Sterke ledere og sterke kvinner i dagens Iran Foredrag for Høvikoddens venneforening, 1. september 1999 Jeg har blitt bedt hit for å snakke litt i forbindelse med Shirin Neshats sterkt kritikerroste utstilling her på Høvikodden. Ettersom jeg ikke har noe fornuftig å si om billedkunst, utover vendinger som «jeg vet hva jeg liker» og liknende svada, har jeg valgt en politisk og sosial innfallsvinkel til det hele, å snakke om rammebetingelsene, som det heter så fint. Shirin Neshat er eksil-iraner, bosatt i USA. Familien hennes bor såvidt jeg vet stadig i Iran. Og selv om bildene hennes så vidt jeg kan oppdage har en sterk iransk og også muslimsk identitet, har jeg hørt eller lest at — sitat — «disse bildene kunne hun aldri ha laget i Iran». Jeg er faktisk ikke så sikker på om dette stemmer, nå i 1999. Vi skal etter hvert komme til en diskusjon om kvinnesak, feminisme og kanskje også kunst i dagens Iran, men jeg må først be tilhørerne om å være med på en liten omvei, som har til hensikt å plassere Iran på det politiske og kulturelle kartet, å prøve å utdype noen fakta og fordommer om dette merkelige landet. Og dersom det er farsi-talende blant dere, vil jeg på forhånd be om unnskyldning for at jeg trolig kommer til å mishandle en rekke iranske navn. Den i år tyve år gamle islamske republikken Iran er på alle måter en ekstraordinær statsdannelse. Republikken ble proklamert i 1979 etter en revolusjon som rettet seg mot sjahens personlige og despotiske styre, mot det faktum at Irans økonomi i stor grad var styrt av amerikanske oljeselskaper og multinasjonale konserner, og mot en tydelig vestliggjøring av verdigrunnlaget, spesielt hos de bemidlede klassene i landet. Sjahens Iran var — ifølge de revolusjonære — ikke bare politisk korrupt, men også moralsk korrumpert. Man kan se helt tydelige paralleller til revolusjonen på Cuba tyve år tidligere, som ikke bare rettet seg mot imperialistiske amerikanske interesser, men også mot tendensen til at Cuba, og spesielt Havana, var i ferd med å utvikle seg til bordell og kasino for amerikansk overklasse og middelklasse. Men Irans revolusjon fikk et helt annet ideologisk innhold. Fidel Castro ledet en revolusjon på marxistisk grunnlag, mens den iranske revolusjonens forgrunnsfigur, Ayatollah Khomeini — som levde i eksil i Paris helt til revolusjonen var et faktum og han ble kalt hjem — sto for en omveltning på islamistisk grunnlag. Det kan være grunn til å hevde at islam fyller noe så nær den samme rollen i mange av dagens frigjøringsbevegelser som marxismen gjorde i Latin-Amerika, Afrika og Asia fra annen verdenskrig og fram til 1980-tallet. Gode eksempler på dette er geriljakrigene i Tsjetsjenia og Dagestan, opprøret mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, som har ført den ytterliggående Taliban-bevegelsen til makten, det muslimske opprøret i indisk-kontrollerte Kashmir. Uten tvil står revolusjonen i Iran som en vesentlig inspirasjonskilde for disse bevegelsene, selv om det ideologiske grunnlaget kan være svært forskjellig. Hovedsaken er at islam langt på vei lover de samme tingene som marxismen og kommunismen gjorde — frihet fra undertrykkere, rettferdig fordeling av godene, selvstyre og folkestyre. Frihet, likhet og brorskap, for å hente fram ærverdige europeiske idealer. Frihet, likhet og brorskap er så godt som kjernen i politisk islam, og i islam overhodet, uansett hva praksis ellers måtte vise seg å være i de enkelte land som domineres av muslimer. Til tross for dette er det sparsomt med sympatien for politisk islam fra vestlig hold. Det var ingen vanskeligheter med å mobilisere norsk og vestlig ungdom til støtte for Nord-Vietnam og FNL på seksti- og syttitallet — det lot seg endog gjøre å få en rekke europeiske intellektuelle til å gå gode for Røde Khmer og Pol Pot i Kambodsja, ett av de verste skrekkveldene i moderne tid. Men jeg har ennå til gode å høre norske intellektuelle hylle Taliban eller omfavne opprørsbevegelsene i Tsjetsjenia eller Dagestan. Disse omtales unntaksløst som «fanatikere», og bestrebelsene deres blir gjerne beskrevet som «hellig krig». Jeg mener ikke med dette å gå god for de reformene — kanskje vi skal kalle dem «reformer» i anførselstegn — som Taliban-bevegelsen har innført siden de kom til makten i Afghanistan. Men det er grunn til å se nærmere på vår mistro til disse bevegelsene og deres mål. Den henger sammen med nedarvede forestillinger om islam og muslimer — forestillinger som i så høy grad er levende at de i 1999 får lov til å spille en dominerende rolle i en norsk kommunevalgkamp. I det kristne Europa har man aldri sett på islam som en legitim konkurrent på det religiøse marked, men som det onde inkarnert. Slik har det alltid vært, og selv om islam har kommet oss atskillig nærmere de siste tjue-tredve årene, spesielt gjennom innvandring til Norge, kan man ikke se noen egentlig holdningsendring. Islam er mer eller mindre definert som en trussel, mot vårt verdisystem, vår moral og mot alt vi anser som hellig, til tross for at kristendommen og islam har et sted rundt nitti prosent av åpenbaringer og filosofi til felles. Dette må nødvendigvis farge våre oppfattelser av Iran. I en verden der man kan velge og vrake blant land som både bryter menneskerettigheter og håndhever et styresett vi fordømmer som udemokratisk, står Iran like fullt i en særstilling. De står for oss som selve legemliggjørelsen av ondskap, ufrihet og fanatisme, på mange måter som en moderne versjon av Mordor, den onde herskerens rike i Tolkiens «Lord of the Rings». Av en eller annen grunn er dette særlig tydelig i Norge. Eksempelvis var den høyst berettigede motstanden mot Khomeinis tragiske fatwa mot forfatteren Salman Rushdie spesielt sterk her, og det har neppe sammenheng med at Rushdie som forfatter er så høyt skattet blant nordmenn. Delvis skyldes det attentatet mot Rushdies norske forlegger William Nygaard — som aldri er oppklart, selv om indisiene peker mot at iranere eller iransk-støttede grupper kan ha stått bak — og delvis skyldes det Norges imponerende evne til å felle klare moralske dommer i samfunnsspørsmål, selv på et relativt tynt grunnlag. Dette er en evne vi deler med den islamske republikken Iran. På samme måte som Norge finansierer oppbygningsarbeid og arrangerer fredsforhandlinger for Midt-Østen, finansierer iranerne den libanesiske Hezbollah-geriljaens kamp mot Israel. Midlene kan sies å være høyst forskjellige, men grepene er de samme; man bruker av sitt overskudd for å oppnå det man anser som et ønsket resultat, i en del av verden hvor det slett ikke er enighet om hvor ønskelig dette resultatet er. Jeg kan forsikre tilhørerne om at Hezbollah ser på Oslo-avtalen som nøyaktig like skrekkelig og umoralsk som vi vanligvis betrakter selvmordsaksjoner i Israel; jeg har vært der og snakket med dem. Vi har altså å gjøre med to moraliserende og misjonerende stater, som på en bisarr måte speiler seg i hverandre. Tilfeldigvis er dagens Norge akkurat som Iran et prestestyre; en prest innehar landets viktigste embete. Bondeviks Verdikommisjon — hvor impotent den enn måtte vise seg å være — er et forsøk på å utøve en statlig kontroll av eller korreks til den jevne befolkningens verdisyn og handlingsmønstre som vel bare har sin parallell i nyere historie nettopp i Iran. Norge og Iran har dessuten en påfallende lik økonomi — vi er begge først og fremst oljenasjoner, og det er oljeinntektene som finansierer våre respektive sosiale eksperimenter. Innføringen av kontantstøtte har for eksempel knapt noen parallell i andre vestlige land; den norske staten betaler for at kvinner skal holde seg hjemme med små barn. Dersom iranerne hadde hatt råd til det, tror jeg de hadde innført kontantstøtten øyeblikkelig; ideen må appellere sterkt til det styrende presteskapet. Også i Iran er det mange familier som ikke greier seg uten at begge foreldrene arbeider; akkurat som i Norge er dette en torn i øyet på mange som mener seg å vite hvor kvinnens plass skal være. Videre er det vanskelig å finne stater som med samme konsekvens som Norge, eller Iran, direkte griper inn i enkeltindividets frihet, særlig i spørsmål som antas å ha moralske aspekter. Pornografi er forbudt begge steder, selv om iranerne nok opererer med en atskillig mer omfattende definisjon av begrepet. Islam forbyr pengespill; det samme gjør vi i Norge, med mindre disse er i offentlig regi. Det er vanskelig å finne en strengere alkohollovgivning enn den vi har i Norge uten å gå til Saudi-Arabia, Pakistan eller Iran. I likhet med disse landene har vi en narkotikalovgivning som straffer omsetning og innførsel av illegale rusmidler, i praksis, strengere enn drap. USA gjør det for eksempel ikke. Vi ser stort sett ikke disse likhetene, fordi vi er kondisjonert til å stirre direkte på forskjellene, og de aller tydeligste forskjellene mener vi å se i Norges og Irans ganske forskjellige tilnærming til spørsmål om kvinner og likestilling. I Iran er det forbudt for kvinner å møte på arbeid uten sjador, altså et plagg som dekker håret og brystpartiet. I Norge, kom det fram ganske nylig, får ikke innvandrerkvinner jobb dersom de insisterer på å bære et liknende hodeplagg. I England, et land vi føler oss nært knyttet til kulturelt, er kvinner med slør i banker, butikker og offentlige kontorer et så godt som dagligdags syn. Ingen bryr seg om det. Men norske arbeidsgivere inntar en moraliserende holdning til sløret — nøyaktig som iranerne. Et annet, og minst like komisk eksempel kommer fra den store befolkningskonferansen i Kairo i 1995, da Gro Harlem Brundtland skulle tale, og norske aviser slo opp om «terrorfrykt» på sine førstesider — man fryktet at ytterliggående muslimer, med andre ord Iran, skulle ville myrde Gro fordi hun ble oppfattet som arkitekt bak den radikale norske abortloven. Hadde man giddet å sjekke fakta, ville man funnet at Iran i det minste nominelt har en relativt liberal abortlovgivning, blant annet fordi man kan finne støtte i Koranen for det syn at Gud ikke «puster liv i fosteret», som det heter, før etter et visst antall måneder av svangerskapet. Vi er vant til å bruke begrepet «muslimske land» relativt lemfeldig, som en betegnelse på land der et rimelig flertall av befolkningen er muslimer. Imidlertid er det ingen av disse landene som kan kalles «islamske stater» på samme måte som republikken Iran. De fleste bekjenner seg til en eller annen form for demokrati, ikke få er dessverre militærdiktaturer eller ettpartistater, en håndfull er også ikke-konstitusjonelle monarkier, som for eksempel Saudi-Arabia eller Brunei. I sistnevnte er oljerikdommene, som har finansiert en relativ velstand for den lille befolkningen, sultanens personlige eiendom. En islamsk stat, derimot, er en stat der forfatningen bygger på de lovene Gud har gitt menneskene gjennom Koranen, og derav følger at både den lovgivende og den utøvende makt i en slik stat må bestå av mennesker som har spesielt gode forutsetninger for å tolke Koranen og tilpasse dens påbud til de rådende forhold og omstendigheter. I sin konsekvens betyr det et styrende presteskap. Idealet for enhver slik statsdannelse er det opprinnelige islamske samfunn, nemlig det som eksisterte i profeten Muhammeds levetid. Siden Muhammed gjennom åpenbaringene var Guds talerør, kunne det ikke den gang herske misforståelser om hva Gud egentlig ville. Vi må huske at det innen ortodoks islam ikke eksisterer noe skille mellom religiøs og verdslig makt, ikke noe «Gi keiseren hva keiserens er, og gi Gud hva Guds er.» De var ett og de samme. Herskerens legitimitet kunne umulig komme fra noen annen kilde enn Guds ord, ikke i et idealsamfunn. Nå viser det seg at det islamske idealsamfunnet fikk relativt kort levetid. Shia-islam, som 95 prosent av befolkningen i Iran bekjenner seg til, anerkjenner bare Muhammeds styre fra flukten til Medina i år 622 til hans død i 632, samt det kortvarige kalifatet til hans nevø Ali, som ble myrdet i 661. Sunni-muslimene, som er i stort flertall på verdensbasis, regner også de fire første kalifene etter Muhammed som rettroende og rettferdige herskere. Det betyr at den islamske «gullalderen» sett fra iransk perspektiv beløper seg til en historie på femten små år, som inntraff for snart fjorten hundre år siden. Siden dette historisk er litt snaut å bygge på, innebærer det å skape en islamsk stat i vårt århundre i høy grad en rekonstruksjon av en idealstat, hvor tolkningen av Koranen blir det aller viktigste verktøyet. Det er lett å se galskapen i et slikt prosjekt, å rekonstruere en politisk utopi utfra femten års praksis og en hellig bok, men verken den franske, den amerikanske eller den russiske revolusjon hadde så voldsomt mye mer å bygge på. Revolusjoner har nettopp ikke det; det er derfor vi kaller dem revolusjoner. En lesning av Koranen med det for øye å konstruere eller rekonstruere et fungerende retts- og samfunnssystem kan aldri bli annet enn en tolkning, og en tolkning er avhengig av hvem som tolker. I ettertid er det lett å se at den iranske revolusjon, og samfunnet som fulgte umiddelbart etter, knyttet seg til en forståelse av Koranen som var svært bokstavelig og utvilsomt også hadde et avgjort maskulint perspektiv. Både Ayatollah Khomeini og hans viktigste etterfølger Khamenei kan med en viss rett betraktes som kvinnefiendtlige, eller i hvert fall mannssjåvinistiske, muslimske tenkere. Det er i hvert fall ingen tvil om at kvinners rettigheter ble alvorlig skadelidende i den første og meget viktige fasen av iransk samfunnsliv rett etter revolusjonen. Her kommer noen eksempler: I mars 1979, en måned etter at Khomeini vendte tilbake til Iran, fikk alle kvinnelige dommere sparken, og sjadoren ble gjort obligatorisk. I mai samme år ble kjønnsintegrering i skolevesenet forbudt. I juni fikk gifte kvinner forbud mot å delta i undervisning, og regjeringen begynte å stenge barnehager i tilknytning til arbeidsplassene. I juli innførte man segregering på badestrender, og kvinner ble pisket offentlig for overtredelser av kleskodeksen, og for usømmelig moralsk atferd. Samme sommer ble de første iranske kvinnene henrettet for prostitusjon og umoral. I oktober 1979 fjernet regjeringen lovbestemmelser som begrenset menns sivile rettigheter; de fikk rett til flerkoneri, til å kunne forlange skilsmisse uten dokumentasjon av misforhold, og til å nekte sine hustruer å ta lønnsarbeid. Lavalderen for inngåelse av ekteskap for kvinner ble senket fra 18 til 13 år, og menn fikk innvilget automatisk omsorgsrett til barna etter en skilsmisse. Dette er det bildet av Iran vi alle kjenner, som et patriarkalsk skrekkvelde, og selv om dette bildet er modifisert en del i de tyve årene som har gått, er det atskillig igjen av det ennå. Men har det noe som helst med islam å gjøre? Faktum er at den iranske revolusjonen hadde bred støtte i folket, og kvinner var på ingen måte mindre ivrige enn menn. Iran hadde en lang rekke revolusjonsheltinner. Kan man overhodet forestille seg kvinner kjempe bevisst og innbitt for en klar begrensning av sine egne rettigheter? Kan man — for den saks skyld — forestille seg at islam kunne vokst til å bli verdens største trossamfunn dersom den baserer seg på nådeløs undertrykking av halve befolkningen, slik vi er vant til å tro? Selvfølgelig ikke. Og det bør ikke forbløffe noen at det finnes en feministisk retning innen islam, eller at denne er spesielt utbredt i Iran, som allerede for tre tusen år siden var en høyt utviklet kulturnasjon og alltid, også i våre dager, har lagt enorm vekt på utdanning. Vi får gå, som iranerne selv, tilbake til islams «gullalder» og undersøke forholdene der. Det første og oppsiktsvekkende vi støter på, er det historiske faktum at den første personen som konverterte til islam var profeten Muhammeds hustru Khadija. Hun var enke etter en rik handelsmann og eldre enn profeten, og det var med hennes penger islam i utgangspunktet ble finansiert, all den tid hun støttet Muhammed økonomisk mens han surret rundt i ørkenen og mottok sine åpenbaringer. Dersom vi våger den antakelse at Koranen skulle ha vært forfattet av Muhammed selv, ville det være påfallende dersom det sto noe der om at kvinner ikke har rett til å skaffe seg inntekt. Det gjør det da heller ikke. Islam har ingen Paulus-skikkelse, og intet påbud i likhet med at «kvinner skal tie i forsamlingen». Som historisk eksempel på dette finner vi Muhammeds datter Fatima, som var en viktig forkynner og foreleste for både kvinner og menn i moskeene og skolene. Man skal merke seg at Paulus aldri traff Kristus personlig, og dermed ikke kunne rådspørre seg med ham i slike saker. Innen islam godtas bare — som supplement til Koranen — det som regnes som direkte uttalelser eller handlinger fra Profeten selv, såkalte hadith. Alt i alt er det flere tusen av dem. Når disse i ettertid har blitt underlagt vurdering, har fortellerens troverdighet vært det viktigste. Blant de viktigste og mest anerkjente kildene til hadith er Muhammeds yndlingshustru Aisha, som også spilte en betydelig politisk rolle i de turbulente årene etter Muhammeds død. Blant annet reiste hun en hær og ledet et viktig slag fra kamelryggen, et slag som av politiske årsaker har fått shia-retningen til å fordømme Aisha i ettertid. Shia-muslimene godkjenner ikke hennes hadith. Men, som iranske feminister påpeker, det er historieforfalskning når man hevder at kvinnene i det islamske idealsamfunnet var tause. Det vet man at de ikke var. Selv shia-retningen, som altså står bak de eksemplene på patriarkalsk skrekkvelde som jeg ga for en stund siden, må vedkjenne seg at kvinnen de kaller den hellige Zeinab overtok den politiske ledelsen for bevegelsen da imamen Hussein ble drept under slaget ved Kerbala. Å nekte kvinnene retten til politisk lederskap, hevder de iranske feministene, er å forvrenge historien og feiltolke islam. Når makthaverne snakker om at det er «naturlig» at samfunnet ledes av menn, som det ofte har vært anført i debatten, blir det i dette tilfellet usedvanlig tafatt. Når man bedriver religiøs og politisk fundamentalisme, må nødvendigvis bordet fange. Skal man prøve seg på en sammenlikning, blir det temmelig åpenbart at kvinnene faktisk spilte en viktigere og større rolle i islams urtid enn noensinne i kristendommen. Og med god grunn. På 600-tallet, og særlig i sammenlikning med samfunnsforholdene bevegelsen sprang ut fra, innebar nemlig islam en markant bedring av kvinners rettigheter. Man fikk lovfestet kvinnelig arverett, noe vi i Norge knapt har hatt i hundre år. Slaveriet ble ikke opphevet, men reglene for human behandling av slaver, om om deres rett til å kjøpe seg fri, ble sterkt understreket. Det ble i praksis forbudt å holde konkubiner. Kvinner fikk rett til skilsmisse på en rekke indisier, blant annet dersom mannen var ufruktbar, mentalt syk eller forsømte å underholde familien. Koranen bestemte at kvinnen idet hun inngikk ekteskapskontrakt skulle betales en medgift, som var hennes personlige eiendom og sikret henne en viss økonomisk frihet dersom ekteskapet ble oppløst. Man la i det hele tatt vekt på at ekteskapet var en kontrakt mellom mann og kvinne, en kontrakt som innebar visse forpliktelser og gjenytelser, et juridisk forhold snarere enn et sakrament. Dersom en av partene ikke oppfyller sine forpliktelser, kan ekteskapet oppløses. Det er i spørsmål om familiepolitikk man finner de store kulturelle forskjellene på islam og kristendom. Sølibatet, som spiller en så viktig rolle i kristen kulturhistorie, regnes av muslimer som en form for seksuelt avvik. Det går tydelig fram av Koranen at ekteskap og kjønnslig omgang ikke alene er et spørsmål om forplantning, men at Gud har gitt menneskene kjønnslivet som gave, som noe de skal glede seg over. Det lar seg utmerket gjøre å tolke islam dithen at dersom en mann ikke gir sin hustru seksuell tilfredsstillelse, har hun krav på skilsmisse. I en mer snever tolkning, slik den f.eks. brukes i Iran, gjelder dette dersom ektemannen er impotent. Da regner man med at når han først greier å få reisning, skulle saken være biff, noe de fleste kvinner, også her i Norge skulle jeg tro, trolig vil bestride. På den annen side gis det ingen juridisk hjemmel for å straffe en kvinne for utroskap dersom ektemannen beviselig ikke kan levere varene, heller ikke i dagens Iran. Videre kommer kravet om at mannen skal være i stand til å forsørge sin hustru og betale det husholdningen koster. Blant annet heter det seg at mannen skal sørge for at hun opprettholder sin levestandard, også når dette innebærer at hun engasjerer tjenere til å gjøre husarbeid, passe barn og så videre, med mindre rammebetingelsene blir ekstraordinært forverret. Hun, på sin side, forplikter seg til å ha seksuell omgang med ham, å oppdra barna hans og å utvise en form for lydighet. Hva «lydighet» egentlig innebærer, utover å gå med på samleie, er gjenstand for mye diskusjon. Det innebærer i hvert fall at hun ikke kan sette seg utover bestemte restriksjoner som er nedfelt i ekteskapskontrakten, som altså er gjenstand for forhandling mellom partene. Når man ser islams familiepolitikk og hustruens rettigheter i ekteskapet under ett, kommer det ikke som noen overraskelse at feministisk islam ser på ekteskapet med andre øyne enn mange av de vestlige syttitallsfeministene gjorde. Man avviser ikke ekteskapet som et «fengsel», men ser ekteskapet og familien som den mest naturlige og mest givende arenaen for kvinner såvel som for menn. Islamske feminister uttrykker som regel skepsis til det dobbelte presset vestlige kvinner møter som både yrkeskvinner og mødre, og deltar i så måte i en kritikk av feminismen som vi godt kan kjenne igjen fra vårt eget samfunn. Ingenting er i veien med familien og ekteskapet, sier de — dersom islams lover faktisk blir fulgt. Og her hevder man at de patriarkalske lovgiverne i tiden etter revolusjonen har forbrutt seg på en lang rekke punkter. Gjennom å sette ned lavalderen for ekteskap og oppmuntre til å gifte bort døtrene så tidlig som mulig, mener de, har regjeringen i Iran søkt å forstyrre gjensidigheten i den muslimske ekteskapskontrakten. En rettferdig kontrakt kan bare inngås mellom likeverdige parter. Et annet viktig punkt er tolkningen av Koranens bud om at ulydige kvinner skal kunne straffes fysisk. Voldsbruk i hjemmene ble et så stort problem i Iran kort tid etter revolusjonen at selv de mest konservative av republikkens grunnleggere etter påtrykk så seg nødt til å snu. Khamenei, som ble Irans store åndelige leder etter Khomeinis død, sa det i 1994 slik: «Islam avskyr en mann som behandler sin hustru eller datter dårlig, og Profeten har erklært at det er upassende for en mann å benytte sin fysiske styrke til å undertrykke kvinner.» Her passer det å smette inn en søt anekdote, eller rettere sagt et hadith, om Profeten selv. En av Muhammeds følgeslagere spurte om nettopp dette Koran-stedet, om på hvilken måte han skulle denge sin kone når det var absolutt nødvendig, med flat hånd eller med et ris eller hva? «Med en fjær,» skal Muhammed ha svart. Et annet, i feministenes øyne alvorlig slag mot balansen i iransk familiepolitikk, var myndighetenes anerkjennelse av flerkoneri. I Koranen gis det åpning for flergifte med opptil fire hustruer. Men i samme koranvers oppfordres muslimske menn til bare å skaffe seg én kone, dersom «de frykter at de ikke skal kunne gi dem like god behandling», som det omtrentlige sitatet lyder. De fleste land med muslimsk befolkningsflertall har forbud mot polygami. I Iran fikk spørsmålet ny aktualitet etter den lange og blodige krigen mot Irak, da man sto i fare for å få et kvinneoverskudd. Statsminister Rafsanjani gikk så langt som til å si at polygami var en «plikt» for iranske menn. Den spesielle shia-bestemmelsen om såkalte korttidsekteskap, altså et midlertidig ekteskap som kan vare i alt fra fem minutter til nitti år, ble lansert som ønskelig modell. Korttidsekteskap, som likt tradisjonelle ekteskap baserer seg på en økonomisk transaksjon, har ofte i iransk historie fungert som en form for legalisert prostitusjon. I Pakistan, som er en verdslig stat med et visst innslag av islamsk lovgivning, tilhører de prostituerte i de store byene ofte shia-minoriteten, og bærer på seg ferdig utfylte ekteskapskontrakter for en halvtimes giftemål eller deromkring. Kvinnebevegelsen i Iran motsatte seg flerkoneri på det skarpeste, og i 1995 begynte en bred kampanje for å få slutt på uvesenet. Man søker å få juridisk gjennomslag for retten til å fastsette i ekteskapskontrakten at mannen ikke kan ta en hustru nummer to uten den første hustruens klare samtykke. Synet på polygami som usivilisert og uverdig har støtte langt inn i rekkene av dagens presteskap, og samtidig har landet i dag igjen et mannsoverskudd. Disse faktorene vil sannsynligvis føre til at polygami blir formelt avskaffet. Mer uhyggelig enn flerkoneri var tendensen til å legitimere drap på utro kvinner under henvisning til islamsk lov. På samme måte som det franske rettssystemet har sin hevdvunne crime passionel, kunne de nye iranske lovene, med hjemmel i Koranen, tolkes slik at drap lot seg rettferdiggjøre når mannens ære sto på spill. Spesielt på den iranske landsbygda kom det til tragiske episoder, også i tilfeller der hustruer ble voldtatt. Argumentet skulle være at mannens ære er like utsatt uansett om utroskapen skjer med samtykke eller ikke. Omsider, i 1995, lyktes det de kvinnelige representantene i nasjonalforsamlingen å få tatt loven opp til ny vurdering. Første skritt var å etablere et klart juridisk skille mellom utroskap og voldtekt, noe som lyktes. Videre var det en viktig seier i den nye loven at bevisbyrden i saken ble lagt på mannen; for at drap kunne rettferdiggjøres var det ikke nok at han påsto at hustruen ga sitt samtykke til utroskap, han måtte også kunne bevise det ved hjelp av vitner, to mannlige eller fire kvinnelige, også dette med hjemmel i Koranen. Baktalelse regnes som en svært alvorlig synd i islam. Det er likevel et stykke fram til likhet for loven i slike spørsmål. Fortsatt har ingen kvinne juridisk rett til å drepe sin mann dersom hun griper ham i voldtekt eller utroskap, og dermed får sin ære ødelagt. Ære i juridisk forstand er stadig kun et spørsmål om menns følelser. Men takket være feministenes arbeid kan iranske kvinner likevel sies å leve tryggere enn for noen år siden. Også i spørsmål om skilsmisse, omsorgsrett og så videre har kvinnene i Iran vunnet små, men symbolsk viktige seire i løpet av de siste årene. Men vi må nesten springe videre. Hvordan går det så med det vi diskuterte innledningsvis, nemlig kvinners rett og anledning til å delta i offentligheten, i politikken, ved læreanstaltene og i yrkeslivet? Selv om iranske kvinner har stemmerett, har de ikke fått adgang til høyere politiske embeter i landet. Ingen kvinne er hittil utpekt til en ministerpost, og det høyeste politiske verv noen kvinne har hatt i Iran siden revolusjonen, er som en av syv visepresidenter utpekt av president Khatami i 1997. Derimot gir forfatningen kvinner rett til å bli valgt inn i nasjonalforsamlingen, majlis. I det første parlamentet var bare to av 270 representanter kvinner, i 1996 var antallet oppe i 13, noe som heller ikke vil imponere et norsk publikum. Etter det første valget gikk en delegasjon på tolv mannlige representanter rett til Khomeini for å avkreve et fatwa, en uomkastelig uttalelse, om at kvinner etter islamsk lov ikke skulle ha rett til å stille til valg. Dette avviste Khomeini gjennom sin statsminister Rafsanjani: det var tvertimot uislamsk å antyde at kvinner ikke skulle ha parlamentariske rettigheter. Khomeini fikk imidlertid inn i forfatningen en bestemmelse om at landets to høyeste embeter, det som statsleder og som president, skulle være forbeholdt menn. Ellers i den islamske verden er religiøst lærde stort sett enige om at det bare er ett embete som ikke kan bekles av en kvinne, nemlig det som kalif eller overhode for alle muslimer — et slags sidestykke til den katolske paven. Det hører til historien at det ikke har eksistert noen kalif siden slutten av første verdenskrig, da det osmanske riket ble oppløst. I politiske spørsmål ble kvinnebevegelsen i Iran splittet ganske snart etter revolusjonen. Den verdslige fløyen var i stor grad marxistisk og valgte å motarbeide regimet, å arrangere demonstrasjoner og kjempe for menneskerettigheter, mens den islamistiske fløyen, som uttrykte tro på revolusjonen, søkte å arbeide innenfor det politiske systemet og føre debatten på religiøst grunnlag. Utover 80-tallet ble den verdslige kvinnebevegelsen i Iran politisk forfulgt og svekket. Men de siste årene har det vært en tilnærming mellom gruppene igjen, først og fremst som en reaksjon på den harde behandlingen alle kvinner i Iran har vært utsatt for, verdslige som troende. Selv om de har vært få, har Irans kvinnelige politikere vært relativt høyrøstede, spesielt i spørsmål som har med kvinners rettigheter å gjøre. Fra det holdet hevder man hardnakket at det er den «kulturelle konteksten», altså det hevdvunne patriarkalske systemet, som effektivt hindrer kvinner i å søke politisk makt, ikke islam i seg selv. De islamske feministene benytter enhver anledning til å minne sine mannlige motstandere spesielt om Fatima, profetens datter, og den sentrale politiske rollen hun spilte i islams gullalder. Den mest synlige kvinnen i iransk politikk, Maryam Behruzi, satt i samtlige nasjonalforsamlinger opp til 1996. Under valgkampen i 1996, som hun forøvrig tapte, uttalte hun følgende: «Islam er uten tvil et fullstendig trossystem, og dersom man bare holdt seg strengt til islams lover, ville det ikke vært noe behov for å forsvare kvinners rettigheter; disse rettighetene ville allerede være under lovens beskyttelse.» En halv milliard muslimske kvinner verden over vil trolig nikke anerkjennende til disse ordene. At overgrep foregår, ikke bare i Iran, men så godt som i alle land der islam er den dominerende religionen, kan sjelden lastes Koranen eller profeten Muhammed, på nøyaktig samme måte som folkemord eller undertrykkelse i kristenhetens navn neppe kan lastes Jesus Kristus. Men det er bevegelse og oppmykning i Iran. Det kommentatorer har kalt «Khatami-våren» oppleves som en realitet både utenfor og innenfor republikken. På det ytre, symbolske plan ble det synlig for det blotte øye på midten av nittitallet — kvinner grep til sivil ulydighet for å myke opp de strenge klesbestemmelsene, lot hårlokker være utstudert synlige under sjadoren og begynte å benytte sminke offentlig, noe til da uhørt. Enkelte gikk så langt som til å tatovere leppene røde, eller tatovere på seg permanent svart eyeliner. Et fåtall gikk til offentlig konfrontasjon, slik som Faezeh Hashemi, presidentens datter, som i sin egen valgkamp stilte i fargerike sjal, møtte utenlandsk presse med et signalrødt skjerf på hodet og skapte særlig stor furore da hun møtte til sin første sesjon i parlamentet med synlige jeans under sjadoren. Protesten skaffet henne utvilsomt stemmer blant kvinnelige velgere. Høsten 1995 så det iranske kulturministeriet seg nødt til å arrangere et seminar for å løse det man så på som en dyp moralsk krise. Den eneste håndfaste konklusjonen på dette seminaret ble at man mente myndighetene hadde seg selv å takke; innføringen av sjadoren med tvang og vold var grunnen til kvinnenes motvilje. Løsningen seminaret foreslo var å prøve å holde statens overentusiastiske moralpoliti i noe strammere tøyler. Vi har ikke tid her til en utdypende diskusjon om slørets symbolikk og lovmessighet i islam. Det arabiske begrepet er hijab, og det blir diskutert på et titall steder i Koranen, men ikke noe sted er det spesifisert hvordan plagget skal utformes, eller engang hvilke kroppsdeler det er beregnet på å dekke. Koranen behandler dette i begreper som «kvinnens kroppspryd» eller tilsvarende — det betyr sannsynligvis både at kvinner ikke offentlig skal rasle med dyre juveler og at de ikke skal vise seg halvnakne, at de i det minste bør dekke til kjønnsorganene. Håret er aldri spesifikt nevnt. Iranske kvinnelige politikere og aktivister fører en kamp for å oppheve sjador-tvangen — selv om mange av de kvinnelige islamistene for egen del argumenterer for sjadoren, så lenge den kan være frivillig. Noen har til og med angrepet de påbudte mørke fargene som uislamske. Det er hvitt som er troens og renhetens farge i islam, ikke sort eller mørkeblått. Man ser at det både må kløves hår og tres kameler gjennom nåløyer for å føre en feministisk dialog innenfor rammene av fundamentalistisk retorikk. Den moderne islamske feminismen har en skriftlig tradisjon som strekker seg vel sytti år tilbake i tid, altså omtrent like lenge som vestlig teoretisk feminisme. Mange har hevdet, og ikke uten en viss historisk rett, slik vi har sett, at den iranske revolusjonen er et prosjekt som dreier seg om å skape et middelaldersamfunn mot slutten av det tyvende århundre. Det som derimot ikke tilhører middelalderen, i det minste slik vi kjenner middelalderen fra vestlig historie, er feministisk kritikk av lovverket og statsinstitusjonene. Det er grunn til å tro at gubbene — for å være en smule uærbødig — at gubbene som drømte opp det iranske idealsamfunnet mens de satt i eksil på 60- og 70-tallet, ikke hadde regnet med en slik utfordring, eller har undervurdert den. Det Iran der revolusjonen utspilte seg var til tross for diktaturet ingen middelalderstat, og er heller ikke idag noen middelalderstat, til tross for at den materielle levestandarden har gått merkbart tilbake siden 1979. I 1966 kunne 58.9 prosent av alle mannlige iranere lese og skrive, i 1986 var dette økt til 80 prosent. For kvinnene økte alfabetiseringen kraftigere; fra 35.5 prosent i 1966 til 67.1 prosent i 1986. I 1986 kunne også 87.5 prosent av alle iranske jenter mellom 11 og 14 år lese og skrive — et tegn på at republikken ihvertfall ikke har forsømt dette punktet, noe som forøvrig ville vært utvetydig i strid med islam. Kvinnene i islams femtende århundre vil altså være i stand til å gjøre rede for seg, i større grad enn i dag. Før revolusjonen var 40 prosent av alle studenter ved universitetene i Iran kvinner. Universitetene var stengt i fire år under revolusjonen og åpnet bare gradvis, med sterkt reduserte studenttall. I 1983, da universitetene åpnet igjen, var kvinneandelen falt til rundt 10 prosent. Siden har både studenttall og kvinneandel økt betraktelig, og man regner med i at semesteret 1992-93 var det rundt 28 prosent kvinnelige studenter ved iranske universiteter. Dette blir mer imponerende når man tar i betraktning at mer enn halvparten av de akademiske studiene i denne perioden har vært lukket for kvinner, blant annet fag som jordbruk, bankvesen, arkeologi, veterinærstudiet og to tredeler av alle ingeniørfag. Ved mange fakulteter var kvinner også utelukket fra å delta på grunn av reglene om kjønnssegregering. Koranen fastslår utvetydig at alle muslimer plikter å skaffe seg så mye lærdom som de kan oppnå; dette er også nedfelt i den iranske forfatningen, så iranske feminister har hatt en forholdsvis enkel match for å få aksept for at kvinner har rett til utdanning, også på universitetsnivå. Det har vært ført som klassisk motargument — bl.a. av Rafsanjani — at høyere utdanning er samfunnsøkonomisk bortkastet på kvinner, fordi de velger å gifte seg og konsentrere seg om familien uansett. Videre har man anbefalt kvinner snarere å søke seg til medisin og pedagogikk enn til for eksempel juss eller statsvitenskap, under henvisning til «kvinners medfødte natur og omsorgsrolle». Feministene har ikke vært redde for å benytte seg av sin såkalte «natur» når det har vært noe å tjene på det, og på 90-tallet har medisinstudiet i Iran gjennomgått en radikal omveltning. Det har vært åpnet en rekke medisinske institutter utelukkende for kvinnelige studenter, og i 1996 regnet man med at 53 prosent av alle legestudenter i Iran var kvinner, samt 35 prosent av foreleserne i medisin. De fleste av hinderne for adgang til spesielle fag ble opphevet i 1994. I desember 1994 kunne Rafsanjani — tross sine tidligere anførte innvendinger — skryte av at 40 prosent av studentene ved iranske universiteter var kvinner. Nøyaktig samme andel som før revolusjonen i 1979, med alle sine tvilsomme og antatt familefiendtlige konsekvenser. Sysselsettingsstatistikken byr ikke på like oppløftende tall. Selv om det før-revolusjonære Iran på papiret hadde lik rett til arbeid, var bare rundt 13 prosent av de iranske kvinnene i jobb i 1979. Den post-revolusjonære forfatningen bekreftet kvinners rett til å ta arbeid utenfor hjemmet — i tråd med Koranen — men i praksis førte revolusjonen til en massiv tømming av arbeidsplassene for kvinner, spesielt takket være bestemmelsene om segregering. I 1986 var 8.8 prosent av iranske kvinner i lønnet arbeid, hvorav de fleste i offentlig sektor. 26 prosent var lærere. Så sent som i 1991 var stadig bare 9.1 prosent sysselsatt utenfor hjemmet. Det må her tas i betraktning at befolkningsøkningen i Iran — en av de største i verden — førte til at det reelle antall kvinnearbeidsplasser i denne perioden er doblet. Selv om kvinnelige parlamentsmedlemmer i Iran arbeider iherdig for å skaffe hindringer av veien og skape løsninger som passer kvinners behov, er det langt fram til noen form for likestilling i det iranske arbeidsmarkedet, for ikke å snakke om likelønn. I øyeblikket har Iran en arbeidsledighet på nærmere 25 prosent, noe som definitivt ikke favoriserer arbeidssøkende kvinner. Det får være nok statistikk for i dag. Jeg lovte innledningsvis at vi skulle ta en titt på kulturlivet — ikke billedkunsten, som jeg altså ikke kan noe om, men filmen. Iran er en av Asias store filmnasjoner, og så sent som i vår var en iransk film, Himmelens barn, nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Iran produserer mellom 60 og 70 spillefilmer i året, og industrien sysselsetter noe slikt som 300 filmskapere, hvorav et drøyt dusin er kvinner. Etter revolusjonen ble det selvsagt innført en statlig filmsensur — eller rettere sagt, gjeninnført en filmsensur — for å sørge for at filmene holdt en akseptabel moralsk og ideologisk standard. Manuskriptet må godkjennes, listen over tiltenkte skuespillere og bakmenn må godkjennes, og endelig må det ferdige produktet vises sensurorganet, som kan beordre klipping eller forby filmen som sådan. Det er ikke tillatt å vise kvinners hår i iranske filmer, selv når de er hjemme hos seg selv eller for den saks skyld ligger og sover, og kvinnelige skuespillere kan ikke ha tettsittende klær. Videre er det forbudt for skuespillere som ikke er gift i virkeligheten å berøre hverandre på film. Disse restriksjonene har fått mange filmskapere til helt å oppgi å lage filmer om kjærlighetsforhold, fordi det er umulig å fremstille kvinner på en realistisk måte. Mye iransk film er hva vi forstår som B-film, ofte bloddryppende heltefortellinger om krigen mot Irak eller historiske kostymedramaer om en ærefull fortid. Å lage film i Iran blir i høy grad et spørsmål om å leke gjemsel med sensuren. Dariush Mehrjui, en av veteranene blant iranske filmskapere, som gis æren for å ha grunnlagt den nye bølgen i iransk film allerede i 1971, lagde nylig en film med tittelen Pæretreet, et nostalgisk blikk på hovedstaden Teheran for en generasjon siden. Siden han ikke hadde lov til å vise håret til tenåringsjenta som spiller en viktig rolle, benyttet Merhjui seg av følgende triks. I en scene må jenta barbere bort alt håret, fordi hun har fått hodelus. I neste scene ser vi henne med parykk; en parykk som likner mistenkelig på skuespillerens eget hår. Veteranen Mehrjui kan dette spillet; også under sjahen var filmene hans kontroversielle, og en av dem ble også forbudt. De visuelle begrensningene trenger ikke nødvendigvis medføre at tematikken i iransk film er tannløs. Dariush Mehrjui lagde i 1994 en iransk versjon av Ibsens Et dukkehjem, en fortelling som må sies å ha både sosial og politisk relevans i den islamske republikken. Hans nest siste film, Leila, er et melodrama om en kvinne som blir presset av sin mann til å godta at han tar seg en hustru nummer to. Det mangler ikke mot til å gå løs på de presserende problemene i samfunnslivet, og sensuren slipper nå ganske mye igjennom så lenge ikke selve bildene støter moralen. Ved årets filmfestival i Teheran viste man To kvinner, den nye filmen til den kvinnelige filmskaperen Tahmineh Milani. Hennes krasse systemkritikk har ført til at de foregående moralministeriene har stanset alle filmprosjektene hennes. Ikke denne gang. To kvinner, som har et sterkt feministisk budskap, skapte ikke så lite av en sensasjon. I årene i ufrivillig taushet har Milani livnært seg som arkitekt. En debutant som har fått oppmerksomhet langt utenfor landets grenser er Samira Makhmalbaf, som er datter av en av landets mest kjente filmskapere. Hennes dramadokumentar Eplet ble vist under Cannes-festivalen i fjor, og er en fortelling om to tvillingsøstre som har vært innelåst i hjemmet helt fra fødselen av. Søstrene spiller seg selv i filmen. De kan knapt snakke, ikke gå ordentlig og har trolig ikke fått et bad på årevis. En sjokkerende og brutal film, et hardt angrep på kulturens umoralske behandling av kvinner og så langt fra et glansbilde av livet i den hellige islamske republikken Iran som det er mulig å komme. Dette tillates også. Samira Makhmalbaf var atten år gammel da hun lagde Eplet. Det er på tide å avrunde og om mulig konkludere alt dette. Først vil jeg si at det slett ikke har vært min mening med dette foredraget å rosemale forholdene i dagens Iran. På ingen måte. Regimet — merk hvordan en regjering man misliker automatisk blir et regime — er skyldig i forbrytelser mot menneskerettighetene, og, som jeg har påpekt, mot kvinners rettigheter. Disse overgrepene foregår ennå. Men samtidig er man nødt til å se i øynene at den islamske republikken ikke har noen stor, handlekraftig opposisjon, og at statsformen sannsynligvis vil være med oss i mange år ennå. Så lenge iranerne holder seg noenlunde i skinnet utenrikspolitisk, vil dagens herskere neppe bli styrtet av noen internasjonal intervensjon. Man kan egentlig bare sette sin lit til at forholdene vil bli bedre. Og som jeg har forsøkt å peke på, er en intern, feministisk kritikk som utspiller seg på et saklig grunnlag — «saklig» i Iran betyr i overensstemmelse med islam — en av de beste garantiene for at noe slikt skal kunne skje. Man fristes til å hente fram et av de kasserte slagordene fra norsk 70-tall — «Ingen humanisme uten feminisme.» Samtidig må jeg si, som såkalt desinteressert betrakter, at det hadde vært interessant om Iran nettopp ikke ble forandret med en sekulær omveltning, og dermed omgjort til en gjennomsnittlig asiatisk Baywatch- og McDonalds-nasjon, men kunne skape et godt og rettferdig samfunn på sine egne premisser. At man faktisk kunne etablere noe som likner drømmen, den muslimske utopien, idealsamfunnet som skal ha eksistert i 15 år på 600-tallet en gang. For hele folket. Det kunne være artig å se om en slik utopi, slik store deler av det iranske folket faktisk mener, er mer levedyktig enn kommunismen var.