Den daglige vin I Norge har vi, som i våre naboland, subsidierte melkeprodukter og avgifter på vin. Burde det ikke egentlig ha vært omvendt? Noe av det første jeg gjorde etter å ha flyttet til Provence, var å kjøpe en lokalavis for å se hva folk var opptatt av der. Tilfeldigvis falt blikket på dødsannonsene, og det var oppklarende lesning. De nylig bortgåtte var 96 år, 97, 98, 99 ... foreta samme eksperiment med dagens utgave av Aftenposten, og du vil oppdage et helt annet mønster. Verdens eldste kvinne døde i Provence for rundt et tiår siden, i den anstendige alder av 121. Visstnok hadde hun røykt omtrent til det siste. Det er selvsagt flere faktorer som spiller inn når tallene blir så oppsiktsvekkende. Én er fraværet av stress. De vet å ta det rolig her nede. Min bankfilial er for eksempel stengt mellom 12.00 og 15.30 hver dag for lunsj. Så kommer kostholdet; frukt og grønnsaker er i absolutt verdensklasse, og siden denne landsdelen tradisjonelt har vært veldig fattig, spiller det vegetariske innslaget en større rolle i dietten her enn i andre deler av Frankrike. Fisk og skalldyr er viktigere enn kjøtt. Olivenolje er det overlegent viktigste matfettet. Så spørs det om vi kommer utenom vinen. Er vin i virkeligheten helse i hver dråpe? Ifølge den franske legen Serge Renaud, oppdageren av det som senere er kjent som «det franske paradoks», er et moderat inntak av vin livsforsikring så god som noen. Dr Renaud snublet over sin oppdagelse alt på 60-tallet, da han var lege og foreleser i Montreal i Canada. Landet opplevde da en eksplosjon i hjerte- og karsykdommer. Han fikk anledning til å sammenlikne sine funn med helseundersøkelser i sydvest-regionen i Frankrike, der bildet var et helt annet. Fordi det genetiske materialet er såvidt likt — befolkningen i Quebec består av utvandrede franskmenn — begynte han å lete etter kostholdsmessige årsaker. Han fant at datidas kanadiere hadde et helt annet kostholdsmønster enn franskmennene. De spiste mindre frukt og grønnsaker. Og de drakk ikke vin. Renaud fant at dødeligheten av hjerte- og karsykdommer, som er den største dødsårsaken også i Norge, var 30 til 40 prosent lavere blant moderate vindrikkere. Videre fant han at vindrikkerne også hadde 20 til 30 prosent redusert risiko for de fleste krefttyper. Inntak av andre former for alkoholdrikk, som øl eller brennevin, hadde ikke samme virkning. Med moderat inntak menes omtrent to glass vin daglig, eller som Renaud konkretiserer det: to til tre glass for menn, avhengig av kroppsstørrelsen, og ett glass for kvinner (slemmingen). De helsebringende stoffene i vinen — i tillegg til alkohol, som vi faktisk har godt av i små mengder — er blant annet antioksydanter og polyfenoler, som i særlig grad opptrer i rødvin. Det betyr ikke at kun rødvin er bra for kroppen; de samme stoffene finnes i hvitvin og rosévin, men i noe mindre konsentrerte mengder. Man kunne raskt komme til at det bare er å drikke tilsvarende mer av disse, men man støter snart på en øvre grense som handler om alkoholens skadelige virkning på leveren. To til tre glass daglig skal ikke innebære noen leverrisiko. I tillegg har vi selvsagt faren for alkoholisme. Alkoholisme er ikke noe helsemessig sjakktrekk. Det gir ingen helsemessig gevinst å «spare» sine daglige to glass vin til helga, og heller bøtte innpå et par flasker da. Den norske helgefylla virker snarere mot sin hensikt. Poenget er å tvinge i seg vin hver eneste dag, men i moderate mengder. Det er her som med de fleste andre ting: måtehold er både sunnere og vanskeligere enn avhold. For ordens skyld: En flaske vin (75 cl) inneholder 6 til 7 glass. En vanlig familie med mindreårige, ikke-drikkende barn (det hører med til virkeligheten bak det franske paradoks at det inntil ganske nylig var vanlig å gi barna vin blandet ut med vann) skulle da måtte åpne en ny flaske annenhver dag. Med det norske avgiftsnivået er dette en ganske stor belastning for gjennomsnittshusholdningen, særlig hvis vinen skal være noe tess. Samtidig har hvem som helst råd til å gå på supern og kjøpe en halv kilo smør, som trolig ville kostet minst det dobbelte hvis det ikke hadde vært for subsidiene. Smør er hjerteinfarkt og blodpropp i konsentrert form. Det er tillatt å markedsføre produktet i mediene, og i storbyene er det nå mulig å få tak i det livsfarlige smøret 24 timer i døgnet. Hvem har ansvaret for dette? Er det avholdsbevegelsen og kristenfolket, eller skyldes det bare noe så elementært som at Norge har mange melkebønder, men ingen vinbønder? Men ikke engang Frankrike trykker advarsler på smøret. De har ikke kommet på vinflaskene ennå heller, men i annonser for alkoholholdig drikke skal det nå stå at «Overdreven alkoholbruk er skadelig. Drikk med måte.» (Spesielt rørende synes jeg dette blir når det opptrer i markedsføring av f.eks. Château Lafite-Rotschild. Det er ikke akkurat en vin man bælmer.) Louis Pasteur, som i Skandinavia er mest kjent for koking av melk, men i Frankrike blir husket som vinforsker, har uttalt at «Det er mer filosofi i en flaske vin enn i tusen bøker». Det kan vi godt krangle om, men jeg tror de fleste vil være enige i følgende: Det er mer trivsel i to glass vin enn i 40 mg Zocor. PS: Zocor er Norges mest brukte legemiddel. Det virker kolesteroldempende.