Kunsten å koke et egg Nei, man trenger ikke være Michelin-belønnet kokk for å koke et egg. Man må imidlertid ha en viss idé om prinsippene. Koketiden blir for eksempel forskjellig om du har vannet i kaldt eller kokende vann. Prøver du å koke egget i mikroen... uh-oh. Bad mistake, som Arnold Schwarzenegger pleier å si. Er dette de rene selvfølgeligheter? Beklager. Skulle ønske det var så vel. Trond Moi kaller den manglende kunnskapen om mat for «analfabetisme», og han har et klart poeng. Alle må spise, selv fotomodeller. Hva folk velger å spise, henger sammen med hvilke kunnskaper og hvilken kompetanse de har. Når disse mangler helt, blir selv frokostegget et uoverkommelig problem. Da er det tryggest å åpne noe som allerede er ferdig. Selv om det siste tiåret har bragt med seg en voldsom interesse for mat, matlaging, gode råvarer, gode spisesteder og så videre, er hovedtrenden faktisk den stikk motsatte. Det er ferdigmaten som vinner terreng. Ferdigmatens triumf henger sammen med to ting: dårlig tid og manglende knowhow. Forhandlerne følger markedet, og dermed vil det i norske supermarkeder bli stadig vanskeligere å finne «uferdig» mat, altså råvarer. Det er liten eller ingen kunnskap eller kompetanse hos de ansatte. Derfor finner man uavlatelig f.eks. kjøttvarer som lagres for varmt og/eller blir liggende i disken til de råtner, eller frukt og grønnsaker som aldri burde vært solgt. Når man takket være sin uvitenhet har handlet hjem noe sånt, velger man frysedisken neste gang. Slik er det i Norge, men hvordan er det i Frankrike? Når man først har blitt vant til å gå i flotte, velholdte butikker og handle verdens beste råvarer for en overkommelig penge, kommer det som litt av et sjokk at ikke alle gjør det. Færre og færre, faktisk. Jeg kom over en artikkel i magasinet Le Point som tar for seg problemet med manglende kulinarisk knowhow i den yngre generasjonen. I Frankrike er dette ikke bare et spørsmål om «analfabetisme» i Trond Mois forstand, men om noe mer essensielt. Det handler om å forvalte en kulturarv. Gastronomi har en mer sentral plass i det franske samfunnet enn vintersport har i Norge. Når 30-åringene ikke greier å lage en boeuf bourguignon, er så å si hele nasjonens sjel i fare. Det fins statistikk om forfallet. I 1988 brukte husmoren én time på å tilberede den hellige franske lørdagsmiddagen. I 2002 var det blitt 44 minutter. Hverdagsmiddagen tok 36 minutter i 2002 mot 42 minutter i 1988. Det er nok stadig langt over gjennomsnittet i Norge, men tendensen er fallende. De man uroer seg for er spesielt aldersgruppa 25-40. De har mødre på 50-60 år. Mellom 1985 og 2000, hevder matsosiologen Jean-Pierre Poulain ved universitetet i Toulouse (det fins selvsagt matsosiologer i fleng), har det skjedd et brudd i overføringen av kunnskap fra mor til datter, som er grunnfjellet i den franske gastronomiske tradisjonen. Han kaller det en «missing link». For franske kvinner har denne perioden vært preget av frigjøring, likestilling og yrkesaktivitet, akkurat som i Norge. Man kan altså vanskelig skylde på latskap. Frankrike er nok i større grad et mannssamfunn enn det norske, slik at selv om alle franske menn med respekt for seg selv kan tilberede minst et par klassikere, er og blir det kvinnenes jobb å styre det daglige matstellet. Jobben har uansett ikke vært ivaretatt. I dag er også Frankrike fullt av matanalfabeter, og det er frysevare-produsentene som skummer fløten. Og fransk ferdigmat er ganske god, kanskje den beste i verden. Mesterkokker som Paul Bocuse går god for den i annonser. Man jukser ikke med råvarene i like stor grad som i Norge. Vårt hjemlige Findus er en stor aktør her, med produkter som er tilpasset fransk smak, og en annen frossenmat-gigant heter Picard. Noen snakker om «Picard-generasjonen», i første rekke som et urbant kulturfenomen. Noen ekte kulturarv blir det imidlertid ikke av dette. Som Bernard Boutboul i Gira, et rådgivende statlig organ for næringsmiddelstrategi, sier det: «Dagens tredveåringer har ikke arvet bestemødrenes flekkete oppskrifthefter med familiens hemmelige sjokoladekake.» Interessant nok: når 30-årige franske kvinner i dag blir spurt om de prøver å holde «sin mors kjøkken» i hevd, svarer et overveldende flertall ja. I 1966 fremkalte det samme spørsmålet et flertall negative svar. Man har altså i dag et sterkt ønske om å følge tradisjonene, selv om man ikke aner hvordan. Så hvor er svaret, hvis man ikke nøyer seg med frysedisken? For svært manges vedkommende, i mediene. Det er selvsagt masser av matprogrammer på fransk TV, og de sendes på dagtid, altså i «husmortid». Som utenlandsk seer forbløffes man av hvor elementære ting som blir tatt opp. Man har et rikt utvalg magasiner om mat eller med matoppskrifter, og det viktigste av dem alle er Elle. Elles «menykort» er redningen for mang en inkompetent fransk kokk. Elisabeth Scotto, som er redaktør for disse, sier at hun henvender seg til kvinner som verken har tid eller kunnskap: «For eksempel sier vi aldri at man skal “blansjere” grønnsakene, men at man skal slippe dem i fosskokende vann.» Det er kanskje et tegn i tiden at kommersialismen — mediene og ferdigvareprodusentene, som annonserer beinhardt — erstatter tradisjonen, den personlige overleveringen. Men vi er ikke nødt til å klappe. Folk er forskjellige, og skal ha lov til å være det. Undertegnede tilhører de fanatikerne som aldri kunne tenke seg å kjøpe en ferdig salatdressing (ikke minst fordi jeg har lagd en fra bunnen på den tiden det ellers tar å fikle opp emballasjen). Men i mine øyne blir det enda mer tragisk når den franske forbrukeren styrer vogna forbi en lekker utstilling av verdens beste råvarer rett mot frysedisken, fordi han eller hun ikke kan, enn når den tilsvarende norske ender med en Grandiosa i kurven hos RIMI, der det knapt er annet å få. Spørsmålet er også hva dette vil gjøre med vareutvalget i Frankrike, la oss si om ti-tyve års tid. Mikrobølgeklar frossen eggerøre med trøfler, anyone?