Dumme, døde bøker Foredrag Norske Fagbibliotekarer 9/6 1998 Jeg hadde lyst til å ta utgangspunkt i en artikkel som jeg skrev i tidsskriftet Bok & Bibliotek for rundt to og et halvt år siden, som jeg kalte “Dumme, døde bøker.” To og et halvt år er ikke spesielt lenge sett i bøkenes perspektiv, men i et digitalt perspektiv er to og et halvt år fryktelig lenge. Det er nesten en mannsalder. Det som blant annet har skjedd i den digitale verden på de tredve månedene er at vi i praksis har fått innført Internett som verdensstandard. Tidlig i 1996 var det slett ingen selvfølge at Internett skulle bli verdensstandard. Verdens største programvareprodusent, nemlig Microsoft, hadde nemlig ikke sett lyset ennå, og de hadde knapt laget et eneste produkt som benyttet Internett-standarden. De trodde fortsatt at de skulle klare å bygge sitt eget nett, som ble døpt Microsoft Network, og at dette på sikt kanskje skulle kunne utkonkurrere Internett. Dersom du prøver å minne Bill Gates på dette i dag, vil han rødme og se ned. I dag er Internett udiskutabelt en verdensstandard. Jeg tror at for de blant dere som er her i dag, som fortsatt går og bærer på en slags usikkerhet om hva dette veldige Internettet er for noe, er det mye mer fruktbart å se på det som nøyaktig det: en standard. Ikke som et gigantisk, amorft datanett som forandrer seg fra time til time, men som en standard for overføring av informasjon. På samme måte som man kan si at A4-arket er en standard, hvilket faktisk ikke helt er sant. Alle som kommuniserer med for eksempel USA vet at amerikanerne benytter et drittformat som er litt kortere og litt bredere enn A4, slik at et amerikansk ark ikke går i en europeisk konvolutt. Prøv å tenke dere hvilket mirakel det er som egentlig har funnet sted. I løpet av noen få år har hele verden klart å bli enige om det som kan synes som en filleting, men som kommer til å få enorme konsekvenser for måten vi kommuniserer på, måten vi lagrer informasjon på og måten vi presenterer informasjon på. Alle digitale ark skal gå i alle digitale konvolutter. Alle som er tilknyttet Internett skal kunne kommunisere med alle andre som er tilknyttet Internett. All informasjon som er publisert ett sted skal kunne hentes ned fra et hvilket som helst annet sted. Vi har fått et medium som er genuint globalt, som er i ferd med å gjøre adgangen til kunnskap til noe friksjonsfritt og selvfølgelig, et verktøy som er overlegent alle de vi tidligere har hatt til disposisjon på dette området. Ja, bibliotekene også. Selv om dere etter hva jeg forstår er fagbibliotekarer, går jeg ut fra at en og annen av dere har såpass interesse for kunnskapslagringens historie at dere i det minste har bladd i Umberto Ecos roman Rosens Navn. Der foregår handlingen i og omkring et av middelalderens store klosterbiblioteker. Historien spinner rundt et tapt manuskript av Aristoteles, nemlig det om komedien, og avsluttes selvfølgelig med en stor biblioteksbrann der dette og et utall andre uerstattelige manuskripter går tapt. Dette har skjedd mange ganger i virkeligheten. En biblioteksbrann i dag kan på ingen måte bli en like stor katastrofe som den var i middelalderen, eller som den var den gang biblioteket i Alexandria brant, men den kan være ille nok likevel. (Tenk for eksempel på Universitetsbiblioteket.) Årsaken til at brannen ikke ville være en så stor katastrofe i dag, er selvfølgelig at informasjonsmonopolet i middelalderens klostre ble knust for flere hundre år siden, ikke minst takket være boktrykkerkunsten. De sentrale skriftene som definerer vår sivilisasjon er spredt på en rekke forskjellige steder. Og det digitale paradigmet er det logiske neste skritt. Det er i dag fullstendig umulig å tenke seg noe annet. Det logiske neste skritt er at tekstene og tankene opphører å ha noe fysisk hjemsted, at de på en måte tar farvel med kroppen, altså bøkene, og går inn i det ikke-rommet som noen kaller eteren og andre igjen kaller kyberrommet. Kyberrommet er for eksempel det rommet der en telefonsamtale finner sted. Det er ikke noe sted. Det har hendt at jeg har avbrutt folk som sitter og babler i mobiltelefon, for eksempel på flybussen inn fra Værnes til Trondheim sentrum, og snakker om at nå er jeg her, og om ti minutter er jeg der og så videre. “Beklager,” sier jeg da, “når du snakker i telefon er du verken her eller der. Du er i kyberrommet.” I kyberrommet er det ingen avstander. Eller de er umerkelige, hvilket kommer ut på ett. Dette virker veldig enkelt og trivielt, men det innebærer en fullstendig nytenking i forhold til alt som har med kommunikasjon og informasjonsformidling å gjøre. Det påvirker meg i det jeg arbeider med, og det kommer til å påvirke dere i langt større grad. For jeg tror ikke at man særlig langt ut i neste årtusen kommer til å tenke på biblioteket som et sted. Det er en like avlegs idé som den at det bare skulle foreligge en enkelt kopi av en tekst, som kanskje ble kopiert i et eksemplar til, dersom en entusiastisk munk tok seg bryet med det (og dersom Kirken på forhånd hadde godkjent kopieringen). Det jeg klagde på i min artikkel for tredve måneder siden, var at jeg synes det går lovlig tregt med digitaliseringen. Det er i 1998, slik det var i 1996, all grunn til å mistenke at en forfatter som jeg selv — og mange med meg — skriver bøkene mine på en PC. Så hvorfor forlanger ikke bibliotekene — eller en sentral instans som for eksempel Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana — en digital versjon av min siste roman? Anslagsvis nittiåtte prosent av alt som publiseres i Norge i dag har startet sitt liv i en digital tekstbehandler. Nittifem prosent av dette igjen har papir som sluttprodukt. Det som hittil har vært praksis er å lagre papiret og kaste det digitale forelegget. Selv hos forlagene er det vanskelig å finne igjen den digitale originalen etter at boka har gått sin gang i publiserings-kverna, er utgitt som billigbok osv. Det er som om Gutenberg skulle kastet trykkplatene etter å ha trykket første opplag av Bibelen sin. Det vet vi han ikke gjorde. Men i forlagsverdenen er det stadig vanlig å “rote bort” originalen når denne er digital. Det foreligger ikke engang en avtale som kompenserer forfatteren økonomisk for å levere en digital original, ettersom dette sparer inn et mellomledd i produksjonsprosessen. Det trengs en lov om digitalisering, mente jeg for to og et halvt år siden, og jeg mente den ville komme før tusenårsskiftet. Avbryt meg gjerne hvis jeg tar feil, men jeg jeg tror ikke denne loven er en realitet ennå. Det som i mellomtida skjer, er at tekster blir lagret i feil format. Hver eneste dag. Spesielt gjelder dette for det jeg selv delvis livnærer meg av, nemlig skjønnlitteraturen. Man har ikke engang begynt å tenke digitalt når det gjelder skjønnlitteratur. Men det vil komme en lov, og da vil følgende skje: Det blir bevilget penger til å begynne å digitalisere vår litterære arv. Man vil begynne med kanoniserte verker av Ibsen, Hamsun, Undset og så videre, deretter gå dypere i den vedtatt “klassiske” litteraturen. Hver oppgave vil trenge et vedtak, og litteratur som allerede foreligger digitalt, grunnet forlagets stadige opptrykk, vil naturlig nok ha rangen. Rundt år 2070 vil tida være kommet til det jeg skriver idag. Altså: i godt og vel to generasjoner vil mine, og for den saks skyld Gro Harlem Brundtlands bøker være utilgjengelige for nye lesere, annet enn som dumme, døde objekter man vil vokte seg nøye for å låne ut til hvem som helst. Det trengs en lov, men først og fremst trengs det et skikkelig krafttak. Dette er kanskje utilgivelig naivt av meg, men jeg ser faktisk for meg bibliotekaren som en slags digital parallell til munken i middelalderklosteret, som sørger for å få lagd denne ene, livsviktige kopien, den som skal overleve biblioteksbrannen eller hvilken katastrofe det nå måtte bli. For nye manuskripter og tekster kan vi løse problemet med en digital innleveringsplikt, men for eldre tekster, tekster fra papiralderen, må det faktisk til ganske mange timer med skikkelig drittjobbing. Det tar tid, det er sinnsykt dyrt, og det er ikke gjort på en generasjon. Men det er viktig. For å bruke et språk som alle vil kjenne igjen fra det politiske liv: digitalisering er jobb nummer én. Og jeg skal love dere at dersom dere tar tak i deres ende, skal jeg ta tak i min, altså bevare alt jeg måtte produsere i digital form og ikke slette det før jeg vet at det er i trygge hender. Og når man så har samlet alle tekstene man har adgang til, digitalisert dem og lagt dem ut på Internett — i verdensstandard, som vi ble enige om at det var — så skulle vel bibliotekenes oppgave være avsluttet, slik at de enkelt og greit kan legge ned seg selv? Neppe. Tidligere nevnte Umberto Eco har også skrevet et essay om hvordan det er å bruke Internett. Han drev og skulle forberede et annet essay, som jeg tror skulle dreie seg om Thomas Aquinas og Jerusalem, og da han prøvde å finne relevant informasjon om emnet eller emnene med den metoden som de fleste bruker i dag, nemlig å mate stikkordene inn i et søkeverktøy, ble han sittende med 11.000 treff. Selv for en Umberto Eco er 11.000 dokumenter en helt uhåndterlig mengde. Og utvalget han fikk var laget av en maskin, en søkerobot, som ikke har noen som helst forstand på hva et relevant og et irrelevant dokument i denne sammenhengen måtte være. Et ukatalogisert Internett er et på mange områder helt ubrukelig Internett. Selv om jeg personlig ofte er mye heldigere med mine robotsøk enn professor Eco var med sitt, har jeg kommet fram til at det stort sett går raskere å søke i webkataloger enn bare å kaste ut et stikkord og la teknologien trylle fram et resultat. Her ligger det en enorm utfordring for de som faktisk er våre ledende eksperter på det å systematisere og katalogisere informasjon, nemlig bibliotekarene. Dere. Dagens Internett og det man kan finne der er et produkt av tilfeldigheter, ildsjeler, grunne økonomiske motiver og faktisk en dæsj banebrytende akademisk arbeid. Morgendagens nett vil nødvendigvis måtte bli annerledes. Man bør kunne taste inn et forfatternavn, for eksempel mitt eget, og få ut en liste over hvilke av mine tekster som er tilgjengelige, nøyaktig som i et bibliotek. Ikke hvor mange ganger mitt navn forekommer i særoppgaver eller sladrespalter eller intervjuer med helt andre personer og alt mulig rart som jeg kan finne i dag, men nøyaktig hvilke tekster jeg har publisert som er digitalt tilgjengelige. Oppdelt i essays, artikler, foredrag, skjønnlitterære bøker, fagbøker og så videre. Og hvis det skal være noen vits i hele greia, må denne lista være global. Det krever med andre ord helt nye standarder for katalogisering, globale standarder. Deretter må de samme tekstene kunne gjenfinnes i de temakataloger der de måtte forsvare en plass, de må i sin tur være søkbare på stikkord, de bør være noenlunde nøyaktig datert og så videre og så videre. Og ettersom vi nå engang er digitale, så vil den som spør aldri få vite at den-eller-den teksten er “utlånt”. Slike krav må man kunne stille til framtidas superbibliotek, som i virkeligheten er summen av mange bibliotekers arbeid med det fnugget av den globale informasjonsmengden som de alene har fått eller har påtatt seg ansvaret for. Jeg tør ikke engang å anslå hva som kreves av samarbeid og koordinering for at slike ting skal kunne gå friksjonsfritt. Dette fins det antakelig folk her i salen som skjønner mange ganger bedre enn meg. Og jobben har bare såvidt begynt. Så kommer hyperlenking. Referanser. Kildehenvisninger. Hvem tar ansvaret for å sjekke at det verket jeg refererer til i en av mine artikler ikke i virkeligheten er oppdiktet — tro ikke et øyeblikk at intellektuelle holder seg for gode til slikt — og at pekeren til dette verket, dersom det faktisk eksisterer, fungerer slik den skal? Jeg kan ikke forstå annet enn at også dette må falle tungt på bibliotekarens skuldre. Alle fagbøker, i langt større grad enn skjønnlitterære bøker, inngår i en global dialog. Denne globale dialogen er grenseløs, den er helt uutømmelig. Det man nå kan gjøre er å knytte de forskjellige stemmene i den sammen. For rundt et par år siden hadde jeg en fryktelig interessant samtale med en prest om dette med det digitale, også om etikk, moral og menneskene midt oppi det hele, og han stilte omsider det spørsmålet alle skal stille i slike sammenhenger: What´s in it for me? Hva slags nytte kan jeg dra av det? Nå vet ikke jeg all verden om hvordan en prest jobber, men jeg antar at Bibelen ligger på skrivebordet hans ganske permanent. Det hadde vært lurere å ha den på harddisken i tillegg, slik jeg sjøl har. Da kan jeg bare søke på Noa eller Sodoma eller hva det nå var jeg ville ha detaljer om, istedet for å bla på måfå i det som tross alt er en ganske omfattende bok, og som av historiske årsaker er mildt sagt krøkkete redigert. I tillegg til denne har han antakelig mange hyller med referanselitteratur, utdypninger, teologiske skrifter og så videre. Forestill deg den nettbaserte hyper-Bibelen, sa jeg. Hvert skriftsted er lenket mot de referansene som måtte finnes i hele den teologiske litteraturen, skjønnlitterære bearbeidelser, oversettelser til alle verdens språk. Hundretusener av bind, for det er slike volumer vi snakker om her, bundet sammen i et eneste stort nett, alt tilgjengelig fra maskinen på kontoret ditt. Det meste av denne litteraturen vil være gratis, fordi opphavsrettighetene har gått ut, men enkelte nye ting vil du måtte betale for — for eksempel tre kroner etter dagens kurs for hvert kapittel du henter og bruker. “Herregud” sa presten og skjønte plutselig alt sammen. “Når har vi det?” 2012, sa jeg. Og jesuittene er selvfølgelig allerede igang. Apropos: Jeg publiserte akkurat en søt liten science fiction-novelle om hva som skjedde dengang man hadde digitalisert hele Vatikan-biblioteket og kjøpt inn en tenkt kinesisk superdatamaskin, en såkalt “kunstig intelligens”, for å lese hele herligheten og trekke noen raske konklusjoner om de såkalt evige spørsmåla. Det gikk på dunken fordi maskina ble mye mer interessert i fotball enn den var i religion. Den så mer religion i fotball enn i gudstjenester, hvilket jeg tror det må være bred økumenisk enighet om i disse dager. Men prinsippielt mener jeg at man ikke kan stille seg stort mindre målsetninger enn det jeg har streket opp her. Målet må og skal være at all menneskelig viten skal være samlet på ett sted, nøyaktig slik det skal ha vært i biblioteket i Alexandria for grovt regnet to tusen år siden. Den skal være samlet, og den skal være katalogisert på en slik måte at det er mulig å finne fram i den, selv når man bare har vage anelser om hva man venter å finne. Og når jeg sier “samlet på ett sted” mener jeg selvfølgelig ikke ett sted, men et ikke-sted, dette merkelige kyberrommet som vi bare såvidt har begynt å lære oss å leve i. På engelsk heter det at “you don´t put all your eggs in one basket,” hvilket jo nøyaktig var problemet med Alexandria, som man ironisk nok driver og bygger om igjen i disse dager, med arkitekter fra det norske byrået Snøhetta i forreste ledd. Av det digitale globale superbiblioteket må man ta kopier og atter kopier, og stenge noen av disse inn i fjellet, i jordskjelv- og strålingssikre rom. Veldig mye av tanken bak folkebibliotekene, slik vi kjenner dem, og tanken bak deler av den bransjeavtalen mellom forleggere og bokhandlere som gikk dukken i helga som var, er idéen om at adgangen til kunnskap skal være desentralisert. Da er det interessant å merke seg at hovedideen bak Internett ER desentralisering. På 1960-tallet ble nettet skapt av det amerikanske forsvarsdepartementet, og selve kongstanken var å skape et datanett som var sterkere enn de enkelte ledd i kjeden, for eksempel slik at nettet ikke skulle ramle sammen dersom russerne mistet en hydrogenbombe på Washington. I så fall ville nettet automatisk rute rundt feilen, eller i dette tilfellet altså totalhavariet, slik at informasjonen kom dit den skulle langs andre kanaler. Det er derfor denne strukturen er så enestående fleksibel at den faktisk i tre-fire år har klart å takle eksponensiell vekst. Nettet har ikke noe sentrum, og det har dermed heller ikke noen periferi. Dette er veldig viktig å ha med seg når man etter hvert skal begynne å planlegge en systematisk opprustning av kunnskapsinnholdet på nettet. Det vil aldri finnes noen sentral instans. For oss nordmenn er det bortimot en blasfemisk tanke, men vi er nødt til å venne oss til den. I nettets barndom var det slik at forskjellige institusjoner tok seg av det de hadde de beste forutsetninger for å klare, og det er omtrent den samme modellen som bør være gjeldende i dag. Arbeidet med å digitalisere og tilrettelegge den globale kunnskaps- og kulturarven er en oppgave som må deles. Den enkelte institusjonen tar sin del, samtidig som den kryssjekker litt med nært beslektede institusjoner slik at man ikke gjør det samme arbeidet to ganger. I enkelte såkalt primitive stammesamfunn har man gjort det på nøyaktig samme måte. Hele stammens krøniker og legendestoff har vært for omfattende til at en person skal gå rundt og huske alt; derfor har man fordelt rollene. En mann går rundt og husker hvem som var far til hvem i slektledd etter slektledd. Helt muntlig. En annen holder sjekk på alle eventyrene. Og de velger selv sine etterfølgere, de som skal føre nøyaktig denne biten av stammens historie videre. I skriftkulturens verden har vi ikke krønikefortellere, vi har bibliotekarer. Men det som forlengst har skjedd, er at den samlede mengden kunnskap og informasjon har blitt altfor stor for en enkelt bibliotekar eller en enkelt institusjon. Nå, ved inngangen til det tredje årtusenet, som tilfeldigvis sammenfaller med det digitale paradigmeskiftet, er det på tide at disse igjen møtes, rundt det globale leirbålet, og forteller sin bit av historien. Redskapene er der. Vi vet ikke om lytterne er der ennå, men de vil komme til å være der, og de vil komme til å være takknemlige for sjansen til å få høre det hele. Jeg tenkte å avslutte med å snakke om noen praktiske ting. Jeg vil først fortelle om hvorfor jeg, av rent egoistiske årsaker, ønsker meg det digitale, allestedsnærværende biblioteket, og hvorfor jeg ønsker det snart. Punkt én: Jeg jobber best om natta. Det er da det er stille nok, det er da sjelen er falt nok til ro til at jeg kan begynne å sette den i arbeid. Jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal være i stand til å få tak i de kildeskriftene jeg trenger når som helst, gjerne klokka fire om morgenen hvis jeg skulle være så inspirert, uten å være nødt til å forstyrre et eneste menneske. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor det må være slik at jeg kan få tilsendt en pizza eller få tak i en videofilm når som helst på døgnet, mens jeg er nødt til å holde rede på en masse merkelige byråkratiske åpningstider for å kunne slå kloa i en tekst. Det er kulturpolitisk sett ikke særlig lurt tenkt. Punkt to: For tre uker siden satt jeg i Barcelona og arbeidet på en roman. Det er mange årsaker til det, og her er én: I kafeen i første etasje i gården der jeg bodde, kunne jeg spise en treretters lunsj med kaffe og en halv flaske rødvin for femti norske kroner. Med de tross alt skrinne fortjenestemulighetene det er på å skrive skjønnlitteratur, kan jeg ikke finne noen særlig gode argumenter for å bruke pengene mine i det som faktisk er den nest dyreste byen i verden, nemlig Oslo. Problemet her var blant annet at turen ble dyrere enn jeg hadde trodd — jeg hadde nemlig med meg så mange bøker at jeg måtte betale trettenhundre kroner i overvekt på flyet. Og jeg grep meg i å savne massevis av bøker likevel. Disse problemene kan sikkert enkelte oppleve som veldig sære og spesifikke, men jeg kan forsikre dere om at det ihvertfall ikke blir færre som arbeider på denne måten for hver dag som går. Det er faktisk i ferd med å etablere seg som et mønster, eller som en trend. Og saken er at jeg betaler over skatteseddelen for bibliotekene. I tillegg til at jeg går glipp av vesentlige inntekter fordi vi har et system som tillater folk å lese bøkene mine gratis, hvilket de i foruroligende høy grad benytter seg av. Uten meg, forfatteren, har vi intet bibliotek. Og derfor mener jeg meg ha rett til å stille visse krav. Jeg vil ha et bibliotek som fungerer på mine premisser. Som har åpent når jeg ønsker at det skal være åpent, og uansett hvor i verden jeg måtte befinne meg. Og vi kan ikke snakke ferdig om dette viktige temaet — digitalisering — uten å berøre dette som har med utstyr å gjøre. Det er nå engang slik at databransjen er en av verdens mest lønnsomme. Den er helt på høyde med våpenindustrien og tangerer muligens narkotikabransjen, som jeg mener den har mest til felles med. Det utspiller seg i disse dager en uhyre interessant maktkamp mellom det amerikanske justisdepartementet og programvare-giganten Microsoft, som til syvende og sist handler om hvem som skal styre utviklingen. Hvem skal kontrollere de verktøyene som gir det globale fellesskapet adgang til den verden av informasjon som jeg så rosenrødt tegnet her isted? For de som ikke følger denne duellen på kloss hold, kan jeg fortelle at spørsmålet tangerer følgende problemstilling: Dersom nitti prosent av klodens befolkning trengte lesebriller for å lese avisen, ville det da vært riktig å gi ett firma monopol på å fremstille disse brillene? Og det handler om mer enn det: Dersom Microsoft vant fram mot de amerikanske myndighetene, som ønsker å bruke antitrust-lovgivningen mot dem, vil Microsoft også herske suverent over det virkelige marerittområdet for alle som bruker datamaskiner profesjonelt: De vil bestemme når du må skifte utstyr. De vil, i nært samarbeid med maskinvareprodusentene, kunne detaljplanlegge med hensyn til når du må oppgradere, som det så fint heter når utstyret du kjøpte i fjor ryker ut av vinduet. Denne industrien er grenseløst kynisk, og taperne i alle slike sammenhenger er bedrifter som de dere representerer, som må kjøpe utstyr etter hva som blir bevilget og ikke etter hva som kan avskrives. Vi trenger så absolutt et opprør mot denne industrien. Og det kan vi også trygt regne med kommer, skjønt jeg tror ikke det vil starte i Norge, som er et land hvor vi forlengst har sluttet å bry oss om hva skiten koster. Jeg regner med at det store opprøret mot den internasjonale datakapitalismen vil komme enten fra India eller Kina, som i løpet av tre-fire år vil være de aller største markedene. I mellomtida har jeg et velment og faktisk veldig klokt råd å komme med, skjønt det kommer antakelig altfor sent. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner til Prosjekt Gutenberg. Dette ble startet for mange år siden, faktisk lenge før verken jeg eller de fleste av dere hadde hørt om Internett, og er et prosjekt for å digitalisere og offentliggjøre ikke opphavsrettsbeskyttet litteratur, hvilket vil si alt fra den amerikanske uavhengighetserklæringen til Alice i Eventyrland. Prosjekt Gutenberg har som målsetning å ha 10.000 separate verker online før tusenårsskiftet, hvilket de neppe greier. Men det Prosjekt Gutenberg har greid, er å innskrenke seg til å publisere i aller enkleste dataformat, nemlig det som heter ASCII eller American Standard Code for Information Interchange. Det betyr at du ikke engang trenger en såkalt webleser — altså i dagens situasjon Netscape eller Microsoft Internet Explorer — for å lese eller hente tekster fra Gutenberg-filene, og slik er man suverent hevet over alle programvarekriger som vil bli utspilt de nærmeste to tiåra. ASCII vil være med oss til år 2200, minst. Den datamaskina jeg heiv på dynga i 1991 var mer enn god nok til å lese ASCII på nett. På dette punktet er det uhyre viktig at dere, bibliotekarene, ikke lar dere lure av datapusheren på hjørnet. Han og vi har nemlig diametralt motstridende interesser. Vi vil at tingene skal vare, han at de må byttes ut. Og død over ham.