Valmuedrømmer For å begynne med å bekrefte en av Thomas De Quinceys sosiologiske spådommer: Opium, i sin mer brutaliserte og industrialiserte form som heroin, har aldri vært så populært som nå. Den er definerende for hele subkulturer i storbyene, ikke minst i det London han skildrer for 200 år siden. Hadde De Quincey gått rundt og hutret i novemberabstinens i dag, ville han møtt gjenkjennende blikk på hvert gatehjørne. Opium er også politikk. Når «krigen mot terrorisme» og «krigen mot narkotika» knytter sine respektive skolisser sammen, ser man f.eks. at utdrivelsen av Taliban-regimet i Afghanistan fører til at Vesten oversvømmes av billig heroin. Og på De Quinceys tid — en av de store biografiske ironiene er at Thomas De Quinceys egen sønn falt i Kina i 1842, i den konflikten som fikk navnet «Opiumskrigen» fordi den handlet om britenes rett til å forsyne det enorme kinesiske narkotikamarkedet. Uaktuell kan ingen kalle ham. Valmuedrømmer. De har vært drømt siden før vår tidsregning, og de vil bli drømt i tusener av år ennå. Da min far lå på sykehus, ga de ham rikelig morfin. Han hadde en slange ned i halsen, så han måtte kommunisere med notater. Jeg fikk en gul Post-It i hånden: «Har du prøvd morfin noen gang?» Jeg smilte og ristet på hodet. Ny lapp: «Jeg anbefaler det.» Det gjør også Thomas De Quincey, med klare forbehold. Straks skjønner vi at vi har åpnet en «farlig» eller «kontroversiell» bok. Blant disse som setter seg moralsk til doms over litterære skildringer (forfatteren kaller dem «ignorant where they are not hypocritical, childish where not dishonest»), vil den stadig etter 180 år bli fordømt som en «legitimering» av ondskapen, av selve opiumsdjevelen, tegnet som han vanligvis er med hårpisk og skjeve øyne. Opium er mer interessant enn som «ondskap». Opium redder liv, og tar dem. Den både lindrer og skaper smerte. Den forløser det skapende talentet, og den ødelegger det. Dette gjelder ikke minst Thomas De Quincey selv, men vi må ikke så langt tilbake. Tenk Miles Davis, Charlie Parker, Nick Cave ... Hos De Quincey, som levde fra 1785 til 1859, er vi så og si ved urkilden, ved den første litterære skildringen av opiatenes janusansikt i Vesten. Og samtidig ved en litterær urkilde. I noen raske klyv herfra er vi langt inne i vår tids litteratur. Boka fikk enorm utbredelse. De Quincey påvirket Charles Baudelaire og Edgar Allan Poe (som begge åt opium); disse igjen påvirket blant veldig mange andre Rimbaud, Mallarmé, Flaubert, Zola, Proust, Dostojevskij og Hamsun. Avstanden er kort fra De Quinceys vekslende ekstaser og mareritt til «Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn.» Før Sigmund Freud var født, skrev De Quincey om drømmenes mysterier og betydning. Legg til 140 år, Hiroshima, homofili og den kalde krigen, og du har William Burroughs, etterkrigstidens store «opiumsspiser». Eller Axel Jensen, vår egen litterære psykedeliker, som også var blant De Quinceys disipler. Den ekstreme tilstanden. Ekstase og mareritt. Thomas De Quincey levde i en tid, og i et miljø, da dikteren nærmest hadde plikt til å oppsøke det grenseoverskridende: den engelske romantiske poesien. Radarparet Shelley og Byron var utagerende selv etter vår tids målestokk; deres bravader minner mest av alt om Jagger og Richards. I De Quinceys omgangskrets finner vi dikterne William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge. Han levde i årevis tett på dem i The Lake District. Coleridge, den mest outrerte av de to, var også «opiumsspiser»; man har forholdsvis sikre indikasjoner på at hovedverket «The Rime of the Ancient Mariner» er skrevet under innflytelse. Og i tilfellet opium er felles skjebne ikke nødvendigvis felles trøst. De Quinceys bok er dermed knapt i gang, før han er dypt inne i en polemikk mot Coleridge. Sakens kjerne er at S.T.C. mener De Quinceys opiumsspising er nytelsessyk og useriøs, mens han selv har sin leie revmatisme å tenke på. De Quincey parerer da med sin tannpine — selv om forfatteren kun er 36 år, minner utvekslingen påfallende om en krangel mellom to eldre, alkoholiserte onkler. Endelig anklager De Quincey Coleridge fordi han insisterer på å gjøre opium til et moralsk spørsmål. Og der, mellom disse to vennene og motpolene, befinner debatten om dette spørsmål seg den dag i dag. (Er sprøyterom moralsk? for å ta ett eksempel.) For å ha glede av Thomas De Quinceys prosa, trenger vi imidlertid verken opium, sprøyterom eller det som i dagens debatt heter «klare holdninger mot narkotika». Den er snirklete, gotisk, lærd, hypersensitiv, finstilt ironisk og tidløs. Det er storartet lesning. Man skal ha i minnet at boka i original heter «Confessions of an English Opium-Eater». Dette er ingen overflødig opplysning. De Quinceys bekjennelser kunne bare utspilt seg i England, mot et bakteppe de stilsikkert maner fram av gamle brune kostskoler, nye grå industribyer, landlig grønn idyll, hvite seil og et imperium som ved utgivelsen 1821 er blitt verdens største. Det er derfor, som han forteller, at opium er blitt billigere enn brennevin. (Men Thomas De Quincey var faktisk av norsk avstamning. Stamfaren kom til Normandie på 1000-tallet og tok navn etter sitt nye grevskap ved landsbyen Quincy. Han kom til England med Vilhelm Erobreren i 1066.) Det er selvfølgelig ikke slik at man kan gi opium til et hvilket som helst esel, og vente seg å få en bok som denne. Tvertimot er De Quincey kontroversiell fordi han demonstrerer hvor lite opium gjør med psyken og personligheten; at den ikke virker sløvende eller forrående, men nesten omvendt. Forfatteren forblir en sprenglærd engelsk gentleman, eier av 5000 bind og knapt noe annet. Han levde på en arv som ikke var tilstrekkelig. Å foreta seg noe ulovlig for å bedre sin situasjon, er utenkelig. Som engelske gentlemen flest bekymrer han seg for sin fordøyelse, og i en direkte rørende passasje diskuterer han hvilke konsekvenser det å «stå frem» med opiumsspisingen bør få eller ikke få for hans livsassuranse. (Skildringen ble først publisert anonymt, men aliaset «sprakk» etter kort tid.) Hva premien til slutt ble, vites ikke. Men De Quincey ble en ganske gammel mann. Utover 1830-tallet hadde han et par turer i gjeldsfengsel, samt søkte tilflukt i «gjeldsasyl». Samme tiår mistet han to av sine tre sønner og sin hustru Margaret. Tross tragediene publiserte han totalt rundt 20 bind, blant annet skrifter om sosialøkonomi. Men det er selvbiografien han huskes for, hvor han investerer all sin litterære kraft og kapital. Thomas De Quincey var nok en av dem som altfor tidlig tok ut et altfor stort forskudd. Noe vi nesten kan høre, i denne valmuedrømmen: «Thou alone givest these gifts to man; and thou hast the keys to Paradise, O just, subtle and mighty opium!»