Talentfull debut Torgrim Eggen: GJELD Anmeldt av TERJE STEMLAND Lakonisk 'a la Knut Hamsuns "Sult" kaller Torgrim Eggen sin debutroman "Gjeld". Her er sakens kjerne såvisst ikke hunger i egen mave, men den glupskhet horder av debitorer utviser. Eksjapp og anløpen freelancejournalist Jørgen Wiik skylder omkring en og en halv million kroner. Men for en zenbuddhist som skal oppleve satori, " . . . der det som er, ikke lenger kan uttrykkes med ord, eller ad logisk vei" , er avstengning av strøm, telefon og tvangsfullbyrdelseskrav fra byfogden i bunn og grunn bare mindre irritasjonsmomenter, "døde ting som binder meg til livshjulet . . . ( . . . ) . . . en evig runddans med tingens tyranni. " Høsten 1986 studerer Jørgen Wiik massekommunikasjon på Blindern. Gymnasiekameraten Jahn Otto "Joppe" Paulsen er, efter heldige spekulasjoner på Børsen, blitt leder for Oslokontoret til Scan Media. Han tilbyr Jørgen jobben som informasjonssjef, for nå har medierevolusjonen gjort sitt inntog. Scan Media venter på kommersielt fjernsyn i Norge og har kjøpt opp filmer og TVserier, anskaffet produksjonssutstyr og knyttet til seg produsenter. Jørgen er skeptisk, men lar seg overtale. For sitter ikke Joppe der i dress tilvirket av Gianni Versace, med Rolex armbåndsur, Time Manager og Dinerskort! "Gjeld" er historien om Jørgen Wiiks vekst og fall som pengemann og ektemann, men det er samtidig et forsøk på å beskrive en epoke i vår nære historie - fra 80tallets vanvittige overforbruk til 90årenes bunnløse gjeldskrise. Gjennom 14 kapitler veksler jegpersonen mellom tiden i Scan Media, helt frem til oppsigelse og selskapets endelikt i 1988, og trengsler og viderverdigheter våren 1991. Epilogen er holdt i tredje person. - Kan du ikke skrive at jeg er student? foreslår han. Dette er bokens siste setning og Jørgens siste utsagn. Ringen er sluttet. Som debutarbeide er Torgrim Eggens bok sjelden kost. Den sprudler, formelig bobler av fortellerglede og -evne. Hvis man aksepterer at den gode diktning ligger i skjæringspunktet mellom gjenkjennelse og forundring, er "Gjeld" litt av en bok. Fenomener i tiden, mennesketyper, sjargong, miljøer er til de grader tatt på kornet; Eggens innfallsvinkler forundrer ikke bare, stundom forbløffer de. "Gjeld" er også et tidsoppgjør, ikke med indignasjonens høye skrik, men med vidd og ofte forstand. En sjelden gang kan det gå vel mye over stokk og stein. Kr. F. politikeren Hans Jakob Hyllestad fra Fosnavåg, som Jørgen til sist presser penger av, er for stereotypt tegnet. Arne Garborg ville ha karakterisert det som frons urbana. Den husvalelse som ligger i zenbuddhismen, er en viktig del av konseptet. Men tidvis blir det litt for mye av det gode; endel av anekdotene og eventyrene får for denne leser like meget karakter av prat som av romanteknisk nødvendighet. De omstendelige nedtegnelser av hvordan man tilbereder sushi med påfølgende avnytelse, er imidlertid en sann svir å lese. Så kan man spørre om ikke Jørgen Wiik bedriver ansvarsfraskrivelse i stor stil når det er rause banksjefer som får skylden for den gjeldsknipe han er havnet i. Og måten han tusker og jukser seg frem på - er den ikke høyst umoralsk? Nå er jo kristne begreper som skyld og soning nokså meningsløse for en zenbuddhist. - Allt vi sÄljer er en illusion, proklamerer Gunnar Stenbladh, den svenske toppsjefen i Scan Media, for det dreier seg om fiktive penger, fiktive realverdier. Således finner den personlige moral og jappetidens økonomiske strategi en fellesnevner i zen. Eggens sprogsjarm tar brodden av enhver dydsiret innvending. Med en velberådd blanding av eleganse og street credibility suger han leseren inn i et kraftfelt som både er sofistikert og rufsete, raffinert og grovhugget. Etablerte forfattere som Edvard Hoem ( "I Tom Bergmanns tid" ) og Kjartan Fløgstad ( "Kniven på strupen" ) har også skrevet om jappetiden, men da kun som baktepper for større ærender. "Gjeld" er den første norske romanen som bredt anlagt tar opp forutsetninger for og konsekvenser av disse hedonistiske år, såvel for samfunn som individ. Det er talentfullt gjort. ©Aftenposten