GYLNE ØYEBLIKK: Lyden av det høyeste Øyeblikket dette skal handle om, finner sted på et tak ved daggry i Damaskus, en høstmorgen i 1993. Men før vi kommer så langt, er jeg nesten nødt til å fortelle hva som førte meg dit. Prosjektet het Hilal og skulle bli min andre roman. Det var så ambisiøst at det fint lot seg gjøre å knekke nakken på, noe som i grunnen burde kjennetegne enhver ordentlig roman. Kan man ikke knekke nakken på det, skal man heller ikke forvente at noen skal ha lyst til å lese det. Dette er den følelsen det gir meg å skrive og utgi romaner; man er som gærningen som står på vinduskarmen i åttende etasje og ser ut som han har planer om å hoppe. Nedenfor står mennesker og strekker hals. Noen av dem roper: «Hopp!» Og jeg har forferdelig høydeskrekk. Hilal tar for seg en annen fobi, som inntil dette øyeblikket også hadde vært min: skrekken for islam. For folk flest har ikke denne akkurat avtatt på de ti åra som har gått siden da. Jeg bestemte meg for å kjenne på denne skrekken, og det førte til at jeg en dag i september 1993 gikk i land i Libanon fra en båt som gikk fra Larnaca på Kypros. Derfra skulle jeg østover. Men det ble et ganske langt opphold i Beirut, en by som da var en halvt rykende ruinhaug på grunn av de motsetningene jeg skulle til å skildre. Jeg fikk venner der. Beirut var en ekstremt fascinerende by. Spesielt var jeg både skremt og tiltrukket av Vest-Beirut, med sine kjempefigurer av Ayatollah Khomeini og Imam Musa Sadr, med det ytterliggående Hizbollah i sine grønne pannebånd som regjerte gatene. Den dagen jeg ankom Beirut, ble 19 mennesker skutt i en demonstrasjon. Det var samme dag som Oslo-avtalen ble undertegnet. At min hjemby hadde gitt navn til et dokument som førte til et blodbad, gjorde det ikke lettere å ta kontakt med folk. Vi ble til slutt enige om at jeg skulle være «sveitser». Så jeg tilbrakte min tid i Beirut under falsk flagg. Jeg hadde likevel bare såvidt greid å forelske meg i Beirut før jeg skulle videre. Måten å komme fra Beirut til Damaskus på, er å ta taxi. Den går langs den eldgamle «veien til Damaskus», som skjærer rett over Libanons hellige fjell, der de hentet sedertrærne for å bygge Salomos tempel i Jerusalem, og følger ruta der apostelen Paulus skal ha fått sin åpenbaring for snart 2000 år siden. (Jeg er en av dem som ikke liker Paulus. Du må gjerne mene hva du vil.) Men da lyset gikk opp for Paulus, hadde det allerede eksistert en by ved navn Damaskus i 3000 år. Dette har vi sikre arkeologiske beviser for. Dette er en av de aller eldste byene i verden, om ikke den eldste. Damaskus er et fullstendig forhekset sted. Byen ligger i en skål mellom ganske høye fjell ute i ørkenen. Den ligger også i republikken Syria, en stat som ble konstruert ved tegnebordet av de allierte under fredsslutningen i 1918 og satt under fransk styre — man kan fortsatt gjøre seg forstått på fransk i Damaskus. Syria tilhører i dag det George W. Bush kaller «ondskapens akse». I Damaskus har folk rukket å tilhøre så mange forskjellige «akser» gjennom 5000 år at de har sluttet å føre telling. Da jeg hadde sluppet over grensen, etter å ha betalt et hårreisende «importgebyr» som liknet skummelt på baksheesh (arabisk for «bestikkelse») for å få bringe med meg en portabel datamaskin, og måttet fortelle at jeg var forfatter av «barnebøker» for i det hele tatt å slippe inn i Syria, ba jeg om å bli kjørt til et godt hotell. Det fantes. Under det allestedsnærværende portrettet av den daværende diktatoren Hafez-al-Assad foreslo piccoloen, som var palestinier, at vi skulle veksle dollar på svartebørs. Vi gjorde en glimrende deal. Jeg var blitt rik i den lokale valutaen, hva den nå het. Så jeg gikk ut for å bruke opp alle disse pengene. Jeg ruslet rundt i basarer som hadde solgt forbruksvarer siden lenge før den vestlige kulturen, som jeg tilhører, engang var påtenkt. Jeg ble sittende og røyke vannpipe på en kafé med en fyr som gjerne ville snakke politikk, men som innimellom kikket opp på portrettet av diktator Hafez-al-Assad, la pekefingeren over leppene og sa «hysj!» Så fant jeg ut at Damaskus var stedet for kniplinger (for lysekroner i krystall også, men jeg hadde ikke plass i kofferten til en lysekrone), så jeg gikk i en undertøysbutikk for å kjøpe noe lekkert til min kjæreste. En i sannhet interessant opplevelse! Det var bare kvinner i butikken; de syntes det var voldsomt spennende at en vestlig turist kom innom, til og med en mann, så jeg kvitterte for spenningen. Da én av dem litt sjenert spurte: «Hvilken størrelse bruker hun?», svarte jeg: «Aner ikke. Men kan ikke du gå og ta på deg undertøyet og vise meg, siden du er omtrent som henne?» Dette utløste en slik lystighet i butikken at alle fordommer jeg noensinne har hatt om muslimske kvinner ble som blåst bort. Jentene lo så de gråt. Som de ville gjort i Oslo. Jeg spiste middag alene under portrettet av diktator Hafez-al-Assad, med mye syrisk rødvin og arak, og gikk og la meg tidlig. Og våknet altfor tidlig, så klart. Det var da det skjedde. Frokosten var ikke servert ennå. Jeg tok med meg en pakke sigaretter (noe jeg stadig røykte den gangen) og tok heisen opp til taket. Der oppe fra, på taket av tolvte etasje, kunne man se lysene fra Damaskus på alle kanter, og en smal, dyprød stripe i øst som sladret om at daggryet var i anmarsj. Det var komplett stille, og fullstendig trolsk. Så kom lyden. Én av Damaskus´sikkert hundre moskeér begynte på ropet til morgenbønnen — «Allahu akbar!» og alt det der. Men det var langt borte i det fjerne, og den rare akustikken i ørkenskåla gjorde det interessant. Så startet ropet fra en moské til — helt i motsatt retning. De to stemmene blandet seg med hverandre. Og det virket som de to hadde vekket alle de andre, for snart var det et tyvetall moskéer som ropte, fra alle kanter av Damaskus. Jeg har aldri hørt en vakrere lyd. Jeg sto på et betongstøpt hotelltak i Damaskus, i de første øyeblikkene av soloppgangen, og var fullstendig badet i lyd. Stemmene smalt tilbake fra veggene i ørkenskåla i en ubegripelig kompleks polyfoni, og lydbadets absolutte fokus — tilsynelatende — var stedet der jeg sto. Det fins samtidskomponister som har forsøkt å gripe etter øyeblikk som dette. Én av dem er Brian Eno; det var ham mine tanker først og fremst gikk til på, der oppe på taket. Men noe slikt kunne han aldri ha skapt. Det bare skjer. Etter disse magiske minuttene på et tak i Damaskus var jeg aldri mer redd for islam. Jeg forsto plutselig at det handlet om skjønnhet. Det var Gud selv som sang. Skjønnhet har jeg aldri hatt vanskeligheter med å forstå.