Med Allah som kokk Undersøker man islam — den mest matglade av verdensreligionene — oppdager man et vell av spennende kulturmønstre. Er forbud og påbud bare simpelt maktmisbruk, eller tjener de en hensikt? Tidligere, da de var ferske i her landet, lot det seg gjøre å lure muslimske innvandrere til å spise bacon crisp. Enkelte syntes til og med det var godt. Reaksjonen når de fikk vite hva de hadde spist var ikke fysisk, men moralsk — en moralsk vemmelse over at de en stakket stund hadde nytt noe urent og forbudt. Denne vemmelsen slo gjerne ut i direkte fiendskap. Jeg anbefaler ingen å gjenta dette eksperimentet. Muslimenes (og jødenes) tabu mot svinekjøtt er det mest berømte eksemplet på religiøst betinget spisevegring. Ernæringshistorikere vil vite å tilskrive tabuet fakta som har med for høye lagringstemperaturer og forekomsten av parasitter hos svin å gjøre, og kan utmerket ha rett. Men i dagens klinisk rene kjøttproduksjon skulle det ikke være noen rent medisinske argumenter å reise mot kotelettene. De er atskillig magrere enn før også. Likevel klamrer f.eks. en rettroende tenker som professor Riaz Hussein (“Halal and Haram in Islam”, Lahore 1991) seg til forestillingen om at “moderne forskning har vist at svinekjøtt inneholder dødelige bakterier og parasitter.” Og fortsetter: “Forskere har også kommet fram til at stadig bruk av svinekjøtt reduserer menneskenes selvrespekt.” Hvilket vi alle bør legge oss på minnet i julebordsesongen. Selv når man har lært å identifisere bacon crisp, er svineforbudet vanskeligere å overholde enn man skulle tro. Fett og stivelse fra svin er nemlig ingredienser i store deler av Vestens industriproduserte mat, f.eks. i det vanlige konsistensmiddelet lecitin. Det heter seg riktignok at din uvitenhet skal komme deg til gode, men nitide muslimer ajourfører “svartelister” over produkter som inneholder svinske stoffer. På denne troner eksempelvis Baskin-Robbins iskrem og Burger King. Ikke burgeren — den er “halal” så det holder — men burgerbrødet, som i hvert fall i USA er bakt med svinefett. Forbudet mot svinekjøtt og en rekke andre forbud som vi skal komme inn på senere, er nedfelt i Koranens sure (vers) 5, som på norsk får den omtrentlige tittelen “Det dekkede bord”. Muslimenes hellige bok er full av referanser til mat, først og fremst som Guds gaver til menneskene. Når teksten beskriver Allahs storhet er det påfallende ofte i kraft av at Han har supplert velsmakende dyr og planter for sine undersåtter å meske seg med; dadler, fikener, korn, olivener og druer nevnes f.eks. i sure 80. Islam er i en særstilling blant verdensreligionene i det at den tar avstand fra askese — det å ta del av godsakene i skaperverket er religionsutøvelse i seg selv, på samme måte som muslimer har ekteskapspåbud. Når Koranen forteller om profetene — fra Adam til Muhammed via Jesus — er det et stadig tilbakevendende poeng at de spiser, altså er mennesker av kjøtt og blod. Bare mennesker trenger å spise, hvilket retorisk tilbakeviser (den kristne) forestillingen om Jesu guddommelighet Like klar er Koranen på at straffen for å trosse Gud skal være å spise dårlig, først og fremst i det hinsidige. Der vil de vantro få mat som smaker fryktelig og som ikke metter, ja, ting som regelrett brenner i magen, mens de troende kan hengi seg til noe som likner folklore-beskrivelsene av Slaraffenland, med trær som bugner av kjøttfulle frukter og så videre. Sure 5 regner videre opp tre andre kategorier forbudt spise; åtsel (selvdøde dyr), blod og blodmat og “det som er påkalt i noens annet navn enn Allah”, altså kjøtt som er ofret i fremmede guders navn. I en norsk kristen parallell er det i siste forstand vi har det forholdsvis svake tabuet mot å spise hestekjøtt; hesten opptrådte hyppig som hedensk blotedyr, og i Håkon den Godes saga har Snorre nervepirrende fortalt om kongens forsøk på å sleipe seg unna hesteblotet. Begrepet “åtsel” i Koranens forstand spenner meget vidt. Det dekker dyr som er døde av seg selv, dyr som delvis er spist av ville dyr (med mindre det stadig er levende og lar seg slakte), dyr som er slått ihjel med klubbe eller liknende, er kvalt eller har falt i døden fra et stup. Fellesslakteriets metoder, enten de baserer seg på slag eller på elektrosjokk, gjør slaktet til “åtsel” og dermed i prinsippet uspiselig for muslimer. Derfor ansetter man muslimske slaktere til å forrette forskriftsmessig slakting (en bønn skal avsies og dyret strupeskjæres med en skarp kniv og blø ihjel). Det legitime slaktet blir merket “halal” (tillatt) og er dermed viet til Gud. Selv om muslimer spiser vel så mye kjøtt som andre, signaliserer dette en annen mentalitet enn den man finner i Vestens “konsentrasjonsleire” for kjøttprodukter; det å ta liv er en alvorlig sak. Men islam er sosialt fleksibel og har en sikkerhetsventil når det gjelder interaksjon med andre kulturer. En muslim som er gjest i et fremmed hus (eller et fremmed land) kan spise mat som er tilberedt av en av “Bokens folk”, altså jøder eller kristne, folk som har mottatt deler av samme åpenbaring, dersom den ikke i utgangspunktet er ulovlig under noen av de andre punktene. Det man derimot ikke kan gjøre, er å spise mat tillaget av en hindu eller en bekjennende ateist, dersom man skulle omgås et slikt vesen. Dette forbudet vakte for noen år siden indirekte hodebry for sovjetiske myndigheter, som da hadde et større lager hermetiske kjøttvarer man forsøkte å dumpe på det arabiske markedet. Folk kom i harnisk, og ateistkjøttet ble stående i butikkhyllene. Muslimer har ingen tabuer mot å spise oksekjøtt, men det er heller ikke spesielt vanlig. Men i Lahore i Pakistan — få mil fra grensa til India — er det sterk symbolverdi i å diske opp med en skikkelig biff. Der får man den tilogmed blodig! Som nest mest urenslige dyr etter grisen kommer hunden, som det forøvrig aldri har vært vanlig å spise i Midt-Østen. Profeten Muhammed foreskriver at dersom en hund har slikket på en tallerken, skal denne vaskes sju ganger før mennesker kan spise av den. Dersom man jakter med hund, mener visse skriftlærde at byttet er uspiselig hvis hunden kommer fram til det først. Dersom man våger den uhyre dristige påstand at Koranen er profeten Muhammeds oppfinnelse, bør det bemerkes at det meste tyder på at han var en meget matglad herre. Muhammed slo inn på banen som religionsstifter i moden alder (førti år), var gift med en rik enke og hadde rik anledning til å studere datidas gastronomi i sitt virke som handelsmann. Datidas arabiske kjøkken kunne være høyst raffinert. Blant annet har vi europeere hentet skikken med å servere forretter, hovedretter og søt dessert fra araberne, via korsfarerne. Passasjer i Koranen kan tydes dithen at det eksisterte en rekke kulinariske forbud blant de før-islamske araberne som ble løftet gjennom åpenbaringen av Koranen — man var påvirket av jødenes komplekse regelverk, og hadde dessuten egne forbud mot å spise kjøttet av fireårige hunnkameler som hadde båret mannlig avkom og liknende ting. Teksten påpeker gang på gang hvor romslig den egentlig er. Koranen sier rett ut (sure Al-Anam) at jødenes innfløkte “kosher”-diett er gitt dem som straff for at de har misforstått og forvrengt åpenbaringene. På samme måte mener man de kristnes lettsindige omgang med både ribbe og akevitt er produkter av vår grunnleggende misforståelse av profeten Jesus og hans budskap, som en rettroende muslim vil hevde grenser til avgudsdyrkelse. Han vil også — hvis sjansen byr seg — gripe sjansen til å harsellere over nattverden, den rituelle kannibalismen der de kristne eter sin avgud som en annen steinalderstamme. Noe tilsvarende fins ikke i islam. Derimot har det ritualiserte måltidet en uhyre stor plass. Faste — altså avhold fra mat og drikke — er et asketisk element som forekommer i så å si alle verdensreligioner. Rekorden innehas av de koptiske kristne i Egypt, som har over 200 fastedager i året. Men i muslimenes fastemåned ramadan, som de fleste overholder i større eller mindre grad, er det iftar, måltidet etter at solen har gått ned, som er det virkelige høydepunktet. Det er et stort sosialt etegilde der de fattige skal spise først og også ikke-muslimer har adgang. Høydepunktet på den store pilegrimsreisen til Mekka er også et måltid, der de opptil 2 millioner pilegrimene helst skal ha sitt eget firbeinte offerdyr å slakte — hver. Forbudet mot alkohol griper også inn i hva man spiser, i stor grad. En rekke desserter, kaker, sauser, marinader og så videre er “haram” for muslimer på grunn av alkoholinnholdet. Teknisk sett også hvis alkoholen er kokt bort. Det samme gjelder rød- og hvitvinseddik. Tradisjonen etter Escoffier, der det skulle være en dæsj vin eller konjakk i nær sagt alt, møter altså liten gjenklang hos kjøkkensjefer med muslimsk bakgrunn, som det dukker opp stadig fler av i de beste etablissementene i Paris. Alkoholforbudet forklarer også noe av det kompromissløse i arabiske søtsaker, som til gjengjeld er druknet i sirup som ofte er smaksatt med rose- eller appelsinblomster. En morsom fotnote, i etterkant av måltidet, har å gjøre med alle nytelsesmidler som man ikke kjente til da Koranen ble åpenbart og nedskrevet. Selv om folk i arabiske land damper som skorsteiner (Var det noen som så de røykblå bildene fra åpningen av den palestinske nasjonalforsamlingen!?) er man fra religiøst hold uklar på hvorvidt tobakk egentlig er berusende og dermed å regne som forbudt på linje med cannabis, eller om det bare er ufyselig. Og på 1500-tallet ble tidenes mest berømte fatwa knesatt av en stor samling skriftlærde under Suleiman den Strålendes regjeringstid i Istanbul. De kom fram til at Allah gjennom Koranen ikke på noe punkt hadde uttalt seg misbilligende om den nye etiopiske moteplanten, nemlig kaffe. Dette, om ikke annet, bør alle reisende til Midt-Østen prise ham for.