En digital død? Forfatterforeningen 18 november 2000 Det skjer dramatiske ting i disse dager, folkens. Det digitale når oss enten vi er interessert i det eller ikke. I likhet med de aller fleste her, skulle jeg tro, har jeg mottatt en kontrakt fra Gyldendal, forlaget mitt. Dette er en tilleggsavtale om overdragelse av rett til elektronisk eksemplarfremstilling og opsjon på elektronisk publisering og agentrett. Jeg har ennå ikke undertegnet denne avtalen, og har valgt å vente med det til jeg blant annet har fått med meg denne debatten. Håpet er altså at det sitter mer juridisk kyndige personer her i dag, som har gjennomgått avtalen og kan legge ut i klartekst hvilke konsekvenser den kan få. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi langsomt er i ferd med å få digitale bøker. Det er altfor tidlig å snakke om at de digitale bøkene kommer til å fullt ut erstatte bøker slik vi kjenner dem. Det vil de kanskje aldri gjøre. Siden jeg har planer om å trekke diverse paralleller til musikkindustrien etter hvert, er det et poeng å nevne at i dag, sytten-atten år etter at det digitale musikkformatet ble lansert, lages det fortsatt vinylplater i massevis. De er både dyrere og vanskelige å få tak i, men samlere og discjockeyer vil ha dem, og det fins også artister som bare gir ut på vinyl. Det fins audiofile som bare spiller vinylplater, fordi de synes de låter bedre. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er lett å hoppe fra de audiofile til de bibliofile, altså de som elsker bøker. Jeg hadde tenkt å snakke direkte om egne erfaringer med digital publisering, og vil først komme med en presisering, både fordi dette handler om en æressak og fordi det vedgår vårt tema direkte. I løpet av høsten har vi kunnet lese i norske aviser at Ingvar Ambjørnsen har vært den første forfatteren i Norge som har lagt ut en roman på Internett. Det er ikke riktig. Ifølge det ledende amerikanske IT-magasinet Wired skal jeg være den første forfatteren i verden som publiserte en roman på nettet. Dette skjedde høsten 1995. Det er forskjeller på Ambjørnsens prosjekt og på mitt. For det første var det den gang — i 1995 — ikke teknisk gjennomførbart å ta betalt for tekster direkte over nett, slik Ambjørnsen og Cappelen gjør i disse dager. Og i forhold til den daværende bransjeavtalen var det heller ikke mulig. For det andre var det aldri min hensikt å tjene penger på det, i hvert fall ikke direkte. Det vi gjorde den gangen, Espen Evensberget og jeg, var å teste ut om nettet lot seg bruke til føljetong-publisering. Det dreide seg om romanen Hilal, en murstein på 500 sider og 35 kapitler. Ideen oppsto opprinnelig fordi jeg hadde en såkalt Charles Dickens-periode. Som de lærde blant dere vet, utga Dickens de viktigste romanene sine som avisføljetonger. Det ironiske i det hele er at den store romanforfatteren så på seg selv som poet, og disse føljetongene var noe han i utgangspunktet skrev for å finansiere lyrikken sin. Men i alle fall — gikk dette an å gjøre med en moderne roman i et nytt medium? Det stiller visse krav til en fortelling at den skal fungere som føljetong. Den må være forholdsvis lang, men ikke uoverkommelig lang. Den må være spennende, ha et driv som fører leseren videre. Og kapitlene bør helst avsluttes mer eller mindre på toppen av spenningskurven, ha det som på fagspråket heter en «cliffhanger». Jeg gikk gjennom Hilal, som skulle til å publiseres som i bokform, og fant at den noenlunde tilfredsstilte disse kravene. Så testet vi det. Første uke la vi ut tre kapitler, så la vi til et nytt etter en uke, og fjernet samtidig det første kapitlet. På denne måten skulle det alltid ligge tre kapitler ute, og det var derfor ikke kritisk for leserne om de var forhindret fra å logge inn en uke. Jeg er fortsatt ikke hundre prosent sikker på om jeg helt hadde forlaget med meg på dette. Men det fantes gode argumenter for å gjøre det. Selv om Hilal var hovedbok i Nye Bøker, var jeg stadig en forholdsvis ukjent forfatter, og dette så ut som en roman som ville gjøre meg etablert, som det heter. Forutsatt at den nådde ut. I 1995 var det heller ikke så veldig mange som hadde Internett-forbindelse. Vi var ikke så voldsomt redde for at kopier av boka skulle havne hos Gud og hvermann, og at salget dermed ville bli skadelidende. Det skjedde heller ikke. Hilal er blant de mest solgte romanene fra Gyldendal på nittitallet. Man kan si vi kalkulerte med at få, når det kom til stykket, var innstilt på å lese en fem hundre siders roman på skjerm. Det viste seg å holde stikk — i 1995. Først og fremst fungerte nettjenesten som markedsføring for boka på papir. Føljetongen ble heller ikke fullført. Det var en god del lesere som hang med de første ukene, men da det dabbet kraftig av etter en stund, bestemte vi oss for at det ikke lenger var bryet verd. Noen få lesere protesterte, og jeg tilbød da i stedet å maile dem hele romanen, noe jeg også gjorde. En av disse skrev senere et veldig rørende takkebrev. Han var støttekontakt for en syttenåring som var lam fra halsen og ned, og denne gutten hadde aldri før hatt en bok som han kunne lese selv. Den elektroniske versjonen av Hilal kunne han selv bla i, med en munnstykke-peker til datamaskinen sin. For de som lurer på hva i all verden man skal med digitale bøker: Her er altså ett eksempel. Vi har kommet et lite stykke lenger siden 1995. Gud og hvermann har Internett-forbindelse, vi har en bransjesituasjon som i det minste er såpass uklar at man kan eksperimentere med en del ny ideer. Vi har også et forholdsvis trygt system for betaling over nett. Så hva skal Gyldendal bruke Internett-sidene sine til? Selvfølgelig til det forlaget kan, eller det vi alle håper at forlaget kan, nemlig å selge bøker. Dette kan gjøres på et utall forskjellige nivåer. Det aller enkleste er det vi allerede kan se på Gyldendals nettsider: Forlagets katalog ligger ute på nett, med den samme teksten som i katalogene. Det er greit nok, men det er noe jeg øyeblikkelig savner — en link til en nettbokhandel, eller til Gyldendals foreløpig ikke-eksisterende direktebokhandel, altså en mulighet til å bestille boka direkte når jeg har lest katalogteksten og fått tenning, som det heter. Dette må tvinge seg fram, og ganske snart. Det er to grunner til det: Den første er at direktesalg får prisen ned. Min siste roman koster 329 kroner i bokhandelen; det synes jeg er så dyrt at jeg skammer meg for å fortelle det til folk. Dn andre årsaken er at det langtfra er alle bokhandlere som gjør jobben sin. Alle har hørt skrekkhistorier av denne typen, og denne er av alle steder fra Oslo: En venninne var innom en bokhandel for å spørre etter nettopp Hilal, en måned eller to etter at den kom ut. «Nei,» sa de der, «den var så populær at vi solgte den med én gang!» Neste nivå er å sette opp en mer omfattende tjeneste som går direkte på forfatteren og forfatterskapet. Det har begynt å komme noen av dem nå. På Gyldendals nettsider er det utmerkede tjenester lagd av forfattere vi må kalle spesielt interesserte. Av de beste vil jeg særlig nevne Jan Mehlum, Morten Harry Olsen og Tor Åge Bringsværd. Her finner man en omfattende kommunikasjon mellom forfatter og leser. I tillegg til stoff om bokutgivelser fins artikler, foredrag, forskjellige typer småstoff, anmeldelser og mye annet rart. Jeg har selv en slik tjeneste, som riktignok skriker etter å bli oppdatert. Både Jan Mehlum og Morten Harry Olsen har publisert utdrag fra de siste romanene sine på nettsidene. Det er en veldig smart ting å gjøre. Da fungerer nettstedet omtrent som når man støter på en bok i bokhandelen; det naturlige å gjøre, når man har sett på omslaget, er å begynne å bla i den. Er man så frekk som jeg, rekker man å lese et helt kapittel og vel så det før bokhandlermedhjelperne begynner å gå i stadig mindre sirkler rundt deg. Det er slik jeg ofte bestemmer meg for hva slags bok jeg skal kjøpe. Jeg tror neste skritt for forlaget må være å sørge for at det ligger smaksprøver fra hver eneste utgivelse ute på nettet. Ingenting selger produktet slik som produktet. Det må være en enkel sak å lage en slags rutine på dette, å spørre forfatteren hvilket utdrag som ville passe å presentere. Men igjen: man må kunne bestille der og da. Hvor denne linken fører — enten det er til Gyldendal, Bokkilden eller Amazon.com, er ikke så voldsomt viktig for kunden. Forfatternes websteder har andre funksjoner også. De fungerer som kontaktkanal mellom forfatter, lesere og eventuelle andre oppdragsgivere. Mange forfattere er brukbare foredragsholdere, og på nettsidene kan man publisere noen utvalgte, representative foredrag som gir en pekepinn om hva man har snakket om og kan snakke om. Jeg har sjøl fått en rekke jobber på denne måten. Og foredrag selger bøker — hvis de lykkes. Jeg regner med å score fire-fem nye lesere av hundre når jeg er ute og snakker. Det blir fort omsetning av sånt. På samme måte er det med stoff til skoleungdom som skriver særoppgaver. Særoppgaver selger også bøker. Neste nivå er det vanskelige nivået, det som dreier seg om å selge teksten direkte over nett. Her støter man på en rekke fordommer og problemer. Fordommene går på at folk ikke vil ønske å lese bøker på nett, og de er ikke riktige, eller vil ikke fortsette å være riktige. Papirutgaven av min siste roman har, som nevnt, tre hundre og ni og tjue argumenter for at det skulle gå an å selge den elektronisk. Den elektroniske boka må rett og slett være billigere. Det kunne være interessant å se den virkelige kalkylen på en bok som ikke skal trykkes, distribueres eller selges over disk med bokhandlerprovisjon. Åtti kroner? Hva slags utstyr dette skal leses på, spiller i øyeblikket ikke så stor rolle. Jeg har såvidt fått prøvd e-boka som Aschehoug lanserte i høst; det var ikke så imponerende at det gjorde noe. Det måtte omtrent være bekmørkt for at det skulle være mulig å lese noe som helst. Jeg tror det er veldig skummelt å binde den elektroniske boka opp til et bestemt presentasjonsformat — spesielt et verktøy som er beregnet på utelukkende lese tekster. Det kan fort bli en salgsfiasko av enorme proporsjoner. Framtida har ingen plass for en dedikert e-bok. Det framtida har plass for, er en liten og portabel multimediemaskin som blant annet lar seg bruke til å lese bøker. Og dessuten til å skrive dem, se film eller fjernsyn, spille et spill, surfe på nettet eller høre på musikk. Det fins allerede et felt der man helt risikofritt kan begynne å eksperimentere med salg av elektroniske bøker, og her kan jeg i tillegg garantere at Gyldendal har Forfatterforeningen i ryggen. Det handler om salg av litteratur eller sakprosa som har gått ut av trykk og ikke lagerføres. Ingen har unnlatt å legge merke til at bøker mer og mer behandles som ferskvare, og går fortere ut av sirkulasjon enn noen gang før. Det skal tross alt ryddes plass til nye. Jeg ga ut roman i slutten av mai i år, og jeg synes allerede det virker pussig at jeg skal ut og markedsføre den ved noen anledninger i høst. Det kan ikke bety annet enn at boka allerede er en klassiker, tenker jeg. Ingenting irriterer forfattere mer enn at utgivelsene deres ikke er tilgjengelige, til evig tid så å si. I normalkontrakten jeg har med Gyldendal, står det at dersom min bok er utsolgt, og det har gått fem år siden det år siste opplag er trykket, kan jeg kreve at det blir trykket nytt opplag. Da må jeg sende skriftlig krav om dette, og dersom ikke nytt opplag er trykket innen 6 måneder, er avtalen med forlaget hevet. Det betyr at hvis min siste roman blir utsolgt i høst, og Gyldendal ikke ønsker å trykke noe nytt opplag, eller produsere billigbok, kan verket teoretisk sett være ute av sirkulasjon til sommeren 2006. Dette er en fryktelig situasjon for en forfatter å befinne seg i, og for Gyldendal er det dessuten å kaste penger ut av vinduet. Svaret må være å gjøre boka tilgjengelig elektronisk så snart boka er utsolgt fra forlaget og kalkylen ikke gjør det verdt å sette igang et nytt opplag. Det kan fort vise seg at denne boka som opprinnelig virket så vanskelig å selge, får bein å gå på. For det første fordi prisen blir en helt annen, og for det andre fordi bøker har en merkelig tendens til å snu i lufta. Det fins faktisk noe slikt som en bok som er forut for sin tid. Hvis jeg var dere, altså forlaget, ville jeg ikke bekymre meg så voldsomt for copyright-problemene. Jovisst er det slik at uansett hvor smart man sikrer et digitalt produkt mot kopiering, vil det være noen som knekker koden. Det er for eksempel alltid noen som sitter med en hacket piratversjon av en bestemt programvare. Denne innledningen er for eksempel skrevet på en hacket piratversjon av Microsoft Word. Jeg kan tidvis ha litt dårlig samvittighet for dette, men jeg kan ikke se at det har ført til at Bill Gates ikke har til smør på brødskiva — snarere tvertimot. Det er på denne måten veldig mye programvare sprer seg. Noen tjuvlåner et program, og i neste omgang, når de skal oppgradere, går de i butikken og kjøper programmet. Man skal tvert i mot være glad hvis det sirkulerer piratversjoner av for eksempel norske romaner. Det betyr at de blir lest. Nå er norske forfattere av en eller annen grunn livredde for å bli lest. Vi har klart å sette i system et regelverk mot kopiering som praktisk talt utelukker at norsk litteratur blir brukt i skolen. Jeg får en del henvendelser fra lærere, og til dem sier jeg at de har min velsignelse til å kopiere mine tekster til kopimaskinen ramler fra hverandre. Jeg vet nemlig hva det er verdt å erobre en ny leser, spesielt en ung leser, en som vil overleve meg og sørge for at jeg kan leve resten av mitt liv i relativ sus og dus. Det er uhistorisk å tro at kopiering vil være en trussel mot litteraturen og forlagenes inntekter. Da musikkassetten ble introdusert for nærmere 30 år siden, førte det til en mangedobling av platesalget, ikke til nedgang slik industrien hadde spådd. Den som kopierer i dag, er alminnelig kunde i morgen. De som i dag har flest piratkopier av videokassetter eller DVDer, er også de som har de fleste kjøpefilmene. Man kan se for seg nye måter å selge tekster på. Min venn og kollega Håvard Rem har akkurat levert manus til en diktsamling han kaller Tekstmeldinger. Ideen bak denne boka er at ingen av diktene er på over 160 tegn, noe som gjør det mulig å distribuere dem som SMS-meldinger over mobiltelefon. Det som gjør det ekstra morsomt, er at diktene i høy grad er tekstmeldinger, altså en slags brukslyrikk — for eksempel dikt som passer når du ønsker å slå opp med kjæresten, eller vil be om unnskyldning for noe. Dette vil komme ut i bokform, men ellers har Håvard som mål å opprette en tjeneste hos en leverandør, slik at han skal kunne få betalt for hvert dikt som blir lastet ned elektronisk. Slår du opp i avisa, er det en bråte annonser for liknende tjenester hver eneste dag. Dagbladets nettsider har gjort tilsvarende ting med poesi, og dessuten fått til noe så spennende som en haiku-skole på nett. Kanskje er det en beslektet form som skal komme til å erstatte den savnede programposten Ønskediktet. Det som i hvert fall er sikkert, er at fortjenestemarginene på å utgi poesi på gamlemåten er så usikre at man nesten må begynne å tenke nytt. Så spørs det hva man kan finne på med den formen jeg snakket om innledningsvis, altså romanføljetongen. Verdens mestselgende forfatter, amerikaneren Stephen King, har nettopp lansert et slikt prosjekt. Det er en føljetong på nett der han tar betalt for hvert kapittel, og såvidt jeg har forstått gjør King det slik at han venter med å skrive et nytt kapittel til han synes han har fått inn nok penger. Det kan man kanskje gjøre når man er Stephen King. Jeg er heller ikke sikker på hva han tar for hvert kapittel, men selv iregnet tap på grunn av kopiering, går jeg ut fra at det er god butikk. Personlig driver jeg i øyeblikket og skisserer en fortelling som kanskje vil egne seg til føljetongpublisering, i hvert fall bedre enn de to foregående romanene mine. En ny murstein, ser det ut til. Utgangspunktet er et helt annet nå enn det var i 1995. Ikke bare har «alle» — i gåseøyne — Internett-tilknytning, men det lar seg nå også gjøre å ta betalt for slike tjenester, og jeg har dessuten blitt en forholdsvis etablert forfatter siden sist. Jeg ønsker antakelig at denne romanen også skal komme ut i bokform, og det vil trolig også Gyldendal gjøre. Så går det an å få i både pose og sekk? La oss si at denne romanen kommer i 2002, blir på førti kapitler og rundt seks hundre sider. Butikkprisen vil trolig ligge rundt 350 kroner. Dersom man tok fem kroner pr kapittel som føljetong, ville det likevel bli billigere å lese den på nett enn å kjøpe boka i butikken. Forlagets fortjeneste blir mye høyere enn på den trykte utgaven. Det vil kompensere for ganske mye kopiering, som altså er noe man aldri slipper unna. Så må føljetongen gjøres attraktiv på en annen måte — de som leser boka på nett, må få lese den først. Man må taime prosessen slik at føljetongen er ferdig, eller kanskje helst nesten ferdig, i det øyeblikket boka er klar som papirprodukt. Det betyr at man må holde det ferdige produktet litt lenger enn vanlig, men forlaget liker å ha god tid til å forberede en utgivelse. Vil et sånt eksperiment lykkes? Det vet vi egentlig ikke før vi har prøvd. Men for å gå tilbake til utgangspunktet — det ødela ikke boksalget til Charles Dickens at bøkene hans gikk som føljetonger i dagsavisene. Han var sin tids suverent mestselgende forfatter. Jeg er ikke i tvil om at et slikt prosjekt, forutsatt at boka er god nok, vil føre til maksimal spenning og oppmerksomhet rundt en ny roman. Om ikke annet, kunne det vært morsomt å gjennomføre ene og alene for å irritere livet av bokanmelderne. Jeg håper med dette at folk i Gyldendal i det minste vil være villige til å diskutere et slikt prosjekt, hvis jeg om la oss si halvannet års tid sitter med et manuskript som jeg tror vil fungere på denne måten. Det vil være å trekke Internett inn i forlagsvirksomheten på en ny og potensielt veldig interessant måte, og det vil være et tydelig skritt i retning av å forvandle Gyldendal.dot.no til Gyldendal.dot.com. Avslutningsvis: Vi skal være klar over at det meste vi snakker om her er luksusproblemer. I Internett-business ellers snakker man om hvordan i all verden man skal fylle nettet med innhold. Innhold er faktisk det minste av våre problemer.