Framtida er nå Science fiction-foredrag til Unge Tegn-konferansen i Bergen, 18. september 2000 Vi skal ta for oss det umuliges kunst. I så måte er det knall å ha et jubelår til disposisjon. Fra året 2000, et årstall som i seg selv er science fiction i sin reneste og nakneste form, er det en nærmest obligatorisk øvelse å skue litt tilbake. Vi skal nøye oss med å se 25 år tilbake, til år 1975. Helt tilbake til industrialismens epoke, faktisk. Jeg var 16 år i 1975, en alder da man har et medfødt og fremragende talent for å skue framover, et talent som en såkalt vellykket modningsprosess i det herværende samfunnet gjør sitt ytterste for å ødelegge. Altså, til 1975. Sett at jeg i 1975 på et eller annet mystisk vis fikk slått kloa i dagsavisene fra september 2000. Vi kan begynne på toppen: Et høyreekstremt parti med klare innslag av rasistisk ideologi er blitt Norges største parti, i hvert fall på meningsmålingene. De har blitt det fordi de lover å dele ut det fattige utkantlandet Norges formue på 400 milliarder kroner, til befolkningen. Hvis jeg hadde lest dette i en framtidsroman utgitt 1975, hadde jeg spurt meg selv om ikke dette tross alt var en smule drøyt. Dersom jeg selv hadde skrevet denne boka, og sendt den til et norsk forlag, hadde jeg fått manuskriptet i retur så kjapt at jeg kunne ha stått og ventet på postkontoret. Tanken på at jeg antakelig slett ikke ville sendt manuskriptet i posten, men gjennom telefontråden, ville jeg avfeid som det mest lattervekkende dilldall. Men la oss fortsette å lese avisa. Jeg har aldri sett maken til science fiction-lapskaus. Nordpolen smelter. Det mektige Sovjetunionen fins ikke lenger, og restene av det enorme imperiet må be norske dykkere om hjelp for å komme ned til en gammel rustholk av en atomutbåt som har havarert under en øvelse. Unge jenter får kosmetiske kirurgiske inngrep i konfirmasjonspresang. Den menneskelige genkoden er ferdig kartlagt, nesten tjue år før de mest optimistiske anslagene fra seriøst forskerhold. Kontanter som betalingsmiddel er i ferd med å bli erstattet av elektronisk pengeoverføring, som i sin tur igjen er i ferd med å bli trådløs. Man debatterer hvorvidt genmanipulert mat skal inn i dagligvarehandelen, ikke hvorvidt det i det hele tatt lar seg gjøre å manipulere gener. En drapsmann lar seg avsløre etter DNA-analyse av et etterlatt kjønnshår. Vekstnæringene som er på alles lepper heter noe som slutter med «dot.com», og handler om å produsere ting som bare med et avansert filosofisk tankesprang overhodet kan sies å eksistere: Informasjon som ene og alene foreligger som magnetiske eller optiske pulsvekslinger. Reinspikka science fiction. Og kanskje det mest usannsynlige av alt: Norge har spilt to VM-sluttspill i fotball på rad, og prøver å kvalifisere seg til det tredje. Så er det ting jeg vil lure på hvor ble av. Hvor er videotelefonene, som jeg tok som en selvfølge at vi alle skulle ha? Hvor ble det av min barndoms atomdrevne biler? Hvorfor har jeg ikke roboter som hjelper meg i husholdningen? Hvorfor har jeg ennå ikke vært på månen? Husk at i 1975, hvor utrolig det enn kan høres, hadde jeg ennå ikke sittet i et fly. I dag har jeg noe som heter Eurobonus-kort, som registrerer alle flyturene jeg gjør elektronisk og gir meg ekstraturer hvis jeg reiser ofte nok. Jeg har flydd i dag. Det hele er i ferd med å miste nyhetens interesse, spør du meg. Kanskje jeg burde besvare disse spørsmålene med en gang. Jeg hadde akkurat en epost-utveksling med en amerikansk framtidsforsker jeg kjenner, om akkurat dette med bildetelefoner. Han hevder hardnakket at de vil være vanlige om fem år. Jeg stiller meg tvilende, og mener at årsaken til det er ikke teknologisk, men psykologisk: Det handler om forfengelighet, antakelig først og fremst kvinnelig forfengelighet. Telefonen er tross alt oppfunnet primært for kvinner. Det er vanskelig å forestille seg noen suksess for en teknologi som tvinger deg til å stelle håret før du skal svare i telefonen. Spørsmål to: Hvor ble det av den atomdrevne bilen? Svaret er at flertallet av de som sitter her i dag, kommer til å prøve en atomdrevet bil. Det kan ta ti år, det kan ta femten år eller tjue år, men den kommer. Forskjellen er at den ikke vil være drevet med kjedereaksjoner — som i et atomkraftverk — men av fusjon. Det betyr at man kan kjøre førti mil på en liter vann fra springen, uten å være redd for å lyse i mørket av radioaktiv stråling i tre generasjoner etterpå. Dette er ikke en spekulasjon, jeg gjentar: ikke en spekulasjon. Hva så med roboten som skulle hjelpe meg på kjøkkenet? Den er der allerede — den er bare ikke så lett å kjenne igjen, ettersom roboten ikke er en antropomorf metallgjenstand, men er forkledd som gjenstander man lett kan forveksle med gammeldags kjøkkenutstyr — komfyr, brødrister, ismaskin, kjøleskap og så videre. Det er allerede mer datakraft i mitt kjøkken enn det var i cockpiten på det første Concorde-flyet. Og hvorfor har jeg aldri vært på månen? Det kommer jeg til å trenge litt bedre tid på å forklare; la oss håpe vi rekker. Vi lever faktisk i framtida, på en helt annen måte enn vi kunne sies å gjøre da jeg var tenåring på 1970-tallet. Dette er, som de smarteste av dere alt har skjønt, ikke et teknologisk spørsmål, men et kulturelt spørsmål. På 1970-tallet levde vi i noe man må kalle en retro-kultur, paradoksalt samtidig som det ble gjort store sosiale fremskritt: Kvinnefrigjøringen var det viktigste av dem. Selv om også kvinnefrigjøringen i høy grad var et produkt av en bestemt teknologi, nemlig p-pillen, snudde man ryggen til mange av de teknologiske fremskrittene som var gjort hittil i dette århundret, eller begynte å stille seg spørsmål av typen: «Men blir vi lykkelige av det?» eller «Skal vi ikke bremse utviklingen et øyeblikk, og løse de virkelig presserende oppgavene?» (Dette er faktisk, når jeg tenker over det, en ikke uvesentlig grunn til at jeg aldri har vært på månen.) På 1970-tallet var datamaskinene i ferd med å overta bankvesenet og logistikken i de store multinasjonale industrikonsernene, men vi overså det, fordi vi ikke likte å tenke på det. På 1970-tallet sto ideen om datamaskinen som noe antitetisk i forhold til de verdiene kulturen vår la vekt på — så sent som i 1977 sa direktøren i IBM, verdens da største datautstyr-produsent, at han ikke så noen som helst grunn til at vanlige mennesker skulle ha datamaskiner i hjemmene sine. Hvis jeg i 1975 hadde skrevet en kronikk i Dagbladet om hvordan mennesker i framtida ville koble hjernene sine direkte til datamaskiner med en slags elektrokjemisk antenneplugg, og jeg samtidig for eksempel hadde vært en ansvarlig utdanningspolitiker, hadde de slengt meg i reimer på Dikemark og kastet nøkkelen. I dag vet vi at dette kommer til å bli virkelighet, og — mye mer interessant — vi er villige til å godta det. De færreste av oss har lyst til å være den første som stikker denne kontakten i knollen, men når Olsen i nabooppgangen har fått sin, skal vi jaggu ikke være så langt etter. Bare se hvem som i dag står, går eller sitter overalt og forsurer miljøet med sine oppsiktsvekkende likegyldige mobiltelefonsamtaler; det er barn, gamle og de man gjerne pleier å kalle baktroppen i en teknologisk tilpasningsbølge, eller bøgen. La oss se om jeg får dere til å godta enda villere ting. Det følgende er noe av en klassiker fra science fiction-litteraturen: Du går inn i noe som likner en telefonkiosk, for eksempel på Torvalmenningen i Bergen. Der stenger du døra og slår et nummer. Så blir molekylstrukturen din oppløst, gjort om til ren digital informasjon, og satt sammen igjen på et helt annet sted. Et halvt minutt etterpå går du ut av en tilsvarende telefonkiosk, for eksempel på den Himmelske Freds Plass i Beijing. Like blid, og like hel. På fagspråket — som i dette tilfellet er formulert av science fiction-forfattere — heter dette teleportasjon. Seriøse forskere mener nå at dette er fullt teoretisk mulig, men at man ennå har langt igjen til å løse problemet med de voldsomme energimengdene en slik operasjon krever. Jeg tviler på at noen av oss vil oppleve å teste ut en slik teknologi — jeg kan forsikre at jeg ikke kommer til å melde meg frivillig til akkurat dette eksperimentet — men antakelig vil vi se de første forsøkene med små og enkle, døde gjenstander, eller enkel biokjemi av typen nykokte smultringer, allerede i løpet av vår levetid. I sin siste roman All Tomorrow´s Parties kaller William Gibson denne teknologien for «nanofax», og ser for seg at man bruker den for å sende små reservedeler til forskjellige maskiner fra den ene enden av kloden til den andre. De samme forskerne — jeg er fristet til å kalle dem gale vitenskapsmenn, slik de alltid blir framstilt i Donald-bladene — sier også at det teoretisk ikke skulle være noe i veien for at mennesker kan foreta tidsreiser. I henhold til moderne teoretisk fysikk, det ekspanderende universet og slike ting som vi vanlige dødelige ikke forstår et døyt av, skal det imidlertid bare være mulig å reise i tid i én retning, nemlig bakover. Du vil med andre ord utmerket godt kunne være øyenvitne til korsfestelsen på Golgata, men ikke ha muligheten til å besøke dine egne tippoldebarn. Bestill nå og unngå rushet, som det heter. Ofte er framtida bare synlig i bittesmå notiser i såkalt velinformerte aviser. Vi har så vidt snakket om nye energikilder. For ikke lenge siden så jeg en veldig oppsiktsvekkende notis, mindre enn dementiene Dagbladet trykker når de har gått skikkelig i salaten, som fortalte følgende: Amerikanske forskere har funnet en alge i Sargasso-havet som produserer elektrisk energi i utvinnbare mengder direkte fra sjøvann. Jeg tror ikke alle de velmenende idealistene som snakker om å sette ned utvinningstempoet i Nordsjøen har en anelse om hva de egentlig foreslår. På meg virker det som det haster som faen å få opp hver eneste dråpe, og få solgt den mens det ennå fins kjøpere. Vi lever altså i framtida, og kulturelt sett er det noe forholdsvis nytt. Kulturelt sett er jeg veldig lykkelig over at vi har lagt 70-tallet bak oss. Dessverre har de som fikk sine tanker formet den gangen et mer eller mindre klamt kvelertak på kulturlivet, og særlig litteraturen, i dag. De sitter i lederposisjoner i forlagene, og de sitter som kolesterolpropper i kransarteriene i det litterære liv, blant annet blant våre ledende samtidsforfattere. Ingen nevnt, ingen glemt, som Dag Solstad ville ha sagt det. Dette er mennesker som er hovedansvarlige for at norsk litteratur er så «jordnær» — et veldig positivt ladet begrep i norsk kulturliv — at den nærmest har skrubbsår på nesa. Mange av dem tilhørte den politiske grupperingen som på 70-tallet mente at det soleklare for en kunstner var å identifisere seg med industriarbeiderne — i den klassiske industrialismens aller siste tiår, for sikkerhets skyld. Det fins i Norge knapt en eneste litteraturviter som har forsket spesielt på science fiction, det er ingen betydelige forfattere som arbeider systematisk med framtidsvisjoner, og det er bortimot en sensasjon når en viktig science fiction-bok blir oversatt til norsk. De siste tjue åras kanskje mest sentrale bidrag, William Gibsons Nevromantiker, brukte femten år på å komme i norsk utgave, og da først og fremst fordi undertegnede hadde brukt sju-åtte år på å mase på våre to største forlag. I disse dager kommer en sensasjon til, bare sensasjonelle atten måneder etterpå. Torstein Bugge Høverstad har oversatt Frank Herberts mer enn 30 år gamle Dune. På norsk har boka fått tittelen Sand, og denne boka er, kort fortalt, pensum. Dune, eller Sand, er verdens første og største økologiske spenningsroman. Det er som nevnt mange skurker i vår fortelling, men det fins heldigvis også to helter. Disse heter Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, og det er ene og alene deres fortjeneste at jeg i det hele tatt står her i dag og snakker om disse tingene. Fra midten av 1960-tallet, et tiår før jeg vågde meg på å lese bøker på engelsk, begynte de å presentere tidas beste science fiction-fortellinger i Gyldendals Lanterne-serie. Den første jeg kom over av disse var enten en antologi med tittelen Tider skal komme, eller en oversettelse av Ray Bradburys fabelaktige novellesamling Den illustrerte mannen. Det er så lenge siden at det er vanskelig å huske helt sikkert, men begge er leseopplevelser som forandret livet mitt. Før Bing & Bringsværd var det ingenting. Science fiction-litteratur var stemplet som søppel, og fantes på nederste hylle sammen med sexy westerns og andre, nå nesten glemte former for underlødig lektyre. Bøkene kom ut hos slike bunnsolide kulturinstitusjoner som Fredhøis Forlag, så dårlig oversatt at man knapt kunne tro det var sant, og gjerne presentert på en slik måte at det var to romaner i samme perm. Hvis man snudde science fiction-boka opp ned, var det er krim- eller westernroman på den andre sida. Dette var ikke nødvendigvis bare et norsk fenomen. Amerikaneren Kurt Vonnegut jr. har skrevet flere romaner der science fiction-forfatteren Kilgore Trout figurerer blant hovedpersonene. På Kilgore Trouts billige science fiction-paperbacks fra 70-tallet er omslagene forsynt med et klistremerke der det står «Wide Open Beavers Inside», noe som betyr at det midt i boka er noen sider med fargebilder av nakne kvinner med sprikende lår, som ikke nødvendigvis har så mye med bokas handling å gjøre, men mer er et ekstra salgsargument. Verken denne typen bøker eller Fredhøis mystiske dobbeltromaner, hadde noe som helst slags innpass i et akademikerhjem, et slikt som jeg vokste opp i. Men Gyldendals Lanterne-serie var noe annet. Der valgte Bing og Bringsværd ut de ypperste av samtidas og den nære fortidas forfattere, alle selvfølgelig fullstendig ukjente i Norge. De presenterte dem i den sammenhengen de hører hjemme, sammen med den lille, eksklusive klikken av fortellinger som inneholder alle science fiction-litteraturens grep, men som er skrevet av såkalt «ordentlige» forfattere og derfor nyter det man i musikkbransjen kaller en «crossover»-status. Disse bøkene er i all hovedsak George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden. Siden vi engang er i Skandinavia, omfattet serien også poeten Karin Boyes surrete roman Kallocain, som dere herved er advart mot. Da var det betydelig friskere å bli kjent med de såkalt nye navnene: Ray Bradbury, som har skrevet siden 1930-tallet, Isaac Asimov, som startet omtrent samtidig, Arthur C. Clarke (mest kjent som manusforfatter til 2001 — en romodysee), Robert Heinlein og nevnte Kurt Vonnegut. Utover 70-tallet, da ting ble bare gråere og tristere i norsk litteratur, leste jeg disse utgivelsene om og om igjen, nærmest som protestlektyre. Når de gørrkjedelige ml-erne snakket om «seinkapitalistisk krisemaksimering» smalt jeg øyeblikkelig tilbake med «krono-synklastisk infindibulum», som unektelig låter mye fetere. Et krono-synklastisk infindibulum er, for ordens skyld, et uheldig og meget forvirrende tidsfenomen som inntreffer i de mest keitete øyeblikk og situasjoner i Kurt Vonneguts svært morsomme roman Sirenene på Titan. Sekstitallet ble en gullalder for science fiction, ikke minst fordi det var da menneskeheten endelig fikk ut fingeren og kom seg ut i verdensrommet. Det litt videre perspektivet kom av seg selv. Her hjemme skrev Axel Jensen — selve unntaket som bekrefter regelen, på mer enn en måte — science fiction-romanen Epp i 1966. Bing & Bringsværd presenterte på løpende bånd sekstiåras nye helter i genren — engelskmennene Brian Aldiss og J.G. Ballard, som skrev detlitterære forelegget til den kontroversielle filmen Crash, sovjetrusseren eller polakken — jeg er faktisk ikke helt sikker — Stanislav Lem, som skrev Solaris, filmatisert av Andrej Tarkovskij og amerikaneren Philip K. Dick, som kanskje er min all-time favoritt. Dick har blant annet skrevet Do Androids Dream of Electric Sheep, som er filmatisert under tittelen Blade Runner, men hans kanskje beste roman, som også kom ut på norsk i 70-åra, er en sak som heter Mørke utenpå og mørke inni, den nifseste boka om narkotika som noensinne er skrevet. Min gode venn Sindre Kartvedt, som bor i Los Angeles, har skrevet et filmmanus basert på denne boka, som det er hans livsambisjon å få solgt til sitt idol, actionregissøren Brian de Palma. På slutten av sekstitallet kom den første, virkelig store seriøse science fiction-filmen: Stanley Kubricks 2001. Jeg husker fortsatt at jeg var for ung til å se den, og at kinovaktene på Edda Kino på Kalbakken visste nøyaktig hvor gammel jeg var. Det ble min stakkars far som måtte stille opp og følge meg på kino — tre ganger, hvis jeg ikke tar feil. Hvis det ikke hadde vært for at fattern faktisk likte filmen, hadde jeg hatt dårlig samvittighet ennå. Men det gjorde han, og 2001 har fortsatt det tøffeste klippet i noen science fiction-film, faktisk i noen film overhodet. Der hvor apemannen ved tidenes begynnelse slenger en dyreknokkel opp i lufta, og Kubrick klipper til en romstasjon som roterer sakte til valsemusikk av Johann Strauss. Sekstitallet var også første gang science fiction begynte å bli tatt på alvor som litteratur, internasjonalt sett. Språket i bøkene ble rikere og bedre, og intrigene både mer fabulerende og forseggjorte. Man begynte å snakke om science fiction som i tillegg hadde såkalte litterære kvaliteter, noe som alltid får meg til å knise litt. Ikke fordi jeg ikke makter å oppdage dem, men fordi science fiction først og fremst, og i kraft av sin egen definisjon, handler om ideer, ikke om litterære virkemidler. En god science fiction-fortelling har i mine øyne allerede den klart viktigste litterære kvaliteten av dem alle, nemlig en god idé. Jeg er hundre prosent på det rene med at det så godt som daglig markedsføres bøker i Norge under banneret «litterær kvalitet» som ikke inneholder en eneste god idé, knapt noen idé i det hele tatt. Jeg har begynt å styre systematisk unna bøker som selges i kraft av sin såkalte «litterære kvalitet». De er nemlig alltid kjedelige. I science fiction er litterær kvalitet ensbetydende med gode og originale ideer. Når man blir litt husvarm blant disse, øker appetitten på større og villere ideer, ting som ligger helt opptil grensa for det fattbare. Ta for eksempel Larry Nivens Ringworld, som han har skrevet to eller tre bøker om. Det sentrale prosjektet i plottet er at noen, en tapt sivilisasjon — vi vet ikke hvem de er — har hatt slike enorme befolkningsproblemer at de har bestemt seg for å løse dem en gang for alle. De har laget en kjempemessig ring. Radius på denne ringen er omtrent som avstanden fra jorda til sola, og i midten er det en stjerne. Stjernas gravitasjonsfelt holder ringen på plass. Ringen er utstyrt med høye kanter for å holde atmosfæren på plass, og bredden er såpass at hele jordas omkrets får plass en åtte til ti ganger. For å skape veksling mellom natt og dag har man plassert en mindre, indre ring som består av en serie kjempemessige, svarte skyggepaneler bundet sammen i sirkel med jevne mellomrom. Når denne roterer med en annen hastighet enn den større ringen, vil skyggene falle på den beboelige overflaten i en rytme som tilsvarer et alminnelig døgn. På overflaten bor det noe slikt som y i annen trillioner individer, og det mest mystiske av alt er at de genetisk er mennesker. Dette er hva jeg kaller en ganske grandios idé. For besøkerne som oppdager Ringworld, oppstår det et leit dilemma — det viser seg at konstruksjonen er ustabil, at den er i ferd med å vingle ut av senter, med potensielt ødeleggende konsekvenser. Hvordan fikser man det? OK, dette kan selv jeg godta at dere oppfatter som en smule virkelighetsfjernt. Det handler ikke om de problemene vi møter til daglig, enten i yrkeslivet, på skolen eller i kjernefamilien. Science fiction-litteraturen har ikke til hensikt å gjøre oss til bedre lønnsmottakere, flinkere studenter eller mer kjærlige og hensiktsfulle ektemenn. Den er der for å lære oss å sette tankene fri, å fabulere. Ikke få av de beste fortellingene har preg av en form for eksperimenterende sosiologi — hva vil skje med menneskeheten, dersom man endrer den eller den eller den av rammebetingelsene? Hva gjør det for eksempel med samfunnet, med moralen og med familien hvis det plutselig oppstår et uhelbredelig, dødelig virus som smitter gjennom seksuell kontakt? Det har faktisk allerede skjedd. Hvis du har fulgt med i timen, og lest de riktige science fiction-forfatterne, er du allerede mentalt forberedt. Det handler om å ha en form for intellektuell beredskap. Det eneste vi vet er at ting kommer til å skje, og de kommer til å skje fortere enn du aner. «All virkelig samtidslitteratur er allerede en slags science fiction,» mente William Gibson da jeg møtte ham for et intervju i 1994. Med det mente han at i vår tidsalder kommer endringene så raskt, og så uventet, at en litteratur som skal gjøre krav på å være samtidig, må ta høyde for endringer. Det nytter ikke å beskrive verden nøyaktig slik du ser den, for når boka omsider utkommer vil verden allerede ha endret seg, ofte dramatisk. Han eksemplifiserte hva han mente — i stadig flere samtidsskildringer, mente Gibson å ha sett, finner han elementer som viker fra det strengt realistiske. I én fortelling er det noe mystisk med klimaet. I en annen er det dulgte hentydninger til en eller annen krig eller storkonflikt som aldri har inntruffet. Med slike eksempler argumenterte han for at Virtuelt lys, boka han akkurat utga, og som inneholder slike elementer som private vaktselskaper i satelittstyrte pansrede personellkjøretøyer, sykkelbud på sykler produsert av karbon og papir, en kur for AIDS og en religion der tilhengerne kunne utskille meldinger fra Gud i såpeoperaer og gamle B-filmer, ikke var science fiction, men en form for hyperrealistisk samtidslitteratur. Tilsvarende ting støter man på bl.a. hos Philip Kerr, som skriver krim som er akkurat så bundet til dagens virkelighet at den virker realistisk, akkurat så futuristisk at den også blir teknologisk oppfinnsom. To av disse er oversatt til norsk. I 1994 var dette nøyaktig dette jeg trengte å høre. Jeg var i ferd med å legge siste hånd på Hilal, en roman om kulturmotsetninger på østkanten i Oslo i en ikke nærmere spesifisert framtid. Boka hører til kategorien eksperimenterende sosiologiske projeksjoner, men ettersom det ikke er en bestemt idé som står i sentrum — tvert imot en kjærlighetsfortelling — vil jeg nøle med å beskrive den som science fiction. Enkelte elementer i boka bærer en inspirasjon fra nettopp William Gibson som jeg ikke skammer meg så mye for; den tar for seg noen av konsekvensene ved å kommunisere over datanett, noe jeg så vidt begynte å smake på sommeren 1994, da boka var praktisk talt ferdig. Tron Øgrim mener imidlertid at Hilal klart og tydelig er en cyberpunk-roman, og hvis han har rett er dette den mest leste science fiction-romanen som noensinne er skrevet på norsk. Men personlig heller jeg mer mot Gibsons syn. De futuristiske elementene i min bok er der for å skape en følelse av absolutt, akutt nåtid. Det var noe med tematikken — et Oslo som i boka er på nippet til å utvikle seg til et Beirut — som fikk meg til å velge en ubestemmelig tidskoloritt, et miljø som ikke utvetydig kan tidfestes til «i går». På sitt mest vellykkede føler jeg at Hilal er en bok som ikke kommer til å bli gammel. Dette gjelder selvsagt i mye høyere grad Gibsons egen debutroman, Nevromantiker, som jeg hadde æren av å oversette til norsk. Da Gibson publiserte den i 1984, hadde han aldri tatt i en datamaskin. Boka er skrevet på en Hermes 2000 mekanisk reiseskrivemaskin. Likevel er Nevromantiker den toneangivende romanen om virkeligheten i digitale datanettverk, en bok som har viktighet langt utover sin ene, åpenbare og bortimot utslitte oppfinnelse: begrepet «cyberspace» om det innbilte rommet mellom kontaktpunktene i et nettverk. I boka kaller Gibson det, presist nok, en «felleshallusinasjon». Noe rom eksisterer ikke, det er bare tenkt. Det heter forresten «kyberrommet» på norsk, det har Tron Øgrim og jeg bestemt, og det er på tide at noen forteller det til programleder Aril Sondre Sekse i «Norge i dag». Nevromantiker har begge deler — teknologisk dristighet og sosiologiske projeksjoner. Villest av de teknologiske ideene er at store deler av handlingen — flere kapitler mot slutten — foregår inne i en simulert verden skapt av en kunstig intelligens, altså et dataprogram som er avansert nok til å handle autonomt. Gibson beskriver pirrende subkulturer av blant annet bioteknologi-kriminelle og gjenger av organiserte datahackere. De færreste av oss hadde hørt om datahackere i 1984, men nå går det knapt an å åpne en avis uten å få servert krigstyper om hva de kan gjøre med bankkontoen din, sykejournalene dine og generelt livet ditt. Man kan diskutere litt rundt høna eller egget her; det fantes hackere allerede da Gibson skrev sin roman (omtrent samtidig kom også War Games, den første hackerfilmen), men det har i hvert fall ikke blitt færre hackere av at så mange har lest William Gibsons bøker. Nevromantiker og den klassiske spillefilmen Blade Runner, som kom to år før, er på et ironisk vis knyttet uatskillelig sammen. Ironisk fordi Gibson garantert har lest sin Philip K. Dick, som døde tidlig på åttitallet — han var en av de første som mottok Dicks minnepris — men ikke klarer å riste av seg det allmenne inntrykket av at romanen hans ser ut nøyaktig som kulissene i Blade Runner. Sammen var disse to verkene en veldig potent kulturpille, frøet til noe som har preget samtidskulturen siden. Science fiction ble hipt og kult igjen, for å si det med målgruppas språk. De første dataspillene dukket opp omtrent samtidig, og etter hvert som de ble mer avanserte ble påvirkningen fra henholdsvis Dick og Gibsons verdener mer og mer tydelig. Det samme gjelder vår oppfattelse av datanettverkene, som de fleste av oss har utforsket i løpet av annen halvdel av nittitallet. Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken om at Gibsons roman er kartet, og at de som utvikler Internett — eller altså kyberrommet — gjør alt de kan for å få terrenget til å stemme. Selv i dag trenger Gibsons bok bare noen små dytt i den ene og den andre retningen for å være forskrekkelig plausibel. Da jeg oversatte boka, gjorde jeg et slikt dytt: Jeg satte inn det kjente og velbrukte begrepet «Nettet» i stedet for Gibsons vanskelig oversettelige original: The Matrix. Kultfilmen ved samme navn skylder, såvidt jeg kan se, William Gibson veldig mye penger, og det dreier seg ikke bare om navnet. Det fins mange eksempler på at science fiction-litteraturen ikke bare forutsier virkeligheten vår, men også direkte er med på å forme den. Et klassisk eksempel er Arthur C. Clarke, som i 1948 skrev om muligheten for å stråle radiosignaler via satellitter over jordatmosfæren. Kommunikasjonssatellitten hadde aldri kommet så tidlig som den gjorde uten Clarkes innsats og lobbyering. La oss se hvor lang tid det tar før menneskene realiserer hans oppfinnelse fra romanen Fountains of Paradise, som kom ut på 70-tallet. Saken er den, forklarer Arthur C. Clarke, at romfart i seg selv ikke er så voldsomt energikrevende. Det er nemlig ingen luftmotstand i verdensrommet. Grunnen til at man trenger de enorme bærerakettene, er for å trenge opp over atmosfæren. Så dersom vi vil sende mennesker opp i verdensrommet på den billigst mulige måten — og det vil vi, eller vi vil komme til å ville det — trenger vi rett og slett å bygge en heis. Den må være seksti kilometer høy, og den må konstrueres nøyaktig på ekvator. Der vil den nemlig ikke bli ustabil av jordrotasjonen. Man kan for eksempel forankre den øvre enden av heisen i en asteroide som er rik på metaller, slik at man får materialer både til å bygge heisen og til å bygge romskip i null-gravitasjon, noe som selvsagt er mye enklere enn å sende dem opp med raketter. La gå at det blir litt vanskelig å reise ut i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, hente en gigantisk metallklump og få anbragt den på plass, men økonomisk sett er det noe av det smarteste man kan gjøre. Fordi Arthur C. Clarke er en såpass underfundig og filosofisk anlagt forfatter, ledsages dette prosjektet av et religiøst dilemma. Det ideelle stedet han har funnet til heisen sin, er på en fjelltopp i Sri Lanka. For øyas buddhister er dette fjellet hellig — det er nemlig her Buddhas aller siste fotavtrykk er bevart. Så er heisen blasfemisk, eller er den nøyaktig det motsatte, et brohode til himmelen, helt etter Buddhas smak? Dersom noen måtte være i tvil om det: Vi skal ut i verdensrommet. Det er dette menneskene er bestemt til, med mindre vi greier å utrydde oss selv først. Noe forteller meg at det nesten kan bli dødt løp, et problem som (igjen) er skildret i en lang rekke science fiction-fortellinger. Vi lever stadig i etterdønningene etter 70-tallet, da verdiparadigmet endret seg, og folk begynte å spørre hva vi nå i huleste skal dit ut etter, når det er så mange uløste problemer her nede. Det er akkurat like dumt som å råde Christoffer Columbus til å holde seg hjemme. Oppdagelsen og koloniseringen av Amerika, hvor brutal den enn har vært, avverget en serie helt uoverskuelige katastrofer i Europa, og minst to storkriger. Koloniseringen av verdensrommet, i første rekke Mars og asteroidene, vil få omtrent samme konsekvens. Vi trenger ressurser, og hele behover kan ikke dekkes ved resirkulering, ikke hvis vi vil bygge sivilisasjonen vår videre. To planeter er dessuten tryggere enn én. En Carl I. Hagen vil hevde at det er galskap å begynne å investere i Mars så lenge de som bygde landet står i sykehuskø. En Carl I. Hagen vil for så vidt hevde — og hevder! — at det er galskap av Norge å holde seg med utenrikspolitikk så lenge de som bygde landet står i sykehuskø. Carl er et ekte produkt av 70-tallet, jordnær og enkel, med nesa i grøfta og mold i begge nesebor. Men slik nytter det ikke å tenke. Man må arbeide på mange fronter samtidig. Og det er unektelig veldig fristende å si det: Norge har faktisk råd til et romfartsprogram nå. Folk som ikke leser science fiction, eller som har lest for lite science fiction, vil ha tungt for å skjønne en slik argumentasjon. Folk som har lest lite eller ingen science fiction, har faktisk ganske tungt for å forstå vår virkelighet i det hele tatt. Jeg stusser ofte når jeg treffer intelligente, velutdannede mennesker og snakker om hva de leser, og når dette ømtålige temaet bringes på bane kommer replikker av typen «Nei, det er ikke noe for meg. Jeg er ikke så glad i sånne urealistiske ting.» Da er det bare å håpe at de ikke er forskere, tenker jeg. Men det viser det seg fort at de er, popsosiologer eller litteraturvitere eller mediebegripere, tilhørende en eller annen gren av forskningen som ikke har til hensikt å bringe verden en millimeter videre, bare sikre de såkalte forskerne noen fattige sekunder i stråleglansen fra Knut Olsen i «Debatt tjueen». Vi får den forskningen vi fortjener, kan man trygt si. Denne gjengen kommer aldri til å skaffe oss gratis energi eller rimelige tidsreiser. De forskerne som gjør større internasjonale gjennombrudd, derimot, har ikke sjelden et pent utvalg science fiction-lektyre hjemme i bokhylla. Dette er litteratur som stimulerer til å tenke originalt og lateralt. God science fiction, altså science fiction basert på gode og originale ideer, er en litteratur som setter leken i høysetet. Hva skjer dersom man endrer rammebetingelsene? Hvis man endrer dem radikalt? Jeg husker fortsatt den pirrende baksideteksten fra en av Bing & Bringsværds antologier, den som het Og jorden skal beve, og som presenterte undergangsvisjoner fra ledende science fiction-forfattere. «Spørsmålet er ikke så mye om mennesket vil overleve, men om det menneskelige vil overleve,» sto det. Det er jo ikke akkurat noe lite spørsmål. Man vet ikke om man skal gråte eller le når folk vi betaler for å holde rede på sånt bruker begrepene «science fiction» og «triviallitteratur» i en og samme setning. Den handler jo nettopp om det som ikke er trivielt, om de aller største spørsmåla, som vi kaller det. (For å klargjøre: en bok kan godt være triviell selv om den tar for seg svært vidløftige emner, men ikke pr definisjon.) De to viktigste spørsmåla i science fiction-kulturen er disse, i omvendt prioritert rekkefølge: a) Fins det noen Gud, eller noen overordnet mening? og b) Er det noen andre der ute? Spørsmål a) er for så vidt det samme som all litteratur sysselsetter seg med, mens spørsmål b) er unikt for denne genren. Jeg har sikkert lest et par hundre bøker som handler om det samme, om vår første kontakt med en fremmed sivilisasjon. Disse skildringene veksler i rytme med vår egen selvforståelse, og vår forståelse av de andre, altså Vestens bilde av de kulturene vi er nødt til å dele verden med. I science fiction-litteraturens barndom var de bare farlige og blodtørstige. Så, utover 30- og 40-tallet, ble de mer intelligente og mindre blodtørstige, men det kom til tragiske misforståelser, slik at det oppsto farlige situasjoner likevel. Utover etterkrigstida kom det stadig flere skildringer av oss, homo sapiens, som overgripere og de fremmede som ofre. I nyere skildringer synes jeg det virker som om man går mot en form for likestilling; det står klart at vi respekterer hverandre og har noe å lære av hverandre, men muligheten for blodbad på grunn av uoverstigelige kulturforskjeller er selvfølgelig stadig tilstede. Hvem som har skyld i dette, er ikke lenger så viktig. Vårt forhold til intelligensvesener fra verdensrommet er i ferd med å bli kulturrelativistisk, noe Thomas Hylland Eriksen sikkert vil like å høre. Selv om så godt som all science fiction beskriver begivenheter i framtida, forteller den vel så mye om tidsånden den er skrevet i. Det er viktig å være klar over at hele subkulturen av ufologer, såkalte UFO-bortførte og Roswell-troende — Roswell i USA er stedet der amerikanske myndigheter skal ha fanget og dissekert vesener fra verdensrommet på 1940-tallet — ikke har noe som helst med science fiction å gjøre. Dette dreier seg om psykiatri, ikke litteratur. Derfor er det vanskelig, slik jeg først hadde tenkt å gjøre, å ta den enorme interessen for TV-serien X-Files til inntekt for en teori om at science fiction er i ferd med å nå et stort massepublikum. Denne TV-serien baserer seg først og fremst på det man kaller urban-legender, moderne myter og vandrehistorer. Vi har å gjøre med en subkultur som er mye mer omfattende enn de fleste er klar over. Bare i Bergen skal det etter hva jeg har hørt befinne seg 16 mennesker som er tidligere UFO-bortførte, og det var for to år siden. Når jeg slår opp i bladet Alternativt Nettverk, som er Norges ledende new age-publikasjon, kan jeg med jevne mellomrom lese såkalte «kanaliseringer». Dette er meldinger som raringer i grisgrendte strøk har fått fra romvesener, og som handler om at vi må stelle pent med planeten vår, ikke spise rødt kjøtt og holde sjekk på hva som skjer med auraen vår og chakraene våre. Jeg kan forsikre dere om at det er få som ler høyere eller råere av sånt enn de som er garvede science fiction-lesere. Men science fiction-kulturen har fått et ganske stort gjennombrudd. Yngre mennesker interesserer seg for den, slik det er veldig naturlig for yngre mennesker å gjøre. Det er tross alt de som skal leve i denne framtida; de eldre har ofte nok med å holde øye med hvordan renta utvikler seg. Parallelt med at det leses mer science fiction, ser man en oppblomstring av interessen for science fiction-litteraturens vanskapte tvillingbror, altså fantasy-litteraturen. Selv om de begge handler om det som tilsynelatende er «umulig» eller «urealistisk», er premissene helt forskjellige. En god science fiction-fortelling baserer seg på en ny og original idé. Alle fantasy-bøker jeg har lest — det er kanskje ikke så ufattelig mange — baserer seg på ideene fra The Lord of the Rings. Film og fjernsyn er blitt de viktigste formidlingskanalene. Kommersielle TV-kanaler har ikke de samme motforestillingene mot å sende engelske og amerikanske science fiction-serier som statsfjernsynet i sin tid hadde. Noe sånt var utenkelig da jeg var tenåring, unntatt på svensk TV. Der sendte man fra tid til annen ganske dristige science fiction-serier, i tillegg til min absolutte favorittserie da jeg var barn, nemlig Mission Impossible, som hvilte så tung på avansert teknologi — avansert sekstitallteknologi, for å være helt nøyaktig — at man utmerket kunne snakke om science fiction. Hos NRK var det taust. På syttitallet en gang sendte de en romskip-spenningsserie laget av Bing & Bringsværd; det er i grunn det eneste jeg kan huske. Det og «Romlingane». Så æres de som æres bør: kommersielt fjernsyn har betydd enormt mye for utbredningen av science fiction i Norge. Nå er det til og med blitt mulig å være «trekkie» (altså fanatisk Star Trek-tilhenger) her i landet. Min mening er at «trekkies» først og fremst trenger frisk luft og kontakt med det motsatte kjønn, men det er ikke til å komme utenom at Star Trek, spesielt i sin første inkarnasjon med William Shatner som Captain Kirk, inneholdt ganske mye god science fiction. Jo billigere serien måtte lages, desto mer var man avhengig av de virkelig gode ideene, og fra tid til annen var det skikkelig løft ombord på stjerneskipet Enterprise. Ellers skal det sies at ekte science fiction-fans sjelden får det helt store ut av verken TV-serier eller filmatiseringer, med en del klare unntak som vi delvis har kikket på. En ekte science fiction-fan vil mene at Back to the Future II — som er så komplisert og forvirrende at jeg ikke skal prøve å gjenfortelle handlingen — er den beste i hele trilogien, og den var det nesten ingen andre som likte. For hver forholdsvis ny og original film, slik som for eksempel The Matrix — som altså ikke er like original som mange vil ha det til — er det ti som mener at bare det blir skyting og slåssing nok, trenger ikke ideen å være så forskrekkelig god. I forhold til det meste som foreligger i bokform er faktisk Star Wars temmelig trøtte og fantasiløse greier. I sommer leste jeg Peter F. Hamiltons tre tusen fem hundre sider lange Night´s Dawn-trilogi fra 1998-99, som har visse klare paralleller til den heseblesende planethoppingen i Star Wars-filmene. Her er det også romkrig i bøtter og spann. men Hamilton er uendelig mer fengslende, mer voksenorientert og mer utfordrende på idéplanet. For å gi en oppsummering av intrigen i seks kilo bok: Det er på 2600-tallet en gang, menneskene har kolonisert noe slikt som 850 solsystemer, og dritten treffer vifta så det synger: De døde begynner å gjenoppstå og besette kroppene til levende mennesker. Hvordan holder man en slik epidemi stangen? Men smitten er der, for å snakke metaforisk. I populærkulturen og barnekulturen nærmer vi oss det man i reklamespråket kaller optimal penetrasjon. Jentungen min, som er to og et halvt år gammel, er helt vill etter Teletubbies. Hun sover sammen med dem. En god venn og science fiction-interessert, som har en sønn på samme alder, hevder at Teletubbies er ideologisk korrekt. Jovisst er det søppel, sier han, men har de kanskje ikke antenner på hodet og lever i et romskip? Når toåringen din hviner av lykke over å få et utstoppet romvesen som kosedyr, betyr det at det fortsatt kan være liv laga for ordentlige science fiction-bøker. The men don´t know, but the little girls understand, som Jim Morrison sang.