Pølser og papegøyefisk Den nye klassestaten er tydeligst i handledisken der du bor. For første gang siden mellomkrigstida er 90-åras Norge et land der hva du spiser forteller hvem du er. For de flestes vedkommende, dessverre: dritt. Dagbladet 7. november: En reportasje om tropiske fiskeslag i norske fiskedisker: tunfisk fra Oman (stekes som pepperbiff), sverdfisk fra Mauretania (som gryterett med tomater) papegøyefisk fra Oman (marineres i lime og fin olivenolje) og barracuda fra India (stekes eller grilles i skiver). Fisken er døgnfersk og flyfraktet hit i isoporkasser pakket med is. Den norske handelsbalansen er åpenbart svært sunn. Det pussigste med den nye trenden (for det ER en trend; tropefisk var "årets greie" på inne-restaurantene i Stockholm i fjor) er at det er Matkroken på Makrellbekken i Oslo som fører an. Matkroken er nemlig eid av Hakon-gruppen. Det er Hakon-gruppen som gir deg RIMI. Og på RIMI er det aldri så mye som en papegøyefisk. Det er faktisk ikke fersk fisk i det hele tatt. På en måte er det trassige barnet i mange av oss omsider bønnhørt: "Nei, nei, vi VIL IKKE ha fisk!" Og når vi omsider er blitt voksne og har kommet på bedre tanker, er det for seint. Vi får ikke fisk. Fersk fisk har nemlig blitt et luksusprodukt, mens de tingene vi foretrakk som barn — men har angret dypt etterpå — har blitt opphøyd til dagligvarer: pølser, pizza, potetgull. Parabol-mat. Under høstens matfestival i Ålesund, der den spennende nykommeren Trond Moi ble kåret til årets norske kjøkkensjef, ble det avholdt et oppsiktsvekkende seminar om matvaner og utviklingstendenser. Hovedpoenget var at vi er i ferd med å bli et folk som beiter. Tendensen går i retning enkle enhånds-måltider som vi kan innta på vei fra den ene avtalen til den andre, gjerne med mobiltelefonen i venstre hånd. Her er en sunn øvelse: Stå i en time, helst et sted mellom 15 og 19, inne på en Statoil-stasjon. Studér ANSIKTENE til de som kommer inn og skal ha to pølser i ett brød med lompe over og "rekesalat". Lån deretter nøkkelen til toalettet, gå inn og studér ditt eget ansikt i speilet. Gi øynene og munn/hakepartiet ekstra oppmerksomhet. Hvis du ikke kan se en fundamental forskjell, er du sannsynligvis allerede så omtåket av feilernæring og mangelsykdommer at du synes denne artikkelen inneholder altfor mange vanskelige ord. Fysiologer advarer om at enkelte barn har så elendig kosthold at de ikke klarer å holde seg våkne på skolebenken, langt mindre konsentrere seg om det de skal lære. I løpet av to år får vi sjokkrapportene om at glemte sykdommer som skjørbuk (jeg kjenner personlig to mennesker som har hatt det!) og beri-beri blir diagnostisert blant skolebarn i Oslos forsteder. Dette er konsekvensen av to tiår med ernæringsmessig laissez-faire, der lystprinsippet, markedskreftene og vår allestedsnærværende "dårlige tid" har inngått en meget destruktiv allianse. La oss gjerne ta med feminismen også. Folk spiser ikke middag lenger. De har ikke tid, de har ikke råd, det fins ikke ordentlig middagsmat i butikkene lenger og det er dessuten ingen som har kompetanse til å lage den. Nylig rykket Opplysningskontoret for grønnsaker inn en enorm annonsekampanje for poteter, hvor det ble fokusert på foreldrenes (les: sekstiåtte-generasjonens) svik mot poteten, som symboliserer hele etterkrigstidas rasjonelle, om enn noe kjedelige matkultur. Du kjenner deg overhodet ikke igjen i dette? Du spiser både variert og spennende, middag hver dag, gjerne noe litt etnisk og eksotisk i helgene? Gratulerer. Da tilhører du den nye overklassen i Norge. Vi som har reist, vi som har nytt fruktene av åttiåras representasjonskonti, vi som kan bestille fra en fransk meny, som ikke har smakt papegøyefisk eller strutsekjøtt ennå men definitivt skal, har venner som er interessert i gastronomi og har grunnleggende kjennskap til vin. Kanskje er du også allerede medlem av en vinklubb, eller et av de mange "gastronomiske selskapene" som vokser fram som paddehatter. "Mat er 90-åras rock'n roll," har noen uttalt. Det å være matinteressert er svært trendriktig. Skarpsindige observatører har allerede påpekt et dette århundreskiftet er i ferd med å bli til forveksling likt det forrige, at f.eks. Arne Garborgs Trætte Mænd fanger tidsånden vel så godt som noen 1990-tallsroman. Garborgs hustru Hulda skrev på sin side kokebøker, noe som symboliserte en generell tendens til å ville på den ene side ideologisere matstellet (Hulda Garborg var opptatt av det norske og rotekte, som hun bare delvis hadde peiling på), på den annen side opplyse "almuen" om fordelene ved et sunt og riktig kosthold. 1890-åra var husmorskolenes blomstringstid i Norge. I 1891 skrev Dorothea Christensen Kogebog for Folkeskolen og Hjemmet, som fokuserte bl.a. på hvordan arbeiderfamilier skulle klare å gi riktig ernæring til store barnekull på beskjedne lønninger. Samtidig vokste restauranter som de på Bristol og Grand i Oslo til å bli internasjonale spisesteder der champagnen, østersen og trøflene på ingen måte sto tilbake for det som ble servert på Ritz i Paris. Forskjellen ligger i at folkeopplysningstanken er død. Einar Førde bar den selv til grava da TV2 sendte sin første Toro-reklame. Altså er det ingen som kjemper småfolkets sak mot kyniske næringsmiddel-giganter som — i den hellige konkurransens navn — ikke lar noen løgn være uprøvd for å selge dritten sin med høyest mulig profittmargin. Samt et jordbruk og et fiskerivesen som er så fokusert på kvoter og støtteordninger at selve produktets lidelser og krenkelser på vei til forbrukeren knapt ofres en tanke, med mindre det skal til eksport. Frionors produkter er f.eks. langt bedre i Frankrike enn de er i Norge. Det bør være et tankekors at f.eks. fersk fisk skal være nesten umulig å oppdrive i en av verdens største fiskerinasjoner, som dessuten nominelt har verdens tredje høyeste levestandard. Det bør være et tankekors at de fleste utpregede u-land (selvsagt ikke de som sulter!) har et mindre helsefarlig kosthold enn gjennomsnittet av Norges befolkning. Når man går ting i sømmene, viser det seg raskt at den så ofte utskjelte innvandrerfamilien har en langt mer sivilisert matkultur enn sin norske nabo. Sjansene er faktisk store for at vedkommende starter dagen (og fortsetter den) med et beger Nutrilett. I forbindelse med romanene jeg skriver ble jeg nylig konfrontert med spørsmålet om hvorfor det spises så mye i dem. Det er den typen spørsmål som best besvares med et annet: Hva kommer det av at nyere norsk litteratur langt oftere handler om spisevegring enn om spising? Her ligger et traume begravet, dessverre for dypt til at det kan graves opp i løpet av denne artikkelen. Sannheten er ihvertfall at selv et matvrak som undertegnede, konfrontert med utvalget i et alminnelig supermarked, altså uten papegøyefisk-disk, kan rammes av både avmakt og vegring. Du speiler de trøtte øynene dine i de tomme flatene der det skulle bugnet av grønnsaker, og ser det siste du hadde ønsket å se: en sosial taper.