Kræsj eller lykketreff? Et filmsamarbeid enkelte har sett fram til i snart to tiår har gitt frukter: David Cronenberg har filmet J.G. Ballards roman “Crash”. Hva forener disse to kunstnerne — og hvorfor får ikke Norge, dette ytringsfrihetens selverklærte hjemland, se resultatet? Den britiske forfatteren J.G. Ballard er først og fremst kjent for “Solens rike”, en selvopplevd barndomsskildring fra den japanske okkupasjonen av Shanghai under annen verdenskrig, som ble filmet med stor suksess på 1980-tallet. Men før “Solens rike” — hans første “realistiske” roman — var Ballard kjent som en av verdens mest fascinerende fortellere i science fiction-landskapet. Ballard fikk først oppmerksomhet rundt midten av 60-tallet, da han tilhørte den “nye bølgen” i britisk SF med fokus i magasinet “New Worlds”. Han skrev science fiction slik den aldri hadde vært skrevet før, formmessig eksperimenterende og litterært ambisiøs med høydepunkter i romaner som “The Terminal Beach” (1964) og “The Crystal World” (1966). Forholdsvis lite av det som lå ham på hjertet hadde med teknologi å gjøre — Ballard var interessert i sanselivet og menneskesinnet, og bøkene hans var fulle av undring. Ofte handlet de om hvordan nye forutsetninger, klimatiske, biologiske, kjemiske eller teknologiske, påvirket sinnet og menneskenes sosiale liv. Psykologisk må Ballard sies å være en meget innsiktsfull forfatter, noe som også preger den senere bestselgeren “Solens rike”. Men like ofte er han leken, som i røverromanen “Hello America” (1981) eller den hallusinerende novellesamlingen “Vermilion Sands” (1971), der Ballard forteller en isnende historie om et hus som føler og reagerer på psykologiske forandringer hos beboerne (“The Thousand Dreams of Stellavista”). Og slett ikke sjelden ble Ballard direkte morbid, som f.eks. i “High Rise” (1975), der det sosiale systemet i en gigantisk maurtue av en skyskraper bryter sammen, og utarter i barbari og kannibalisme. Særlig i et par bøker balanserer J.G. Ballard nær grensa til det uakseptable. En av dem er det nesten uleselige romaneksperimentet “The Atrocity Exhibition”, en grusomhetenes og fikseringenes katalog som forøvrig inspirerte depperock-gruppa Joy Division til en dyster instrumental på albumet “Closer”. Den andre er “Crash”. “Crash” kom i 1973 og er en av disse virkelig urovekkende bøkene, i klasse med “Naken Lunsj”, “American Psycho” og de Sades “Sodomas 120 dager”. Den handler som så ofte før hos Ballard om forholdet mellom menneskesinnet og teknologien, i dette tilfellet bilen. Ballard reflekterer over all den overdådige sensualiteten den amerikanske bilindustrien legger inn i produksjonen av enkle, praktiske befordringsmidler. Fins det hemmelige seksuelle signaler skjult i de elegante kurvene av stål og krom, er de silkemyke skinnsetene egentlig metaforer for naken menneskehud, er bilturen egentlig et samleie? Og er kollisjonen, der alle denne sensualiteten blir forvridd og ødelagt, å oppleve som en slags endelig orgasme? For bokas hovedperson blir den det, etter hvert som han snøres inn i nettet rundt den gåtefulle Vaughn, en mann besatt av bilulykker og sadistisk seksualitet. “Crash” er en bok med besnærende estetikk. Den får galskapen til å skinne som soleklar logikk og bidrar til å skape en ny mytologi rundt den moderne kentauren — amerikaneren og hans bil. Tjue år tidligere ville “Crash” utvilsomt havnet på index. Men litterær sensur eksisterer ikke lenger, engang i USA. En av de siste bøkene som ble satt på tiltalebenken der var William S. Burroughs´ relativt skjellsettende dokument fra en hallusinatorisk narkotika-undergrunn, “Naken lunsj” (1959), senere bredt anerkjent som et litterært mesterverk. Typisk nok var det David Cronenberg som 30 år senere påtok seg oppgaven å oversette boka til film. Resultatet ble hallusinatorisk nok, men neppe hundre prosent tilfredsstillende — “En virkelig bokstavtro filmatisering av Naken Lunsj,” uttalte Cronenberg før premieren, “ville ha kostet tre millarder kroner og blitt forbudt i hvert eneste land i verden.” I motsetning til vestlige forfattere har nemlig David Cronenberg rikelig erfaring med sensur. Slik beskriver han det selv (intervju i Mondo 2000): “Du sender et vakkert barn på skolen, og oppdager at det kommer hjem uten den ene handa. Det er bare en bandasjert stump. Du ringer opp skolen, og de sier at de virkelig følte, alt tatt i betraktning, at barnet ville være mer sosialt akseptabelt uten denne handa, som faktisk var ganske frastøtende. Alle var tjent med at den ble fjernet. Det var til allmenhetens beste. Nøyaktig slik føles det.” Så hvorfor er alle så hippne på å klippe i Cronenberg? Fordi han røper en fascinasjon for det vi ikke ønsker å vite noe om, det som er dypt urovekkende, nøyaktig slik Ballards bøker ofte gjør. Kanadieren Cronenberg sliter med et ganske ufortjent rykte som skrekkfilm-regissør, ikke minst fordi hans første filmer var lavbudsjettsproduksjoner som tok i bruk grove virkemidler for å fokusere på Cronenbergs egentlige agenda: Det er menneskekroppen han er interessert i. Og som regel i en eller annen ekstrem tilstand; angrepet av sykdom, utsatt for mutasjoner eller teknologiske forandringer. Han ser ikke menneskekroppen som en evig konstant, men som noe man kan utbedre eller innskrenke, et produkt av vår stadig skiftende kultur. Det mest urovekkende hos Cronenberg er kanskje nøytraliteten han skildrer det med: “Jeg tror de fleste sykdommer ville bli sjokkert over å bli betraktet som sykdommer overhodet. Det er et veldig negativt begrep. For et virus eller en bakterie er det svært positivt når de overtar kroppen din og ødelegger deg. Det er en triumf.” (op. cit.) Hans kanskje beste film (“Tvillingskjebner”,1988) handler om to tvillingbrødre (Jeremy Irons) som arbeider som gynekologer, og deres fatale fascinasjon omkring en kvinne med tre eggstokker (Genevieve Bujold). Hans største kommersielle suksess (“Fluen”, 1986) forteller om en vitenskapsmann (Jeff Goldblum) som via et mislykket eksperiment får blandet genmateriale med en alminnelig husflue, og om hvordan kroppen og sansene hans deretter transformeres. Sistnevnte er en nyinnspilling av en skrekkfilm-klassiker fra 50-åra, men Cronenberg tilhører et annet cinematisk univers: han tyr aldri til genre-knep som dunkel belysning, suggererende musikk eller hoppe-i-stolen-effekter. Selve forandringen, det urovekkende, er nok i seg selv, og Cronenberg viser det i et kjølig, kirurgisk og usentimentalt lys. Odd Nerdrums monumentalportrett av Cato Zahl-Pedersen ville på ingen måte gjort skam på en Cronenberg-film. Hvilket bringer oss full sirkel til “Crash”, som også lager seksuelle fetisjer av amputerte lemmer. Det er to av den siste generasjonens mest egenartede og interessante kunstnere som har funnet sammen i denne filmen. For oss som har fulgt dem en stund, er det innlysende at “Crash” er filmen David Cronenberg ble født til å lage. Ballard selv har uttrykt seg svært tilfreds med resultatet, og er antakelig en bedre kjenner av sine egne visjoner enn noengang Ingeborg Moræus Hanssen. “Crash” kan være et mesterverk eller den kan være søppel, men den kan umulig være “spekulativ” slik f.eks. en “Kristin Lavransdatter” er det — i betydningen å spekulere i folks sentimentalitet og nostalgi for å tjene penger. Både Ballards og Cronenbergs idéer går langt hinsides det spekulative. Vil noen se å rette opp denne skandalen?