Pesto og plage Før var norsk kafémat bare kjedelig. Nå er den i tillegg uspiselig. «Hvitløk er de intellektuelles ketchup,» het det på begynnelsen av 90-tallet. Nå er snart ingen igjen i Norge som kaller seg «intellektuelle»; det signaliserer ikke annet enn at man har dårlig råd. Istedet kaller de seg unge og urbane, og det er pesto som er deres ketchup. Den griner grønt fra hver eneste tallerken på de «unge og urbane» kaféene, enten det måtte være hummer eller kanari på fatet. Pølser med pesto? Vi har fått det. Salat med pesto? Det også. Pesto som smørbrødpålegg? You bet. (Det er forresten ikke så verst; pesto på grillet brød kan være ganske deilig — hvis det er god pesto. Men det får man aldri.) Når vi først er inne på saken — er det noen som har skjønt hva man skal gjøre med de der soltørkede tomatene som har det med å lure seg inn i dagens ciabatta eller pugliese eller focaccia eller boccaccio eller hva pokker det nå heter, sånn innimellom all pestoen? Seige som viskelær? Jeg har forsøkt å legge dem på parkeringsautomaten, men de bare kiler seg fast. «Inspirasjon fra Middelhavskjøkkenet», kaller de det gjerne — koblet med den for så vidt solide forretningsidé å få gjesten til å betale så mye som mulig for så lite som overhodet mulig. Da holder det ikke med litt ærlig og ordentlig mat. Da skal det gjerne hete noe gjesten knapt kan uttale, og så skvetter vi litt pesto på, så må det vel være greit. Det er et fritt land og alt det der ... men kjære vene, skyld ikke på folk ved Middelhavet. De har faktisk matkultur. Hadde du kastet denne maten i Middelhavet, tør jeg banne på at Middelhavet hadde kastet den tilbake. Noen som har prøvd å be om «bare en salat» i det siste? I Oslo skal det godt gjøres å finne en salat til under hundrelappen. Da er den også så full av dilldall at halvparten blir liggende igjen på tallerkenen. Jeg har opplevd å få en «Caesar-salat» (den tilhører riktignok ikke Middelhavskjøkkenet, men ble oppfunnet av en meksikaner) som ikke inneholdt én eneste av de ingrediensene en Caesar skal ha — romanosalat, brødkrutonger og parmesan — men derimot en hel masse annet mystisk: kylling, agurk, paprika, hermetisk mais og rømmesaus. Den var uspiselig, den også. I desperasjon hender det man prøver seg på en gammel klassiker — et karbonadesmørbrød, for eksempel. Eller et rekesmørbrød — bedt om det i det siste? Det må minst være fem siden jeg så et rekesmørbrød med ferske, pillede reker. Nå er de hermetiske, maskinpillede og smaker omtrent som crabsticks. Selv på de beste hotellene våre. Og karbonadesmørbrødet? Sist jeg bestilte ett, på uterestaurant i Frognerparken, fikk jeg en blygrå puck laget av minst 97 prosent mel og soyaprotein. Mahatma Gandhi kunne trygt ha spist den. Når man gjør personalet oppmerksomt på slikt, eller forteller at de forlanger altfor mye penger for skitmaten sin, pleier de bare å sende et rampete smil tilbake. Som om de ville si: «Skyld ikke på meg. Jeg jobber egentlig ikke her. Jeg venter bare på å bli oppdaget og bli programleder på TV.» Så nå har jeg skjønt at det ikke er dem jeg skal kjefte på. Nei, det er samfunnet som har skylda. Det hele har blitt så hult, så jålete, så gjennomsiktig og så utvendig at det ikke er rart maten blir som den blir. Det fins ingen stolthet, ingen kunnskap, ingen kjærlighet. Hvis man vil ha et kjapt, ærlig og rimelig måltid, håndverksmessig tilberedt, er det snart ingen vei utenom Burger King. Jeg vil gjerne ha ketchupen tilbake. Nei forresten, jeg vil ha hele førstehjelpskrinet. Det var det vi pleide å kalle den i gamle dager, den lille kurven med salt og pepper, ketchup og ravigottesaus, worcester og tabasco (og ofte tannpirkere). Der hadde man alt som skulle til for å gjøre et kjedelig smørbrød ... om ikke godt, så i hvert fall helt uigjenkjennelig.