Det norske fotballeventyret Tidlig på 90-tallet var Erling Borgen, utenrikskorrespondent for NRK, det norske statsfjernsynet, i Santiago i Chile. Der stilte han folk spørsmål på gata, og presenterte seg som medarbeider i «Television Naciónal de Noruega». En chilener stirret på Borgen, klødde seg i hodet og spurte: «Å? Jeg visste ikke at general Noriega hadde egen TV-kanal?» I dag vet chilenerne hva Norge er og hvor det ligger. Raoul, som er taxisjåfør i Zihuatanejo, Mexico, vet hvor Norge ligger. En kveld i juni 1994 gikk han hjem, hentet fram globusen og fant det: «Der bor de, de jævlene». — Det målet skulle faenmeg vært annullert, sa han til meg, to og et halvt år etterpå. «Det målet» ble scoret av Kjetil Rekdal i Washington D.C. 19. juni 1994, og var Norges første i et fotball-VM siden 1938. Det ble også det eneste. I gruppa meksikanerne kalte «Grupo de la Muerte» (dødens gruppe) hadde alle lagene — Mexico, Norge, Irland og Italia — 4 poeng hver etter de innledende rundene. Norge hadde dårligst målforskjell, én goal og et baklengsmål, og gikk ut. En kort og ikke spesielt ærerik fotballinnsats, men i hjemlandet var det en sensasjon bare å bli kvalifisert til VM. Og i sommerens VM-sluttspill i Frankrike er Norge med igjen. Nå som en av Europas ledende fotballnasjoner. I engelsk profesjonell ligafotball er det andre ingen land som er representert med fler spillere enn Norge, som bare har 4 millioner innbyggere. Fire av spillerne i fjorårets ligavinner Manchester United er i øyeblikket nordmenn. Og det norske landslaget, som slapp inn ett — 1 — mål i hele 1996, fryktes av verdens ledende fotballnasjoner. Spør brasilianerne, som reiste hjem fra Ullevaal i Oslo i mai i fjor med et nederlag på 2-4. Til da hadde Brasil vært ubeseiret i 40 kamper på rad. Egil «Drillo» Olsen, landslagstrener og den udiskutable arkitekten bak det norske fotballeventyret, ble en gang intervjuet av en hollandsk sportsjournalist, som ville vite hva som hadde skjedd med fotballen i landet. — Norge er vel først og fremst en vintersportnasjon ...? begynte han. — Norge er en fotballnasjon, sa Egil Olsen. — Jo, men det er vel i vintersport at ...? — Norge er en fotballnasjon, sa Olsen igjen. Og det er sant. Det har bare ikke vært så lett å se. For bare ti år siden var Norge en stående vits i europeisk fotball. Man ble slått av Island, både på hjemme- og bortebane. Ydmykende resultater som 0-9 og 1-7 mot ledende europeiske lag var ikke ukjent. Landslagets 2-1 over England på Wembley i 1981 var et blaff av lys som aldri så ut til å gjenta seg. VM-kvalifisering var en fjern drøm. Man snakket nostalgisk om «bronselaget» i Berlin-OL 1936, da Norge slo Nazi-Tyskland, men ikke hadde vett til å boikotte turneringen. Og OL-fotball er ikke viktig. Har aldri vært det. Vendepunktet kom høsten 1990. Norge manglet en landslagstrener i fotball — tradisjonelt den mest utskjelte mannen i kongedømmet — og Egil Olsen, professor ved Idrettshøyskolen i Oslo, fikk prøve seg som trener i noen kamper. Egentlig ønsket man å importere en landslagssjef fra utlandet. Men Egil Olsen, som til da hadde erfaring med å trene ungdomslandslaget, gikk i gang med å revolusjonere norsk fotball. Han var selv en utmerket fotballspiller på 1960- og 70-tallet under tilnavnet «Drillo» («dribbleren»). Han spilte 16 A-landskamper, men scoret aldri et mål. Istedet skrev han sin avhandling på Idrettshøyskolen i 1973 under tittelen «Scoringer i fotball.» Egil brukte den nyoppfunne videospilleren til å analysere fotballkamper trekk for trekk. Han fant ut at det scorende laget i gjennomsnitt hadde hatt ballen i ti sekunder før scoringen. Lange angrep ga sjelden resultater. Den dag i dag sier Drillo: «Hvis laget har ballen for lenge, er det bare å gi den fra seg.» 31. oktober 1990 debuterte landslaget med Drillo som trener. Motstanderen var Kamerun, som var den store overraskelsen i VM-turneringen i Italia samme sommer. Oktober i Oslo er iskaldt, Kamerun stilte et B-lag som ikke helt visste hva de gjorde der, men Norge vant 6-1. Noe begynte å skje. Da VM-kvalifiseringen begynte i 1992, begynte Norge å vinne. 10-0 mot San Marino, 2-0 mot Holland, 3-1 mot Tyrkia, 3-0 mot Polen, 2-0 mot England ... dette hadde aldri skjedd før! Norge vant sin gruppe og sendte England, landet som oppfant fotballen, ut av VM. Landslaget ble omdøpt til «Drillos». Internasjonal presse døpte Egil Olsen til «The Mad Professor» i forkant av USA-VM. Britiske aviser skrev at Drillo hadde livnært seg som profesjonell pokerspiller, hvilket godt kunne vært sant, bare ikke i Norge hvor gambling er illegalt. Han var upopulær i konservativ norsk presse på 1970-tallet på grunn av sine politiske sympatier: Drillo var revolusjonær maoist. Så sent som under valget i 1997 skal han ha stemt på maoistpartiet. Men i dag er det ingen som kritiserer verken Drillos politikk eller fotballfilosofi. Norge forguder ham. Da han for noen år siden ga uttrykk for at han var glad i å spise iskrem, skapte en ledende fabrikant — i samarbeid med Drillo — en egen «Drillo-is». Den ble en bestselger. Han er et underlig idol. Egil «Drillo» Olsen har en slags bisarr karisma. Han ser ikke godt, han halter (har kunstig hofte), er innesluttet og lite folkelig. Sammenliknet med brasilianske og italienske velkledde og flamboyante landslagssjefer, ser Drillo ut som en boms. Knapt noen har sett ham i slips. Han er fagidiot, hater å snakke og liker best fotballkamper uten publikum. Han liker ikke musikk, men har til gjengjeld fotografisk hukommelse og er presis som et leksikon når det gjelder geografi; Drillo kjenner det nøyaktige flateinnholdet i land de fleste av oss aldri har hørt om. Og han har bragt vitenskap, uortodokse treningsmetoder, detaljanalyse og datateknologi inn i fotballspillet. «Fotball er et spill uten ball,» er et av Egil Olsens mest berømte sitater. Det kan minne om et koan, en zen-buddhistisk læresetning, men Drillo mener det bokstavelig. For ham skjer det interessante i bevegelsene spillerne gjør når ballen er helt andre steder. Mens han selv som fotballspiller var kjent som en ballartist, en dribler, har han mer eller mindre forbudt artisteri på det norske landslaget. Når man skal spille «effektiv fotball» — Drillo og to av hans medarbeidere har signert en bok under denne tittelen, som er noe av en bibel i norske fotballmiljøer — er det ikke viktig å holde på ballen. Det viktige er gjennombruddshastigheten. Et angrep skal være over i noen få trekk — da er sannsynligheten størst for scoring. Sannsynlighetsberegninger er Drillos lidenskap, og derfor var det ingen som ble mer overrasket enn ham da Norge faktisk ble slått ut i VM i 94. Statistisk sett kunne det ikke skje! Under Drillos ledelse har Norge lært seg en ny måte å tenke fotball på. Målsjanser er viktigere enn mål. Forsvaret bedriver ikke mannsoppdekning, men forsvarer bestemte «soner». Begrepet «breakdown» — det øyeblikket laget erobrer ballen — er sentralt. Da skal alt skje, og det skal skje fort. Samtidig er det norske forsvaret nærmest ugjennomtrengelig, og Norge har, med en viss rett, blitt kritisert for å spille defensiv og kjedelig fotball. Under Drillo har landslaget sluppet inn gjennomsnittlig 0.67 mål pr kamp. «Norge dreper fotballen!» skrev et par danske og svenske aviser etter VM i 1994. En vitsetegner i en norsk avis tegnet lagopptillingen for Frankrike-VM slik: to mann i mål, åtte backer og én forward. Og Drillos spiller faktisk som regel 4-5-1, en «defensiv» oppstilling etter gammel målestokk. Men de scorer: 1.8 mål pr. kamp i Drillos tid som trener. — Fotball handler ikke om underholdning, den handler om å vinne, sier Egil Drillo Olsen. Og: — Hvis de store fotballnasjonene, som f.eks. Brasil, hadde spilt som oss, hadde de vært uslåelige. Drillo har vist at det gjør de ikke, og det er de ikke. Norge er en ekstremt idrettsifiksert nasjon. Ikke siden Sovjetunionen og DDR ble oppløst har et land satset slike ressurser for å nå gode sportsresultater. Langrennsløperen Bjørn Dæhlie — verdens mest premierte olympier gjennom tidene — bor store deler av året i «høydehus», noe som egentlig er et trykkammer som simulerer det lave lufttrykket ved stor høyde for å bedre oksygenopptaket. Ved Toppidrettssenteret i Oslo arbeider man vitenskapelig for å samordne kunnskap fra alle idrettsgrener. Tanken er at ikke alle trenger å oppfinne hjulet hver på sin kant — fotballspillere kan lære av skiløpere og friidrettsutøvere, og omvendt. Egil Drillo Olsen er involvert i dette arbeidet. Norske fotballspillere er jevnlig på Toppidrettssenteret og trener kondisjon, får testet oksygenopptak o.l. For friidrettsutøvere er dette rutine, men i fotball er det nesten blasfemi. Fotballtrening har handlet om å spille fotball. Kondisjon, fart og så videre var ikke så viktig. Argentineren Diego Maradona, i mange år ansett som verdens beste fotballspiller, var ikke ukjent med å varme opp til trening med å snuse en linje kokain. Det norske fotballandslaget trener systematisk på detaljer som innkast og corner. Under oppladningen til USA-VM ga Drillo — til norsk presses store forlystelse — ordre om at spillerne skulle pakke seg inn i svarte plast-søppelsekker, for å lære å takle varmen. Og så det viktigste: dokumentasjon. Hver eneste detalj i hver eneste kamp blir studert av Drillo, som igjen gir hver spiller informasjon om presis hvor mange ganger de hadde ballen, og hva som skjedde med den. Drillos kampanalyser er legendariske. Få var overrasket da han i mars lanserte en «lærebok» i Effektiv Fotball på CD-ROM. Da Norge spilte sin historiske kamp mot England på Wembley i 1981, var det flere av spillerne som hadde med seg kameraer ut på banen under oppvarmingen. De hadde aldri vært på gresset i fotballens Mekka før, regnet ikke med å komme dit igjen, og de skulle ikke spolere sjansen til å få et bilde av det. I dag er rundt 30 norske fotballspillere profesjonelle i engelsk liga. Ingen andre nasjoner har en tilsvarende andel. Tottenham har to norske keepere, Frode Grodås og Espen Baardsen, samt forwarden Steffen Iversen. Chelsea har spissen Tore André Flo, selve vidunderbarnet i norsk fotball det siste året (hans bror Håvard, som nylig debuterte på landslaget, spiller i tyske Werder Bremen, mens eldstebror Jostein spilte i Sheffield United fram til 1996). Liverpool har den klippeaktige midtstopperen Stig Inge Bjørnebye, forsvarspartneren Bjørn Tore Kvarme og midtbane-elegantieren Øyvind Leonhardsen. Både «Stigg» og «Leo» regnes som aktuelle for VM-laget. En annen av nøkkelspillerne i Drillos betongmur-forsvar, Alf Inge Håland, er proff for Leeds, i selskap med forsvarskollega Gunnar Halle. Men den kanskje sterkeste norske troppen i britisk fotball er i Manchester United. Her finner man enda to selvskrevne landslags-forsvarere, Henning Berg og Ronny Johnsen, samt Ole Gunnar Solskjær, spissen som var Uniteds toppscorer i 96/97-sesongen. Også i United er Erik Nevland, som var et ubeskrevet blad i internasjonal fotball da United skrev kontrakt med ham i 1996. Uniteds manager Alex Ferguson holder våkent øye med norsk fotball. Da han fikk Henning Berg over fra Blackburn i august 1997 måtte United ut med 5 millioner pund — en av de største overgangssummene for en forsvarsspiller noensinne. Målscoreren fra USA-VM og en av Norges mest temperamentsfulle spillere, Kjetil Rekdal, er i dag i tyske Hertha Berlin. De fleste regner med å se ham på banen i Frankrike. Nordmennenes posisjon i britisk ligafotball speiler på et vis den Norge har i kraft av landslaget. De norske spillerne er i stor grad arbeidshester, ikke stjerner eller utpregede individualister. Nærmest stjernestatus er Solskjær, av naturlige årsaker, men han er ingen Eric Cantona. Norsk fotball dyrker i liten grad fram personligheter. — Vi er et stolt folk som hele tiden prøver å oppnå noe. Landet vårt er lite, og vi ønsker å komme oss ut og utforske verden, sier Ole Gunnar Solskjær som forklaring på den norske proffsuksessen. Selv hadde han vært på banen seks minutter i sin første United-kamp da ballen satt i nettet. Den første og viktigste årsaken til at nordmenn ble proffer i Storbritannia, var at de var billige. Denslags talent var atskillig mer kostbar på kontinentet. I tillegg kommer at norske spillere ofte er høye, kraftige og robuste, samt at britisk fotball alltid har vært populær i Norge. De britiske klubbene har store supportergrupper i Norge. Nordmenn har alltid reist til nabolandet England for å se fotball, så spillestilen er kjent. Men britisk klubbkultur ble ofte et sjokk for nordmennene. Det luktet øl i garderoben. Etter kamp gikk de britiske spillerne på pub og drakk seg sanseløse, mens nordmennene sto forbløffet igjen og lurte på om de ikke skulle trene mer, eller i det minste debriefes. Stig Inge Bjørnebye foreslo — og fikk gjennomført — røykeforbud i Player´s Lounge på Anfield Road, en helt ny idé. Paradoksalt nok er den nye invasjonen av vikinger til England en invasjon av lavmælte, måteholdne og seriøse spillere. To av de sentrale norske spillerne tidlig på 90-tallet, Jan Åge Fjørtoft (ex-Sheffield) og Rune Bratseth (ex-Werder Bremen), var kristne og avholdsfolk. Før VM i 94 truet de med streik og fikk stanset en reklamekampanje der Drillos reklamerte for lettøl (1 prosent alkohol!) Ikke få norske spillere har opplevd at britene kaller dem «fuckin´ bores.» Men de kan udiskutabelt spille fotball. Norges satsning på idretten gjennom fotballgymnaser og vitenskapelig trening, og ikke minst inspirasjonen fra Drillo og landslaget, har ført til et fotballeventyr uten sidestykke. Et av Europas folkefattigste land har blitt et av fotballens mest spennende. I dag er det bare Tyskland Norge ikke har slått. Sjansen kommer kanskje i sommer. Norge har trukket Marokko, Skottland og Brasil i sin gruppe i VM i Frankrike. Brasils landslagstrener Zagalo har uttalt at Norge er laget han frykter mest. Jon Michelet, som er en kjent norsk thrillerforfatter og har skrevet fire bøker om VM-fotball sammen med kollega Dag Solstad, er kjent som fanatisk tilhenger av brasiliansk fotball. — Vi kan slå Brasil, sier Michelet i dag, — men bare hvis kampen ikke blir livsviktig for dem. Om ikke akkurat «Grupo de la Muerte», er Norges gruppe tøff nok. Ingen går automatisk videre. Norge vil ikke stille et rent landslag av profesjonelle i Frankrike, men det er kanskje siste gang. I øyeblikket er det et problem for landslaget at så mange av de norske proffene har sittet på reservebenken mye av siste sesong. Den som definitivt stiller på laget for aller siste gang, er Egil Drillo Olsen. Etter VM overtar Nils Johan Semb, som nå trener ungdomslandslaget. Men beundrere av Drillos-stilen, dersom de overhodet fins utenfor Norge, kan ta det med ro: Nils Johan Semb er Egils mest fanatiske disippel. Og Norge er faktisk allerede verdensmestre i fotball. Kvinnelandslaget vant i 1996. Problemet er at Raoul, min meksikanske taxisjåfør, aldri har hørt om kvinnefotball.