Coda: Lykken er håndlagd Nå er vi på tynn is. Fordi alle nå har lært at tobakksrøyking er «farlig», blir det nesten umulig å hevde at det er «godt». Hva har en kreftfremkallende gift å gjøre i en bok om gastronomi og nytelse? Hvordan kan det være «godt» å ødelegge sin helse? Men siden dette er bokas aller siste kapittel, så lytt. For det første: Dette er ikke første gang i verdenshistorien at et nytelsesmiddel blir forbudt. Alle generasjoner før oss husker fiaskoen rundt brennevinsforbudet i USA og Nord-Europa i begynnelsen av det tyvende århundret. Generasjonene etter oss kommer til å huske fiaskoen rundt forbudet mot cannabisstoffer. Snart, altså om ti-tyve års tid, vil vi vite at tobakksforbudet ble en like stor fiasko. Hvorfor? Fordi folk har røykt tobakk i 10.000 år, og de visste utmerket hva de gjorde. Det er idiotisk å påstå at vi er «klokere» enn mennesker før oss — hele denne boka forteller noe annet, nemlig at vi tilhører en av de dummeste generasjonene som har sett dagens lys. Alt vi forteller om, er matvarer og drikkevarer som eksisterer på tross av generelle trender om nærings- og nytelsesmidler. Den generelle trenden er å spise og drikke søppel. Søppel er nemlig billig å produsere. Et moderat tobakksforbruk er sannsynligvis sunt. Nikotin har heldige virkninger på hukommelsen og hjernen (bl.a. beskytter den mot Alzheimers sykdom). Man blir smart av å røyke, man blir avslappet, man blir veltalende, og man blir konsentrert. Det er mulig at vi har gått inn i en tid hvor det å være smart, avslappet, veltalende og konsentrert ikke er ønskelige egenskaper (vi mottar ofte signaler som kan tydes dithen, bl.a. fra regjeringen Bush). Det er i så fall en interessant endring, og et brudd med de idealene som førte vår sivilisasjon dit den er nå. Uansett: ekte lykke er håndlagd. Lykken er et produkt fra La Habana, Cuba, en gjenstand som er kjælt med av menneskehender nesten 300 ganger før det kommer i din munn. Her har vi selve antitesen til det «industrielle» produktet; det er som å stikke en Ferrari i munnen og tenne på. Det fins ikke noe samlebånd. Det er håndarbeid. Det er interessant å merke seg at havanasigaren oppfyller alle kriteriene vi kretser rundt i dette bokverket. Den er økologisk, den er et håndverksprodukt, og den er hundre prosent avhengig av terroir — i denne sammenhengen klimaet og jordsmonnet i det lille området som heter Vuelta Abajo like vest for Pinar del Río på Cuba. Her forvaltes den røde, jernholdige jorda av selveiende bønder, ulikt det meste annet i Fidel Castros totalitære ettpartistat. De kalles vegueros, har mer til felles med franske vinbønder enn med det abstrakte, ondsinnede monsteret vi har lært oss å kjenne som «tobakksindustrien», og produktet deres har også mer til felles med god vin enn med vanlige, masseproduserte kreftpinner. Det handler om gode og ikke fullt så gode årganger, om riktig gjæring, om lagringsbetingelser osv. Det er vakkert i Vuelta Abajo, og overalt hvor forholdene er gunstige ser man de mannshøye plantene med sine store, intenst grønne blader. Her ser man også avlinger som er dekket over med tynn bomullsmuslin — det er der de dyrker dekkbladene, disse som er sigarens ansikt utad, og som det stilles uhyre strenge krav til. I sigarproduksjon annetsteds i verden er det vanlig at dekkblader og innmat kommer fra forskjellige land, kanskje fra forskjellige kontinenter. En kubansk sigar er kubansk tvers igjennom. Tobakksbladene skal gjære og «svette ut» nikotin, ammoniakk osv. før de kjøres til fabrikkene i og utenfor Havana. Der overlates de eksperter, erfarne sigarrullere som bruker mer eller mindre samme utstyr og teknikker som for 150 år siden. Alt unntatt damelår, som nok dessverre er en myte. Man kan vanskelig se for seg hvordan den skulle bli rett og jevn nok. Sigaren er et levende produkt, på samme måte som vin. Det spiller derfor stor rolle hvordan du oppbevarer den. Ideelt skal det være rundt 70 prosent luftfuktighet og mellom 20 og 25 grader. For å kunne være trygg på dette, bør det skje i en kasse med luftfukter, vanligvis av tre, som vi kaller en humidor. Vi skal ikke våge oss på å kåre «verdens beste sigar». Det er ikke engang alltid den er kubansk. Men de kubanske varene holder en jevnt høy kvalitet, og de har som regel mer og mer interessant smak enn konkurrentene. Prøver man en større sigar fra en av de velrennommerte produsentene — som Cohiba, Montecristo, Romeo & Julieta, Hoyo de Monterrey — og samtidig forsikrer seg om at den er ekte, kan man vanskelig mislykkes. Her fins et vell av smaker å oppdage, fra sjokolade til honning, fra pepper til kanel og muskat. Sigarer er gastronomi, ingen tvil om det. Og de gir en alldeles utmerket, mild og meditativ rus. Problemet med ekte kontra falske havanas fortjener en liten diskusjon. Falske havanas for svartebørssalg er nemlig en stor industri, de er å få kjøpt absolutt overalt, og dersom du mottar et tilbud som virker for godt til å være sant, er det ikke sant. De falske inneholder også tobakk (som regel), men er laget av annensorterings blader på slurvete vis. De lar seg ikke røyke. For ikke lenge siden ble vi tilbudt en kasse havanas utenom det vanlige; de stammet fra Bagdads fall, var superlange (bortimot en halvmeter) og var utstyrt med både det irakiske riksvåpenet og Uday Saddam Husseins personlige monogram. Det var, igjen, for godt til å være sant. Men mange har nok latt seg lokke av muligheten til å fyre opp med fælingen Udays personlige stash. Vi anbefaler noe så kjedelig som å handle sigarer i taxfree-butikk eller hos en ordentlig tobakkshandler. Vit bare at i siste tilfelle går en uanstendig stor del til Staten, og finansierer deres drakoniske tiltak for å få deg til å la være. Hvordan — og når — man velger å røyke den, skal ikke vi legge oss så voldsomt oppi. Det er bare verd å nevne at etter en voldsom middag med massevis av retter (og viner) er smaksapparatet ofte for medtatt til at man virkelig får utbytte av en god sigar. Våre store røykeopplevelser har alltid funnet sted andre steder enn på røykfylte restauranter (noen som husker dem?) eller ved middagsbord fulle av konjakkglass og oppvask. Da heller en solnedgang på verandaen. Vi nyter helst sigarer slik andre nyter nistematen på den rituelle søndagsturen — ute i naturen eller nær naturen, alene eller sammen med en man ikke kan tenke seg noe bedre enn å snakke med akkurat da. Hvor farlig kan nå egentlig dette være, da?