Gamle lederidealer blir som nye Foredrag for AFSM Norge, 10. september 1999 Nå er det slutt på kosepraten, folkens. Først skal jeg gi dere ørlite bakgrunn. Grunnen til jeg ble bedt om å komme her i dag, og snakke om ting jeg i utgangspunktet ikke har greie på — det operative begrepet her er «ukvalifisert synsing» — er en episode for rundt to år siden. Jeg var og holdt et foredrag om informasjonsteknologi på Solstrand Fjordhotell, et av disse stedene hvor man ikke sparer på konfekten for å nå målet, som i denne sammenhengen er lederopplæring eller lederutvikling. Dette møtet med en for meg ganske fremmed og absurd kultur førte til at jeg forfattet et lite radiokåseri som tok for seg noen av paradoksene i norsk lederkultur. Dette havnet på mine Internett-sider hos Gyldendal, der jeg med jevne mellomrom prøver å få lagt ut det meste jeg skriver eller sier, og der oppdaget dette seminarets organisator Magne Myksvoll det. Jeg skal sammenfatte hva jeg ga uttrykk for i dette kåseriet, og føre ideene en smule videre, ettersom et kåseri er en ganske kortfattet og munter form som ikke er beregnet å skulle tas hundre prosent seriøst. Dette innlegget eller foredraget om dere vil, er imidlertid ment hundre prosent seriøst. Endelig har jeg tenkt å kaste inn noen nye ideer om ledelse, eller rettere sagt relansere noen gamle ideer. Riktig gamle. Derfor har jeg gitt dette foredraget tittelen Gamle lederidealer blir som nye. Det første spørsmålet jeg stilte meg etter dette oppholdet på Solstrand var dette: Hva er vitsen med å utdanne eller utvikle nye ledere når det aldri er noen av de gamle som forsvinner? Med noen unntak har Norge i dag de samme topplederne som vi hadde for ti år siden og for tjue år siden. Uansett hvordan de har greid seg. Det er et mønster i dette. Den ene sesongen dukker det opp en toppleder vi kjenner fra andre sammenhenger før. Vi får høre at lønna må være så og så høy og fallskjermen så og så stor for at vi ikke skal miste lederne våre til utlandet. Så går det galt. Skikkelig på dunken går det, slik at ti-femten milliarder av aksjonærenes eller skattebetalernes penger går med i dragsuget. Så får vi vite at den eller den har søkt permisjon av hensyn til familien, og så forsvinner vedkommende stille og pent ut av virksomheten der han — det er alltid en han — har gjort så stor skade. Så er Norge blitt kvitt nok en udugelig toppleder. Trodde vi. I virkeligheten går det knapt et halvår før vedkommende er tilbake, solbrent og blid som ei lerke, i en annen toppstilling, og så begynner kverna å gå igjen om at lønna må være så og så høy og fallskjermen så og så stor for at vi ikke skal miste vedkommende til utlandet. De ti-femten milliardene er på en måte slettet fra rullebladet. Hvilket er oppsiktsvekkende, når man tenker på for eksempel hvor bortimot umulig det er for meg personlig å få slettet rentene på min private skattegjeld, som ikke er i millionklassen en gang. Ikke engang utlendingene, som altså stadig er ufattelig interessert i å sikre seg denne klodrianen for å kjøre sitt eget næringsliv på dunken, har hørt om disse ti-femten milliardene. Det er som om de aldri har eksistert. Og jeg må tilstå at det gjør meg jævlig urolig at det ikke virker som om de verste tabbene får noen som helst konsekvenser. Erik Tønseth, som ikke var langt fra å kjøre et av Norges største industrikonsern på dunken, står fram om dagen og er gretten for at det ikke snakkes så veldig pent om ham i Kværner, og at det later til at det er et aldri så lite hull i fallskjermen hans. Han skal gå til sak, leser jeg. Spør du meg, burde Erik Tønseth være jævla lykkelig for at han fikk en fallskjerm i det hele tatt, og ikke en ryggsekk full av murstein. Eksempelet Jan Erik Langangen synes jeg er enda mer grotesk. Her har vi en fyr som prøvde seg på det høyeste og mest risikable spillet som har vært forsøkt i norsk næringsliv de siste femten åra, og som tapte så det sang, med helt ødeleggende konsekvenser for bedriften. Han fikk ikke bare fallskjermen sin, men like etterpå begynte fyren å mumle om at han hadde sett en eller annen form for lys i dette relativt myke fallet. Det er da regjeringen stepper inn og tilbyr ham å lede Verdikommisjonen, altså et verv som signaliserer at mannen må ha en personlig etikk som går utenpå alt annet som kan krype og gå her i landet. For det kan da ikke være lederegenskapene Bondevik var ute etter? Jeg har ingen moralske innvendinger mot at folk skal ha høy lønn; det er virksomhetens egen, interne avgjørelse. Fallskjermer må også være helt greit. Forutsetningen må være at vedkommende virkelig risikerer noe. Det er fullstendig galskap å gi en masse penger og privilegier til et menneske som overhodet ikke risikerer noe dersom han gjør alvorlige feil. Selve begrepet fallskjerm impliserer at det faktisk må være snakk om et fall, ikke om en to måneders ferie der man sitter ved bassengkanten med en drink og lurer på hvilket av alle de fristende nye jobbtilbudene man skal si ja til. Personlig, som misfornøyd skattebetaler, som jeg nettopp tilsto at jeg var, synes jeg det blir ekstra ille når tullet foregår for skattebetalernes regning. Lederlønningene er høye nok i det offentlige eller det delvis offentlige også — det har man fått til fordi det angivelig er viktig å sikre seg flinke ledere som ellers ville gått til det private næringsliv. (I parentes: her snakkes det ikke fullt så høyt om hvor ufattelig interessert utlandet er i dem.) I helt eller delvis statseide bedrifter er det nesten umulig å bli kvitt inkompetente ledere. Nå skal ikke jeg stå her og hevde at han er inkompetent, for det kan jeg ikke bevise, men sjansen for at Tormod Hermansen skal forsvinne fra Telenor uten å ha et klart og tydelig ønske om det, er omtrent like stor som for at jeg skulle ta hovedgevinsten i Lotto, og jeg har aldri sendt inn en kupong. Det eneste man kan håpe på er at de lærer av sine feil, og at de gjør det så billig som mulig. Skjønt det skal man ikke gjøre regning med. Siden jeg personlig fikk gleden av å ta i bruk Romeriksporten for første gang i dag — hvor ble det av hoderullingen som denne skandalen ville ha ført til, i en hvilken som helst normal bedrift? Ett års forsinkelse, hektolitervis med kreftframkallende kjemikalier i drikkevannet og over hundre prosents budsjettsprekk er liksom ikke det samme som å slurve med å fylle ut en reiseregning. Men det skjer ingenting. I onsdagens Aftenposten skrev Steinar Lindholm, som er bedriftsrådgiver, en liten kronikk om Statsbygg, som jeg fikk lyst til å sitere litt fra. Lindholm skriver: Når et arbeide av offentlig interesse går riktig skjevt, står gjerne en representant for det ansvarlige firmaet frem på TV og sier: «Vi skal nå gjennomgå våre rutiner.» I beste fall er det såkalt bullshit, idet han ikke rører ved det virkelige problemet. At noen ikke har fulgt gjeldende rutiner og manualer, er som regel ikke hovedårsaken til problemet. Det normale er at sviktende profesjonalitet eller manglende bedriftskultur — eventuelt i kombinasjon — har vært hovedårsak. Men det kan jo ikke representantene si. Sitat slutt. Og det frykteligste er altså, etter min mening, at det ikke ser ut som om verken dårlige rutiner, sviktende profesjonalitet, manglende bedriftskultur eller for den saks skyld himmelropende udugelighet får noen som helst konsekvenser. Ingen tar ansvar, ingen må gå, og alt vi får er tåkeprat om «rutiner». Det er et forferdelig dårlig signal å gi til de som står utenfor, som prøver å skjønne noe av hvordan dette landet ledes uten selv å være det man kaller lederemner. Det er da jeg begynner å lure på om det landet trenger, ikke først og fremst er lederutvikling, men lederavvikling. Lederavvikling har lange og stolte tradisjoner både i vår kulturkrets og hos andre folk. Leser du Snorre, finner du at det ikke er mye nåde å hente der når man har forsøkt seg på en «hostile takeover» uten helt å ha hellet med seg. Når en eller flere av de romerske senatorene hadde deltatt i en konspirasjon mot keiseren, og ikke lyktes, var straffen at de skulle styrtes utfor Den tarpeiiske klippe. Navnet Langangen havner av en eller annen grunn ytterst på tungespissen. Men siden Romerriket var mer sivilisert enn Norge var i sagatiden, ble det gitt en opsjon i nåde. Dersom den avslørte konspiratoren tok konsekvensene av det han hadde gjort og valgte å dø for egen hånd, ville staten unnlate å konfiskere eiendommene hans, slik at ikke de etterlatte ble gjort til slaver og tiggere. Det er den ærefulle utvei. Japanerne kaller selvmordet «den ærefulle død». Når situasjonen på alle plan er uholdbar, kan man alltid redde sin ære gjennom å kaste seg på sverdet. Filmskaperen Akira Kurosawa, som kom fra en gammel samuraislekt, forteller i sin selvbiografi om hva som skjedde i august 1945, da Japan kapitulerte etter amerikanernes to atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Vi satt foran radioen, forteller Kurosawa, og ventet på at keiseren skulle gi ordre om en død i ære, altså masseselvmord. Ordren kom aldri. Men Kurosawa, som var 35 år i 1945, skriver i boka at han er ganske sikker på at han ville ha gjort det. Jeg vet ikke hvor mange av dere som så det, men noe av det som har gjort mest inntrykk på meg av det jeg har sett av TV de siste atten månedene, var nyhetsinnslaget med den japanske banksjefen som strigråt for åpen scene. Han hadde god grunn til å gråte, i likhet med aksjonærene i banken han hadde vært med på å kjøre på dunken, men det er ikke poenget. Poenget er at han nettopp ikke var borte på permisjon av hensyn til familien, eller bare frekt meldte at dette har jeg ingen lyst til å kommentere, men tok skammen og viste den fram for en hel verden. For hundre år siden ville han trolig ha valgt sverdet, men det delvis tragiske med dette er at også Japan har blitt et såkalt sivilisert land der man driver business etter vestlige forbilder, og derfor er det ikke lenger sosialt akseptabelt å gå hjem og gjøre slutt på det som en mann. Derfor den hjerteskjærende gråtingen på TV. Den var ikke spontan — japanere gjør ikke spontane ting foran TV-kameraer i større utstrekning enn vi gjør — det var rett og slett en botsøvelse. Skammen ved å ha misbrukt andres tillit måtte få en eller annen form for offentlig utløp. Det var sikkert ikke noe i veien med fallskjermen hans heller, men denne oppvisningen dreide seg ikke om vedkommendes privatøkonomi. Den handlet om ære og anstendighet. Jeg regner ikke med at udugelige norske toppledere skal ha ryggrad nok til å kaste seg på sverdet, verken i dag eller i overskuelig framtid. Men jeg synes de burde være tøffe nok til å gjøre som den japanske banksjefen. Det går ikke en dag uten at vi får høre hvor tøft og nådeløst forretningslivet er, og hvor voldsomt det blåser på toppene. Jeg vil gjerne se det. Jeg synes at når en fyr mottar femti til hundre mill i lønn og frynser for å spyle unna ti milliarder av fellesskapets kroner, er det minste vi kan forlange av fyren at han griner litt på TV. Og at vi deretter slipper å se trynet på ham igjen. Da Niccolo Machiavelli skrev Fyrsten, verdenshistoriens viktigste håndbok i lederopplæring og dessuten en av de mest kontroversielle bøker som noensinne er gitt ut, var det smått med gylne fallskjermer. Boka ble skrevet i år 1513, under den italienske renessansen, og den har et forord som dediserer den som en gave til fyrst Lorenzo de Medici. Boka ble første gang trykket i Firenze i 1532. Denne norske utgaven, som jeg vil anbefale alle her å skaffe seg, er fra 1994. «Denne bok er ført i pennen av Djevelen selv,» skrev Reginald Pole, som levde samtidig med Machiavelli og ble den siste katolske kardinalen før reformasjonen i England. I de snart fem århundrer som har gått har ikke boka mistet noe av sin djevelske aura, snarere tvertimot. På de aller fleste språk har vi i dag adjektivet machiavellisk, som står for noe i skjæringspunktet mellom maktbegjær, kynisme, manipulering, hensynsløshet og beinhard realpolitikk. Ikke minst de siste ukenes oppstyr rundt Kjell Inge Røkkes enerådige disposisjoner med Aker RGI har fått mange kommentatorer til å hente fram det gode, gamle adjektivet igjen: Det er noe «machiavellisk» over Røkke, har jeg hørt både fra den ene og den andre kanten. Før vi går løs på Machiavelli selv og hva vi kan hente ut av denne boka, er det viktig å fortelle noe om tiden den er skrevet i. Renessansen i Italia var en blodig tid, en tid av omveltninger og av nyskapning. Ingen beskriver det bedre enn Orson Welles i filmen Den tredje mann, der han som kjeltringen Harry Lime leverer sin egen, kompakte versjon av europeisk historie: «Se på Italia. Hundre år med Borgia-familien, blodbad og attentater, og ut av dette får de Michelangelo, Leonardo da Vinci og renessansen. Se på Sveits — de hadde tre hundre år med fred og fordragelighet, og hva kom ut av det? Gjøkuret.» Det ekte renessansemennesket Machiavelli stelte ikke med annen kunst enn den politiske. Han var politisk rådgiver for noen av fyrstene som prøvde å holde hodet over vannet, eller rettere sagt blodet, i dette blodbadet, og dersom teksten hans kan virke noe hard og brutal, skal man huske at virkeligheten var hardere. Fyrster som ble styrtet ble som regel halshugget. De som ble ryddet av veien mens de ennå satt ble makten ble som regel forgiftet — dette var Borgia-familiens spesialitet. Italienerne var verdensmestre i lederavvikling. Straffen for både å mislykkes, og også for å lykkes, men samtidig skaffe seg mektige fiender, var altså døden. Machiavelli hadde aldri rådet disse menneskene til å slå inn på en karriere som fyrster; det var deres egen avgjørelse, eller det var en avgjørelse som allerede var tatt for dem av foreldrene. Det eneste han kunne bidra med, var å gi noen råd som kunne forlenge regjeringstiden, og i beste fall sikre dem å dø av alderdom, noe som altså ikke var alle forunt. Forfatteren har riktignok idealer og ønsker om en bedre statsskikk, gjerne en republikk, men hans bok er en skildring av forholdene slik de faktisk var, i en epoke da drap og terror var normaltilstanden. Noe annet som kanskje virker foruroligende for nåtidas lesere, er Machiavellis verdensbilde. Vi er vant til å leve med en lineær historieoppfatning, altså en tro på at historien er en linje som beveger seg i en bestemt retning, fra mørke til opplysning. Ting går i riktig retning — velstanden øker, demokratiet vinner fram og menneskene blir bedre og mer siviliserte for hvert år som går. Slik er vi vant til å tenke. Machiavelli, på sin side, hadde arvet antikkens sykliske historieoppfatning. Historien gjentar seg, igjen og igjen, som et hjul som ruller i evig sirkel. Menneskenaturen er primitiv, brutal og egoistisk, og den er uforanderlig, noe som igjen garanterer at historien vil gjenta seg til evig tid. Som Machiavelli skriver: «For om menneskene kan man i sin alminnelighet si: de er utakknemlige, feige, begjærlige, hyklerske og bedragerske, farer skyr de som pesten, mens deres pengebegjær er grenseløst.» Det er utvilsomt dekning for Machiavellis historieforståelse, eller i hvert fall like god dekning for den som det kan sies å være for vår. Da han skrev Fyrsten var den vestlige sivilisasjonen i ferd med å hente seg igjen etter en periode med tusen år fylt av barbari, uvitenhet og føydal oppløsning, hvis man prøver å se middelalderen med Machiavellis øyne. Det er bare å kaste blikket tilbake på Tysklands rulleblad fra annen verdenskrig, så forstår man at barbariet og sivilisasjonens undergang er mye nærmere enn noen av oss liker å tenke på. Det er ingen grunn til å tro at det skal vare. Personlig har jeg en teori om at dagens vestlige sivilisasjon allerede har nådd toppen, og at det skjedde for ganske nøyaktig 30 år siden, med månelandingen, som vil bli stående som vår største historiske bragd. Siden har det begynt å gå nedover. Dersom man leter bevisst etter tegn på dette, er det slett ikke vanskelig å finne dem. I tillegg til de utallige eksemplene på at vår egen kultur begynner å bli dekadent — for bare å dra ett av dem opp av hatten: Jerry Springer Show — er det mye som tyder på at Asia, og kanskje spesielt Kina, vil dominere, både økonomisk, politisk og kulturelt, lenge før utgangen av neste århundre. Vi trenger imidlertid ikke dette større perspektivet for å oppdage at det Machiavelli skriver er relevant for oss. Det er, dersom man ser analogisk på det, allerede store nok likheter mellom dagens verden og renessansens Italia. Bytt ut de stridende fyrstedømmene med de store, multinasjonale industrikonsernene, og alle skjønner øyeblikkelig hva jeg mener. I en globalisert markedsøkonomi, er det mange som har sagt, ligger den virkelige makten ikke hos de enkelte lands regjeringer, men i styreværelsene i de store selskapene. Nasjonalstaten, som er forrige århundres store oppfinnelse, framstår som tydelig svekket. En Kjell Inge Røkke sier det klart og tydelig, selv om han neppe er noen politisk tenker av stort format: Regjeringens oppgave er å legge rammebetingelsene til rette slik at jeg kan tjene penger. Ellers tar jeg virksomheten et annet sted. Man kan i dette finne en parallell i den striden mellom fyrstemakt og geistlig makt som skapte de kanskje største omveltningene i Machiavellis levetid, og som endelig skulle føre til enevoldsherskernes epoke. De verdslige fyrstene sto på at kirkens og Pavens oppgave var å velsigne fyrsten, og ellers ikke legge nesa i hans saker. Og slik ble det. Paven ble til slutt gjort så tam at han velsignet både Napoleon, Mussolini og Hitler. Vi skal huske at når det nå i femti år har hersket relativ fred mellom nasjonalstatene, skyldes det ikke minst internasjonale konvensjoner og organisasjoner som FN, som har til sikte å bevare maktbalansen og forhindre at enkeltstatene tar seg til rette på andres bekostning. Det internasjonale næringslivet har imidlertid ingen Geneve-konvensjon, ingenting som garanterer at korporasjonene oppfører seg noenlunde humant mot hverandre, og knapt noen sanksjoner som kan settes inn mot overgripere. Det handler om å spise eller bli spist. Selv om det ved festbanketter snakkes en del om næringslivets moralske forpliktelser, er næringslivet i sin essens amoralsk. La oss ta et av de største og viktigste moderne fyrstedømmene, Bill Gates og Steve Allens Microsoft. Hvis man ser bort fra hva konsernet sier og skriver i sin etter hvert voldsomt omfattende kommunikasjon til oss alle — så godt som alle mennesker i et moderne informasjonssamfunn er enten Microsoft-kunder eller Microsoft-slaver, avhenging av øyet som ser — er det virkelig noen som tror at hensikten med Microsofts virksomhet er å skape en bedre verden? Det skyldes i så fall en grenseløs naivitet, som en Machiavelli hadde fnyst foraktelig av. Hensikten med Microsofts virksomhet er å skaffe eiere og aksjonærer mer makt og mer penger. Punktum. Dersom man, all den tid man benytter de aller skitneste triks for å oppnå dette, samtidig kan få publikum og ansatte til å tro at det man gjør er betinget av hensynet til alles felles beste, har man greid det Machiavelli beskriver som stor statskunst. Microsoft har benyttet alle de skitneste triksene. Bare spør Steve Jobs i Apple. Og svært mange tror faktisk at Microsoft gjør livet enklere, eller noe tilsvarende blåøyd. Man kan utmerket trekke analogien til Machiavellis tid videre og se på de ansatte som konsernets lydige undersåtter, og på de tusener som mister jobben når konsernet velger å omgjøre sine disposisjoner eller slakte et underbruk, som militære tap. I striden om Aker RGI har det vært hevet mange stemmer blant undersåttene, som alle som en har gitt uttrykk for at de stoler på Røkke og at han vet hva som er best for bedriften på lang sikt. Hva skulle de ellers si? De er nettopp det, undersåtter. De må stole blindt på fyrsten, eller i hvert fall så lenge de ikke er sterke nok til å gjøre opprør mot ham. Machiavelli er liksom straks kommet oss mye nærmere. La oss nå overlate podiet til forfatteren selv og se på litt av det han skriver, om fyrsten eller næringslivslederen. Noe av det første som får en moderne leser til å steile over Machiavelli, er hans saklige og nøkterne forhold til grusomheten som virkemiddel. I kapittel åtte, som har tittelen «Om dem som kommer til makten ved hjelp av grusomhet», kommer han først med en rekke historiske eksempler om hårreisende metoder, og går deretter til en konklusjon. Jeg siterer: «Av dette følger, at en ny fyrste som erobrer seg en stat, må gjøre unna alle de krenkelser akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter for hver dag. Dermed vil han senere kunne vinne menneskene ved å yte dem velgjerninger og ikke stadig gjøre dem ondt. Den som ikke går frem på dette vis, av frykt eller på grunn av dårlige råd, vil alltid måtte leve med kniven i hånden. Han vil aldri kunne stole på sine undersåtter, og de vil aldri føle seg trygge på ham på grunn av hans stadige voldsbruk. Voldshandlingene må derfor begås alle på én gang, slik at deres beske smak ikke blir hengende for lenge igjen og naget blir stort. Velgjerningene bør utføres litt etter litt, slik at deres smak får en lang varighet og kjennes bedre. Fremfor alt må en fyrste forholde seg slik til sine undersåtter at han under ingen omstendigheter, det være seg gode eller dårlige, må endre sin opptreden. For når motgangen allerede er der, er det for sent å ty til vold, og de velgjerninger du utøver styrker deg ikke, da man mener du er tvunget til det og føler ingen takknemlighet.» Kapittel 17 i Fyrsten bærer den lange tittelen «Om grusomhet og barmhjertighet, om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.» Her diskuterer Machiavelli grusomhetens rasjonalitet, hvordan den best settes i system, og hvordan den må balanseres mot andre egenskaper. «Skal fyrsten sikre sin stats enhet og borgernes samhold, må han ikke være redd for å bli betraktet som grusom. Uansett vil han med noen få eksempler være mindre grusom enn dem som, bare for sin egen barmhjertighets skyld, avfinner seg med sine undersåtters kiv og strid, og de drap og ran som følger av dette. Slike tilstander ramnmer samfunnet som helhet, mens en fyrstes henrettelser rammer noen få. For en ny fyrste er det umulig å unngå å være grusom, fordi hans stat er helt ny og rommer mange farer.» Og videre i samme kapittel: «På bakgrunn av dette fødes disputten om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller omvendt. Man kunne svare, at det beste ville være begge deler. Men da dette kan virke umulig, er det best å bli fryktet, dersom man må velge ett av de to.» Og her kommer en ørliten reprise: «For om menneskene kan man i sin alminnelighet si: de er utakknemlige, feige, begjærlige, hyklerske og bedragerske, farer skyr de som pesten, mens deres pengebegjær er grenseløst. Når du yter dem velgjerninger er de dine beste venner og vil ofre sitt blod, all deres eiendom, deres liv og barn for deg når farene er langt borte. Men når faren truer, gjør de opprør. Den fyrste som helt har basert seg på deres løfter uten å ta andre forholdsregler, går til grunne. For vennskap som har sin pris, og som ikke har sin rot i sjelens verdighet, lar seg kjøpe, men besittes ikke og blir verdiløs i alvorets time. Og menneskene vokter seg mindre for å krenke en som har latt seg elske, fremfor frykte. Kjærlighet er ikke annet enn et forpliktelsesforhold, som alltid opphører når menneskene, i all deres sletthet, aner anledningen til å mele sin egen kake. Frykten, derimot, holdes i live av angsten for straff, som du alltid kan holde ved like.» «Fyrsten må uansett opptre slik at han ikke legges for hat, selv om det å bli elsket viser seg umulig. Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bare avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred. Skulle det vise seg nødvendig å ta noen av dage, bør dette bare skje etter skikkelig rettergang og når skylden er opplagt. Det viktigste er likevel å la andres gods være i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven. Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å la henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.» Vi ser at Machiavelli gir temmelig rene ord for penga, nærmere bestemt 168 kroner for denne paperback-utgaven, i skarp kontrast til andre verker jeg har bladd i fra den etter hvert uutholdelig omfattende moderne ledelseslitteraturen. Neste kapittel handler om fyrstens forhold til sannhet og oppriktighet, som grunnet omstendighetene nødvendigvis må bli høyst relativ. «En fyrste må virke barmhjertig, trofast, menneskelig, helstøpt og som en god kristen,» sier Machiavelli. «Dels må han også være det, men med hodet på rett plass, slik at han også kan være det motsatte når dette kreves. En fyrste må forstå at det er umulig for ham å opptre som om alle mennesker var gode. Og spesielt gjelder dette for en ny fyrste, som i statens navn vil måtte handle stikk i strid med all troskap, all velgjørenhet, all menneskelighet og all tro.» «Det finnes to måter å kjempe på: med lov og med makt. Loven er menneskenes kampform, makten er dyrenes. Men da den første ofte viser seg utilstrekkelig, er det nødvendig å ty til den andre. Derfor må fyrsten vite å være både dyr og menneske. Når en fyrste først er nødt til å lære seg den dyriske kampform, bør han velge seg reven og løven som forbilde. Løven vet ikke å beskytte seg mot fellene, mens reven er forsvarsløs mot ulvene. De som bare gjør som løven, lykkes ikke.» «En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham, eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er tilstede. Dette ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vil selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem. Det vil aldri falle en fyrste vanskelig å forskjønne sine løftebrudd. Vi har utallige eksempler på dette fra vår egen tid, i de tallrike fredsslutninger og mangfoldige løfter som er brutt på grunn av fyrstenes troløshet. Den som har lyktes best, er den som har visst å benytte seg av revens egenskaper. Det viktigste er å kunne forskjønne en slik opptreden og å vise dyktighet i sitt hykleri og sin forstillelse. Så enkle er menneskene, og i den grad adlyder de dagens bud at den som ønsker å fare med lureri alltid vil finne noen som lar seg lure.» Den dyktige leder, mener Machiavelli, må samtidig være den fullkomne bedrager. «En fyrste må vokte seg vel for at han aldri fremstår som annet enn et eksempel på de nevnte fem egenskaper. Slik at man ved hans opptreden med eget syn og hørsel får inntrykk av intet annet enn barmhjertighet, trofasthet, integritet, menneskelighet og den rene tro. Det finnes intet som er viktigere enn å ha skinn av disse egenskaper. For de mange må basere seg mer på hva de ser, enn hva de selv kan berøre, og må dømme mer med øynene enn med hendene. Enhver kan se, de færreste kan egenhendig berøre.» (Jeg vil gjerne få skyte inn at fjernsynet ikke ble oppfunnet før fire hundre år etter Machiavellis død. Jeg synes nesten det virker som om han her forutser hvordan den moderne medievirkeligheten fungerer, atskillig mer effektivt enn den kan ha gjort på hans egen tid.) «Alle ser hva du ligner, få kan få føling med hvem du virkelig er. Og disse få vil aldri tore utfordre de manges oppfatning, for denne har statens majestet som beskytter. I menneskenes gjerninger, og i fyrstenes fremfor alt, som er hevet over enhver domstol, er det resultatene som teller. Når en fyrste dermed klarer å opprette og beholde sin stat, vil midlene alltid ansees verdige og berømmes av enhver. For pøbelen vil alltid bedras av skinnet og ledes av omstendighetene, og i hele verden er det ikke annet enn pøbel. Og de få vil kunne utrette lite, når de mange har støtte for sitt syn. En av våre dagers fyrster, hvis navn det ville være uklokt å nevne, har aldri prediket annet enn troskap og fred, og var så vel det ene som det andres svorne fiende. Og hadde han vært så vel det ene som det andre, ville man flere ganger tatt fra ham både hans ry og hans stat.» Vi skal springe litt videre, til kapittel 21, som har tittelen «Om hvor viktig det er for fyrsten å vinne seg et ry.» I våre dager ville vi trolig ha brukt begrepet «image». Machiavelli innleder med å fortelle om en storslagen karriere: «Intet gjør en fyrste mer vedsatt enn store gjerninger og enestående handlinger. Ferdinand av Aragon, våre dagers konge av Spania, er et godt eksempel på dette. Man kunne nesten kalle ham en ny fyrste; fra å være en svak monark er han blitt kristenhetens fremste konge i ry og ære. Og når man betrakter hans gjerninger, ser man at de alle var storslagne og noen aldeles enestående. Han innledet sitt styre med å angripe Granada, og med denne krigen la han grunnlaget for sitt rike. (Parentes: Man må her vite at Granada fram til 1492 var islams siste utpost på det vesteuropeiske fastlandet.) Innledningsvis gikk han rolig frem, uten frykt for å bli hindret av noen av sine. På grunn av krigen fikk heller ingen av Castillias baroner anledning til å tenke på fornyelse, fordi de hadde mer enn nok med krigføringen. Slik fikk han dessuten et langt større ry og makt over dem uten at de merket det. Hans armé kunne han finansiere ved kirkens midler og ved skattlegging av folkene; og slik skaffet denne lange krigen ham en egen armé, som senere har tjent til hans ære. For ytterligere å kunne utføre enda større gjerninger lot han, med religionens hjelp, alle de spanske jøder plyndre og forjage fra sitt rike. Dette var en gjerning like avskyelig som den var enestående. Med det samme påskudd, lot han Afrika angripe, førte sitt felttog i Italia og nå nylig har han angrepet Frankrike. Slik utfører han ustanselig nye gjerninger, som setter hans undersåtter i age og spenning over handlingenes mulige utfall, men de er likevel fulle av beundring. Hans gjerninger skjer med en slik hast, den ene følges snart av den andre, at det aldri blir noe opphold mellom dem slik at menneskene får ro og anledning til å motarbeide ham.» «En fyrste må fremfor alt iherdig bestrebe seg på å få ry for å være en stor og fremragende mann,» sier Machiavelli. «Det bidrar også til en fyrstes verdsettelse at han enten er en ekte venn eller en sann fiende og klart tar ens parti i forhold til en annen. Dette er til enhver tid mer ønskelig enn nøytralitet. For, dersom to av dine naboer går til krig mot hverandre, så vil du enten måtte frykte seierherren, eller du må det ikke. Uansett vil det lønne seg å ta parti og føre krig med blanke våpen. For tar du ikke parti, vil du alltid bli seierherrens bytte, til taperens glede og tilfredsstillelse. Du har ingen som vil ta imot eller forsvare deg. Den seirende part ønsker ikke tvilsomme venner som ikke kom til hjelp under motgangen. Taperen vil heller ikke vite av deg, fordi du ikke ville dele hans forsyn med våpen i hånd.» Machiavelli advarer derimot mot å skaffe seg et ry gjennom å være altfor snill og gavmild. Det koster mer enn det smaker, sier han. «Jeg vil hevde at det beste var om man var kjent for sin gavmildhet. Likevel, brukes gavmildheten på en slik måte at den skaffer deg et ry blir den skadelig for deg. For gjorde man også her bruk av sin dygd vil din gavmildhet ikke bli kjent, og du unngår ikke å bli betraktet som gnier. Ønsker man berømmelse blant menneskene for sine gode gaver må man la alle hensyn fare, og det i den grad at en slik fyrste ikke vil få gjort annet. Til slutt tvinges han til å legge tunge skatter på sitt folk og gjøre alt som gjøres kan for å skaffe penger, for stadig å opprettholde sitt ry. Dermed vil han snart bli lagt for hat blant undersåttene. Og da han er iferd med å bli fattig, vil ingen ha respekt for ham. Slik er hans gavmildhet blitt en bør for de mange og til glede for svært få. Hans stilling blir straks vanskelig, og han vil falle ved første prøvelse. Forstår fyrsten dette, og ønsker han å unngå en slik skjebne, må han straks legge om og bli beryktet for å bli knepen.» Vi skal avslutte denne bolken med å titte litt på Machiavellis syn på ansettelsespolitikk. Han var selv politisk rådgiver, altså ansatt for å bistå fyrsten. Fyrsten er som jeg nevnte dedikert til Lorenzo de Medici, som tilhørte et fyrstehus Machiavelli selv hadde et komplisert forhold til. De kastet ham i fengsel og holdt på å ta livet av ham, så det er kanskje utfra bitre egne erfaringer han gir sine velmente råd. «Fyrstens valg av ministre er svært viktig, for disse kan være dyktige eller udyktige, alt etter fyrstens forstand. Den første antydning av en herres intellektuelle utrustning får man ved å se hva slags menn han omgir seg med. Viser det seg at disse er dyktige nok og trofaste, vil han straks få et ry som en forstandig herre på grunn av dette.» «Det finnes ett sikkert kriterium for fyrsten som aldri slår feil når han skal vurdere sin minister. Når du ser at din minister tenker mer på seg selv enn på deg, og i all sin gjøren og laden søker sin egen nytte, vet du at denne aldri kan bli noen god minister og at du aldri vil kunne stole på ham. For den som regjerer for en annen, skal aldri tenke på seg selv, men utelukkende på fyrsten og alt som tilkommer ham. Fyrsten på sin side, må alltid sørge for sin minister, ære og berike ham, slik at han ikke kan ønske seg mer, og la ham vite at han intet oppnår uten fyrstens velvilje, og at alle endringer vil true også ham.» Og endelig, at ingenting, selv ikke gode ministre, hjelper dersom fyrsten mangler de ønskede egenskapene. «Mange mener at enkelte fyrsters ry for visdom skyldes deres dyktige rådgivere og ikke en naturlig begavelse, men det er ikke tilfellet. Fordi her finner man en regel uten unntak: en fyrste som selv ikke er videre begavet, kan umulig rådes godt, med mindre det ikke, tilfeldigvis, fantes en meget klok mann som styrte ham i ett og alt. Det kunne godt være tilfellet, men da vil ikke denne fyrsten sitte lenge ved makten, for hans minister ville snart ta staten i fra ham. En ubegavet fyrste som spør flere til råds, vil aldri få et entydig råd og vil selv ikke vite å komme frem til sikker viten. Fordi hver og en av rådgiverne tenker på sin egennytte, og den ubegavede fyrste vil ikke kunne korrigere dette eller vite hva som er rett. Annerledes kan det heller ikke være, for du vil alltid oppdage at menneskene er onde, med mindre de ikke tvinges til det gode. Derfor vil jeg slutte at de gode råd alltid er frukter av fyrstens visdom og ikke at fyrstens visdom er frukt av de gode råd han får.» Vi skal forlate Machiavelli og femtenhundretallets Italia der, og jeg håper jeg har inspirert noen til å skaffe boka og lese den, ikke bare på grunn av at den har høy litterær verdi, men også fordi den handler om virkeligheten. Det er en jungel der ute, og rovdyra en kan støte på der vil kjenne sin Machiavelli, om boka aldri så mye ble forfattet av Djevelen selv. Nå forflytter vi oss til Kina og omtrent tusen år før den italienske renessansen, da man mener boka Kunsten å krige er forfattet, eller i hvert fall påbegynt. Det hersker tvil om Sun Zi, som gis æren for dette verket, i virkeligheten har levd, og mindre tvil om at boka har vært kontinuerlig redigert over et langt tidsrom. Dersom Sun Zi virkelig levde, skal det ha vært i tida rundt år 500 før Kristus, en tid preget av blodige konflikter mellom de forskjellige dynastiene i Kina, altså ikke så ulikt forholdene Machiavelli beskriver i sin bok. Og akkurat som i renessansens Italia sammenfaller denne uroen med en kulturell gullalder, nemlig gullalderen for den klassiske kinesiske filosofi. Men la oss for enkelhetens skyld anta at det fantes en Sun Zi. Sun er etternavnet hans, mens «zi» betyr «mester», altså en ærestittel. Kunsten å krige som verk er vesensforskjellig fra Fyrsten, ikke minst språklig. Gammel kinesisk prosa er knappere og mer aforistisk enn renessansens malende, argumenterende språk. Språket kan ha visse likheter med norrøn litteratur, for eksempel med Håvamål, slik at vi skulle ha gode forutsetninger for både å forstå og nyte det. I tillegg kommer at Sun Zi ene og alene beskjeftiger seg med krigens og den militære konfliktens strategi. Hovedpersonen i hans bok er ikke fyrsten, men generalen. I nyere tid, det vil si omtrent etter annen verdenskrig, har denne boka fått enorm utbredelse, antakelig også større enn Machiavellis Fyrsten. Under Gulfkrigen ble en engelsk oversettelse av Kunsten å krige delt ut til alle de amerikanske soldatene. Dersom noen av dere har sett filmen Wall Street fra 1987 med Michael Douglas, la dere sikkert merke til at Sun Zi er favorittforfatteren til Douglas´ rollefigur, den kyniske forretningsmagnaten Gordon Gekko. Videre skal både Richard Nixon og Ronald Reagan ha vært blant de mer entusiastiske leserne. Kunsten å krige har de siste åra også blitt noe av en bestseller i new age-kretser, fordi man med stor rett kan mene at bokas strategiske tips slett ikke begrenser seg til den konkrete krigssituasjonen, men med hell kan overføres til andre av livets situasjoner der det er nødvendig å foreta strategiske valg. Det siste tiåret kan det i tillegg sies at mester Sun endelig har kommet hjem. Framveksten av markedsøkonomi i Kina har ført til at man der som her finner bokhandlerhyller fulle av lederteori, og en ny generasjon entreprenører er i ferd med å gjenoppdage denne juvelen. I Japan har næringslivsledere benyttet den lenge. Boka ble trolig oversatt til japansk så tidlig som for 1500 år siden. Med andre ord, dersom mine tidligere antakelser om maktforskyvelsen fra vest mot øst skal vise seg å holde stikk, er dette en viktig bok å kjenne. Den nye norske oversettelsen fra klassisk kinesisk av Harald Bøckman kom ut i vår, og er i tillegg til å være kort, underholdende og lettlest også, synes jeg, en meget vakker bok. Kunsten å krige kunne like gjerne ha hett «Kunsten å ikke krige», har mange sagt. I en bred sammenheng inngår den i konfusiansk tenkning, men har likevel alltid vært regnet som for krigersk, i anførselstegn, til å regnes blant de konfusianske klassikerne. Bokas kanskje mest kjente formulering lyder slik: «Å kjempe hundre slag og vinne hundre seire er ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og underlegge seg fiendens styrker er toppen av dyktighet.» Da forstår vi straks hva denne boka handler om; det er å seire gjennom list og bedrag, ikke gjennom overlegen styrke. Strategisk tenkning på kinesisk innebærer å være både listig og klok. Som Harald Bøckman skriver i forordet, «Mens det førstnevnte kan ha en negativ klang i våre ører, vil de fleste kinesere forbinde det med kløkt og snarrådighet. For å illustrere hvor grensen mellom det akseptable og det uakseptable går på kinesisk, kan man kanskje si at det er greit å bedra i betydningen å villede, men ikke å bedra i betydningen å svike.» Vi skal stifte nærmere bekjentskap med Sun Zis list, eller bedrag om man vil. Det følgende kommer fra første kapittel, som har tittelen «Overlegninger»: «Krigføring er kunsten å villede. Derfor, når ens ferdigheter er gode, gi inntrykk av udugelighet; når en kan anvende styrker, gi inntrykk av at de er uanvendbare; når en er langt borte, gi inntrykk av at en er nær; når en er nær, gi inntrykk av at en er langt borte. Om motstanderen søker fordeler, før ham på villspor; hvis han er i uorden, ta han til fange; hvis han er solid, gjør forberedelser mot han; hvis han er sterk, unngå han; hvis han er opphisset, tirr han; hvis han er ydmyk, vær arrogant mot han; hvis han slapper av, få han til å anstrenge seg; hvis han står samlet, så splid. Angrip når han ikke er forberedt, rykk fram der han ikke forventer det. Slik blir en militærstrateg seierrik, slikt kan ikke formidles på forhånd.» I kapittel 3, «Planlegging av angrep», gjør Sun Zi elegant og kortfattet rede for hva strategi egentlig handler om — størst mulig effekt av minst mulig kraftbruk. Hør på dette: «Den beste formen for krigføring er å angripe fiendens planer; dernest å angripe fiendens allianser; dernest å angripe fiendens styrker. Det verste er å angripe fiendens befestede byer.» At grunnlaget for Sun Zis krigsteori er taoistisk tenkning, noe som forøvrig går for å være av det hotteste innen moderne lederteori i disse dager, kommer tydelig fram av dette sitatet, som avslutter samme kapittel: «Den som kjenner fienden som en kjenner seg selv, vil kjempe hundre slag uten nederlag. Den som ikke kjenner fienden, men som kjenner seg selv, vil noen ganger seire, og noen ganger tape. Den som ikke kjenner fienden og som heller ikke kjenner seg selv, vil utvilsomt tape hvert slag.» Senere i boka gjør mester Sun det klart at dette ikke bare må forstås i metafysisk forstand. «Det finnes ikke det område der spioner ikke kan anvendes,» sier han, og legger ut i en diskusjon om spionasje og kontraspionasje, og om de enorme økonomiske besparingene ved godt planlagt spionasje, som kunne vært hentet rett ut av en lærebok for vårt århundres KGB. Mester Suns beskrivelse av generalen, hans personlighet og oppgaver er stadig, 2500 år etter, en oppklarende leksjon i kinesisk lederfilosofi. Dette er hentet fra kapittel 11; «De ni former for terreng»: «Det er en generals anliggende å være avmålt og subtil, rettsindig og kontrollert. Han kan fordumme befalets og soldatenes øyne og ører, slik at de intet vet. Han endrer sine oppgaver og forandrer sine planer, slik at soldatene intet forstår. Han endrer sin stilling og gjør sin vei kronglete, slik at soldatene intet begriper. Når tiden for å lede dem er kommet, er det som å bestige en høyde og kaste vekk stigen. Når han leder dem dypt inn på fyrstenes territorium for å trykke på avtrekkeren, er det som han leder en saueflokk, han leder dem hit og han leder dem dit, de vet ikke hvor de går.» Men flottest, mest tidløs og mest moderne er likevel Sun Zi når han snakker om dynamikk. Dynamikken er kraften som kan skape seier av den tilsynelatende minste bevegelse. Tilhørere som har kjennskap til Tao og kanskje spesielt til I Ching, forvandlingenes bok, vil kjenne seg svært godt igjen her. «Det finnes kun fem toner, men de fem tonenes foranderlighet er overveldende å lytte til. (Her må skytes inn at klassisk kinesisk musikk er pentaton!) Det finnes kun fem farger, men de fem fargenes foranderlighet er overveldende å beskue. Det finnes kun fem typer smak, men disses foranderlighet gir overveldende aromaer. I krigens dynamikk finnes det kun det uvanlige og det sedvanlige, men disses foranderlighet gir uuttømmelige muligheter. Det uvanlige og det sedvanlige gir opphav til hverandre som i et endeløst kretsløp, og hvem er vel i stand til å utnytte deres muligheter fullt ut? Det at farten på styrtende vann kan få steiner til å tumle av gårde, skyldes dynamikk. Det at farten på en rovfugl kan knuse et offer, skyldes beregning. Av dette følger at den som er dyktig i krig, er konsentrert når det gjelder dynamikk og presis når det gjelder beregning. Dynamikk er som en spent armbrøst, og beregning er å utløse den. Ståk og styr gjør kampen kaotisk, men han er uforstyrrelig; hulter til bulter i omskiftelige disposisjoner, men han er ubeseierlig. Kaos gir opphav til orden; frykt gir opphav til mot; svakhet gir opphav til styrke. Orden og kaos er et spørsmål om oppregning. Mot og frykt er et spørsmål om dynamikk. Styrke og svakhet er et spørsmål om disposisjoner. Følgelig vil den som er dyktig til å bevege fienden, foreta disposisjoner som fienden med visshet vil følge, og gi innrømmelser som fienden med visshet vil gripe. Han beveger fienden med fordeler og venter på fienden med sine styrker. Den som er dyktig i krigføring, søker å oppnå seier gjennom dynamikk, og ikke gjennom å avkreve det av sine menn. Derfor er han i stand til å velge sine menn og anvende dynamikk.» Der stenger vi Sun Zis Kunsten å krige, og dette foredraget. Dere får trekke mesteparten av konklusjonene selv. Innledningsvis har jeg forsøkt å si at ledelse, i den virkelige verden, handler om liv eller død, og må i sin konsekvens diskuteres som sådan. Deretter har jeg prøvd å se om klassikerne kunne ha noe å fortelle oss om dette. Videre har jeg dristet meg til å antyde at klassikerne kan vise seg å være like aktuelle som noen gang, kanskje spesielt innen et felt som lederfilosofi, der utsikten til kjapp fortjeneste fører til at markedet er fullt av dårlig tenkt og dårlig skrevet søppel. Man må gjerne være dypt uenig med både Machiavelli og Sun Zi, men de etterlot seg ikke søppel. Skulle alt dette virke fullstendig irrelevant ved inngangen til et nytt årtusen, har Sun Zi et trøstens ord til den som ikke tar poenget også. Dette sitatet står ikke i den norske utgaven jeg har vist dere, men Hai Lee Yang, som er frilans kinesisk vismann med kontor nede i Brugata, forsikrer meg at det skal tilhøre originalteksten. «Sett deg ved en elv,» sier mester Sun. «Før eller senere vil likene av dine fiender flyte forbi.»