kai og Beate fikk ikke ta med tingene sine. De ble kjørt til politistasjonen i baksetet på en bulkete gammel Lada, med en sivilkledd vietnameser mellom seg, som satt helt ubevegelig, tygget tyggegummi og svettet nuoc mam og piratkopiert europeisk eau de toilette. Han blunket ikke en gang. Da Kai og Beate prøvde å snakke med hverandre, brølte han «Shut fuck!». Enda en cineast. Kai ble sittende og betrakte kinnmusklene hans. Det var blitt midt på dagen. Politihuset i Quang Song var en tre etasjer høy betongbygning oppført i klassisk asiatisk funksjonalisme, det vil si så fort og så billig som mulig. De ventet seg å bli tatt til en overordnet, men de tre vietnameserne slepte dem ned i kjelleren og slengte dem i det som på norsk ville hett glattceller. Det var bare ingenting som var glatt ved dem. Kai ropte på «lawyer» igjen og igjen, men betjenten som låste dem inn forsto enten ikke hva han sa eller gadd ikke høre. Så smalt jerndørene igjen, og det ble stille. — Kai? klynket Beate der ute i korridoren et sted. — Ja? sa han og tittet seg rundt. Det var nesten et slikt Tombstone-fengsel fra gamle westernfilmer, bare større. Man så ut mot korridoren gjennom et gitter fra gulv til tak, som forøvrig var så lavt at han nesten skrapte hodet. I cellen rett overfor seg kunne han se en skikkelse som ikke var Beate. Det var en mann, og det så ut som han sov. — Kan du se meg hvis jeg strekker ut hånden? hørte han Beate rope. Kai klemte seg mot gitteret og tittet til høyre og venstre, og der kunne han se fingrene hennes. — Jeg ser deg, sa han. — Du er på samme side som meg, kanskje med en celle imellom. Nå strekker jeg ut fingrene. Ser du meg? Den vietnamesiske staten hadde ikke utstyrt denne kjelleren med tanke på vestlige turister. Det var Hanoi Hilton. Møblementet besto av en jernseng som var boltet fast til gulvet og strødd med en form for grovhakket skumgummi, og i tillegg fantes en rusten jernbøtte han gikk ut fra måtte være sanitetsfasilitetene. Det sto en plastflaske med La Vie mineralvann på gulvet ved senga, eller rettere sagt en flaske som hadde inneholdt La Vie — seglet var brutt — og som nå var fylt med dysenteri. Ingenting på veggene, unntatt uleselig graffiti. Kai lurte på hva han selv skulle skrive, og med hva. De hadde tatt fra ham pengebeltet, der han også hadde en kulepenn. Nei, gikk det opp for ham. Det lå i safen på rommet. — Hva skjer nå? spurte Beate nede i gangen. — Jeg har ikke noe mer erfaring med dette enn deg, sa Kai. — Jeg går ut fra at vi får treffe noen. Hvis de er skikkelig vrange, holder de oss her til i morgen tidlig. — Kai? sa hun. — Jeg er redd for at noe skal skje. Hun var sår og hes i stemmen. — Noe har skjedd, påpekte han. — Jo, men noe annet. Jeg er redd for å bli voldtatt. — Sånt skjer ikke her. Ta det helt med ro, sa Kai. Så tenkte han: Jesus, dette er et kommunistdiktatur. Alt kan skje her. — Du? sa han. — Hvor ble det egentlig av Martin? — Han gikk. Du hadde sovnet, og vi satt og snakket litt til. Jeg låste døra etter ham. Vi avtalte forresten å treffes til middag i kveld. — Du får muligens ringe og avlyse, sa Kai syrlig. — Jo, men det er kanskje flaks, sa Beate. — Han kommer til å lure på hvor vi er. — Du sier noe, sa Kai. Fangen på den andre siden av gangen hadde våknet av alt snakket, satte seg opp på brisken sin, dro fingrene gjennom den svarte luggen, tente seg en sigarett og hostet forferdelig. Da han syntes han hadde hørt lenge nok på Beate og Kai, ropte han «Shut fuck!» eller den vietnamesiske ekvivalenten. De måtte prøve å falle til ro. Det var vanskelig, og etter en stund hørte han Beate først tisse på bøtta og deretter smågråte nede i gangen. Hun var sulten og redd. Han begynte å hviske til henne, ord han mente kunne virke oppmuntrende og trøstende. De hvisket lenge, og til slutt gikk de begge til sengs. — Jeg elsker deg, Kai, hvisket hun, i mørket og stanken i en vietnamesisk arrest. — Jeg elsker deg også, sa han. Og mente det. Når dette var over, ville forholdet komme styrket ut av det. Hvis dette gikk over. De ble vekket av at det skramlet i korridoren. En mann kom gående med en tralle og banket på gitterdørene med et stålredskap. Det var en øse, og med denne skulle han servere dem frokost. Den kom i en stålbolle som virket spesialdesignet for å skyves gjennom den smale sprekken mellom gitterdøra og gulvet. — Er du våken, Kai? hørte han Beates stemme, hesere enn dagen før. — Ja. Jeg har visst fått mat. Har de ikke tenkt å gi oss spisepinner? Etterpå var han glad han ikke fikk pinnene, for det som skjulte seg på bunnen av suppebollen virket eklere enn det som fløt på toppen, og det sa ikke lite. Selve suppa var som oppvaskvann med chili, men det varmet og mettet i hvert fall litt. Og deretter kom Martin. Han sto morgenfrisk utenfor Kais celledør, og hadde skiftet til noe som var enda eldre og enda mer utvasket. Det føltes fantastisk å se ham. — Jeg kom så fort de ville slippe meg inn, sa han. — Jeg lette etter dere overalt i går kveld, og til slutt dro jeg til pensjonatet og fikk høre hva som hadde skjedd. Det er min skyld. Jeg skulle aldri ha vært så dum at jeg glemte igjen det der på bordet. — Hei Martin, sa Beate litt lenger ned i gangen. — Hva skjedde? spurte Kai. — Pensjonatfolka kjente lukta og ringte purken, var det jeg fikk høre. Det er sånt som bare ikke skal skje. De får trøbbel med lisensen sin på grunn av det, kjøtthuene. Kai, jeg er jævlig lei for det. Jeg skal gjøre absolutt alt jeg kan for å hjelpe. — Kan du hjelpe oss med å kontakte det norske konsulatet og få tak i en advokat? spurte Kai. — Klart jeg kan, sa Martin. — Men det er ikke mitt råd. Det kan ta uker å få det formelle på plass. — Hva er ditt råd? — Vel, siden du spør. Dette landet er dønn korrupt. Det var jo ikke akkurat noe kjempeparti dere ble tatt med, så de har ikke noen sak å flagge. På den annen side, hvis de har lyst til å kjøre hele greia gjennom rettssystemet, så blir det en dom, og det de mener om narkotika her er at dommen må være «avskrekkende». Akkurat som i Norge, bare enda litt verre. — Du har aldri blitt tatt her? — Nei. Utrolig nok ikke. Men jeg tror det skal gå an å betale seg ut av det. — Gjør det! klynket Beate nede i gangen. — Hvor mye? spurte Kai. — Det vet jeg ikke. Det er ikke akkurat en tariff de slår opp på veggen. Vil du at jeg skal undersøke? Jeg må gå til én fyr, som så må gå til en annen fyr — skjønner du opplegget? — så det kan fort ta noen timer. — Gjør det! klynket Beate igjen. — OK, sa Kai. Han var mør nok. — Fint, sa Martin. — Jeg kommer innom uansett hva som skjer, hvis de lar meg få slippe inn. Trenger du røyk? Han stakk en pakke Marlboro og en plastlighter inn mellom sprinklene. — Jeg røyker ikke, sa Kai. — Kun dop? sa Martin og smilte. — Gi meg sigarettene, hveste Beate. — Du røyker da heller ikke? protesterte Kai. — Jeg begynner nå. De hadde ingenting å ta tiden med der inne. Kai pleide å sjekke klokka på mobiltelefonen sin, men den hadde han ikke nå. Det kunne ha gått to timer, og det kunne ha gått to år, før Martin var tilbake. Selv her nede, innså Kai, kunne man ane duften av bedervet fisk. Martin gikk bort til Kai igjen, så på ham og nikket. — Jeg misunner dere ikke. Det er nydelig vær ute, sa han. — Fikk du tak i noen? Martin nikket kort og bet seg i leppene. — Yes. Det ble meget delikate forhandlinger, hvis jeg får si det sånn. Fikser dere tusen dollar? Kai tygde på det. — Tusen dollar for hver, eller tusen dollar for begge? spurte han. — For begge, hvis jeg forsto det riktig. Grupperabatt. Jeg mener dere skal slå til. Alternativet er ikke noe hyggelig å tenke på. — Tusen dollar for begge greier vi. Ellers måtte vi ha latt Beate bli igjen her nede. — Det hørte jeg, din drittsekk! kom det nede fra gangen. — Men vi klarer det bare i reisesjekker, sa Kai. — Ikke cash eller minibankkort? — Niks. Så mye tror jeg ikke vi har. Vi har returbillett om tre uker. Eller to. Eller hva det er. Martin gned seg på haken. — Det er mulig jeg kan fikse å løse inn reisesjekker for deg, sa han. — Men da må jeg få låne passet ditt. Purken har forresten spurt flere ganger etter passene deres. Hvor er de? — I safen på gjestehuset, sa Kai. — Det er Beates navn på reisesjekkene, forresten. — Jeg får se om de slipper meg inn. Må man ha nøkkel til safen? — Nei, det er kodelås. Han ga Martin de riktige tallene. — Nå stoler jeg på deg, la han til. — Det gjør du rett i. Det er hell i uhell, sa Martin Teigen. — Beate var litt redd de skulle finne på noe, sa Kai. — Ingen grunn til det. De synes vi er stygge og lukter vondt. — Ikke jeg vel? sa Beate, som sto klemt inntil sprinklene og lyttet. — Ikke du, vennen, sa Martin. Han gikk bort til hennes celle og ga henne et kyss gjennom sprinklene. — Ha det. Jeg blir borte en halvtime eller noe sånt. Da han kom tilbake, hadde han med en penn og fikk Beate til å kontrasignere reisesjekkene. — Jeg håper det er nok penger, sa Martin. — De liker runde tall her. De er lykkebringende. Det er et gebyr på tre prosent, men kan ikke jeg få lov til å spandere det? — Tvi-tvi, sa Beate. — Nå ser vi aldri den fyren igjen, sa Kai. Da det hadde gått så lang tid at Beate begynte å bli enig med ham, og de var så sultne at en bolle oppvaskvann med chili og ubåter fortonte seg som en hel festbankett, ble det plutselig aktivitet i korridoren. Det kom tre mann, og i spissen for dem en middelaldrende vietnameser med kulemave — noe av en kuriositet — i beige khakiuniform med mye sildesalat. Det måtte være politimesteren. Politimesteren snakket fremragende engelsk. — Jeg er svært lei for denne misforståelsen, sa han idet assistenten hans låste opp døra til Beates celle. — Jeg håper at denne lille episoden ikke har gitt dere et uriktig og ufordelaktig inntrykk av Vietnam. Turismen er svært viktig for oss, og vi vil gjerne opprettholde vårt rykte som et meget vennlig og gjestfritt land ute i verden. Han rakte dem passene, plastkort, billetter og det som var igjen av heftet med reisesjekker. Kai sto bare og gapte. Naboen hans, tvers over gangen, ropte vietnamesiske ukvemsord til dem på vei ut. Han så ikke ut som om han var i stand til å skaffe tusen dollar med det første. — Imidlertid, sa politimesteren, — er jeg redd for at dere også har gjort dere skyldige i å misforstå visse trekk ved vår kultur. Jeg vil derfor foreslå at dere inntil videre forlater provinsen vår, og kanskje helst også landet. Så kan dere komme tilbake når dere har lært å opptre mer ansvarlig. Har vi en avtale om det? Han strakte fram hånden. Kai tok den. — En avtale, sa han. — Denne er visst din, sa politimesteren, og fisket opp en liten grønn plasthylse fra brystlommen på uniformen. Han ga den til Kai. — Vær så snill å beholde den, sa Kai og rakte plasthylsen tilbake. — Have a nice day, sa politimesteren i Quang Song. Etter over et døgn i den mørke kjelleren, skar tropesola ved sekstende breddegrad som knivblader i øynene. Solbrillene lå igjen på pensjonatet. Men det var fantastisk. Det hadde passert en regnskur som gjorde lufta frisk og åpnet millioner av tropeblomster. Selv den råtne fiskestanken var et velkomment sanseinntrykk. — Er du klar over hvor heldige vi har vært? sa Kai og la armen om Beate. Hun klemte seg kjærlig inntil ham, og kjente at han hadde bruk for en dusj. Det hadde hun selv også. — Hvor er Martin? spurte hun. — Vi må nesten takke ham. Martin Teigen satt på politimesterens kontor og drakk te. Han reiste seg og studerte plakatene med bilder av ettersøkte, utstedt av den sentrale politimyndigheten i Hanoi. Det var utrolig hvor kriminelle folk kunne se ut når de ble fotografert i de rette omstendighetene. Da politimesteren kom tilbake, satt Martin i stolen igjen. Øvrigheten stilte seg bak skrivebordet sitt, smilte og sa: — Det var det. Har du en Marlboro? Martin ga ham én, og tente den for ham. — De var veldig lykkelige, sa politimesteren. — Hvem hadde ikke vært det? sa Martin. Så satte de seg ned og delte de tusen dollarene. Fifty-fifty. Helt som vanlig.

NB: Utdragene er basert på ikke korrekturleste originalfiler. Det kan altså opptre småfeil som (forhåpentlig) ikke fins i den trykte utgaven.