Drømmefabrikkene «Har du fått tatt den polaen ennå? … Jeg vil gjerne ha ti mindre på den bakerste … Nei, vi må ha nytt opptak; det er noe rusk i bakgrunnen.» Jovisst fins det industri i Oslo ennå. En vandring langs Akerselva ved tusenårsskiftet avslører en summende aktivitet der det etter alle samfunnsvitenskapelige solemerker ikke skulle vært noen, der hundre år gamle fabrikkpiper er tettet av ren hvit nysnø. En by får ikke sin identitet fra hvem som bor der, men fra hva den lager. På slutten av 1800-tallet fikk Oslo sin identitet fra området langs Akerselva, der det moderne Norge veltet fram med sin svarte røyk. Der bodde og arbeidet industriproletariatet, som gjennom arbeiderbevegelsen etter hvert tok makten i samfunnet og skapte den moderne velferdsstaten. Slik er det også i dag. Det er ved Akerselva du finner byens egentlige puls og motor. Det er her framtidas Norge ligger i støpeformene. Så hva slags industri kan Oslo by på i en moderne, globalisert økonomi? Hva slags produkter kan skapes her som ikke kan lages billigere, bedre og mer effektivt i Malaysia, eller i Kinas spesielle økonomiske soner? Svaret er, for eksempel, «Hotel Cæsar». Såpeopera på norsk. Hvem hadde trodd at det skulle bli en millionindustri, bare for ti år siden? Eller for den saks skyld motebladet Tique. Eller det grafiske designfirmaet Union. Eller studioet til fotografen Bjørn Opsahl, der popsangere, fotomodeller og andre kjendiser går inn i den ene enden og kommer ut som glamorøse papirmennesker i den andre. Eller NRK Østlandssendingen, i sine moteriktig grå og halogen-lyssatte lokaler. Alt dette finnes innenfor en liten kvadratkilometer av labyrintiske, tilsynelatende forlatte industribygninger, som bare er en liten del av det kreative kraftfeltet langs elva. Det er her nasjonen produserer drømmene sine. Og et samfunns drømmer er ikke noe man bør ta lett på. Det begynte på 1970-tallet, da den tradisjonelle industrien i Oslo begynte å få alvorlige problemer. Først kom antakelig Frysja-senteret, der Mustads gamle fabrikklokaler ble omgjort til kunstatelierer. Under statlig styring, slik ting var den gang. I dag har utviklingen, resirkuleringen av de gamle verkstedene og fabrikkhallene på det nærmeste preg av husokkupasjon. For hver pyntelig regulerte «næringspark» fins det sju-åtte adresser der det første spørsmålet som slår en ved ankomsten er: «Men er dette lov?» Nå kan man vandre tørrskodd på mediearbeidere fra Vaterlands bru helt opp til Frysja, sies det. På fotografer og grafiske designere, lydteknikere og webutviklere, scripter og prodasser og stylister, platepratere og videoredigerere. For ikke å snakke om kunstnere. Når man går inn en diskret og ofte umerket dør — diskret fordi det gjerne oppbevares tekniske hjelpemidler for titalls millioner der, og området er forlatt og ubevoktet om natta — støter man på et underlig industriproletariat. Knapt noen er over førti, og knapt noen ser ut til å ha sovet de siste fjorten dagene. Det dufter av nybrygget espresso, ikke maskinolje, og de eneste giftige utslippene er framkallervæsken fotografene skyller ned i utslagsvasken. Men bortsett fra de unge fotoassistentene, som det tilsynelatende finnes mange hundre av, er det få som i klassisk forstand kan regnes som «proletarer». Dette er enkeltmannsforetakenes og de små aksjeselskapenes rike, og åttetimersdagen eller Arbeidsmiljøloven er omtrent like ukjente her som de var for 130 år siden, før arbeiderne begynte å marsjere. Røykeloven gjelder stort sett ikke heller. Det fins ingen fabrikkfløyter her lenger; man holder på til man er ferdig, og søvn lar seg erstatte med svart espresso. Man kan spørre seg hva som får alle disse talentfulle menneskene, blomsten av nasjonens ungdom så å si, til å velge bort fra det trygge og regulerte arbeidslivet og søke kampen for tilværelsen, slitet med å klore seg en nisje i et marked som skifter fra dag til dag, der drømmene står i kø hos Skifteretten. Alle vi spør, svarer noe som har med «frihet» å gjøre. Friheten fins et sted i grenselandet mellom kunst, reklame, underholdning og journalistikk, i noe vi vagt kan kalle «formidling». Oslo-historiker Erik Oluf Melvold benytter spontant merkelappen «intelligensindustri» om det vi beskriver her, men han har ikke fjernsyn og har følgelig ikke sett «Hotel Cæsar». Så unikt er det ikke. Selv om området rundt Akerselva uttrykker overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn bedre enn noe annet sted i Norge — særlig på grunn av områdets århundregamle symbolikk — skjer det samme i alle hovedsteder i Vest-Europa. London er for lengst blitt en ren medieby. Stockholm er ikke langt etter. Akerselva selv synes aldri på bildene, sildrer aldri i bakgrunnen på techno-platene. Drømmene som produseres her er virtuelle, de har ingen lokalkoloritt. Gjester i hovedstaden går uavlatelig inn på restaurant Gabler i det nye Ibsen-kvartalet ved siden av Tinghuset for å spørre etter resepsjonen til Hotel Cæsar; det er denne fasaden som brukes på bildene, men såpeserien lages ved Elva. Det handler om tusener av arbeidsplasser, fra De Norske Bokklubbenes atriumspalass høyt oppe i Nydalen — flottere enn noe forlagshus — til det minste fotostudio med do i trappa og én ubetalt lærling. Tusenvis. Da er det ikke fullt så lett å undres over den «nye» Østkanten, over mylderet av trendy kafeer på Grünerløkka eller over at de gamle arbeiderboligene i gangavstand fra Elva får kvadratmeterpriser som fint tåler sammenlikning med beste vestkant. Folk vil bo i nærheten av arbeidsplassene sine. Ikke noe nytt i det. Og de preger bydelens liv med sine store svarte portfolio-mapper og sin hektiske, abstrakte fremmedkultur. På en kafé på Grünerløkka har jeg en gang sett en ung dame redigere en videofilm over mobiltelefon med handsfree-sett, mens hun drakk sin caffe latte fra høyt glass og holdt et våkent øye med alt som foregikk i lokalet. Bare språket … urdu og punjabi inneholder i det minste ord som greit kan oversettes til norsk. Midt i den gamle Seilduksfabrikken oppunder Foss skole, mellom platestudioer og talløse kunstatelierer, ligger selve Klekkeriet, som er Westerdals reklameskole, en av landets mest attraktive utdanningsinstitusjoner. Hit kommer de fra hele landet for å lære drømmefabrikkenes sjargong og teknologi, og her sier elevene i 20-årsalderen at Grünerløkka begynner å bli for dyr, og at de selv heller kaster sine blikk mot Tøyen og Grønland, som innvandrerne hittil nesten har fått ha i fred. Og Oslos notoriske boligmangel kan fort gi dødsstøtet til mye av foretaksomheten nede ved elva. «Vi må ut,» forteller fotograf Christine Schønberg, en av Norges dyktigste portrettører, i sitt studio i den gamle Jordan-fabrikken i Darres gate. «Det skal bli boliger her nå.»