Fra lykkeland til slum til — ? Drabantbyen fra froskeperspektiv En gang i gode, gamle dager, var det noe som het «sosial boligbygging». All den stund en ny OBOS-leilighet i Oslo i dag blir solgt for mellom to og tre millioner, kan vi trygt gå ut fra at dette er noe som har forsvunnet, eller er på vei ut. Men de første tiåra etter krigen var den sosiale boligbyggingens gullalder. Jeg er selv et produkt av sosial boligbygging, et slags sosialdemokratiets Frankenstein-monster, om man vil. Mine foreldre var akademikere fra distrikts-Norge uten massiv egenkapital, og da de skulle etablere seg i Oslo, var det naturlig å søke mot drabantbyen. Groruddalen. Først til Veitvet, som ble bygget i Selvaag-regi på slutten av femtitallet og deretter til OBOS-landsbyen Romsås, øverst i dalen. Romsås sto ferdig tidlig på syttitallet. Ikke bare kunne vi følge utviklingen av den sosiale boligbyggingens formspråk i Norge — fra lave eller halvhøye bygninger med trefasader til ragende mastodonter av ubehandlet betong — men også utviklingen fra Kardemomme-aktig småsamfunn til det totale bokonsept; en hel, innesluttet verden viet det å bo. Mange har i ettertid stemplet Ammerud, Stovner, Romsås o.s.v. som utslag av såkalt arkitektonisk brutalisme. Man kan like gjerne snakke om en sosialpolitisk brutalisme, om et menneskesyn som reduserer menneskene til sine primærbehov (her noe utvidet) — spise, sove, ekskretere, handle, lære, frakte. På Romsås var kommunikasjonene til og fra byen det første og lenge eneste som kom på plass. Arbeidsstokken skulle fraktes til og fra arbeid, og i mellomtiden skulle avkommet fylles med den ønskede kunnskap. Etter arbeidsdagens slutt skulle så alle samles rundt måltidet, bestående av ingredienser innkjøpt hos den lokale monopolbedriften S-laget, og resten av kvelden skulle presumptivt tilbringes foran fjernsynet, som nå hadde tre kanaler — vi fikk inn svensk TV takket være tårnet på Røverkollen — og i tillegg var i ferd med å få farger. Det er tvilsomt om planleggerne så for seg at det ville oppstå tenåringer på Romsås. Og om de så gjorde, kan de umulig ha sett for seg hva slags tenåringer syttiåra ville frambringe. Bydelen var i hvert fall ikke gammel før det ble tydelig for de fleste beboere at man satt og ruget på en demografisk bombe. Historien om hvordan drabantbyene ble befolket, handler dels om tvangsflytting. Da man gikk inn for å rive nedslitte arbeiderstrøk i Oslo sentrum, var det naturlige å skaffe beboerne plass i de nye bydelene øst for byen. I tillegg kom familier fra landsbygda i etterkrigstidas første avfolkingsbølge, folk som et halvt århundre tidligere trolig hadde reist til Amerika. Man fikk altså en blanding av generasjonsgamle sosiale problemer og reinspikka kultursjokk. Det fins rørende fortellinger om dette; en eldre dame fortalte meg én om de første innbyggerne i drabantbyene i Groruddalen. Hver leilighet hadde fått elektrisk vaskemaskin, slike som åpnes fra toppen og har en roterende sylinder. De fleste, fortalte hun, benyttet disse apparatene til å gjære sats. Romsås hadde også dette potensielt eksplosive bosetningsmønsteret, og i tillegg var det ingenting som helst for ungdom å foreta seg. Det var ikke et prosjektert behov. En bydel på 8000 mennesker hadde i starten ikke så mye som en kafé, ingen forsamlingslokaler, ingen ungdomsklubb. Man vil hevde at den såkalte kafékulturen er av nyere dato i Norge, men en snikinnføring her hadde kunnet gjøre enorm forskjell. Når vi så klagde, fikk vi vite at «marka ligger rett utenfor døra». Marka! Man hadde altså basert seg på verdenskrigens og femtiåras ungdomsidealer som alternativ i en tid og et miljø der typiske velstandsproblemer begynte å bli synlige både her og der. Når hormonene kokte, og all betongen lå blytung rundt pannebrasken, var det altså bare å ta seg en skogtur. Marka kom også etter hvert til nytte, som arena for tilbøyeligheter som gjerne måtte stikkes litt unna. For alt hva jeg vet, lukter det stadig hasj og lynol i skogene rundt Romsås. Unge mennesker er kreative, og i det sosialdemokratiske boparadiset fant man fort ut hvordan man skulle fylle all fritiden: med bilbrukstyverier og rusmisbruk. I motsetning til de som vokste opp i 40- og 50-åras nye bydeler, hadde man ikke engang kjellerstuer til å eksperimentere med foreldrenes brennevin eller rockmusikk og petting. Alt måtte foregå utendørs, og petting med iskalde vinterfingre var noe de fleste tenåringsjenter betakket seg, selv under krigen, vil jeg anta. Selv den forholdsvis sunne umoralen var altså vanskelig å få til. Det var en avgrunn mellom de store ordene hos Romsås-planleggerne og virkeligheten der oppe mellom betongsøylene. I dag, tjue år etter at jeg flyttet, er det knapt én av mine venner fra oppveksten som er i live. Man har en forurettet følelse av å ha vært laboratorierotte under et feilslått eksperiment, et «prosjekt». Fra amerikansk byliv kjenner man også de store sosiale boligprosjektene som rugekasser for kriminalitet og fordervelse. Der heter det om en sosialt sterkt belastet person at han er vokst opp i «the projects». Romsås, Ammerud, Tveita og et par steder til, er Oslos «projects». På Tveita har man blant annet flasket opp en generasjon brutale bankranere, kan vi hyppig lese i avisene. I USA har man i to tiår revet «projects» på løpende bånd, uten for den saks skyld å ha funnet folk så mye mer egnede steder å bo. I Norge er det kun et fåtall som ivrer for å rive, men mange spør seg hva drabantbyene skal bli, og brukes til. Ting går seg en smule til. På Veitvet i dag er det ofte annen generasjon, de som er født og oppvokst i bydelen, som eier boligene. De føler tilhørighet og trives. Romsås har i mange år tronet øverst på sosialstatistikken og nederst på eiendomsmarkedet, men nå begynner leilighetene der oppe å bli mer og mer synlige på Aftenpostens annonsesider. Det store presset på Oslos boligmarked får ringvirkninger også her. Dette er hva amerikanerne kaller «gentrification», en gradvis oppsnobbing av urbane og halvurbane strøk som følge av økte eiendomspriser. Hvor samfunnets virkelige nedre skikt skal bo i dagens Oslo, er litt av et mysterium, skjønt mange er å finne på hospitser. Vår virkelighet er forandret siden 1972. De store industri- og administrasjonskompleksene som bydeler av Romsås´ støpning ble bygget for å betjene, er i stor grad borte eller desentralisert. Den virkelige veksten i byens næringsliv har kommet i tjenestenæringer og småbedrifter. En ny bruksplan for de seksti- og syttitallets store drabantbyer må speile dette. Drabantbyene må få arbeidsplasser, og de må få en pluralistisk infrastruktur. Om det så måtte koste det Oslo — med sin vanvittig restriktive holdning til Markagrense og nyetablering — minst av alt har råd til: Å regulere boliger, pleiehjem og lignende om til næringsvirksomhet. 2000-tallets nordmenn vil bo i nærheten av arbeidet, og å sikre dette kravet er samtidig å sikre en organisk bydelsutvikling. En håndfull fra den første generasjonen som vokste opp i drabantbyene har endt blant landets ledende forfattere: Tove Nilsen, Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Erik Fosnes Hansen, Per Petterson og, hvis jeg kan tillate meg en slik frekkhet, jeg selv. Det skyldes at vi var den første generasjonen som fikk føle moderniteten direkte på kroppen, på godt og vondt. Slikt blir det historier av. Men om det var verdt prisen — alle narkotikadøde venner, Tveita-gjengens bankran, foreldregenerasjonens berg av benzodiazepam-forbruk — er et moralsk og etisk spørsmål. Etterkrigstidas utopiske sosialdemokrater hadde ikke innsikt nok til å innse dette dilemmaet. Det har vi nå. Det koster å bygge boliger, på mer enn én måte.