Trollkvinnen Tove Det var en gang et lite knøtt som bodde I skogen, helt alene for seg selv Han var nok mere ensom enn han trodde Han tente alle lys da det ble kveld Og tullet seg i dyner og i pledd Og jamret seg fordi han var så redd. Jeg er ikke sikker på om dette var de første linjene jeg hørte av Tove Janssons forfatterskap. Det jeg kan si sikkert, var at det var de første datteren min hørte. Hun var tre år da. Det er en dyp og tåpelig misforståelse (Tove selv ville kalt den «hemulsk», et av de gode adjektivene hun har gitt verden) at verdenslitteratur er forbeholdt voksne. For Tove Jansson er verdenslitteratur — «make no mistake», som George Bush pleier å si. Verset ovenfor er de første linjene av Hvem skal trøste Knøttet? fra 1960, Tove Janssons uendelig vakre og poetiske bildebok som er oversatt til norsk av André Bjerke. Den er en fortelling om ensomhet og frykt. Knøttet, som heter Toffle, er alene i verden og redd for alt mulig. Han legger ut på en ensom vandring, en hel liten odyssee, som ender med at han oppdager at han er modig likevel — det fins nemlig noen som er enda reddere enn ham, og som trenger å trøstes. Det er nurket. Når knøttet har bitt den digre, skumle Hufsa i halen, har han vunnet nurkets hjerte. Det eneste som gjenstår, er å overvinne sjenansen og våge å skrive et brev til henne. (I boka er det sympatisk nok satt av plass for at den unge leseren skal hjelpe knøttet med brevet.) Som dere kanskje forstår, er Tove Janssons figurer litt annerledes enn den realistiske barnelitteraturens evinnelige nøkkel- og skilsmissebarn, gjerne i drabantby. Faktum er at Tove har konstruert et eget univers, en fiktiv verden som fint tåler sammenlikning med hva J.R.R. Tolkien har skapt. Det fins faktisk en forbindelse mellom dem; den gang jeg ni eller ti år gammel gikk i gang med å lese Tolkiens Hobbiten, mange år før jeg eller for den saks skyld noen andre hadde hørt om Ringenes Herre, var det fordi Tove Jansson hadde illustrert den svenske utgaven. Et barn har ikke de største problemer med å godta en verden som er befolket av knøtt og nurk, mumriker og mymler, filifjonker og hemuler. Knøtt og nurk er de selv, mumriker og mymler er helteskikkelser de lett faller for (mer om dette senere), og filifjonker og hemuler simpelthen vrimler det av i de voksnes verden. En filifjonke er en kvinne (vanligvis) som farer med sladder, er fryktelig opptatt av status og hva naboene vil tenke, og har anlegg for hysteri. En hemul — oftest en mann — er en meget ensporet skikkelse. De kjennetegnes ved sin lidenskap for ting som frimerkesamling, botanikk eller vintersport, og de har ingen som helst interesse for andre levende vesener eller deres følelser. Hemuler er ofte ansatt som politimenn, parkvakter og i andre yrker der de kan utøve autoritet på en stivbeint og lite fleksibel måte. Jeg tror at intense studier av Tove Janssons bøker er den beste vaksinen som fins mot at barn skal vokse opp til å bli filifjonker eller hemuler. Hennes lesere får andre rollemodeller. Det er interessant; jeg har gjort noen uhøytidelige undersøkelser, og ni av ti kvinner sier at deres favorittskikkelse i Mummidalen er Lille My. My er sarkastisk og morbid, hun er bitteliten, men ikke det spor redd for å kaste seg over et digert monster og bite det i beinet. Den feminine, romantiske Snorkfrøken — som jeg skal tilstå å ha vært forelsket i — er det overhodet ingen som vil være. Min helt i Mummidalen er Snusmumriken, som er Mys halvbror. Han lever et omstreifende liv. Han hater vinteren, og mens resten av dalen ligger i dvale, er Snusmumriken ute på hemmelighetsfulle reiser på sydligere breddegrader. Så snart snøen smelter og sola begynner å bli varm, kommer Snusmumriken vandrende med sin pipe og sitt munnspill — de eneste eiendelene han har — og sine rare fortellinger. Han er anarkist og nærer et dypt hat til parkvakter, politimenn og andre autoriteter (les: hemuler). Slik skal etter min oppfatning en helt være. «Å være en blanding av Lille My og Snusmumriken burde være idealet,» har Tove Jansson sagt selv. Men jeg har enda en helt i Mummidalen. Det er Mummipappa, far til Mummitrollet og — heldigvis for ham — gift med Mummimamma, selve inkarnasjonen av kvinnelig tålmodighet og omsorg. Mummipappa er forfatter og drømmer. Spesielt drømmer han om havet og om farlige eventyr, ting han har rike personlige erfaringer med dersom vi skal tro hans memoarer, som han til stadighet sitter og skriver på. Det kan godt tenkes at Mummipappa var mitt første forfatteridol, kanskje mer enn Tove selv. Han var i hvert fall den første forfatterskikkelsen jeg hadde noe forhold til. Hadde det ikke vært for Mummipappa, kunne kanskje jeg også blitt hemul av yrke og/eller legning. Tove Marika Jansson kunne aldri blitt filifjonke. Hun ble født i Finland i 1914 og vokste opp i Helsinki. Begge foreldrene var billedkunstnere og tilhørte den finlandssvenske minoriteten (ca 9 prosent). Tove utdannet seg som maler og tegner både i Stockholm, Helsinki og Paris. Sin første separatutstilling som maler hadde hun i 1943. Da hadde hun allerede fått ideen til Mummitrollene, og den første boka om dem kom ut i 1945. Tove så lenge på seg selv primært som billedkunstner. Bøkene kom i annen rekke, først som morsomt tidsfordriv og deretter som en mulighet til å subsidiere den kunstneriske virksomheten. Tove døde i 2001. I løpet av tidsrommet 1945 til 1965 hadde hun skrevet alle de klassiske bøkene om Mummidalen. Den siste Mummi-boka Sent i November kom i 1970, og på dette tidspunktet var det lite igjen som kunne gjenkjennes som barnelitteratur. Hun var blitt en voksenforfatter. Tematikken var ensomhet og melankoli — som aldri var helt fraværende i de tidlige bøkene heller, men som nå ble svært dominerende. Tendensen begynte allerede i 1957 med Trollvinter, som er en av hennes aller beste. Den handler om hvordan Mummitrollet våkner midt på vinteren og ikke får sove igjen (mummitroll går i hi om vinteren), og på den måten blir kjent med en fremmed, magisk og på mange måter uhyggelig verden. I Trollvinter er mange av de komiske eller hverdagslige skikkelsene fraværende — de ligger i hi eller er i Syden, som Snusmumriken — og treffer isteden gåtefulle figurer som han som bor under kjøkkenbenken (og snakker et uforståelig språk), Mummitrollets primitive stamfar og Too-Ticki. Too-Ticki er kanskje spesielt interessant, fordi hun er en kvinne som på alle ytre vis opptrer som mann. Først da jeg ble voksen, fikk jeg vite at Tove Jansson levde som lesbisk. Det kaster et nytt lys over Mummidalen; dette er et univers hvor kvinnelige figurer opptrer i alle tenkelige roller. De «tradisjonelle» rollene fylles av Mummimamma og Snorkfrøken. I motsatt ende av skalaen finner vi den aggressive og utfordrende Lille My, traktorlesba Too-Ticki og ikke minst Hufsa. Det mest truende vesenet i Mummidalen, et monster av knugende kulde og ensomhet, er også en kvinne. (Noen vil også påstå at «homsene» bl.a. i Hvem kan trøste Knøttet?, der de opptrer i glade rekker med stripete sjømannsgensere à la Jean-Paul Gaultier, er å forstå som homser i moderne betydning av begrepet. Dette tror jeg er en komisk tilfeldighet.) Voksne mennesker, gjerne forfattere, som innrømmer at de elsker Tove Jansson, er ofte raske til å legge til at det er de senere og «tyngre» bøkene de foretrekker, Mummipappa og havet eller Sent i November. Dette synes jeg er uærlig og pysete. Tove Jansson hadde ikke vært Tove Jansson — og hadde trolig heller aldri fått utgi de senere bøkene — hvis det ikke hadde vært for humoren, varmen, fortellergleden og magien i de tidlige fortellingene. I tillegg til Trollvinter er det to som står i særklasse. Den ene er Trollmannens hatt fra 1948 og den andre Farlig midtsommer fra 1954. Trollmannens Hatt er et overflødighetshorn av usannsynlige begivenheter. Boka begynner med en magisk hatt, som forvandler alt som plasseres i den til sin rake motsetning. Det er slik Mummihuset forvandles til en jungel, Mummitrollet til Kongen av California og en håndfull eggeskall til de mest eventyrlige skyer. Her møter vi de underlige asylsøkerne Tofsla og Vifsla, drar til Hattifnattenes øy og får vite hvordan det går når Snorkfrøken ønsker seg tredronningens øyne. Farlig midtsommer handler blant annet om hvordan Mummifamilien redder seg fra den store oversvømmelsen ombord i et flytende teater, om hvordan Snusmumriken hevner seg på parkvakten som er hans arvefiende, og om hvordan det går med premieren på Mummipappas store skuespill «Løvebrudene», forfattet på heksameter og med Misa i den tragiske hovedrollen. Dette er fabelaktige bøker. De har den unike egenskapen at voksne liker dem like godt som barna, også den fjerde, femte eller sjette gangen. Skal vi slå litt stort på helt til slutt, kan vi si at Tove muligens er den største nordiske forfatteren siden Hamsun. En Nobelpris hadde ikke gjort noe. Disse ordene hadde vi selvfølgelig aldri turt å skrive så lenge hun levde. Tove Jansson var beskjedenheten selv.