Det elektroniske alternativet Siden den store Internett-boomen i1995 har man sett en tendens til å ville alminneliggjøre Internett og digital kommunikasjon, gjøre det til “et medium blant mange”. Jeg vil gjerne få peke på hvorfor det overhodet ikke er slik, og på hvilke måter Internett kan være et mektig verktøy for forfatterne og for litteraturen. Går vi noen århundrer tilbake, finner vi at oppfinnelsen av boktrykkerkunsten er den egentlige forutsetningen for romanen, for den allmene leseferdigheten og i sin ytterste konsekvens også for demokratiet. Oppfinnelsen av Internett — eller rettere sagt, det faktum at Internett nå er godtatt som verdensstandard, blant flere mulige standarder — er en kanskje like dyptgripende revolusjon. Der Gutenbergs oppfinnelse opphevet kirkens informasjonsmonopol fra middelalderen, opphever Internett boktrykkerkapitalens og distributørenes monopol. Hvem som helst kan publisere, hvem som helst har en i det minste teoretisk mulighet til å bli lest, selv i verdens mørkeste avkrok. Mennesker som lever av å skrive, har grunn til både å skjelve og til å fryde seg over dette. Skjelve fordi tryggheten ved det gamle er i ferd med å bli revet bort under føttene på en — for eksempel i form av trygt kvantifiserte størrelser i form av bibliotekenes innkjøp og bokhandlernes — riktignok sterkt utsatte — pålegg om å lagerføre ett eksemplar av en årsaktuell skjønnlitterær bok. Og hvorfor fryde seg? Blant annet fordi litteraturen er i ferd med å bli virkelig tilgjengelig; bare et tastetrykk unna, som det heter i reklamen. Tendensen til å se på litteratur som ferskvare, spesielt fra forlags- og bokhandlerhold, har blitt sterkere de siste to tiåra. Lagerhold er for kostbart. Det er billigere å destruere bøker man mener har utspilt sin kommersielle levetid enn å oppbevare dem for ettertida. Og selv om forlagene tross alt skulle oppbevare boka, vil det ikke være plass til den i bokhandlernes hyller, hvor det må ryddes plass til “det nye” (hvor likt det gamle det enn måtte være). For en forfatter er dette dypt provoserende. For ganske mange lesere også. Bibliotekene fyller ikke sin rolle slik de skulle, og resultatet er at bøker rett og slett går tapt, nesten som i Umberto Ecos klosterbrann i “Rosens navn”. Jo, de fins kanskje fortsatt, men ingen vet hvor. Et manuskript oppbevart på Internett vil alltid være mulig å finne, og dersom man er klok nok til å lage en backup eller to vil den teoretiske muligheten for at det blir destruert bli forsvinnende liten. En digital kopi er nøyaktig lik originalen, d.v.s. den er en ny original. Å mangfoldiggjøre og distribuere den forlanger ikke at man hogger ned skog, og det bidrar ikke til økte CO2-utslipp. At disse hensyn over noen år vil føre til at man helt går bort fra å trykke informasjon på papir, skal vi la ligge inntil videre. Sett at de gamle bøkene dine i framtida utelukkende vil finnes på datanett. Hvordan skal du så tjene penger på dem? For det første: Er det nå sikkert at du skal det? Personlig morer det meg å lytte til journalistenes krav om kompensasjon for at ting de har skrevet og allerede fått betalt for — som regel dagsaktuelle — blir publisert på nett. Jeg gjør det motsatte: Når rettigheter til artikler jeg har skrevet går tilbake til meg (etter seks måneder i henhold til frilansavtalen) publiserer jeg dem gratis på nett. På sikt er det like viktig å bygge seg en lesermasse som å motta avregninger for småbeløp. Jeg har tenkt å skrive mer. Derfor stiller jeg meg totalt uforstående til at ikke skolene står fritt til å kopiere mine tekster til bruk i undervisning. Her setter virkelig litteraturen beinkrok på seg sjøl. Dessuten er det dyrere å kopiere en roman på papir enn å kjøpe den. Men jo — du ønsker å tjene penger, og du vil publisere elektronisk. Det blir faktisk stadig lettere å overføre mindre beløp over datanett. Det er relativt enkle grep som skal til for å åpne sin egen “bokhandel”. En leser som synes 2-300 kroner er mye for ei bok, vil kanskje ikke stusse over å måtte betale 10-20 kroner for å få manuskriptet digitalt. For forfatteren er det hipp som happ. Spesielt dersom boka er “utgått”. En interessant modell for elektronisk litteratur har jeg lånt fra dataspillbransjen (som forøvrig omsetter for mer enn Hollywood). Der publiserer man en del av et nytt spill, en såkalt “demo”, helt gratis på nettet. Det er ikke uvanlig at en slik demo når en million brukere i løpet av få uker. Demoen består vanligvis av ett eller to “nivåer” i spillet. Vil man ha det hele, må man betale. Å gjøre ett eller to kapitler av en ny bok tilgjengelig på nett, er en markedsføring som langt overgår alt forlaget ditt kommer til å gjøre. Da jeg ga ut “Hilal” i 1995, prøvde jeg å ta det enda lenger — jeg publiserte hele boka som føljetong, ett nytt kapittel hver uke. Jeg kalkulerte kaldt med at ingen ville ønske å lese en 500 siders roman på skjerm, og at de dessuten ikke ville holde ut ventetida. Det holdt stikk. Men på Internett-sidene mine hadde jeg titusener oppslag. Det nesten aller viktigste var at de fungerte som en direkte kommunikasjonskanal mellom meg og leserne, uten noen klønete “medier” imellom. Hvor mange forfattere har en slik kanal? Man skal på ingen måte undervurdere selve bokas fetisj-status. Alle liker bøker, og vil foretrekke å oppbevare litteraturen sin i hylla mellom permer. Spørsmålet som ikke lenger har et entydig svar er hvem som skal produsere disse permene. Når man har kjøpt (eller fått) det digitale manuskriptet, står man selvsagt fritt til å få det trykket og innbundet. Kanskje er framtidas bokhandel rett og slett et lite, spesialisert trykkeri. Hvilket jo er gode nyheter for de som helst vil ha like bokrygger i hylla. Sett i dette perspektivet blir mye av den pågående debatten en smule komisk. Langt viktigere enn bransjeavtalen mellom forlag og bokhandel blir, så langt jeg kan se, diskusjonen om de digitale rettighetene til litteraturen. Det er der slaget vil stå.