28.800 revolusjoner i sekundet Foredrag for Statoil, Forus, 25/4 1996 En gang i tida hadde vi LP-plater, og på dem sto det at de skulle avspilles med 33 1/3 omdreininger i minuttet. På engelsk heter en omdreining "a revolution", og denne dobbeltbetydningen var for eksempel plateselskapet CBS raske til å bruke i sine annonser fra tidlig 70-tall, da de også lanserte slagordet "All the revolutionaries are on CBS". Når jeg så har kalt dette foredraget 28.800 revolusjoner i sekundet, er det et tall forbundet med maksimumshastigheten man kan få gjennom et modem som er koblet til en vanlig telefonlinje. 28.800 bits pr sekund. Det er ikke så forferdelig mye — for eksempel er dette foredraget, som ren tekst, på ikke langt unna 28.800 bytes. Åtte bits er en byte, og dermed vil det ta åtte sekunder å overføre denne teksten gjennom et modem. Allerede har vi antall revolusjoner nede på et mer forsvarlig nivå. Eller har vi det? Modemet, et apparat få nordmenn i det hele tatt hadde hørt om før i 1995, er allerede gammeldags. Hjemme har jeg en ISDN-linje, som innebærer at jeg overfører informasjon fire ganger raskere enn det er mulig med modem. ISDN er også gammeldags. I oktober er Telenors respittid som enedistributør av datatrafikk i Norge ute, og da kommer blant annet Janco på banen med et tilbud til hjemmebrukere om dataoverføring over sitt nett av coaxial-kabler med en teknikk som heter ATM. Man snakker om hastigheter på 20 til 30 megabits pr sekund, eller tjue til tredve millioner revolusjoner i sekundet, hvis man vil. Og vet dere hva? ATM er gammeldags, nesten før noen har fått sjansen til å prøve det. For så langt har vi bare snakket om ledninger og svakstrøm. Den overlegne måten å overføre digital informasjon på, er ikke med svakstrøm, men med lys. Fiberoptikk. Under laboratorieforhold med optimal komprimering, har det med fiberoptikk vist seg mulig å overføre data fra en ende til en annen med en hastighet på en billion bits pr sekund. Tusen milliarder revolusjoner i sekundet. Nå blir det så mye data at det er absurd å snakke om tekst. La meg heller si at en billion bits er ekvivalent med én million TV-kanaler rett inn i stua — eller, dersom man foretrekker å se et program av gangen, med å overføre hele Kristin Lavransdatter, i høyoppløst video og firekanals HiFi-lyd, på et tidels sekund. Utviklingen går så fort at det ikke bare er de med datavegring som har tungt for å henge med. Men jeg må innrømme at jeg synes spesielt synd på alle de tusenvis av menneskene som må gå på jobben hver dag og sette seg bak skrivebordet, der det står en fiende og blunker til dem med et kaldt og ondt øye. Hvorfor går det så fort? er et spørsmål man kanskje ikke hører altfor ofte. Muligens fordi vi i tida etter atombomben har vant oss til å leve med en illevarslende magefølelse som forteller at utviklingen løper løpsk, at verden er ute av kontroll. Verden har aldri vært under kontroll. Men den virkelige årsaken til at utviklingen av datamaskiner og kommunikasjonsformer går så raskt, er denne: 70 prosent av alle forskere som noensinne har levd, er i aktivitet idag. Aldri har noe forskningsfelt i verdenshistorien vært fokusert så sterkt som informasjonsteknologi, selv ikke medisin. Det er betegnende at mens dataverdenen en gang hentet en metafor fra medisinen og kalte et ondsinnet dataprogram for et “virus”, bruker nå medisinere metaforer fra datateknologien og kaller for eksempel DNA-molekylet et “program” eller genetisk materiale for “koder”. Og aldri har aktiviteten på IT-feltet vært så stor som akkurat i dag, den 25. april 1996. Da amerikanerne i 1944 isolerte en gjeng forskere ute i ørkenen i New Mexico for at de skulle oppfinne atombomben, var det et prosjekt uten sidestykke i forskningshistorien. Idag ville hele Manhattan-prosjektet kunne rommes i et team som programmerer og betatester en eneste Microsoft-applikasjon. Forskjellen er at de ikke er innelåst, men tvertimot spredt over hele planetens overflate. Dette er den historiens kraft vi er vitne til. Derfor suser utviklingen avgårde. Man har sagt at informasjonsteknologien kommer til å forandre verden og samfunnet mer enn bilen, flyet og p-pillen tilsammen. Det blir jo forferdelig mye å ta tak i. Så i slike sammenhenger som denne liker jeg å snakke om en enkel og kjær informasjonsbærer: avisa. Den digitale avisa er ikke noe man diskuterer uten slag og spark. Folk jeg kjenner i avisbransjen er programmert til å si at avisa på papir er et produkt folk vil ha, som vi kommer til å leve med i mange år ennå. Jeg tror ikke noe særlig på dem. Allerede har jeg følelsen av at jeg bruker mer tid på å bli kvitt Aftenposten enn jeg bruker på å lese den. Når det kommer to utgaver i døgnet er den fysiske mengden papir som skal håndteres, lagres og til slutt fjernes allerede så stor at det er et problem. Det er tungvint, og omtrent sytti prosent av det som står i Aftenposten, som for eksempel sportsidene eller bilannonsene, har ingen verdi for meg. Det leveres på dørmatta mi som fiks ferdig søppel. Som miljøproblem. Det samme gjelder for posten jeg får — i Norge bekymrer man seg for at postkontorer nedlegges og så videre, mens sannheten er at det er ytterst få som mottar verdifull post i det hele tatt. Min egen post består til nitti prosent av søppel, og det som ikke er regulært søppel er ofte informasjon som det strengt tatt er tøvete å overføre på denne måten, som for eksempel hvordan det står til med bankkontoen min. Denne informasjonen er aldri oppdatert når den kommer til meg i posten, og dermed skaper den bare forvirring. Poenget mitt er: slutt å sende meg søppel. La meg isteden hente det jeg trenger, enten det er Aftenpostens kultursider eller saldoen min eller den ene postordrekatalogen i året — den der julekatalogen med modeller i sexy undertøy — som jeg ikke automatisk kaster. Nesten uten å anstrenge oss er vi allerede over på noe så spennende som interaktivitet. Det handler om overgangen fra å være en passiv mottaker, eller søplekasse om du vil, til å bli aktivt søkende etter informasjon. Se for dere en situasjon der “avisa” som leveres på døra hos meg ikke er den samme Aftenposten som naboen får, men et sammenkok av kultursidene i Aftenposten, Dagbladet og New York Times, kanskje også Le Monde, hvis jeg er opplagt til å lese fransk. Betalingen for dette er avhengig av hvor mye jeg leser, og oppgjøret for min morgenavis vil bli delt mellom de som har levert stoffet. I mange tilfeller vil det være slik at leverandørene ikke nødvendigvis trenger et organ, men vil selge stoffet sitt uavhengig. For eksempel liker jeg å lese utenrikskommentarene til Peter Normann Waage i Dagbladet, og hvis Waage bytter beite til en mindre spennende avis, for eksempel Asker og Bærum Budstikke, vil han idag miste meg som leser. Men ikke nødvendigvis om fem år. Skal jeg da sitte og spise frokost med nesa i dataskjermen, og få knekkebrødsmuler i tastaturet? På ingen måte. Framtidas morgenavis er en myk, sammenrullbar datamonitor, for eksempel i tabloidformat, som har en lyssterk skjerm og henter nyhetene sine trådløst fra Internett via en nettverksterminal som står på stua eller kontoret. Dere husker alle disse forskerne jeg snakket om isted? Det er slike ting de pusler med, mens vi sitter her. Jeg er sikker på at mange av dere “har” Internett, som man kaller det, på jobben. Mange er også sånn passe imponert over hvor brukervennlig det er, og ikke minst skeptisk til verdien av å være tilstede der, for eksempel som annonsør. Man skal likevel reflektere en smule over hva som skjer når man for eksempel sender epost til en kunde eller kollega — man flytter digital informasjon over nettverk. Det er en forsmak på hvordan så godt som all informasjon vil komme til å bli flyttet, enten det er kakeoppskrifter, penger eller actionfilmer. Dette åpner for et helt sett av nye regler som ved første øyekast fortoner seg som uhyre kaotiske. Ta for eksempel mediegigantene, som alle er enige om bare blir større og færre og mektigere. Hva er grunnlaget for denne makta? Har det noe med kvaliteten på den informasjonen som overføres å gjøre? Tvert imot, vil mange hevde. I virkeligheten er både Schibsted og Time/Warner grunnlagt på at de fikser én detalj bedre enn alle andre: distribusjon. Så hva skjer når man kaster korta og deler ut nye? For eksempel at i den digitale virkeligheten kan jeg være en like effektiv distributør som Time/Warner. Dersom jeg har et produkt som er mer interessant enn den siste Batman-filmen, vil det ikke i utgangspunktet være vanskeligere for forbrukeren å skaffe seg mitt produkt enn deres. Det relativt få er klar over, er at data- og TV-spillbransjen omsetter for mer enn Hollywood, og dessuten med mange ganger høyere fortjenestemarginer. Det er idag produsentene av dataspill som utnytter Internett best til salg og markedsføring. Det man gjør er å legge ut en demoversjon av spillet man ønsker å selge på Nettet, slik at hvem som helst kan hente den ned og prøvekjøre den på sin maskin, forutsatt at spillet er utviklet for den plattformen du bruker. En typisk demoversjon inneholder to eller tre nivåer. For å få hele spillet med alle finessene og nivåene er du nødt til å overføre penger til produsenten, som da vil sende deg resten. Utgifter til markedsføring er null. Den begrenser seg som oftest til å poste en melding i en nyhetsgruppe på Internett om at demoversjonen av spillet er tilgjengelig der og der. Resten tar jungeltrommene seg av. Utgifter til distribusjon er null eller tilnærmet null, avhengig av om programvaren skal sendes over nett eller emballeres og distribueres fysisk. Jeg har moret meg med å overføre denne modellen til å gjelde litteratur. Det er tenkbart at jeg og andre forfattere i framtida vil publisere utelukkende elektronisk, og det kan skje på den måten at jeg presenterer de tre første kapitlene gratis. Dersom mottakeren har lyst på mer, må han eller hun betale for det, og da vil resten av boka bli overført automatisk. Dette setter jo den pågående krangelen om bransjeavtalen, altså om hvem som skal ha rett til å distribuere bøker, i et relativt pussig lys. Jeg forestiller meg tilogmed at dersom du har enorme motforestillinger mot å lese på skjerm, kan du sende den betalte teksten elektronisk til en bokbinder, som utfra din bestilling produserer et opplag på én bok, med den typografien du foretrekker og så kostbart utstyrt som du ønsker. De nye formene for massekommunikasjon og masseproduksjon bærer på en måte i seg sin egen motsetning. Ettersom antall enheter som skipes blir en abstrakt størrelse, er det ikke lenger noe praktisk krav at produktet er det samme hos alle mottakere. Eksempelvis kan man forestille seg at man kan velge hvorvidt Batman i den siste filmen skal uttrykke seg på engelsk, fransk eller mandarin. Avhengig av om du skal se den sammen med ungene dine eller ikke, kan du velge en rå og voldelig versjon eller en versjon som er klippet til familiebruk. Det den digitale virkeligheten gjør, som vi har sett flere eksempler på allerede, er å overføre beslutninger fra produsent til forbruker. Og når forbrukeren etter hvert føler seg komfortabel med dette, vil det dukke opp nye typer produkter som utnytter denne dialogen på nye og uventede måter. Industrialismens tidsalder er over, det er de fleste enige om. Så hva kommer istedet? En enkel antakelse det fins masse belegg for allerede, er at vi lever i individets tidsalder. Industrialismen forutsatte at en mengde mennesker skulle stå ved samlebåndet og framstille helt identiske produkter, som de senere skulle gå ut og kjøpe til seg selv. Dette er ikke lenger sannheten om verken produksjon eller konsum. Det begynner å bli en stund siden for eksempel bilfabrikker ble så fleksible at man kunne forhåndsbestille farger, ekstrautstyr og så videre. Med dagens robot- og datadrevne produksjon fins det ikke mange argumenter igjen for at to mennesker skulle trenge å kjøre i helt like biler. Det ønsker man nemlig ikke. I hvert fall ikke hvis man jobber i samme bedrift eller bor vegg i vegg. Og nå kommer turen til massemediene. Det er ingen fornuftig årsak til at man i individets tidsalder skulle forholde seg til samme informasjonsbærer, fordi man tilfeldigvis tilhører samme by eller nasjon, og det gjør vi i stigende grad heller ikke. Det man ikke har forutsett eller kan forutse, er hvor stort dette mangfoldet egentlig blir, når det nye digitale redskapet har fått virke en stund. Individets tidsalder betyr også slutten på arbeidsplasser der uniformert personell ankommer til nøyaktig samme klokkeslett og setter seg i nøyaktig like kontorkuber — bortsett fra sjefen, da. Den svenske økonomiprofessoren Kjell Nordström sier at på et paradoksalt vis har Karl Marx fått rett — i dag, i verdens mest fremgangsrike bedrifter, har faktisk arbeiderne full eiendomsrett over produksjonsmidlene. De befinner seg nemlig her oppe. Det er medarbeidernes kreativitet som er bedriftens realkapital. Og kreativitet kan ikke programmeres til å løpe fra ni til fire. Bedriftene må omskoleres til å forstå at dette ikke er et tapsprosjekt, men det motsatte — at arbeidstid ikke er det samme som resultat, at et system som oppsto i samlebåndets tidsalder ikke vil ha livets rett når samlebåndet forsvinner. Og for virkelig å banne i kjerka: åtte timers arbeidsdag springer ut fra slitet og monotonien i industriproduksjon. Vi som driver med intellektuelt arbeid vet at åtte timers arbeidsdag ikke er nok til å skape merverdi. Det vil derfor tvinge seg fram individuelle løsninger for individuelle sjeler, og igjen er det den digitale revolusjonen som er det kraftigste redskapet i denne forandringen. De fleste av dere her i salen arbeider med fossilt brennstoff, som lenge har vært selve blodet som banket i verdensøkonomiens arterier. Slik er det ikke lenger: bits og bytes er de nye røde blodlegemene. Vi vil snart se en nedgang i drivstofforbruket, ikke fordi alle mennesker skal kjøpe seg elbiler, men fordi de vil foretrekke å jobbe hjemme. Jeg har for eksempel snart alt utstyret jeg trenger til å kunne sitte hjemme på mitt eget kontor — der jeg fortsatt har lov til å røyke — og holde dette foredraget for dere, med bilder og alt. Jeg vil tilogmed være i stand til å besvare spørsmål fra salen. Men ingenting kan erstatte personlig kontakt, vil enkelte innvende, og langt på vei vil jeg være enig. Men gi denne muligheten til næringslivsmannen som har 200 reisedager i året, knapt ser forskjell på ungene sine og er nødt til å tette fugene i ekteskapet sitt med diamantringer i femtitusenkroners-klassen. Han vil ta den. Gi sjansen til kontorslaven som bor i Asker, bruker en time i bilen og tjue minutter på jakt etter parkeringsplass, for så å sette seg i en stygg liten kube og ikke snakke med et annet menneske, annet enn over telefon. Han vil ta den. Og så videre. Dette er noen av de mange ting som IP-protokollen kan brukes til. IP-protokollen er et sett regler for datakommunikasjon, et felles språk alle datamaskiner må kunne for at de skal kunne fungere sammen over Internett. Den er datamaskinenes forretnings-engelsk. Og IP-protokollen er et så forbløffende fleksibelt redskap at vi ennå bare har sett en brøkdel av anvendelsesområdene den vil komme til å få. Professor Børre Ludvigsen ved høyskolen i Østfold er for tida i Libanon, der han skal forelese og arbeide med oppbyggingen av online-tjenester ved det amerikanske universitetet i Beirut. Vi intervjuet ham digitalt der nede for InternettGuiden, og Børre fortalte at under israelernes bombing nylig, og det påfølgende flyktningekaoset, hadde han sjelden problemer med å få fram Internett-beskjedene til familien hjemme om at han hadde det bra. Til tider, kunne han fortelle, var det lettere å komme i kontakt med folk i selve Beirut med epost enn det var over det sprengte telefonnettet. Men Børre sa også noe annet: Når det gjelder datakommunikasjon, sa Børre, er det viktig å vite at vi fortsatt befinner oss på brille- og lærhjelm-stadiet. Det var nok lange perioder i utvikling av strømnettet hvor fyring med strøm og varmekabler under fortau ble betraktet som utopi. Derfor er det en spesiell ånd blant folk som arbeider med Internett idag. Vi er på mange måter i slekt med Wright-brødrene. Vi har gigantiske vyer om hva disse maskinene våre kan benyttes til, men de er likevel ikke så sikre at man kan plassere menigmann i dem og være trygg på at han lander i ett stykke. I øyeblikket er verden full av digitale kræsjlandinger, enten på det rent tekniske plan eller, mer alvorlig, situasjoner der juss og verdier kolliderer med folks ønske om mer informasjon og åpenhet. Jeg har moret meg med å klippe noen eksempler: I januar blokkerte tyske myndigheter adgangen fra Tyskland til nynazisten Ernst Zündels hjemmesider, fordi det der ble publisert historierevisjonistisk materiale — altså artikler om at det ikke fant sted noen jødeutryddelser. Dette er forbudt etter tysk lov. Men Zündel bor i Canada, og web-tjenesten var levert av det amerikanske firmaet Webcom, som nektet å etterkomme tyskernes ordre under henvisning til tillegget om ytringsfrihet i den amerikanske grunnloven. Det endte med at tyskerne blokkerte ikke bare Zündels, men av tekniske årsaker også1500 andre av Webcoms maskiner, hvilket førte til enormt ramaskrik. Omtrent samtidig truet Saudi-Arabia med å trekke seg ut av en omfattende våpenavtale med Storbritannia, med mindre britene klarte å stanse en eksil-saudier i London, som jevnlig publiserer krasse angrep på den saudiske kongefamilien over nettet. Kineserne har oppgitt å forby Internett, fordi kinesisk næringsliv ikke har råd til å gi dette konkurransefortrinnet til de andre og svært Internett-tette østasiatiske statene. Men Deng vil gjerne være føre var. 16. februar i år ble det vedtatt en lov om at kinesere som bruker Internett hjemme må registrere seg hos politiet. Uka før, 11. februar, ble det annonsert at kinesiske Internett-brukere heretter må finne seg i å få den elektroniske trafikken sin filtrert og kontrollert — med andre ord lest — av myndighetene, med den forsinkelsen dette må innebære. Det er riktig noe for den som ønsker å forhandle om noe sensitivt, for eksempel en stor industrikontrakt. I mars ble det avslørt at Sinn Fein, som er den politiske avdelingen av IRA, hadde offentliggjort hemmelig informasjon om den britiske hærens militære installasjoner i Nord-Irland. Etter påtrykk fra britiske myndigheter ble dokumentene fjernet fra en Internett-tjener ved et amerikansk universitet, men allerede etter noen timer dukket Sinn Feins hjemmesider opp igjen hos en annen nett-operatør, også i USA. I april forsøkte franske myndigheter gjennom stille diplomati å få USAs regjering til å slå ned på en islamistisk gruppe som opererte fra San Diego i California. Den viktigste årsaken var at organisasjonen via Internett har publisert oppskrifter på å lage billige bomber, slett ikke ulike de som eksploderte på T-banen i Paris. Amerikanerne etterkom ikke denne forespørselen. Dette er noen av problemene som oppstår når lokalitet blir erstattet ikke av globalitet, men av glokalitet, som enkelte forskere kaller det — å være glokal betyr at man tilhører et samfunn av folk med felles interesser som kan befinne seg hvor som helst på kloden. Hvert av disse samfunnene har sin etikk, sitt språk og sine regler, som ikke nødvendigvis tar hensyn til de fysiske grensene og det moralsett som eksisterer der. Og dette er den siste og kanskje vesentligste av mine 28.800 revolusjoner i sekundet: Den digitale revolusjonen truer forestillingen om nasjonalstaten. Nasjonalstaten skaper fler problemer enn den løser i forhold til digital kommunikasjon. Hvordan er det for eksempel meningen at norske myndigheter skal kontrollere at jeg betaler toll på programmer eller informasjon jeg henter ned fra Internett? Hvordan skal de få vite hvorvidt det jeg henter ned ikke faktisk er i strid med norsk lov, eller strider mot loven i det landet der informasjonen er midlertidig oppbevart? Et godt eksempel er Netscape Navigator, et verktøy for å lese såkalte hjemmesider på Internett, som sikkert mange av dere har vært borti. Netscape Navigator er gratis, men som amerikansk industriprodukt er det underlagt eksportrestriksjoner. Hvilket betyr at det er forbudt å eksportere programmet til for eksempel Syria, Iran og Cuba. Hvilken webleser tror dere studenter i Teheran bruker? Vi skal berøre et tema til, som har med informasjonskløften å gjøre. Det er ganske mye skremselspropaganda ute og går, ikke minst fra de som har noe å selge. Hvis ikke du eller din bedrift er på Internett idag, vil dere være historie i morra. Nei, dere vil ikke engang merke at det har blitt i morra. Elleveåringer som skriver kode i søvne kommer og tar jobben din, og gjør den med den ene hånda mens den andre spiller Doom over nettverk. Og sånne ting. Det er stort sett bare tull. Idag bruker norsk næringsliv ufattelige summer på å anlite mer eller mindre oppegående IT-konsulenter og sende medarbeidere på Internett-kurs. Det er stort sett penger ut av vinduet. For om tre eller fire år kommer det til å være like teknologisk krevende å bruke Internett som det er å programmere en brødrister. Det fins altså grunnlag for å påstå at samfunnet blir snytt, og hovedinstrumentet i denne svindelen er den panikken som får bre seg, ikke minst ved hjelp av våre tradisjonelle massemedier. Og selvfølgelig Erik Solheim, som i mangel på gode saker nå etter EU har viet seg maset om at regjeringen, i motsetning til SV, eller rettere sagt han sjøl, ikke begriper hva som foregår. Ettersom jeg personlig holdt Solheim i lanken da han tok sine første skritt på Internett, er jeg dessverre medskyldig. Men det fins et viktig prinsipp, der vi som fortsatt sosialdemokratisk nasjon kan være med på å styre utviklingen i riktig retning. Adgang til nett bør være billig og tilgjengelig for alle. Man kan spekulere i hvorvidt dette ikke burde vært et fellesgode, slik vi er vant til å håndtere bibliotekene. Eller Nordmarka. Men det kan tenkes at markedskreftene klarer dette på egen hånd. Det BLIR billigere; selv avanserte nettverksløsninger begynner nå å nærme seg et akseptabelt nivå. Telenor annonserte for eksempel nylig at man planlegger å selge abonnementer uten tellerskritt for lokale samtaler. Dette er ikke for at man mer uanfektet skal kunne ringe etter pizza; det er på grunn av datatrafikk. Det Tormod Hermansen vet, men ikke kan si, er at det betyr slutten for tellerskrittene overhodet. For med Internett-abonnement kan man allerede idag, dersom mottakeren har installert tilsvarende programvare, bable uavbrutt med Sydney eller Singapore uten å betale mer enn lokaltakst. Altså ikke skrive, men bable. Man skal heller ikke undervurdere de utgruppene, de såkalt “svake” i samfunnet, som mange mener har mest å tape på at samfunnet blir delt mellom de som kan og de som ikke kan. Nå, i løpet av 1996, kommer den andre store bølgen i salg av Internett-tjenester for hjemmebruk. Og den kommer til å feie med seg en forbløffende stor andel av landets uføre og pensjonister. I InternettGuiden, som er magasinet jeg redigerer, har vi allerede en liten skare pensjonister som skriver digitale leserbrev. Innmari hyggelige er de også. Og disse har skjønt hva det dreier seg om — det er ikke lenger nødvendig å risikere lårhalsen for å kommunisere med folk. Det er først og fremst førti- til femtiåringene, en generasjon som er hysterisk opptatt av forestillingen om sin egen ungdommelighet — som er datavegrerne, tror jeg. De der med fienden på skrivebordet. Det er de som snakker høyest om informasjonskløften, gjerne under dekke av å tale for sin syke mor, eller far. Det morer meg, fordi sekstiåttegenerasjonen er det kullet i norsk historie så langt som har gått lengst i å forkaste sine foreldres levesett og verdier. Det er ikke mer enn rettferdig at de skal få barn som driver med ting de ikke begriper et kvekk av. Det ble aldri noen væpna revolusjon. Det ble istedet en helt lydløs revolusjon. Den har den åpenbare fordelen at det ruller forholdsvis få hoder, selv i næringslivet. Jeg har ikke andre tips for å overleve denne revolusjonen enn at man prøver å komme på talefot med fienden på skrivebordet, så vil han etterhvert bli en både en venn og en god hjelper. Jeg tror det var Lao Tse som sa at Tao er å være en ball som følger et elveløp; den danser hit og dit og gjør ingen motstand, men ingenting kan få den til å synke. Såvidt jeg kan se er dette en fornuftig måte å forholde seg til meget og mangt på, også den i dette så omtalte informasjonsrevolusjonen. For hva er det motsatte standpunkt? Jeg innbiller meg at en gang, for kanskje 100.000 år siden, var det en stamme som hadde bestemt seg for at bare Gud kan lage ild. Dersom menneskene begynte å gå Gud i næringen, ville vi nedkalle en fryktelig straff over hodene våre. Så derfor, mens nabostammene begynte å gnikke pinner mot hverandre, tok denne mer gudfryktige stammen sitt pikk og pakk og labba avgårde, sannsynligvis i retning nord. Antakelig vandret de rett ut av historien.