Skjære forsamling … Kåseri for Riksmålsforbundets årsmøte 4. november 2000 Skjære forsamling. Jeg hadde tenkt å lufte noen tanker om språkutvikling og om språkets kår. Det er fortsatt et nytt tusenår — vi har ennå ikke helt tatt innover oss hvor langt et tusenår faktisk er — og dermed føler man seg automatisk kallet til å se litt fremover. Det er forholdsvis mange som mener at vi om en generasjon eller to kommer til å både si og skrive «skjære forsamling», eller vi vil snakke om å «skjøre bil» eller å «skysse skjærsten». Praktfullt lyder det ikke, men det handler tross alt bare om fonetikk. Det fins mye nifsere ting. For å begynne i den hyggelige enden, skal det fortelles at ikke på mange år har nordmenn uttrykt seg skriftlig så flittig som nå. Jeg har en venn som ikke har skrevet et ord siden han sluttet på ungdomsskolen for tjue år siden, og nå er han også i gang. Når vi sitter og snakker sammen, biper det plutselig i lomma hans, og han smiler og sier: Det er tekstmelding. Så tar han frem mobilen sin, klikker og finner en vits som noen har sendt ham. Så åpner han apparatet, finner et lite tastatur og skriver: Ha-ha, hørt den før. Hilsen Tore. Slik kan også han delta i den moderne, digitale skriftkulturen. Jeg har fått med meg at folkeminnegranskere mener vi skal ta vare på disse tekstmeldingene, fordi de mener de representerer en slags moderne runeskrift. Det kan jeg gå med på hvis de samme forskerne tar ansvaret for å bevare veggene på toalettet på Teddys Soft Bar for kommende generasjoner, for der skal jeg hilse og si det er tekstmeldinger. Men stikkordet her er runeskrift. Det er forsåvidt noe symmetrisk og passende i det, dette at vi tar veien innom runene på vår vandring tilbake til analfabetismen. Det som man fra et språksynspunkt har all mulig grunn til å frykte, er det som alle fra Kulturdepartementet til NRK til Telenor til IT Fornebu går og gleder seg til, nemlig at det skal oppstå såkalt konvergens mellom de forskjellige medieformene. Konvergens betyr at TV-underholdning og nyheter og tekstmeldinger og reklame og popmusikk, og litteratur, for alt jeg måtte vite, smelter sammen til én — jeg skal ikke si jævla suppe, men suppe må vi kunne benytte. Det kunne vært en kjempefin utvikling, men den kommer dessverre i en periode når mediene, og spesielt etermediene, er fullstendig forelsket i seg selv. Vi har hatt fjernsyn i førti år nå, og man skulle tro at det ville vokse frem en slags modenhet og selvfølgelighet rundt mediet, men det har ikke skjedd. De fjernsynsprogrammene som betyr noe, de som har nok seere eller forventes å få nok seere til at det satses penger og energi på dem, handler alle om nøyaktig det samme: Jeg er på fjernsyn, og det er ikke du. Antakelig som smitteeffekt, for å benytte et moteord, synes jeg stadig oftere jeg ser det samme i litteraturen, at bøkene og forfatterne formidler samme type budskap: Jeg er forfatter, og det er ikke du. Så vi kan bare tenke oss hva slags konvergens vi har å se frem til. Vi snakker om kjendiser og konkurranser tjuefire timer i døgnet, bare avbrutt av alle som ønsker at du skal si din mening om hvem som skal ut av Robinsonekspedisjonen, om hvem som er din favorittfigur i den og den såpeserien, om hvorvidt Norge skal innføre dødsstraff i kjølvannet av den siste fæle barnedrapsaken. Det fins allerede en form for mediekonvergens, og denne finner man i de nye dokumentar-såpene av typen «Baren» eller «Huset», der webkameraene står på 24 timer i døgnet, også på toalettene, og der seerne ventes å være interaktive i forhold til deltakerne i programmet. Disse seriene står for noe jeg kaller karaoke-dramaturgi, og det handler om grov offentlig fordumming. Det er omtrent et tiår siden vanlige folk oppdaget at det var mye morsommere å gå ut for å drikke seg fulle og synge selv, enn det var å gå ut for å lytte til mennesker som faktisk kan synge. Det samme skjer nå med drama og underholdning. Vi har gått lei av profesjonaliteten (før den er kommet, vil mange mene). Nå er tiden inne for vanlige folk til å erobre rampelyset, uten styring av forfattere, dramaturger, regissører og andre forståsegpåere. Alle kan bli TV-stjerner, og det handler bare om å være seg selv. Rent bortsett fra at ingen av deltakerne opptrer som seg selv, de opptrer slik de tror TV-stjerner må være. Ikke minst gjennom det språklige. Noe av sjarmen ved karaoke er tross alt at enkelte synger skjærende falsk. Mediene snakker allerede til oss i et slags runespråk, i overskriftenes grove forenklinger og i mange tilfeller konstruerte virkelighet. Her kan man finne nyskapningene i det norske språket, som da Dagbladet på 80-tallet oppfant ordet «Knivdrept», for så noen år etter å overgå seg selv med det enda mer pikante «Sexdrept». Otto Jespersen fant ut at det var blitt umulig å gå for langt som satiriker for noen måneder siden, da en av de norske tabloidene omtalte Lars Grønnerød, som ennå ikke er siktet i Orderud-saken, som «trippel-Lars». Tidligere i år hadde jeg personlig et kraftig sammenstøt med pressens logikk. Jeg hadde gjort et intervju med skiløperen Lasse Kjus, som uttalte noe i retning av at han trodde det var mulig å både elske og hate hjemlandet sitt på en gang. På Dagbladets forside ble det til: «Jeg hater Norge!, sier Lasse Kjus i sjokk-intervju», og Lasse fikk et par ukers veritabelt helvete av noe som i utgangspunktet var en fortelling om ambivalens. Det virker ikke som om mediespråket kan benyttes til å uttrykke ambivalens. Det tvetydige er å regne som rusk i maskineriet. Som forfatter har man nærmest en plikt til å være tvetydig, eller kanskje flertydig, mener jeg, og stilt overfor journalister og redaktører får jeg ofte følelsen av at de rett og slett mener jeg prøver å lure dem. De får ikke rene ord for pengene, og bare rene ord er verdt penger. Bare store ord er verdt penger. Og bare penger er verdt store ord. Det er derfor kulturnyheter i avisene, og nylig også i de såkalte kulturnyhetene på TV2, nesten bare handler om hva kunstnerne tjener. Denne evinnelige tvetydigheten kan vi umulig handskes med, men likningsoppgjøret for 1999, det er derimot håndfaste og jordnære saker. I jakten på de store ordene blir begrepene sterkt utsatt for inflasjon. Et av dem, som opprinnelig var veldig flott, er ordet «legende». Den raske omsetningen av fortellinger i vår tid har gjort situasjonen uholdbar for legendene. Nå heter de vandrehistorier, og i dag snakker vi bare om personer som legender. I popbransjen, der begrepet brukes hyppigst, er det gått slik inflasjon i det at en «legende», slik jeg forstår det, er en popartist som har fylt 36 år. Hvis vedkommende i tillegg kan stå på beina, er han en «levende legende». Selv noe så ekte og menneskelig som raseri har det gått inflasjon i. Man kan knapt slå opp en norsk avis uten å få vite at den eller den — privatperson eller pressgruppe — «raser» mot det ene eller det andre. Det kan være så som så med dette raseriet iblant. En venn av meg, som da var redaktør i rockavis, fikk en dag en telefon fra VG, der de gjorde ham oppmerksom på planene om å bygge et eget hus for folkemusikk i Oslo, noe som åpenbart nå er skrinlagt. De lurte på om han hadde lyst til å «rase litt» mot dette folkemusikk-huset. «Tja, jeg er vel ikke direkte rasende,» mente han, men poengterte at det kanskje var andre musikkformer som kunne ha et vel så stort behov for å komme under tak. Dagen etter kunne han slå opp VG og få vite at han «raste mot folkemusikk-hus». Å være rasende betyr altså ingen verdens ting. Et annet ord jeg har stusset ganske mye over i det siste, er «stjernekokk». Alle vet at norske kokker gjør det bra både hjemme og internasjonalt, og derfor holder det ikke lenger å presentere noen som «mesterkokk», hva nå det skal bety. Når noen er «stjernekokk», må det bety at vedkommende ikke bare kan lage mat, men også har vært på fjernsyn. I sin snevreste betydning må begrepet «stjernekokk» forstås slik at han eller hun arbeider på en stjernerestaurant, altså en som har stjerne i Michelin-guiden. Dem er det bare tre eller fire av i landet, og dermed blir det mange flere stjernekokker enn det fins stjerner. Nå må det sies at det ikke bare er Michelin-guiden som opererer med stjerner. Man kan for eksempel få én stjerne i Dagbladet, noe som betyr at maten er praktisk talt uspiselig, men vedkommende som har lagd den kan fint kalle seg «stjernekokk» likevel. Begrepet betyr altså ikke noe som helst, det heller. Som forfatter føler man ofte at språket, nesten så snart man vender ryggen til et øyeblikk, blir plyndret og voldtatt. Man tømmer det for innhold og kraft, og man gjør det for å tjene en rask slant. Hvor har det blitt av ord som «sjokk», som «sensasjon» eller «provokasjon»? De har blitt positivt ladede markedsføringsbegreper, det er det som har skjedd med dem. De eies av reklamebransjen. En gang for seks-syv år siden hadde jeg en idé om å skrive en roman der jeg patenterte en haug med uttrykk og vendinger, gjerne flere på hver side, med et batteri av advokater til å gjennomgå det formelle. Brukte noen disse vendingene, selv uten å være klar over det, havnet de i juridiske vanskeligheter. Foranledningen var at jeg hadde en følelse at språket ble kjøpt opp, bit for bit. Ideen min var å gjøre dette så frekt og i så gigantisk skala at det ble reist stor offentlig debatt av det. Jeg hadde tenkt at denne romanen skulle hete «Ny bok med mye sex», og tittelen skulle selvsagt også mønsterbeskyttes. Det var muligens lurt av forlaget å fraråde dette prosjektet. Omtrent samtidig, altså for syv-åtte år siden, foregikk den frekkeste forbrytelsen i nyere norsk språkhistorie, nemlig drapet på bindestreken. Plutselig var den vekk, som et ledd i internasjonaliseringen og opptrappingen til OL på Lillehammer. Det het ikke lenger Hakon-gruppen og Rica-hotellene, men Hakon Gruppen og Rica Hotellene. Ting ble umulige å uttale. Og snart forsvant bindestreken overalt, som om folk øyeblikkelig hadde innsett at de hadde ligget under for et unaturlig og kunstig behov. Det var ikke vanskelig å finne den skyldige — det var selvfølgelig de grafiske designerne. Av en eller annen grunn er det lite de hater så intenst som bindestreken når de skal lage titler og overskrifter. Da får det heller være ubegripelig, det som står. Det er ikke mer enn en uke siden sist jeg satt hos en grafisk designer og prøvde å gråte meg til en bindestrek. Men nok av dette. Jeg tenkte jeg skulle ta dere med til ungdomsspråkets verden. Her om dagen var det en bekjent som forærte meg et eksemplar av gratisbladet «Melk», som har adresse i Oslo men later til ha røtter i Østfold et sted. «Du som følger med, se om du skjønner noe av dette her,» sa han. Og gratisbladet «Melk» — navnet Melk er trolig ironisk ment — var litt av en opplevelse. Den forteller mye om hvordan det ser ut når unge mennesker skal kommunisere uten innblanding fra voksne. Min utgave av magasinet «Melk», nummer seks siden stiftelsen, er et slags temanummer viet Janteloven, som redaksjonen avviser kontant. Den er erstattet med «Melkloven», som begynner med budene «Du skal tro at du er noe», «Du skal tro at du er meget som oss» og så videre. «Men vi er best, fuck the rest», lyder redaksjonens tilleggsbud i liten skrift. Her er en PC-spill-anmeldelse fra magasinet. Tittelen er «Good Cop, Bad Cop»: «The problems of the future … today. Helt klart! Å sitte overskrevs på den største Harleyen, med en nightstick i handa, på full fart ut i natta for å rydde gater rene. Dette var vel NETTOPP hva Bruce Springsteen hadde i tankene da han skrev sangen Streets of Philadelphia. Eller husker noen den amerikanske tv serien Chips? Dette Pcvennlige (tre spørsmålstegn, parentes): les Politically Correct og ikke PC som i Personal Computer, det tar nemlig en hel evighet å laste ned (parentes slutt) svadaspillet strekker seg også langt når det gjelder å gi et par kjendiser noen saftige. Hva med Spear Britney eller Kill Will? Uttrykket Club a Seal får også et helt nytt perspektiv og det er opptil flere arter i dyreriket som man kan gyve løs på.» Her kommer en plateanmeldelse, in extenso, signert Peter Wegem. Det dreier seg om «Into the Abyss» med Hypocrisy på Nuclear Blast Records: Å Jarra, dette var saker vøtt, vesla! Hypocrisy fra Sverige spiller gørrrrfet metal. Ooooohyeeeeah Satan! Mye, god gammal 80-talls thrash metal å finne her, og thrash metal gjør som kjent hverdagen til en tur på tivoli. Åpningskuttet «Legions Descend» er noe av det kuleste jeg har hørt på lange tider. Det er et helvetes driv, en sinnsyk gitarlyd og en vokalist fra lukket avdeling som gir full pupp. Fine greier skjønner´u! Dessverre så blir «Into the abyss» mindre interessant etter hvert, men det blir aldri rævva, if you know what I mean.» (Verket er tildelt fem melkekartonger av seks mulige.) Sist, men ikke minst, skal vi stifte bekjentskap med en reportasje i magasinet «Melk» om chatting, altså det å ha kontakt med fremmede over tastaturet på Internett, signert Vegard Waske. Spesielt handler dette om kjønnsliv på nettet. «Verden går fremover, folkens! Hvorfor kaste bort penger på å stashe deg opp, og bruke tid og penger på fyll og fanteri for å gå på byen og sjekke deg opp ditt livs kjærlighet, få deg et forhold eller et billig ligg? Nå kan du sitte komplett usjarmerende hjemme i stua og gnure foran PCen, i den flekkete joggebuksen med brødsmuler i munnviken og med luften full av tarmgass — mens du sjarmerer hunner og/eller hanner ute i Cyberriket. Du kan sitte hvor som helst og når som helst (Du kan jo sitte på jobb for eksempel — om ingen ser skjermen din ser det jo bare ut som du arbeider …) I Cyberriket kan du gjøre deg selv usynlig, du kan være hvem du vil — du kan lyve så det renner av deg, du kan være flyvertinne, rørlegger eller hva du vil og ha de kroppslige mål som du selv bestemmer. Et Eldorado for ridder av de hvite løgner og for intergalaktiske fantasieventyr.» Dere lurer sikkert fælt på hvordan dette går, så vi hopper direkte til slutten: «Det er faktisk en del som kanskje hyper seg selv litt for mye opp når de skal blåse opp fjærprakten for å invitere til ereksjon. (her kommer en lang og vrien setning) En annen bekjent av meg traff en jente på Spray som kalte seg opp etter en kjent, ung, råsexy amerikansk skuespillerinne med lange ben, med et mistenkelig velformet og innbydende brystparti og som har en forkjærlighet for/har en tendens til å av en eller annen grunn å bli kledd i tight latex og lakk i filmene hun opptrer i. Ikke det at han faktisk trodde at han skulle treffe denne amerikanske skuespillerinnen, men når han møtte henne viste det seg at hun i hvert fall var langt fra det hun hadde gitt uttrykk for at hun var. Hun var ikke 1.80, med mørkt, langt hår, atletisk kropp og latex-fiksert — men en normal, litt sigen berte med kort mørkt hår, like bred som hennes idol var høy (min bekjents ord) og med blåspraglet Sefa-bukse. Det sier seg selv at det ikke ble noe på frøken wannabe-filmstjerne. Man ser at problemstillingene forblir evige, det er bare språket de er pakket inn i som endrer seg. For å sette det vi har hørt i sitt riktige perspektiv, har jeg lyst til å lese et avsnitt fra Axel Jensens fremtidsroman «Lul», som kom ut i 1992: «Jeg lå her som jeg pleier og fingerknulla fjernvelger´n, flippa mellom kanala og småjokka med velgertasta, sjekka lissom om det var noe å hekte opp øya på for resten av natta. På LaivSky var det noe med å holde natur´n klin. Og det kan jeg digge. Jeg kan digge at vi skjerper vårs og tar vare på den vesle grønska som fins. Men dække så mye vi kan gjøre for å redde natur´n her hvor det ikke fins mer grønske enn fibergressteppet til Lem, hanekyllingen med de feberblanke blåveisa i 1409, tvers over korridor´n angfass hølet mitt. Overalt har´n vært frampå og herpa vegga sine med noe gusjegrønt barf som lissom skal forestille naturgrønske … Så jeg svitsja kanal og blei litt intressert, for det var finalen i en sånn IQ-mætsj på FunSat der du kan zonke opp ringen med en ekstra bokstav i navnet eller flere hvis du er kul med velgertasta og kan svare på spørsmål om hvem-som-er-hvem-hvor-og-når i polletikk og historie og bildebissen og ting.» Det er viktig å være klar over at Axel Jensens roman slett ikke er skrevet på norsk, men på oblidorsk. Som så ofte med science fiction, som man vel litt romslig må kalle det, er det tydelig at «Lul» ikke handler om fremtid, men om nåtid. Det skrives mye i dag som minner sterkt om oblidorsk, for eksempel i gratismagasinet «Melk». Det er et stykke igjen til de behersker oblidorsken like godt som Axel Jensen, men redaksjonen er så absolutt på rett vei. Og dette er en generell språktendens. Bare prøv å lese sportssidene i Dagbladet og VG. Det er derfor jeg har tenkt å rette en aldri så liten pekefinger ut i denne skjære forsamling, når det først har gått så galt at jeg står her og snakker for Riksmålsforbundet, jeg som stammer fra solide målfolk på begge sider. Hvordan innbiller man seg egentlig at det er nynorsken som står for den alvorligste trusselen mot godt norsk språk? Hvor kommer den forestillingen fra? Det foregår en diskusjon for tiden om hvorvidt skriftlig sidemål skal gjøres til valgfag i den videregående skolen. Jeg har ikke tenkt å ta stilling i den konflikten. Det jeg imidlertid lurer på, er om ikke norsk skriftlig har blitt valgfag for lengst. I denne sesongen får jeg en del henvendelser fra elever i videregående som holder på med særoppgaver om litteratur. Jeg tror de skulle leveres på onsdag som gikk. Nå skal jeg ikke være så ondskapsfull å sitere noe fra brevene som elevene har sendt meg i full fortrolighet, bare fortelle om den vanligste krangelen jeg har med dem: «Det heter ikke karakterer!» pleier jeg å skrive, gjerne opptil fire-fem ganger i samme brev. Du kan kalle dem romanfigurer, personer, skikkelser eller hva du vil, bare ikke karakterer. Her kjemper man en håpløs kamp. Det virker som om lærerne alle som en underviser om «karakterer» i litterære verker. Så vidt jeg har forstått, lærer man det samme når man går på såkalt forfatterkurs i Bø i Telemark. Så hvis man skriver om litterære karakterer, enten disse er karakterfaste eller ikke, kan man regne med gode karakterer. Norsk er sannelig på vei til å bli et rikt og mangfoldig språk. Jeg tror kanskje det er på tide å frede nynorsken. Nynorsk er språkrøkt, den utspiller seg blant språkbevisste mennesker, blant spesielt interesserte, og er dermed skjermet fra en del av forfallet som preger bokmålet og fra oblidorsk, som altså er den sterkeste konkurrenten. Skulle dette være mye å svelge for enkelte, kan jeg trøste med at det i våre dager fins utmerkede teknologiske løsninger. Jeg skal avslutte med å demonstrere en av disse. Slik blir et velkjent dikt av Ivar Aasen, en mann som antakelig ikke er deklamert altfor ofte i dette forum, når han er lutret, normalisert og modernisert gjennom stavekontrollen i Word for Windows 97, bokmålsutgaven. Melodien tør være kjent, men jeg har valgt å ikke synge, så dere får bare nynne melodien innenat. Million bakker og berg ut med havet heve nordmannen fengsle sin heis der han sløv heve tuftene grave og satt sløv sine hus utenpå deig. Han så ut på de steinrike strender; det var ingen som der hadde bukt. «La oss rygge og brygge oss grenser, og så eika med rundingen trygt.» Han så ut på det blårutete havet; der var rusbruk å legge utpå; men der seinskade fisk ned i kravet, og den steiken den ville han slå. Fram på vetoretten stadig han tenkte: Gid jeg var i et varmblodig land! Men når vårsol i bakenden blekte, Fikk han sug til sin hemmelige strand. Og når lidelsene grunker som hager, når det laver av blodmat på strå, og når nedturer ljomer som dager, kan han ingenlunde vendepunkt nå.