Ole 50 år Det har alltid hvilt et sus, i den grad et sus kan hvile, det har alltid hvilt noe av et skandalenes sus over aftenens jubilant. En katalog over disse kunne sikkert blitt utmerket underholdning. Men det ville blitt uutholdelig langt, og dessuten uutholdelig på en del andre måter for opptil flere av de tilstedeværende. Personen vi har invadert hjemmet til og tvunget til å feire seg selv her i kveld er i virkeligheten to personer. Det er veldig få mennesker forunt å kjenne dem begge, og enda færre har hatt privilegiet å møte Ole Fyhn før de har truffet Herman Willis. Så heldig var aldri jeg, men jeg kjenner kvinner som har blitt direkte introdusert for Ole Fyhn, og som etterpå har spurt, forundret: «Var det virkelig Herman Willis?» Hvorpå jeg ser meg nødt til å svare: Beklager, det var det ikke. Det var Ole. Det sies at jubilanten skaffet seg sin sekundære identitet for å slippe unna kreditorer. Til meg ga han en gang følgende råd om hvordan man rister av seg slike: To kjappe adresseforandringer og deretter til poste restante, og vekk me’n. Denne oppskriften var åpenbart ikke god nok for ham selv, men spørsmålet vi må ha lov til å stille er om ikke schizofreni er en høy pris å betale for å holde Statens Lånekasse på armlengdes avstand. Akkurat som i Stevensons fortelling om Dr. Jekyll and Mister Hyde, som jeg hadde gleden av å diskutere med jubilanten så sent som i går, har det gjentatte ganger vært grunn til å frykte at Willis-personligheten helt skulle ta overhånd. At vidundermiddelet som gjør den saktmodige og nestekjærlige legen til et amoralsk monster skal vise seg som litt for fristende. En opplevelse som setter gudsfrykt i én, er de gangene man har gjort en avtale om å treffe Ole Fyhn, men oppdager at Herman Willis har møtt fram i stedet. Da er det bare spørsmål om sekunder før det er bestilt førti screwdrivere eller tyve Jack Daniel’s eller hva det nå er som garantert vil gjøre morgendagen til et regulært Golgata. En banal, men ofte framholdt teori er at vidundermiddelet som gjør Fyhn til Willis simpelthen er alkohol. Den holder ikke stikk. Hvordan forklarer man da at flere av oss har drukket med både Ole Fyhn og Herman Willis, eller det faktum at Herman Willis også skriver bøker og artikler, enkelte av dem på grensen til det rent ut fornuftige? Vi er nok på jakt etter en atskillig mer kompleks kjemisk cocktail, en blanding av kommersielt tilgjengelige substanser og stoffer som trigges i hjernen. De siste er de mest interessante. Dersom man gir Ole Fyhn den rette typen oppmerksomhet, eller et tilstrekkelig stort forlagsforskudd, begynner hjernen hans helt av seg selv å lage stoffet hermantonin, et stoff vitenskapen heldigvis ikke har greid å syntetisere ennå. Hvordan virker dette? Jo, Herman Willis er med ett blitt verdens største forfatter, eller Norges viktigste journalist, og han sitter akkurat nå og setter sprett på verdens mest skandaløse forlagsforskudd. (En parentes her: Willis’ forskudd er omvendte fiskeskrøner; de er alltid størst i begynnelsen.) Han er verdens største kvinnebedårer, verdens beste elsker og dessuten bærer av verdens største nese eller hva det nå var. Han er verdens morsomste mann og dessuten forvalter av verdens morsomste vits, som tåler ti til tyve repetisjoner samme kveld uten å bli det spor mindre morsom. Han er verdens største namedropper, og kommer uanstrengt med fraser av typen «Salman og jeg» eller «Jeg og Anne Holt». Vi ser at vi er nødt til å si farvel til Edward Hyde og istedet hente fram en annen litterær skikkelse: Karlsson på taket. Karlsson er verdens beste til absolutt alt. Og når Karlsson kommer svevende ned og banker på ruta hos Lillebror, blir det bråk. Jeg kan huske gule lapper hvor det står «Ole har ringt» med skjelvende håndskrift. Kakeboksen er tom på et blunk, Karlsson får nye og skandaløse ideer, og ikke sjelden kan vi lese om hele dritten i avisa etterpå. Det har vært interessant å spille Lillebror til Willis’ Karlsson. Man tror at man er henvist til å spille «straight guy» i denne komedien, kanskje at man selv sammenliknet med Karlsson vil framstå som mer spiselig og sympatisk, men det som skjer er at man blir kontaktstein, som misbrukere kaller det, at man puster inn farlige mengder hermantonin. Typiske kommentarer fra nøkterne vitner etter et slikt stevne er ting som: «Dere var like komplett ufordragelige begge to.» Rett skal være rett: På ett viktig punkt skiller Herman Willis seg fra Karlsson på taket. Han er ikke egoist. Han er tvertimot meget generøs. Hvis du da ikke skulle slumpe til å være ukens hatobjekt. Da sitter fornærmelsene løst, og Lillebror blir gjerne sittende igjen som fredsmegler i et par timers tid. Skal vi streife virkelighetens verden, er det framfor alt en figur som minner om Herman Willis. Jeg kommer til å få angre at jeg har sagt dette, men det er noe tydelig hamsunsk over Willis-figuren. Det er noe av den fille-aristokratiske skrythalsen i ham. Litt Nagel og litt August og litt Munken Vendt. Og ganske mye Hamsun. Om det er en kompliment, får vi sjekke når Kolloens bind to kommer om noen dager. Jeg kan ikke dokumentere nøyaktig når jeg første gang møtte Ole Fyhn. Men jeg mener at det i år må være tyve år siden første gang jeg traff Herman Willis. Kanskje nitten. Som alle andre syntes jeg at denne fyren bare var altfor mye av det gode. Og vi skal huske at dette var i et tungt belastet rockmiljø der det krydde av temmelig drøye typer. Tom Skjeklesæther, for å ta et tilfeldig valgt eksempel. Jeg var nok ikke lite drøy sjøl heller. Ole Fyhn ble i henhold til mine studier født bare noen få dager før Elvis gikk i studio for å synge inn «That’s All Right Mama». Det lå liksom i korta hva han skulle bli når han ble stor. I de bladene vi skrev i den gangen hadde Herman Willis rollen som journalist uten portefølje. Han skrev artikler som var skreddersydd for å hisse på seg de aller fleste, han eksperimenterte med gonzo på norsk, og innimellom skrev han dypt seriøse ting, som for eksempel den første riktig velinformerte artikkelen jeg har lest om AIDS. Det som førte oss sammen var samarbeidet om noe dypt useriøst, nemlig sladrespalten BEAT 24. Som regel var vi tre som gjorde denne jobben: Willis, Skjeklesæther og jeg. Alle ekte BEAT-lesere, som det på det meste kan ha vært en fjorten-femten tusen av, åpnet avisen bakfra og leste disse sidene først. BEAT 24 handlet ytterst sjelden om hvem som lå med hvem — vi hadde en form for presseetikk, eller kanskje vi bare var pripne — men hvem som hadde vært i slagsmål med hvem, holdt vi alltid rede på. Og ikke sjelden viste det seg at provokatøren eller offeret var identisk med krønikeskriveren, slik at for eksempel Herman Willis måtte skrifte til sitt eget organ og utlevere detaljene om sine slagsmål. Det var med andre ord en gonzo-sladrespalte, hvor vi gikk ut og påvirket verdensbegivenhetene den ene dagen og satt og analyserte dem den neste. Analyse er kanskje å overdrive; jeg husker våre sladrespalte-sessions som ganske kaotiske tilstelninger, hvor det fløy såvel ukvemsord som tomgods og cowboystøvler, hvor bakgrunnsmusikken gikk på full guffe med Toms noe frenetiske hånd på volumkontrollen. Dersom noen i innsatsgruppa meldte frafall, kunne de noen dager senere lese temmelig infame ting om seg selv. Det viste seg at jeg delte ubehagelig mange interesser med denne Willis. Vi gikk begge rundt med hodet fullt av rare bøker — jeg lurer på om ikke vår første litterære samtale dreide seg om Gogol og hans Petersburg-noveller. Vi delte en form for humor som de fleste dengang ville stemple som grotesk og smakløs. Vi hadde begge en bortimot sykelig detaljkunnskap om annen verdenskrig og i særdeleshet Det tredje rike, noe som etter noen år resulterte i det vi må kalle alle refuserte skuespills mor, et drama i to eller tre akter som vi døpte «Full fart i Førerbunkeren». Dette sendte vi til Nationaltheatret, og det kom så fort i retur at vi like gjerne kunne stått på postkontoret og ventet. Noe må vi ha lært av det, for siden har vi knapt vært refusert noen av oss. Jeg skal uten blygsel fortelle at inspirasjonen fra Herman Willis bar mye av ansvaret for min egen litterære debut; jeg tenkte vel som så at hvis han dusten der kan klare det, så kan vel jeg også. Hans første bok het Flukt, og min het Gjeld. Smak på det. Og underveis ble jeg altså kjent med Ole Fyhn. Ikke nok med det, jeg opplevde faktisk i noen uker å være samboer med Ole Fyhn. En forbløffende opplevelse. Jeg har ennå til gode å bo sammen med noen kvinne som er like ryddig og ordentlig som Ole. Jeg har sett ham stå og vaske opp mens gårsdagens tomme whiskyflasker stadig var håndvarme. Ole Fyhn sverger til solide frokoster og en nærmest tysk ordenssans. Han er hjemmekjær. De som kjenner ham, har sett kronjuvelene i hans Ole Fyhn-outfit: Et par selskinnstøfler. Når han subber rundt i disse, er det som om Herman Willis aldri har eksistert. Det vil føre urimelig langt å snakke om skjønnheten og udyret. Men Ole Fyhn er en elskelig person. Min mor liker ham veldig godt, for eksempel. Hadde noen fortalt meg i 1984 at jeg en dag skulle presentere denne skikkelsen for min mor, hadde jeg våknet med laknene gjennomtrukket av svette. Og jeg har det fra velinformert hold at Ole er — sitat — kjempesøt. Han er fanatisk lojal. Han er også en religiøs grubler, en «papist» som jeg liker å kalle ham, har en encyclopedisk hukommelse og holder seg forbløffende godt orientert om hva som skjer i verden. Han siterer bare unntaksvis bøker han ikke har lest. Riktignok feiker han en vinkunnskap han ikke besitter, men Ole feiker ikke så veldig mye annet. Han er ekte vare. What you see is what you get. Med mindre du støter på Herman Willis, så klart. Et av Herman Willis’ yndlingsuttrykk er «Han må dø!» En sjelden gang, siden han tross alt er en gentlemann: «Hun må dø!» Det er mange av oss som har spekulert over om ikke Herman Willis selv må dø, altså tre til siden for å gi plass til Ole Fyhn-personligheten, også skriftlig. De som har lest Stephen Kings The Dark Half vet at dette ikke er uproblematisk. Forfatteren i boka bestemmer seg for å begrave sitt psevdonym George Stark, mannen bak en serie sadistiske krimromaner som hittil har betalt regningene, men Stark vil ikke ligge nede. Han står opp av den symbolske graven, myrder forleggere og har seg. Vi kan ikke ha en hevngjerrig Herman Willis løpende amok i Oslo. Det vi kan gjøre, er å feire Ole Fyhn. Og samtidig foreslår jeg at vi skåler for Gry, som er den overlegne mesteren i å temme Willis og trylle fram Ole Fyhn, et kunststykke som minner mye om ting jeg har sett på sirkus. De leve.