INTRODUKSJON Om Duften av Havana, Bok i Sentrum, 26. oktober 2002 God ettermiddag og velkommen. Dere skal få lukte litt, metaforisk talt, på en bok som heter «Duften av Havana». Boka er en litt merkelig blanding av reiseskildring, kulturhistorie, populærvitenskap, forbrukerveiledning, propaganda og ren underholdning. Den henger likevel sammen på et vis, føler vi som har lagd den. Men aller først, noen ord om røyking. Det er ikke så veldig lenge siden det var den naturligste sak av verden å røyke i dette værelset. Fra scenen. Noël Coward skrev skuespill der aktørene gjerne klemte i seg en tipakning sigaretter på scenen. Ikke bare fordi det var slikt folk gjorde, men også fordi han selv spilte i disse stykkene, og ikke faen om han hadde tenkt å sitte røykfri gjennom fem akter. Men det var før. Hadde noen fyrt opp her i dag, hadde det trolig blitt politisak. Nationaltheatret har tross alt brent et par ganger, så det kan være smart å la være. Dette for å illustrere et poeng. For bare én generasjon siden var det like naturlig å røyke overalt som det i dag er naturlig at det er røyking forbudt overalt. Begge deler er like ekstremt, og like tåpelig. Det er sannsynligvis sunt å røyke, dersom man gjør det med moderasjon. Hjernen har godt av det, det er avslappende, og det er en forholdsvis billig og enkel form for nytelse. Min spådom er at vi om noen år har fått det samme forholdet til tobakksrøyking som vi nå har til alkohol. Alle vet at dersom du har lyst til å bli hundre år, er du nødt til å tvinge i deg to glass rødvin om dagen. En liten anekdote. Jeg husker aldri hvilken forfatter denne stammer fra; det kan være Bjørneboe, men jeg er ikke sikker. Vedkommende har i hvert fall vært på besøk på et sted der fritidstilbudet ikke var all verden, og han melder tilbake: «De levde som dyr. De verken røykte eller drakk.» Det fins dyr som er avhengige av nikotin, for eksempel ekorna i Hyde Park i London, som har spist for mange sneiper, men det er bare mennesker som røyker. Det er røykingen som gjør oss til mennesker. Men det skal vi slutte å være, åpenbart. I øyeblikket befinner Norge seg i 1919, da et flertall ved folkeavstemning gikk inn for brennevinsforbud. Det ble opphevet igjen ved ny folkeavstemning bare fire år etterpå. Nå går det tydeligvis mot tobakksforbud. Akkurat som forrige gang har vi importert ideologien utenfra, nærmere bestemt fra USA. Det er USA som forteller oss om vi skal røyke eller drikke, akkurat som USA dikterer at Norge skal være for å bombe Saddam Hussein. Dagfinn Høibråten og Jan Petersen. Det er gutta sine, det. Dere aner ikke hvor mye tull jeg har vært nødt til å høre på i forbindelse med å utgi denne boka. Det var en dame fra Kreftforeningen som kunne by meg såkalte sjokktall om passiv røyking — de verst utsatte, fikk jeg vite, var mannlige ansatte i barer og restauranter som selv var røykere. De er altså både passive og aktive røykere. Da hadde det jo vært bedre om min venninne fra Kreftforeningen hadde tatt denne servitørjobben, slik at disse slapp å emigrere fra Sverige for å miste livet bak norske bardisker. Dette er fakta: De pengene som du og jeg betaler i avgifter for å få lov til å røyke tobakk, går til å lønne mennesker som prøver å forhindre oss i å gjøre det. Folk som kunne vært i ærlig arbeid. Røykerne blir både flådd og trakassert. Folk er som kjent forskjellige, men jeg er en av dem som blir rasende hver gang Staten prøver å opptre som min tante. Det er derfor mye sivil ulydighet i å gi ut en bok som «Duften av Havana». Den peker på en del sider ved tobakk og røyking som vi midlertidig har mistet av syne. Røyking er kultur. Mennesker med en intellektuell kapasitet som en Dagfinn Høibråten eller en Jan Petersen bare kan drømme om, har røykt hver dag hele sitt voksne liv, og vil fortsette å gjøre det. Røyking er raffinement. Og på det planet vi behandler i denne boka, handler røyking ikke så rent lite om kjærlighet og skjønnhet. Tenk dere noe som har vært forkjælt av menneskehender tre hundre ganger før det ender i munnen på den lykkelige røykeren. Tenk dere en duft av sjokolade, kaffe, vanilje, kanel og lær. Tenk dere følelsen av å tenne og trekke inn blomsten av flere tusen års sivilisasjon. Tenk Havana. Dette er en historie som både begynner og slutter på Cuba. For nøyaktig 510 år siden gikk to menn i land på Cuba. De het Rodrigo de Jerez og Miguel de Torres, og de arbeidet for Christopher Columbus. Da de kom i land, ble de møtt av en prosesjon av innfødte — indianere, som Columbus kalte dem, ettersom han stadig var overbevist om at han var nådd fram til India ved å reise vestover. De tilbød spanjolene noen rør av sammenrullede blader, og viste dem hvordan man satte fyr på dem med et stykke glødende kull, og deretter trakk inn røyken. De to ble de første europeiske vanerøykerne. Med Miguel de Torres gikk det så galt at han året etter, da Columbus var vendt hjem med alle forunderlige nyheter fra verdensdelen han hadde funnet, prøvde å fyre opp på gata i Madrid. Han ble arrestert av den spanske inkvisisjon og dømt til flere års fengelsstraff for hekseri. Det er fortsatt å regne som hekseri. Og i dragsuget av dette hekseriet var det — uten sammenlikning forøvrig — at to nye menn gikk i land på Cuba våren 2002; Rolf Aagaard og jeg selv. Og nå skal vi vise dere hva vi fant.