Den perfekte juksetorsken Morten Abel er en sleip fisk. Han tar gourmetpatruljens utfordring på strak arm, uten å opplyse om at han faktisk har engasjert en profesjonell kokk til å gjøre arbeidet. “Det tror jeg vi alle er best tjent med,” smiler Morten. Man fatter ikke mistanke øyeblikkelig. Morten tar imot på trappa til huset sitt i Stavanger iført cowboyhatt, Røkke-skjegg og et forkle — svart, selvfølgelig — som han bærer som om dette skulle vært mannens foretrukne fritidsantrekk. Men vel inne oppdager vi mistenkelige spor, nesten som i “Gjennom nøkkelhullet” med Knut Borge. Pepperkverna er merket med “Gastronomisk Institutt”, en læreanstalt der unge Abel neppe har tilbragt en dag. Knivsettet som ligger framme ser profesjonelt ut og er dessuten merket på en måte som røper at eieren ferdes i et miljø der det er lett å forveksle kniver. Og meget riktig blir vi snart introdusert for en skikkelig fagperson. Hun heter Ruth Rødland og jobber til daglig i kulturinstitusjonen Café Sting. Jenta er slett ikke gammel, men har også bakgrunn fra Gastronomisk Institutt, som er en skikkelig sivilisert sak de holder seg med der borte i Stavanger, holder kurs for fagfolk og så videre. Dette er med andre ord i de beste hender. Ruth har en japansk fiskekniv i kullstål som vi bare er nødt til å beundre et øyeblikk. — Sant å si er jeg ikke så fordømt interessert i mat, sier Morten Abel. Det er i det minste ærlig sagt. Og det viser seg at Morten egentlig hadde lagt opp til en annerledes ettermiddag — han hadde tenkt at vi skulle legge ut på vågen for å fange middagsmaten sjøl, hvilket jo alltid setter en ekstra spiss på forberedelsene til et måltid. Nå blir ikke det noe av fordi BEAT ankommer Stavanger altfor sent. Og synd er det, ikke minst fordi Morten Abel er en mann du godt kan tenke deg en fisketur med. Han er liksom et vesen som har “fisketur” skrevet over hele seg, noe underfundig og passende lite snakkesalig. Abel har en av de dagene da han ikke greier å fullføre setningene han begynner på. Men altså ingen fisketur. Torsken er istedet handlet inn “levende i stykker” av Ruth på byens fisketorg og er et prakteksemplar. Det vrimler av appetittvekkende grønnsaker på kjøkkenbenken — der er selv ordentlige tomater! Plommeformet og importert fra Italia. Jeg skal aldri mer spise en tomat som ikke er italiensk. Men man kan ikke helt la være å plage Morten litt. Han er en sleip fisk på land. Det er litt synd på ham. Han liker ikke kniver heller. — Er det noe i barndommen du gjerne vil dele med oss? — Nei, det er noe i barndommen jeg slett ikke vil dele med noen, sier han. — Hva heter det der? spør jeg og peker på bladene han driver og vasker og renser, samvittighetsfullt men så langsomt at man kan se han ikke har gjort det før. — Det er spinat. Man blir visstnok sterk av det. OK. Det var for lett. “Men den der da?” spør jeg og holder fram en fennikel. — Jeg er ikke helt sikker. Men den er vel i løkfamilien. — I løkfamilien, du. Og hvordan smaker den da? — Tja... (lang nøling) Den smaker som den skal. Veldig godt. — Aha. (Fennikel smaker, for de som ikke måtte vite det, som anis eller lakris.) Ruth hakker hvitløk til torsken. Hvitløk til torsk? Kom igjen. Café Sting har gjort seg bemerket med å forsøke å introdusere allium sativum til det stavangerske jetsettet med et par bredt anlagte “Hvitløksuker”, der man har servert selv iskrem med hvitløk. Dette har nedfelt seg i et par faste retter med sinnsvakt hvitløkinnhold, hvorav en jeg spiste sist jeg var på Sting i september en gang, huskes best som hvitløksgratinert hvitløk med hvitløkssmør. Trolig er jeg vaksinert mot forkjølelse fram til tusenårsskiftet. Bærer Ruth ansvaret for dette? — Den er ikke min. Men jeg synes slett ikke det er så dumt med hvitløk til torsk. Man har liksom en forestilling om at torsken må omgis med veldig forsiktige smaker, men det er ikke jeg enig i. Den tåler litt krydder. — Er det du som lager maten til Morten sånn til daglig? Begge ler. Nei, på Abels kjøkken kokes det ikke ofte. Han spiser stort sett ute, selv om han påstår han ikke er spesielt interessert i restauranter heller. — Jeg er ikke typen som går på restaurant for å sitte i timevis og kose meg. Jeg vil bare spise opp og gå. Ham om det. Men det har ikke gått mer enn en halvtime før det dukker opp et kvalifisert matvrak. Det er manager Steinar Vikan fra Trondheim, sammen med Gry som bestyrer nederste etasje på Café Sting og er djevelsk god til å brette servietter. Vikan styrer også businessen til Dumdum Boys, om hvilke det påstås at gutta er mer interessert i mat enn de er i rock´n roll. Vikan og undertegnede blir enige om at restauranter er skikkelig oppskrytt. De tar altfor mye for altfor lite. Skal man få noe ordentlig å spise, må man hjem til folk. Imens tryller Ruth fram stadig lekrere ting av råvarene, mat som er raffinert og samtidig latterlig enkel. “Less is more”, sier hun og smiler lurt. Og det er riktig. Se opp for kokker som oppfatter seg selv som kunstnere, for de vil lage pretensiøs og jålete mat. Til en tomatragu med koriander og sjalottløk har hun tatt med en flaske balsamico-eddik. “Ta en støyt,” sier jeg til Morten Abel, som ikke kjenner denne sagnomsuste ingrediensen fra før. Den aller beste balsamico-eddiken kommer fra Modena i Italia og har ligget på eikefat i hundre år. Det smaker som det edleste brennevinet du har fått. Denne flasken er ikke helt av det kaliberet, men det går likevel noe forklaret over ansiktet til sangeren etter en slurk rå eddik. “Burde vært alkohol i den,” foreslår han. Morten Abel slipper sin første egentlige soloplate i november. “Snowboy” skal den antakelig hete, og vi hører noen låter mens sola går ned over Stavanger by. Det er ikke umiddelbart fengende eller lettvint musikk, men bærer svært mye av Mortens egen og høyst personlige stemme i seg. Virker som et utmerket album, særlig med et glass øl til. Etter tre år i Oslo og et halvår i London har nå Morten flyttet tilbake til hjembyen. Ikke “for godt” — Morten Abel er ikke en mann som gjør ting “for godt”. Han lever av variasjon. Det flotteste med huset er utsikten, et panorama over en småbåthavn der det ligger fritidsbåter til mangfoldige millioner. Stavanger har mer penger enn de har godt av. Morten er enig: — Jeg tenker at det er endel ting som burde vært mye dyrere. Biler og båter og bensin og ikke minst kjøtt. Ting som ødelegger miljøet. Man er nesten nødt til å ta med toget også nå, da. Morten er ikke mer uinteressert i mat enn at han har sterke aversjoner mot kjøttmat. — Det begynte egentlig for noen år siden da jeg var på en turné der vi hadde ordentlig catering. Tidligere kunne man nesten bare glemme det — dersom du spiller i Nord-Norge og ikke vil ha kjøtt, må du leve på kinakål og Thousand Island-dressing. Og brødmat da, selvfølgelig. Men nå har jeg rett og slett ikke lyst på kjøtt lenger. Jeg er sikker på at dersom jeg spiste en biff i dag, hadde jeg blitt skikkelig dårlig. Men det skal vi ikke. Det som langt på vei må være like dekadent som biff er det vi får presentert som “Morten Abels hjemmelagde potetstappe”, som han meget riktig får lage nesten helt alene. Potetstappa inneholder nesten like mye smør som poteter, lages på mandelpoteter og blir skikkelig solgul. Han er tydelig stolt da man påpeker at saltmengden er bortimot perfekt. Og selv om Morten Abel ikke liker å sitte til bords, er måltidet så glimrende at det ikke går lang tid før både konjakken og verdensproblemene står på bordet. Men ikke før vi har diskutert den svært forsømte kunsten å blande viner — ingen vinsnobber tar dette med å blande vin på alvor. Steinar påstår at Sola Jonsen i Dumdum Boys en gang bestilte rosévin i Spania som ble blandet ved bordet — halvparten rød og halvparten hvit. Fotografen har nylig testet 24-timersvinen som ble lansert med brask og bram i samme uke. Vi får forståelsen av at dette ikke er det første man henter fram på nachspielet, snarere omtrent mellom Baileys-en og bananlikøren. Og når det kommer til oppvasken, som det er meningen skal foregå i kollektiv ånd, kommer det en perfeksjonist fram i Morten Abel også. Han sverger til klassisk Zalo, vasker asjettene først og deler inn i kategorier — robuste blanke for seg, robuste mønstrete for seg, glass skal stilles i pyntelige geledd og det skal skylles i rennende vann kontinuerlig. Men hva da han bodde i London? — Da brukte jeg Handy med sitron. Men helst skulle jeg hatt Zalo flysendt fra Norge. Stekt torsk med tomatragu, stekt sopp og fennikel, spinatsaus og “Morten Abels hjemmelagde potetstappe” (6 personer) 1 1/2 til 2 kilo stor torsk Fileteres og skjæres i generøse stykker med skinnet på. Stek torsken i godt varm extra virgin olivenolje med skinnet ned (skinnet skal helst bli sprøtt). Dersom torsken er stor kan man ettersteke i ovn, ca 10 minutter. Krydre forsiktig med salt og pepper. 1 fennikel østerssopp og aromasopp, ca 1/2 kilo tilsammen olivenolje salt og pepper Del grønnsakene og stek dem pent i olje, fennikelen først og på sterkere varme enn soppen. Krydre lett og server ved siden av torsken. Tomatragu: 2 fedd hvitløk 2 sjalottløk sju-åtte tomater med smak (bruk heller hermetiske tomater enn de gule og sure) 1 spiseskje sukker 1 dl balsamico-eddik en neve frisk koriander salt og pepper Hakk løk og hvitløk og fres i olivenolje. Det tomatene i båter og stek til de begynner å falle fra hverandre. Tilsett sukker og eddik og la blandingen småputre til den tykner. Ha i finhakket koriander og smak til med salt og pepper, Spinat- og blåskjellsaus 2 dl blåskjellkraft, laget på ferske dampede blåskjell uten noen tilsetninger. Dersom du må dampe nye, så server blåskjellene ved siden av. 3 dl kremfløte 1 spiseskje smør 1 bunt spinar salt og pepper Rens spinaten og kok den opp i vann til den er myk og knall grønn. La blåskjellkraften koke inn til omtrent halvparten. Tilsett smøret og la det smelte, deretter fløten. La koke til den tykner litt. Tilsett salatbladene, kjøl det litt av og kjør hele greia i matbereder. Kok opp igjen og smak til med salt og pepper. Potetstappe: 1 kg mandelpoteter 400 g smør eller mer 1 bunt finhakket gressløk litt salt. Skrell mandelpotetene, men ikke helt. Litt skall i stappen er bare tøft. Kok dem opp i 15 minutter, mos dem og rør inn smøret litt etter litt. Tilsett gressløken mot slutten. Salt forsiktig — smør er stort sett saltet i Norge. Sleng gjerne på et smørøye til slutt dersom Grete Roede skulle være blant gjestene. Skummelt godt.