1993: Året før All ære til Netcom og det historiske bruddet med telemonopolet i Norge, men 1993 var likevel året da det var stille før stormen. «Stormen» var OL på Lillehammer, EU-avstemningen, nettverksrevolusjonen og sist — men ikke minst — den nye norske kjøpefesten. Noe av det mest eksotiske ved 1993 var at etter stortingsvalget ble Senterpartiet landets nest største parti. I dag virker det nesten som en skrøne. For å skjønne det må man ta hensyn til to faktorer: For det første EU-avstemningen året etter, som gjorde Sp-leder Anne Enger Lahnstein til «nei-dronningen», og for det andre en bølge av norsk nasjonalisme som vi kanskje skal tilbake til 1905 for å finne maken til. For eksempel: 1993 var året da selv rockstjerner lot seg avbilde i bunad. Plutselig skulle alle erklære sin kjærlighet til dalstrøk de knapt hadde besøkt. Bunaden var overalt, unntatt på trendsetteren selv — Sissel Kyrkjebø, som i 1993 klippet og farget håret, trakk i svart og giftet seg med en gammeldansk. Den enorme etterspørselen skapte arbeidsplasser også. I Bangladesh. Og så kom vadmelsmoten. Man kan ikke gi OL på Lillehammer i februar 1994 hele æren for den nasjonalistiske bølgen (eller for resultatet av EU-valget), men det var utvilsomt en viktig faktor. I 1993 gikk Norge til sengs med OL-feber. Man samlet pins — det ble til og med forfalsket pins i Norge, blant annet noen som viste OL-maskotene Håkon og Kristin i intimt samvær — og man kranglet høyt og lavt om symboler, markeringer, pengebruk og gjenbruk. Et typisk symptom på feberen var aksjonen «Folk i form til OL», som for våre skattepenger skulle sørge for at de som satt foran TVen og glodde ble like spreke som de som fløy i løypa. Det digitale 1993 Personlig hadde jeg ingen mobiltelefon i 1993 (det har jeg forresten ikke nå heller). Jeg gikk med personsøker det året. Når denne pep, var det bare å kaste seg mot nærmeste telefonkiosk (som regel ramponert) og finne ut hvem som hadde anropt. Personsøkere er nå blott et minne. Ennå rarere: I 1993 het det «Internet», ikke «Internett», vel å merke blant de som overhodet hadde hørt om det. Utenfor fag- og forskningsmiljøer var det få. De mest datakyndige amatørene hadde konto hos CompuServe, og i stat og forvaltning brukte man noe tungvint som het X400. Utover 1993 begynte det å bli mulig for private å knytte seg til Internett, men man betraktet det dengang som en standard blant flere. Microsoft var helt uinteresserte i Internett, og skulle istedet utvikle sitt eget nettverk, MSN. Det som kom til å forandre alt var oppfinnelsen av World Wide Web, som første gang ble prøvekjørt ved forskningsinstituttet CERN i Genève i 1991. I 1993 kom Mosaic, den første grafiske nettleseren for WWW. I 1994 eksploderte det, og i 1995 var slaget over. Internett var verdensstandarden. Når man snakket om «cyberspace» i 1993 mente man ikke nettet, men det som var å utforske inni tredimensjonale dataverdener, såkalt «virtual reality». Lenge før noen hadde sett eller prøvd slikt utstyr, var forventningene så store at begrepet måtte fornorskes: «nestenvirkelighet» eller «simulert virkelighet». Ti år etter er det ingen som snakker om noen av delene. Folk i 1993 For å ta damene først; det var deres år. Toni Morrison fikk Nobelprisen i litteratur, Rosemarie Køhn ble Norges første kvinnelige biskop og Kirsti Kolle Grøndahl vår første kvinnelige stortingspresident. Gro Harlem Brundtland uttalte at «det er typisk norsk å være god». Karen Christine Friele og Wenche Lowzow ble første par ut da Norge innførte lovlig partnerskap for homofile. Og malapropos: i USA klippet Lorena Bobbitt av sin manns penis, og ble senere frikjent. (Han, på sin side, ble helt fin igjen, og opptrådte i pornofilm for å bevise det.) Oslo fikk sine første offisielle strippebuler og toppløs-barer. Fotomodellen Anna Nicole Smith ble berømt i Norge da forbrukerombud Kjersti Graver gikk til angrep på Hennes & Mauritz´ årlige julekampanje for undertøy. Problemet var ikke at Anna Nicole var for tynn, men at hun ikke var tykk på riktig måte. Trafikkfarlig var hun óg. Subjektet selv tok oppstyret med farmasøytisk ro, og realiserte snart den moderne ungpikedrømmen: Hun giftet seg med en dødssyk milliardær på 90. Hva gjorde så mannfolkene? De døde. I 1993 måtte vi ta farvel med uerstattelige kulturpersonligheter som Dizzy Gillespie, Rudolf Nurejev, Federico Fellini, Anthony Burgess, William Golding og Frank Zappa. En som overlevde, var forleggeren William Nygaard, som ble skutt utenfor sitt hjem i Oslo i oktober. Attentatet antas å ha hatt sammenheng med at Nygaard var Salman Rushdies norske forlegger. Få nye norske kulturpersonligheter kom til, hvis vi ikke skal regne med de mange som fikk prøve seg som programledere i den eksploderende TV-floraen: Paal Tarjei Aasheim («Casanova»), Steffen Tangstad («24 karat»), Mona Høiness («Argus») og Jon Michelet («Fangene på fortet»). Jo, forresten, vi fikk én. Som aperitiff til all Norgesreklamen vi skulle få i 1994, ble i august 1993 en ung mann pågrepet for drapet på en kamerat, Eivind Aarseth. Varg Vikernes eller «Greven» viste seg å ha vært anholdt tidligere på året mistenkt for to kirkebranner i Bergen. Norsk satanrock ble verdenskjent. Vikernes´ plateutgivelser som Burzum (navnet er hentet fra The Lord of the Rings) ble straks internasjonale samleobjekter. Svartkledde satanrockere og brennende stavkirker ble på en måte vrangsiden av den bunadskledde eplekinn-fasaden. En annen blek og svartkledd rocker kom også i hardt vær, men valgte å betale seg ut av det: Michael Jackson ble etterforsket for seksuelt misbruk av barn. I idretten tok Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Johan Olav Koss det som var å ta. Den store idrettsnyheten var at det norske herrelandslaget i fotball, anført av eksentrikeren og marxisten Egil Drillo Olsen, kvalifiserte seg til VM-sluttspill. Norge ble kjent med begreper som «bakrom», «breakdown» og «gjennombruddshissighet», og med Drillos zen-aktige maksime: «Fotball er et spill uten ball». Den kanskje viktigste sportsprestasjonen i 1993 var det imidlertid en overvektig arendøl som sto for: Bent Stiansen vant den prestisjefulle kokkekonkurransen Bocuse d´Or i Lyon — en seier som innvarslet en ny æra. Nå var det typisk norsk å være god ved grytene også. Penger og politikk i 1993 Så fantes det plutselig restaurantgjester igjen. Norge gikk inn i 1993 med 170.000 arbeidsløse (ca 6 prosent). Ett år etter var nivået omtrent det samme, men økonomien viste klare tegn til bedring. Landet hadde tredje høyest vekst i Europa. BNP steg med 2.3 prosent, disponibel realinntekt med 3.4 prosent, sparingen avtok og bankene opplevde en kraftig økning i utlån. Det ble solgt 186 nye Harley-Davidson motorsykler, årets fremste statussymbol blant nyunge 40/50-åringer. Bunadsbryllup på Harley forekom. De magre åra var i ferd med å ta slutt. 1993 ble et jubelår på Børsen. Fra 1994 begynte statsbudsjettet å gå med høyere og høyere overskudd, til Oljefondet ble en realitet fra midten av tiåret. Fram til 1998 sank ledigheten til 3.2 prosent, europeisk toppnivå. Optimismen og selvfølelsen i 1993 kan ha vært en medvirkende årsak til at Norge sa nei til EU året etter. Det fantes tegn på norsk selvtillit også i internasjonal sammenheng. Viktigst var arbeidet med Oslo-avtalen, som ble undertegnet mellom PLO og israelske myndigheter i august. Den norske utenriksministeren Johan Jørgen Holst (død 1994) og hans spesialrådgiver Terje Rød Larsen spilte en avgjørende rolle på norsk side. Oslo-avtalen er i dag erstattet av «Oslo-ånden», et i hovedsak nostalgisk begrep. Norge ga Nobels Fredspris til Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk, to tidligere fiender som etter valget i april året etter skiftet stol: Mandela ble Sør-Afrikas president. Det voldelige 1993 26. februar smalt det i kjelleren i World Trade Center i New York. Bombeeksplosjonen fikk ikke bygningen til å rase som planlagt, men fem mennesker omkom. En egypter ble arrestert, og man mener at Al-Qaida sto bak. Ellers var USA selvforsynt med terrorister. Verst var det statlige ATF — Bureau of Alcohol, Tobacco and Firearms — som i april massakrerte 82 mennesker, hvorav 25 barn, i Waco, Texas. De tilhørte den religiøse sekten Branch Davidians under ledelse av David Koresh. Det ble fabrikkert påstander om at Koresh lagde narkotika og praktiserte pedofili for å rettferdiggjøre aksjonen, som bunnet i mistanker om ulovlig våpeninnehav. Saken fikk et like fælt etterspill: På årsdagen to år etter ble en kontorbygning i Oklahoma City sprengt i lufta med 168 dødsofre. Timothy McVeigh (veteran fra Gulfkrigen) ble tiltalt, dømt og henrettet for udåden, som var en «hevn» for Waco. På senhøsten 1993 begynte institusjoner i USA å motta brevbomber, som tok fem liv i desember. De var laget av «Unabomberen», en sær enstøing som truet seg til å få et kjempelangt politisk manifest publisert i The New York Times før han ble pågrepet i 1995. På grunn av den fortsatte konflikten på Balkan, spesielt i Kosovo, ble Norge i 1993 velsignet med et nytt begrep: kirkeasylant. I november hadde i alt 648 kosovoalbanere, deriblant 353 barn, tilholdssted i 105 norske kirker. I Russland var 1993 et dramatisk år. I oktober beordret president Boris Jeltsin tanks til å skyte mot parlamentsbygningen i Moskva, der opprørere ledet av parlamentsformann Raslan Khasbulatov og visepresident Aleksander Rutskoj hadde forskanset seg etter et kuppforsøk. Valget i desember førte til at ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij stakk av med en fjerdedel av stemmene. Dette med en politikk som gikk ut på at Russland måtte skaffe seg nye kolonier, og uttalelser som «Jeg drømmer om at den russiske soldat en dag skal vaske sine støvler i Det indiske hav.» Fullt så eksplisitt var aldri Anne Enger Lahnstein, men så fikk da heller ikke Sp i jubelåret mer enn 16.8 prosent. Arbeiderpartiet under Gro endte på det som senere skulle vise seg å bli et skjebnetall: 36.9. Alt i alt: Det var et år for kjennere. Investerte man i 1993 (kanskje ikke i personsøker-markedet) ble man rik. De andre fikk trøste seg med Gjeldsordningen, som ble innført fra nyåret. Kilder: Hvem, Hva, Hvor 1994 Hvem, Hva, Hvor 1995 Eggen: Internett for tvilere (1996) Furre: Norsk Historie 1914—2000 Vidal: Evig krig for evig fred (2002)