Soul fingers — Her lukter det SOUL! sier Jørn Hoel og åpner en Gresvig-pose med reker som har ligget og gjæret natta over. Det lukter nå mer som lugubert motell, påpeker vi. Han er en luring, Jørn Hoel. "Jeg er ganske god med egg og bacon," sier han når vi innledningsvis prøver å lodde hvor dypt matinteressen hans stikker. Det er helt hinsides kledelig beskjedenhet; det er desinformasjon. Jørn er matfrik og begynner forsørge å se slik ut også. Han røper seg på detaljene — for eksempel har han en svært fiffig sentrifugerende salatslynge, og en passant nevner han at han har et komplett Gaggenau-kjøkken "stående et sted". Gaggenau er tysk og kan sammenliknes med Harley-Davidson. Sist jeg lot blikket falle på en Gaggenau-ovn (ikke komfyr, bare steikeovnen) var prislappen på 30.000 kroner. — Det viktigste når man skal lage ei god plate er å ha god mat. Ellers blir det dårlig musikk, sier Jørn. — Akkurat det har jeg lært mye om gjennom å jobbe med Billy Cross. Han er en fremragende kokk, lager thaimat og så videre. Det har vært snakk om at han skulle skrive kokebok. Da vi spilte inn i Puk Studio i Danmark sørget jeg for å få sendt gravlaks fra Tromsø. Vi som trodde alle gode rockplater ble lagd på takeaway-pizza? — Det har blitt annerledes. Tidlig på 80-tallet, da jeg begynte å spille inn musikk, husker jeg det var vanlig at musikerne spiste mengder med junkfood, gatekjøkken-kylling med pommes frites og sånt. Jeg blir rett og slett dårlig av å spise sånt. Maten er utrolig viktig når man er på turné også. Jeg har sett mord i blikket på musikere når maten ikke kommer tidsnok, eller ikke er bra nok. Dessverre er det ikke altfor mange steder i Norge man kan spise godt. Det mest latterlige er at mange steder i Nord-Norge er det umulig å få fersk fisk. Du er på et hotell og kan omtrent se torsken sprelle fra vinduet, men på menyen har de bare seig, panert rødspette... Det er da ellers mange nordlendinger som ikke vil ha fisk? — Jo, jeg har vært gjennom det der sjøl. Da jeg gikk på Romerike Folkehøyskole på 70-tallet sneik jeg meg inn til byen og spiste løvbiff på Tivoligrillen når det var fiskemiddag på skolen. Men heldigvis er jeg ferdig med det nå. Jørns siste CD Soulsville er spilt inn i Memphis, Tennessee — ingen slett fødselsadresse for et album. Der stiftet Jørn bekjentskap med både "soul food" og et spesielt musikerlynne. Han forteller om det første møtet med Memphis Horns: — Jeg hadde altså blåserarrangementene til disse låtene mer eller mindre ferdige i hodet. Jeg begynte å tralle på dem i studio, og disse gutta var mildt sagt skeptiske, virket ikke som om arrangementsidéene mine var stort verdt hos dem. Vi sleit i noen timer, så gikk vi på et hyggelig sted som serverte god meksikansk mat. Plutselig myknet alt opp! All isen forsvant. Det var nesten ingen problemer etter det. — Hva er soul food? Tja, det er ofte ganske sterk mat, ting som får deg til å svette, slik god soulmusikk gjør. Jeg ble kjent med en 150 kilos neger i Memphis som hadde vært skopusser for Stax-gutta i sin tid. Han sa at neste gang jeg kom innom byen skulle jeg få være med ham hjem og få virkelig soul food, men da måtte jeg ha med meg dame! For når du har spist ordentlig soul food er du nødt til å knulle etterpå... Ellers er soul food det de svarte spiser, og det er mye innmat og kjøtt med slintrer, mye annensortering. Men for meg er det mat det svinger av. Jørn har reist ganske mye i det "sivile" også, men da går turen gjerne til Asia. Etterhvert røper han ganske god kjennskap til forskjellige asiatiske kjøkken. Engang var han invitert i middag til prinsen av Thailand, som er broren eller onkelen til den nåværende kongen, i et digert gods med masser av tjenere. — Han snakket utmerket engelsk, kjente kong Olav og syntes det var jævla artig å ha nordmenn på besøk. For et måltid! Når jeg kommer til et nytt land er ofte maten det første jeg orienterer meg etter, deretter musikken — i noen av disse landene er jo musikken totalt ubegripelig, men maten skjønner jeg. Ellers hører mat og musikk ofte svært nøye sammen. Jeg elsker å se på matprogrammene til Keith Floyd, spesielt de fra Asia. Hvis ikke han er rock´n roll, aner ikke jeg hva det er. Middagsstellet i eneboligen på Bestum — som bare er leid — er ikke alltid like fabelaktig, tilstår han. Men han har sine ting, spesielt dette med grilling. Der han bodde tidligere var han nabo med finansminister Sigbjørn Johnsen, som har deltatt i de hoelske grill-orgier. — Jeg er helt vill etter å grille. Ofte er jeg igang mens det ennå ligger snøflekker i hagen. Nordlending, vet du. Steinar Albrigtsen og jeg pleide å grille pølser i garasjen om vinteren da vi var mindre. Vi begynte tidlig. Det jeg synes er godt å grille er for eksempel indrefilet av rein, eller søramerikanske steiker — jeg har venner som ofte er i Latin-Amerika og har med kjøtt hjem. Ribs er jo også jævlig godt, ribs på sørstatsvis, men det er vanskelig å få tak i de riktige stykkene. Kjøtt i Norge er ganske triste greier, faktisk. Det er flaut å gå ut og spise med de amerikanerne jeg har med i bandet mitt nå, for vi får aldri skikkelig mørt kjøtt. Innimellom klagesangen og lovprisningen av utenlandsk matskikk får Jørn slått noen velrettede slag for de norske tradisjonene. Han er en merkelig blanding av globetrotter og kraftpatriot, som i neste øyeblikk kan holde en lang forelesning om en spesiell reinbuljong vi helt definitivt burde ha smakt. Buljongen skal koke i tolv timer og diverse smakstilsetninger settes til og tas ut på tilmålte tider i prosjektet — et voldsomt vitenskapelig prosjekt som man avrunder med å suge ut beinmargen og knaske flatbrød til. Det har han neppe fått servert i Memphis. — Jeg føler jeg har vokst meg ut av Tromsø, men det er mye av nostalgien som sitter igjen. Før hadde jeg et par ritualer jeg alltid måtte igjennom når jeg kom til hjembyen. Jeg dro ned til slakter Aune — butikken hans er nedlagt nå — og kjøpte ei bestemt pølse som det ikke fins maken til. Og det andre kicket mitt var å spise tørrfisk. Men jeg lengter ikke hjem — det er igrunn typisk Tromsøværinger å lengte seg vekk, gjerne langt vekk, sier Jørn Hoel. Oppskriften på lunsjretten Jørn lager er hans egen, og den har inspirasjon både fra amerikansk sørstatskjøkken og fra asiatisk matlaging. Det norske er i Mack-ølet som må drikkes til og i smøret — Jørn steker alltid i meierismør og mener han har det fra kona Lene, som kommer fra Målselv og langt uti har aner blant smørbukkene i Gudbrandsdalen. Fortreffelig smakte det, faktisk. SOUL SHRIMPS à la Jørn 1 kg reker 2 hele chili 8 fedd hvitløk olivenolje 1 hode rosso-salat 1/4 løk i ringer 1 glass fetaost (nedlagt i olje og urter) 1 håndfull grønne olivener 1 tomat 1/2 squash 1 klype Provence-krydder en klatt smør 1 spskj asiatisk (thai) fiskesaus 2 spskj hakket persille 1/2 sitron Rens noen av rekene og la hele og pillede reker ligge natta over i marinade av presset hvitløk, hakket chili og noen spiseskjeer olivenolje. Rens salaten og legg løkringer, et par håndfuller fetaost, olivener og tomat over salaten. Bruk et par spiseskjeer av urteoljen som fetaosten lå i som dressing. Dryss Provence-krydder over. Stek rekene i godt smør på ganske sterk varme (eller enda bedre: grill dem!). Snu dem ofte så de blir stekt over det hele. Krydre med fiskesausen, som er salt og gir enda mer "motell-feeling". Stek noen skiver squash i olivenolje og dander rekene over squash-skivene. Press sitron over og dryss persille på toppen. Jørn serverer rekene sine med salaten ved siden av og en selvkomponert dyppesaus som han lager ved å blande innholdet fra to suspekt utseende flasker. Den blir søt og sterk. Så skal det være loff til, og selvfølgelig Mack-øl.