Villa Mistillit Månedens mest omtalte bolig, en jobbetidsvilla i Kristinelundveien på Oslos vestkant, er ikke så smakløs og prangende som vi har lært å forvente av våre samfunnstopper. Det vil si, den er smakløs, men ikke spesielt prangende. Kun et par objekter, et skatoll i kamfertre med rekordtunge messingbeslag, samt en lysekrone, er fæle nok til å kunne passe i entreen hos f.eks. en Kjell Inge Røkke. Heller ikke soveværelsene, der altså direktører utpekes, velter over av luksus og stofflighet. Det skal ikke antydes at det er Åge Korsvolds korstog mot grådighetskulturen som her har fått sin fysiske manifestasjon, men innimellom er det noe direkte spartansk i interiøret. Spartansk som i tarvelig, ikke minimalistisk. På en rød kelim står en heslig kurvstol og et jålete salongbord i smijern, og i bakgrunnen — tilsynelatende — en av IKEAs mindre vellykkede sofaer. Hvorfor? Det er noe gåtefullt over denne blandingen. «Representativt» er det på ingen måte. Spesielt ikke den horehusrøde stuen med sin matchende Vidar Kleppe-seksjon. Kjøkkenet lyner i tysk stål og aluminium med et utvalg juggel fra Alessi. Alt stålet kan ved første blikk føre tankene i retning effektivitet, men er i virkeligheten en videreføring av speilmotivet. Villa Mistillit er smekkfull av speil, samtlige innrammet av to identiske lyskilder for å gi gunstig lys til betrakterens ansikt. Det må være Narcissus som bor her. Kunstverker er belyst på samme måte, som om også disse var speil. Beboeren virker besatt av symmetri, med direkte komiske resultater. Det flotteste i Storebrand/Korsvold-villaen er et utvalg lett omsettelig norsk samtidskunst, bl.a. av Bjørn Ransve og Olav Christopher Jenssen. Det kan virke som om kunst og interiører er valgt av to forskjellige personer. Også opphengingen av kunstverkene er til dels påfallende småborgerlig. I spisestuen, som vi må beskrive som «empire-funkis», står det kanskje merkeligste objektet av alle, en Duchamp-aktig installasjon, meget malplassert. Gåtefulle er også en rekke gamle malerier og stikk som ser ut til å forestille figurer fra den spanske inkvisisjon, snarere enn Korsvolds forgjengere i Storebrand-ledelsen. Sammen med en vegg av Tom Sandbergs bistre mannsportretter (som henger altfor tett) utgjør disse boligens kanskje mest morbide innslag, et utvetydig «memento mori». Å få øye på en bok i Villa Mistillit var ikke helt enkelt. Forøvrig nøyaktig som forventet. PS: Anmeldelsen er gjort på grunnlag av fotografier. Undertegnede har imidlertid besøkt huset tidligere, hos den forhenværende eieren. Det var penere da. Sigbjørn Lunde