I verdensklasse

 

Troisgros Ñ tre stjerner, tre generasjoner og 80.000 flasker vin i kjelleren.

 

ÇDet har du ikke fortjent,È var det et par matinteresserte venner som sa da jeg fortalte at jeg var pŒ vei til Œ spise hos Troisgros. Og jeg skj¿nner hva de mener.

 

Kanskje den ene bare var genuint misunnelig. Men i den andre stemmen lŒ det en ekte eller innbilt formaning Ñ du har ikke fortjent det fordi du ikke kan nok ennŒ, du vil ikke vite Œ sette pris pŒ det du fŒr. Pr¿v igjen om 10Ñ15 Œr. Noe sŒnt var det jeg tenkte.

            SŒ jeg var sikkert mye mer nerv¿s for Œ spise hos Troisgros enn Troisgros var for Œ servere meg.

            Men ogsŒ Maison Troisgros har begynt i det smŒ. Beliggenheten forteller tydelig om det beskjedne opphavet Ñ en jernbanerestaurant i den lille byen Roanne. NŒ er jernbanerestauranter i Frankrike noe ganske annet enn i Norge Ñ pŒ Gare de Lyon i Paris ligger jernbanerestaurantenes jernbanerestaurant, for Œ si det slik; Le Train Bleu, et praktfullt lokale smekkfullt av fresker og bladgull, der ting foregŒr i fullt gastronomisk alvor selv om du bare har Žn time til toget gŒr.

            Men ingen har en aura som Troisgros.

            Michel Troisgros, som styrer kj¿kkenet i dag, er tredje generasjons restaurat¿r pŒ dette stedet. Bestefar Jean-Baptiste kom fra Burgund og startet restaurant og hotell her i 1930. Pappa Pierre og onkelen Jean (sistnevnte d¿de pŒ 80-tallet) var de som skaffet restauranten verdensry under navnet ÇFrres (br¿drene) TroisgrosÈ i l¿pet av 60-tallet, og rakte inn den tredje og siste Michelin-stjernen i 1968. De ble verdensstjerner, uten Œ miste det urfranske i seg. (Det sies om Jean, som turnerte USA pŒ 1970-tallet, at han bare kunne to engelske fraser: ÇI love youÈ og ÇMore butter, please.È)

            Annerledes med Michels bror Claude. Som nyutl¾rt 20-Œring reiste han til Brasil, og har siden blitt Troisgros-dynastiets ambassad¿r i Den nye verden. Han driver bl.a. restaurantene Roanne i Rio og C.T. i New York.

 

Verdens beste vinkjeller

 

Vi hadde ventet mye av Troisgros, men ikke at det ogsŒ skulle v¾re et design-tempel. Det er Michels hustru Marie-Pierre som er hjernen bak det ÇnyeÈ Maison Troisgros, et mirakel av dempede farger og elegante detaljer. V¾relsene er veldig vakre, men ogsŒ dyre (Û 200 for mitt), og etter hvert blir man lei av at det ikke bare er en smule overdesignet, men at det skal bedrives knallhard ÇbrandingÈ pŒ alle plan Ñ navnet og logoen dunkes uavlatelig i hodet pŒ gjesten. Som om vi skulle kunne glemme hvor vi var!

            Det tar tid Œ bestille pŒ et slikt sted. Ikke bare fordi undertegnede er den eneste noenlunde franskkyndige, og mŒ oversette hele menyen for de andre (og ikke uten flauser: ÇHva er potimarron?È ÇEn slags fisk,È pŒstŒr jeg. Det viser seg Œ v¾re gresskar). Men vinkartet! Under f¿ttene vŒre slumrer 80.000 flasker vin, hvorav 25.000 gŒr ut Œrlig. If¿lge Wine Spectator (1998) er dette verdens beste vinkjeller.

            Er du nybakt Lotto-million¾r, kan Troisgros f.eks. varte opp med 30 Œrs vertikalsmakinger av de fleste store burgundere (en vertikalsmaking bestŒr i Œ pr¿ve ALLE Œrgangene). Skulle man mot formodning foretrekke bordeaux, rommer kjelleren atskillige flasker Ch‰teau PŽtrus, verdens dyreste r¿dvin, og dessuten i halvflasker. Vi stiller ikke i denne vektklassen. Men vi vil ha bŒde hvit og r¿d burgunder, samt litt sancerre til Œ begynne med, og en skvett sauternes til gŒseleveren (Ch‰teau d«Yquem 1937, anyone?). For selvsagt skal vi kj¿re i oss den store gourmetmenyen, som her koster Û 150.

            Med mange engstelige sideblikk og god hjelp fra vinkelneren lykkes dette ogsŒ, uten at bankgaranti mŒ avkreves. Til et glass av husets blanc-de-blancs champagne kommer f¿rste lekkerbisken: En ¿sters, glasert med raifort (pepperrotkrem) og sv¿pt i wakame (japansk sj¿gress). Det er mer en vekkelsesb¿lge enn en appetittvekker. Det smaker av stundens alvor; skarpt, fett og overraskende.

 

Brent toast

 

NŒr man, som sagt, er litt nerv¿s, reagerer man ofte negativt pŒ formelle omgivelser. Det er sobert og stilig i spisesalen, og de andre gjestene har en aura av penger. Mye penger. Dermed blir det litt stivt og formelt, og det er litt synd, fordi jeg aldri har truffet noen virkelig matinteressert som har s¾rlig sans for det stive og formelle. Men det er heller ikke verre enn at selskapet n¾rmest oss har med hunden, som tilbringer aftenen under bordet (gad vite hva de slengte til ham?).

            Og vi har begŒtt en kardinalfeil til: Vi er for sultne. Lunsjen var ikke massiv nok. Dette h¿res helt absurd ut, men det er idiotisk Œ v¾re sulten pŒ trestjerners restaurant. Man blir sittende og gomle br¿d. Det er hjembakt og godt, men vi har ikke reist til Roanne for Œ spise br¿d.

            Husets sancerre, en Œrgang tjuehundre fra Alain Dezat med Troisgros-logo, er sauvignon blanc pŒ sitt aller ypperste; frisk, t¿rr og skarp. Nesten sŒ vi fŒr lyst til Œ spole filmen tilbake og fŒ ¿stersen servert om igjen. (¯sters og sancerre er min patentmedisin mot det meste livet mŒtte ha av ubehag. Virker hver gang.) Istedet fŒr vi vŒr ÇpotimarronÈ, som er en kjemperavioli fylt med en knall oransje gresskarpurŽ. Den er smaksatt med malte mandler og pistasjer, gresskaret har atskillig s¿dme og inntrykket er n¾rmest av en slags subtil, flytende marsipan. Noe liknende har vi aldri smakt. Forbl¿ffende. Men er det godt?

            Foie gras er i hvert fall godt. Denne er pannestekt eller ÇdorŽeÈ (forgylt), servert i en urtesky med noen granateplekjerner hist og pist. I glasset kommer en temmelig ung sauternes, en Clos Dody 1999. Det er nesten barnerov, men vinen har allerede rukket Œ utvikle en massiv dunst av terpentin, som fungerer som vaktbikkje foran den dype og hemmelighetsfulle honnings¿dmen. Vinen er morsommere enn selve retten, som oppleves som god, men ¿rlite kjedelig. Skal det fortsette slik, da?

            Det gj¿r det ikke. Plutselig kommer aftenens virkelig artige vin, en hvit burgunder. Vi stikker nesa i dette, og aromaen som m¿ter oss er av to skiver toast som har kilt seg fast i br¿dristeren og mŒ reddes mens rŒd er (NB: bruk kniv med plasthŒndtak til dette!). Og nŒr vi forundret kikker ned i glasset, finner vi fors¿rge br¿dsmulene ogsŒ! Dette er en ufiltrert Meursault 1995 fra Jean-Francois Coche-Dury, ogsŒ en av Troisgros« utvalgte viner. Det er temmelig sprekt. Vinen er stram, men kort i avslutningen, muligens en smule over toppen. Men minneverdig! NŒr vi ber om Œ fŒ titte pŒ flasken igjen, tar det ikke lang tid f¿r vŒr mann er tilbake med en laminert etikett Ñ de er vant til souvenirsamlere her.

 

Urmakerverkt¿y

 

SŒ henter familien Troisgros fram storslegga, eller rettere sagt, urmakerverkt¿yet. De tre neste rettene er pŒ et svimlende presisjonsnivŒ; det er hŒndverk, eller kunst, av absolutt fineste kaliber. NŒ forstŒr vi hvorfor dette huset vanligvis regnes blant verdens ti beste restauranter.

            Den f¿rste er sŒ enkel og genial at det grenser til zen i tallerkenform. Det er smŒ stekte kamskjell, fire av dem bortetter, uten noen form for saus eller pynt, bare en lite panering av hakkede hasseln¿tter. SŒ eksploderer smaken i munnen; de er preparert med finhakket frisk rosmarin og en form for sitrussaft, trolig lime. S¿dmen i kamskjellene, en svak, frisk syre, n¿ttesmaken og den mektige aromaen av rosmarin Ñ det er overraskende, det er modig, og det er noe av det nydeligste vi har spist.

            Neste rett bestŒr av krepsehaler med plommer i en kremet gulrotsaus, sŒ intenst gul i fargen at vi diskuterer hvorvidt det har v¾rt brukt safran. Det smaker ikke safran. Det smaker istedet sŒ uendelig subtilt Ñ gulr¿ttenes, plommenes og krepsens naturlige s¿dme stilt opp mot en klangbunn av en eller annen form for skalldyrfond, litt vin, litt sm¿r, litt fl¿te. Dette er et virkelig balansenummer, en forf¿relseskunst.

            Kj¿ttretten vŒr er ÇcanonÈ av rŒdyr. Ikke vet vi hvor pŒ rŒdyret ÇkanonenÈ sitter, men den er i hvert fall et stykke enestŒende m¿r filet med s¿tlig viltsmak. Denne serveres med konfiserte kveder og er utstyrt med hva menyen kaller en ÇchapelureÈ, en form for lue (nattlue?) av appelsin, et spr¿bakt dekke av Ñ trolig Ñ finsnittet appelsinskall, og midt oppŒ, som dusken pŒ lua, en bitteliten gr¿nn prikk. Det er wasabi, sushikrydderet. Dette er andre gang menyen er innom typisk japanske smaker, og dette lille sparket av wasabi er bare sŒ uendelig velplassert. Helt som Ronaldinhos frispark mot England i VM. (Undertegnede er av den mening at dette ikke var flaks, eller like lite som Troisgros har ÇflaksÈ.) For noen eventyrlige smaker!

            Vi drikker r¿d burgunder til denne retten (burgunder til vilt, har vi l¾rt pŒ vinkurs), en som er tilstrekkelig gammel til Œ ha fŒtt et streif av den noble teglstensfargen, men likevel har mye av sin klo og eksotiske fruktighet i behold.

 

Duften av Havana

 

Etter det nettopp omtalte hat-trick, ser det ikke ut til at Troisgros-kj¿kkenet makter Œ forbl¿ffe oss lenger. Det er anstrengende Œ spise mŒltider pŒ dette nivŒet ogsŒ, og det kan hende at konsentrasjonen rett og slett glipper. Vi kverker burgunderen med Œ smake pŒ noen av husets hvite geitoster Ñ de er suverene, men en hvitvin hadde v¾rt bedre til Ñ og til desserten bestiller vi et glass 2000 Maury, en sterkvin pŒ grenache fra Languedoc. Den er svart, aromatisk og akkurat passe s¿t (for¿vrig en av de fŒ vinene som gŒr fint til sjokolade). Desserten heter ÇQuatour de douceursÈ Ñ kvartett av s¿tsaker Ñ og det er nettopp dette vi husker dem som: s¿tsaker. Dessuten blir vi nŒ sŒ overdynget av smŒkaker, flarn og alskens l¿rdagsgodter at det er pŒ tide Œ tenke pŒ retretten. R¿ykesalongen. For mange selve middagens h¿ydepunkt.

            Maison Troisgros er ikke pŒ parti med Gro og det Çr¿ykfrie alternativÈ. Tvertimot Ñ Pierre pŒ 69, som stadig skj¿tter sine smŒ oppgaver pŒ kj¿kkenet, er ekte sigarentusiast. Og restaurantens humidor, som ligger rett til h¿yre pŒ vei ned mot den sagnomsuste vinkjelleren, skal v¾re i verdensklasse ogsŒ den. Vi har medbragt vŒr egen havana, som tennes til fyrverkeriet fra et glass marc de gewurztraminer, et hvitt, hissig og ultraaromatisk brennevin fra Alsace. Konjakk kan man tross alt fŒ pŒ fly.

            Men ved bordet ved siden av sitter en enslig mann, kanskje 40, med buddha-blikk og med slipset n¾rmest byronsk slengt over skulderen. Han er i ferd med Œ forlenge sin gastronomiske opplevelse med bortimot to timer. Han har v¾rt nede i skapet hos Pierre og forsynt seg med en Montecristo ÇAÈ Ñ verdens lengste havana. Endelig en mann som har skj¿nt hva man gj¿r hos Troigros.

 

Maison Troisgros, Roanne

tlf (0033) 477 716 697, fax (0033) 477 703 977

troisgros@avo.fr