Det norske gjøkur Tanker foran Stortingsvalget 1997 Intet perspektiv er som fugleperspektivet. Denne sommeren har denne gjøken først flydd til Hong Kong og deretter til Sveits. Ettersom dagens Norge ble oppfunnet i Washington, Paris og København, ser jeg intet galt i å lete etter framtidas Norge på slike kanskje fjerntliggende steder. Det er alltid sitt eget land man oppdager når man reiser. Hong Kong-besøket hang sammen med overrekkelsen av kronkolonien til Kina, noe vestlige medier har beskrevet som "demokratiets død". Det fins imidlertid andre trusler mot demokratiet, og mot fremskrittet, enn kommunistpartier på dødsleiet. Men mer om dette senere. Først vil jeg beskrive hva jeg så. Det er både likheter og knivskarpe kontraster mellom disse to samfunnene. De har omtrent like mange innbyggere, og begge er blant verdens viktigste finanssamfunn. Likevel er finansvesenet i disse landene to helt forskjellige produkter. Hong Kong selger framdrift og optimisme. Sveits selger trygghet og status quo. Penger framskaffet i Hong Kong blir brukt til dristige næringslivseksperimenter i Asia, mens penger innbetalt i Sveits helst skal skjules for demokratisk valgte myndigheter i hjemlandet. For å se noe skjematisk på det. Hong Kong er ikke et demokrati og har aldri vært det. Setninger som inneholder begrepene "Hong Kong" og "demokrati" er først og fremst propaganda-formuleringer. De er tryllet fram av britiske politikere etter 1984, da det ble klart at britene faktisk måtte innfri avtalen fra 1898, noe ingen britisk statsleder før Thatcher hadde forestilt seg. Den britiske guvernøren, den faktiske statslederen i Hong Kong, stilte aldri til valg. Som Lord Howe, utenriksminister under Thatcher, uttrykte det på TV i forbindelse med overtakelsen 30. juni: "Dengang jeg kom til Hong Kong på femtitallet, var det simpelthen ikke noe behov for demokrati." Sveits er derimot verdens eldste demokrati. Det har ufattelige 700 år på nakken. I sin berømte monolog i pariserhjulet i Wien i etterkrigsfilmen "Den tredje mann", oppsummerer Orson Welles sluttproduktet av alt dette demokratiet på denne måten: "gjøkuret". Det er hva sveitserne har skapt. Et tregt demokrati Den sveitsiske demokratimodellen er annerledes enn vår. Den baserer seg i større grad på lokalstyring innenfor kantonene enn på sentralstyring. Sveitserne er verdensmestre i folkeavstemninger, et grep Senterpartiet åpenbart ønsker å importere til Norge. Som demokratisk verktøy virker dette så forsinkende at sveitsiske kvinner fikk stemmerett i 1974. I Hong Kong, som kanskje er verdens mest dynamiske samfunn, skifter man ut bygningsmassen anslagsvis hvert femtende år. Her oppføres framtidas arkitektur. Da jeg tok tog i Sveits i sommer, og så gjøkur-bebyggelsen klynge seg til fjellsidene i et fabelaktig panorama, spurte jeg hva som ville skjedd dersom jeg flyttet til ei slik bygd og ville bygge meg en funkis-villa med flatt tak og svære vinduer for riktig å få glede av utsikten. "Det ville du ikke fått lov til," svarte reiselederen. Igrunn er det samme mentalitet som ligger til grunn for visse norske politikeres "hytte-kommunisme" fra det siste halvårets debatt. De kaller det å ta "et oppgjør med grådighetskulturen", men i virkeligheten er det konformisme som politisk hjørnestein. I Sveits (og Norge!) har man en fellesdefinisjon av trivsel som utvilsomt fungerer som en kulturell tvangstrøye. Av kulturpersonlighetene som er avbildet på sveitsiske pengesedler er det bare én jeg overhodet har hørt om, arkitekten Le Corbusier, og det er tvilsomt om han i det hele tatt fikk bygget noe i hjemlandet. Til sammenlikning produserer Hong Kongs seks millioner innbyggere like mange spillefilmer som Hollywood, og filmskapere som John Woo og Wong Kar-Wai regnes til nittiåras absolutte stilskapere. Sveits ser for meg ut som et anti-individualistisk samfunn. Det overordnede ønsket om trygghet og status quo står direkte i veien for menneskers behov for å forme sine egne liv. Reaksjonen er ganske voldsom. Sveits har voldsomme narkotikaproblemer og fler prostituerte pr. capita enn noe annet land i Europa. Min siste kveld i Zürich var jeg vitne til et barslagsmål med en brutalitet jeg aldri har sett maken til — neppe noe å bygge statistikker på, men et iskaldt gufs av frustrasjon, terror og knuste flaskehalser i all gjøkur- og jodle-idyll. Noe tilsvarende ville aldri ha funnet sted i Hong Kong. (Hong Kong har på sin side eksportert både kriminaliteten og prostitusjonen sin til Macao, hvilket muligens er å feie problemene under teppet.) Norge blir Sveits Så hva har disse fragmentene av reiseliv med det norske valget å gjøre? Først og fremst, følelsen av at samfunnsutviklingen på nittitallet handler om å gjøre Norge til Sveits. Vi har de viktigste forutsetningene allerede; penger, fjell og fremmedfrykt. I Sveits så jeg bare to slags innvandrere — på den ene side postordre-bruder fra Thailand, på den annen indiske menn som serverte og gjorde manuelt arbeid. Hvor inderne har kommet fra er en gåte, hvis de da ikke er sendt som kompensasjon for manglende renteinnbetalinger fra Bank of New Delhi. Det Norge mangler på å bli Sveits, er to ting: forseglede grenser og et lavere skattenivå. Ettersom dette kongruerer eksakt med Fremskrittspartiets partiprogram, er det ikke til å undres over at FrP blir Norges største parti, om ikke nå i 1997 så i hvert fall ved valget i 2001. En hovedårsak til dette er at menigmann ikke gidder å stemme. Valgdeltakelse og velstand er, så vidt jeg kan se, omvendt proporsjonale. 45 prosent mener nå at de har det så bra, eller synes politikk er så vanskelig, at de ikke trenger å stemme. Alle politiske partier lover at velstanden skal fortsette, at de syke og eldre skal få det bedre og så videre. Selv politiske partier som har programfestet visse prinsipper kaster disse i møte med velgerne; når SV stiller på møter i Møre og Romsdal, lover de nye veier og tunneler, akkurat som alle de andre. Å skille mellom de forskjellige politiske partiene nærmer seg et kunststykke på linje med det å skille mellom bordeaux-viner fra to nabogårder. De fleste greier det ikke. Derfor griper man til det begripelige, nemlig Koskenkorva Vargtass, eller Fremskrittspartiet. Folk opplever i større og større grad politikk som et spill for profesjonelle aktører. Dette gjenfinnes i den politiske sjargongen, som handler om "utspill", "symboleffekt" og så videre. Et politisk parti har ikke lenger et helhetssyn, men driver med "utspill". Slik kunne f.eks. erigerte peniser på TV eller ikke bli sommerens heiteste politiske sak. Slik kan Erik Solheim torgføre sitt hytte-tøv; det handler om "symboleffekt", intet annet. Intet levende menneske tror at hyttene på Hafjell virkelig blir mindre dersom man stemmer på ham. Alt handler om mediene og hvordan partienes synspunkter og representanter tar seg ut der, og i hvilket omfang. "Debatten" er bare posisjonsfekting. Under Anders Magnus´ famøse "grilling" av Hagen forleden fikk jeg lyst til å gå bort , banke på TV-skjermen og si "Hallo? Jeg sitter og ser på dette. Har dere glemt meg?" Bare de politiske kommentatorene i pressen sitter med nøkkelen. Dagen etter kan de fortelle meg hvem som "vant". Vant hva? Stem på Claudia Schiffer I et såkalt "sommerintervju" med SVs Kristin Halvorsen på TV2, fikk jeg bekreftet mine bangeste anelser: Politikk i 1997 handler først og fremst om hvordan politikere ser ut. Da har jeg respekt for de som mener at valget mellom Kristin, Anne og Valgerd er for skralt, at dersom de ikke kan stemme på Claudia Schiffer kan det igrunn være det samme. Videre ga Kristin Halvorsen klart uttrykk for at hun som partileder ikke kan gi sin fulle tilslutning til SVs partiprogram. Dette er også symptomatisk for 90-åras politikere. Kjernen i yrkesutøvelsen deres er det enkelte "utspill", ikke hva landsmøtet må ha ment. Personen er det sentrale, den vi egentlig stemmer på. Politikerne er i ferd med å bli soloartister. Konsekvensene av en slik utvikling, dersom den får fortsette, bør skremme de fleste. Man kan lett se for seg den politiske debatten som en uutholdelig kakafoni av enkeltstående stemmer som roper i munnen på hverandre. Nøyaktig Deng Xiaopings mareritt, for å trekke parallellen til Tiananmen og usikkerheten rundt Hong Kong. De tradisjonelle partiene vil bli de rene hoteller, som politikerne sjekker ut og inn av etter forgodtbefinnende. Ettersom det ikke lenger er tenkelig å få flertall for noe som helst, aller minst en regjering, må stadig fler spørsmål avgjøres ved folkeavstemning. Man nærmer seg en situasjon av total politisk stillstand, hvor reelle forandringer er umulige. Altså: Norge blir Sveits enten FrP vinner eller ikke. Det er ikke tilfeldig at norske politikere stadig snakker om "År 2000", som om dette var en rent bibelsk størrelse og ikke noe som inntreffer om 30 måneder. Vi er et samfunn som har sluttet å se framover, som bare kan enes om at de eldre bør ha det bra. Når norsk politikks sterke mann, Carl I. Hagen, blir møtt med spørsmål fra ungdom, avfeier han dem på en flåsete måte med at "Dere har det altfor bra, så hold kjeften på dere." For ham representerer de bare nok en gnålete minoritet, ikke framtidas samfunn. Og slik er dessverre regjeringspartiet også. Vi har en planleggingsminister, men ingen plan, bare noe ubegripelig mumling om "IT" og "Det norske hus". Jeg mistenker sterkt at Det norske hus skal se ut som et gjøkur. Selv om det er urealistisk, må det være tillatt å drømme om Hong Kong - om ambisjoner som rager til himmelen som I.M. Peis styggvakre Bank of China-skyskraper, om å bygge et moderne, forbløffende samfunn, om å betrakte verden rundt seg som en ressurs og ikke som en trussel mot det bestående. Det er kanskje romantikeren i meg som snakker. Men et samfunn uten en romantisk visjon er bare et samfunn av materialforvaltere. Hvor demokratisk det enn måtte være.