Kunsten å lyve Kanskje er det likevel slik at alle spioner går rundt i smoking og vifter med skytevåpen, nipper til en martini og redder dama i siste akt? I så fall vil vi slippe å vite det. John le Carré er god nok for oss. Klisjeer er til for å smadres. Ta for eksempel dette med «Spenningens Mester». Mulig det, men John le Carré er først og fremst digresjonenes mester. For ham er ingen spenningskurve så hellig at den ikke tåler en seks siders elegant miljøskildring. Så har du denne: «Umulig å legge fra seg». På ingen måte. «Speilkrigen» (1965) la jeg personlig fra meg i tolv år, og den ble til og med bedre av det, som en fin bordeaux. Og den kanskje verste: «Thriller med litterære kvaliteter». Det er en selvmotsigelse. En thriller er en skjematisk form der Det Onde skal lide nederlag på siste side. Slikt skjer aldri hos le Carré. Alle aktørene hans er kysset av ondskap og dårskap, og derfor slutter alle historiene tragisk. Han skriver litteratur som minner om thrillere, og han skriver om mennesker, ikke om «karakterer» eller hva det nå heter om dagen. Litterært er John le Carré ikke i slekt med John Grisham, men med landsmenn som Joseph Conrad og Graham Greene. Det er fort gjort å glemme at allerede Kiplings «Kim» (1901) var en spionroman. Psykologisk lodder han kanskje dypest i «Den perfekte spion» (1986), som i fortellingen om dobbeltagenten og avhopperen Magnus Pym går langt i å nøste opp trådene fra David Cornwells egen ulykkelige barndom. Akkurat som romanfiguren Pym var han sønn av en kronisk svindler og løgner, som forlot familien da David var fem år gammel. Mange år senere fikk han høre om dengang faren overgikk seg selv — den gamle hadde sjekket opp kvinnfolk (og utnyttet dem økonomisk) gjennom å utgi seg for å være John le Carré! Så er det kanskje ikke så underlig at løgnen er den røde tråden i John le Carrés forfatterskap. Det er løgner av format — gigantiske og/eller livslange løgner. Som når eksilrusserinnen Ostrakova i «Den usynlige spion» (1980) får tilbud av KGB om å bli gjenforent med sin datter, og de viser henne et foto av en helt annen person. Det er hele katedraler av løgner, møysommelig konstruerte dekkhistorier og myter, og som nesten bare John le Carré vet: Når en løgn er avansert nok, blir den sann. For eksempel for skuespillerinnen Charlie, den fantastiske hovedpersonen i «Piken med trommestikkene» (1983). Den hensynsløse spionsjefen Kurtz hjernevasker henne for å infiltrere en palestinsk terroristgruppe, og Charlie blir glødende Palestina-venn, samtidig som hun er Israels giftslange. Så enkelt og mesterlig representerer Carré sin egen — og hele Vestens — splittede sjel i Midtøsten-konflikten. Det fins verken helter eller skurker hos John le Carré. Bare løgnere og bedragere, og så en haug bifigurer som gjør umåtelig skade av pur forfengelighet. F.eks. Leclerc i «Speilkrigen», som ofrer en feltagent i DDR fordi han nekter å dele aksjonen sin med de som har greie på slikt. Dette er en favorittype hos le Carré, den sta og oppblåste offentlige tjenestemannen som sender andre i døden for å oppnå ubetydelige fordeler: seksuelle tjenester eller en ny og bedre jobb. Humoren hans er beksvart og absurd ironisk, og er det oftest oversette særtrekket hos John le Carré — eller var, til han skrev sin første komedie, «Skredderen i Panama» (1997), som forteller om svindleren Harry Pendels korte og katastrofale karriere i etterretningsindustrien. Men kanskje er det ikke snakk om ironi. Kanskje er det så absurd det er, eller var, å tilhøre den hemmelige utenrikstjenesten i Storbritannias siste århundre som stormakt. Hvis noen har le Carrés personlige sympati, er det de nærmest selvutslettende typene, som nerden George Smiley med sin utro hustru og sine tyske barokkdikt, eller den livsfjerne gartneren Quayle i årets bok. Tessa Quayle, derimot ... hun er heltinne, og derfor død allerede på side én, slik at den ordentlige fortellingen kan begynne. På seg selv kjenner man kanskje andre. Da han slo gjennom med «Spionen som kom inn fra kulden» i 1963, var Cornwell selv ansatt i britisk UD og stasjonert i Tyskland. «Ja, jeg var spion,» har han erklært i ettertid. Å dikte er å lyve så man tror det sjøl. Som nylig avdøde Joachim Nielsen sang så smukt: «De beste sigarettene var de vi røyka i smug/De beste knulla var de som var bare jug». John le Carré alias David Cornwell lever tilbaketrukket i Cornwall i Wales. 70-åringen har blitt søkkrik av romanene sine. Hver dag klokka tolv spretter han en flaske champagne, etter at han har sittet og jugd siden fem eller seks om morgenen. La oss håpe den smaker ekte. Døden i hvit frakk For å låne en klisjé fra filmbransjen: Han er tilbake ... og nå er han skikkelig forbanna. Årets roman fra 70-åringen John le Carré er som et knyttneveslag. Gro Harlem Brundtland er av de som får smake. I fjorårets julenummer av magasinet The New Yorker publiserte John le Carré et essay om motivene og ideene bak månedens hovedbok, «The Constant Gardener». Tessa Quayle, den kvinnelige hovedpersonen i boka, bygger på en levende modell, skriver le Carré. Dette var Yvette Pierpaoli, en vital og ukuelig fransk hjelpearbeider som arbeidet tredve år blant verdens mest hardtrammede. Denne damen, som han traff første gang i Kambodsja i 1974, gjorde et uutslettelig inntrykk på forfatteren, og de møttes igjen med jevne mellomrom. I romanen blir Tessa Quayle drept. Og ikke lenge etter at le Carré hadde reist til Kenya for å begynne på boka, kom dødsbudskapet. Yvette Pierpaoli var omkommet i en bilulykke i Albania, 61 år gammel. Og for le Carré oppsto et merkelig dilemma: Yvette trodde fast på parapsykologi og på styrte skjebner. Så hadde han, en urokkelig skeptiker på området, skrevet henne i hjel? Mange av John le Carrés aller beste romaner handler om ingenting. Det vil si, de tar for seg spillet og dobbeltspillet i det internasjonale etterretningsmiljøet, men selve objektet, det handlingen snor seg rundt, spiller en mer sekundær rolle. Hitchcock pleide å kalle det en «McGuffin»; denne tingen alle er ute etter, men som tilskueren egentlig gir blaffen i. «The Constant Gardener» er helt annerledes. Boka tar for seg — i fiksjonsform — grundig dokumenterte forbrytelser begått i fattige land av de internasjonale legemiddelgigantene. Disse forbrytelsene er flerfoldige: Man tester nye legemidler på fattige i u-landene for å kunne manipulere med dokumentasjonen, eller skaffe den til veie raskt, når det er konkurranse i markedet. Man kan risikofritt drive kontrollgruppe-testing for en spesiell sykdom, dvs. behandle døende mennesker med placebo, altså sukkerpiller. Man dumper restlagre av medikamenter til fattige land, i mange tilfeller ved å merke om preparatene, slik at f.eks. sterke og farlige smertestillende midler blir markedsført som hodepinetabletter. Preparatet i boka heter Dypraxa. Det er et vidundermiddel mot tuberkolose, en sykdom som i dag også er i vekst i den rike delen av verden. En håndfull piller skal erstatte en behandling som tidligere tok årevis. Problemet er at Dypraxa ikke er testet skikkelig for bivirkninger. Tessa Quayle er altså død. Det skjer i Kenya, og hun blir funnet ute i bushen i en veltet jeep, med strupen skåret over. Sjåføren hennes er halshogget, og hodet er vekk. Dødsbudskapet kommer til Sandy Woodrow, kontorsjef hos den britiske høykommisjonæren i Nairobi. Han kjenner mannen hennes. Justin Quayle er førstesekretær i hans egen avdeling og nesten dobbelt så gammel som Tessa. Hun er litt av en dame; Sandy, som er gift, har faktisk nettopp sendt et hett kjærlighetsbrev til henne. En mann er sporløst vekk. Tessa har vært ute på landsbygda sammen med Dr. Arnold Bluhm, en svart belgier som arbeider med helsespørsmål i slumstrøk og blant sudanesiske flyktninger. Hun er frivillig hjelpearbeider. Natten før har de delt en hytte på et campinghotell. Ryktene har allerede gått en stund: Tessa og Bluhm har et forhold. Selv Justin har hørt det. Og det ryktes verre ting: Tessa og Justin har fått et dødt barn, som hun insisterte på å føde på et av stammefolkenes sykehus. Barnet skal ikke ha vært hvitt, hvisker man. En vakker kvinne, et grufullt drap, noen lumre mistanker ... mer skal det ikke til før en flylast britiske tabloidjournalister velter ut i ekvatorheten på Nairobis flyplass. Justin blir nødt til å søke dekning, og Sandy Woodrow tilbyr husvære. To detektiver fra Scotland Yard ankommer, og tar alle i tøffe avhør. Den sedate Justin, som er formuende og best liker å stelle i hagen, begynner å lure. Og så stikker han av. Formmessig er «The Constant Gardener» typisk le Carré; sublim fortellerteknikk og et alltid like briljant språk. Men det er ikke det mest fascinerende med denne boka. Det er raseriet og engasjementet han har mønstret. Ironisk nok ble le Carré aldri like aggressiv mot kommunismen, som hans romanhelter sloss mot i en mannsalder, som han nå er mot Vestens legemiddelindustri og dens lakeier. Her levnes overhodet ingen ære: Industrien er kynisk, forskerne er korrupte, legestanden er korrupt, og Verdens Helseorganisasjon er farmasi-gigantenes forlengede arm. Vi skal huske at Al Gore, som var arkitekten bak Gro Harlem Brundtlands WHO-kandidatur, anses for å være legemiddelindustriens mann. Krasse påstander, men «The Constant Gardener» er en roman som forlanger — og fortjener — å bli tatt på politisk alvor. Hvor mange «spenningsbøker» kan man si det om?