Kongsmennene Som de faste lytterne sikkert har fått med seg, er denne kåsør dypt og inderlig fascinert av Rimi-Hagen. Jeg tror ikke verden vrimler av milliardærer som vedgår at de spiser Pizza Grandiosa jevnlig, selv om han litt skjelmsk legger til at han gjerne serverer en utsøkt rødvin til. Verden vrimler ikke av milliardærer i det hele tatt, forresten, og milliardærer fra Ringebu er det enda færre av. Derfor spisser jeg alltid ørene når Rimi-Hagen har noe å melde. Så jeg fikk meg et lite sjokk tidligere i høst, da en TV-kanal hadde stilt sammen to intervjuer med Rimi-Hagen, gjort med tre års mellomrom, slik at han skulle konfronteres med sine tidligere uttalelser. De gjaldt selvsagt matvarepriser. Men det interesserte ikke meg. Jeg satt derimot helt hypnotisert og lyttet til stemmen hans. Det var altså tre år mellom opptakene, og det hørtes overhodet ikke ut som om det var samme mann som snakket. Hva i all verden hadde skjedd? Den nye Rimi-Hagen snakket i et dypere stemmeleie, hadde lagt seg til med småsnobbete nasaler og låt alt i alt som et produkt av Oslo Vest. Ringebu var det ikke spor av. Den tre år eldre Hagen, derimot, knotet stadig ganske friskt. Forskjellen var intet mindre enn slående. Så jeg trakk den konklusjon at Rimi-Hagen A) enten er en mye større skuespiller enn de fleste av oss har trodd, eller mest sannsynlig B): Han har gått til logoped. Og hvorfor det? Man skulle tro at når man omsider har tjent sin første milliard, er det ikke påkrevet å snobbe så mye lenger. Da kan man igrunn slappe av og være seg sjøl, enten man nå måtte være fra Oslo Vest eller fra Ringebu. Det er greit for meg at milliardærer skyller ned Grandiosaen med Chateau Margaux; det har de ærlig fortjent. Det er ikke mer eksentrisk enn for eksempel å ta seg et morgenbad i pengebingen, slik milliardærer visstnok gjorde da jeg var barn. Men så slo det meg: Det er sånn kompisene til Kongen snakker. Hvis man tar mål av seg til å sitte ved Kongens bord, bør man værsågod lære seg å snakke i et dypere toneleie med snørrhovne nasaler; der har man ikke tålmodighet til folk som låter som Arne Brimi. Det har vært sagt og skrevet mye i det siste om Kongen og hans omgangskrets. Jeg er nå av den oppfatning at Kongen bør få velge sine venner selv, og selv om det kanskje er litt harry å skyte overgjødde kalkuner med kanon eller hva de nå gjør når de skal more seg, mener jeg dette må tilhøre privatlivet. Jeg tror de som skal klage og syte hele tida rett og slett er litt misunnelige. Det har alltid vært slik, til alle tider og i alle samfunn, at det har vært fryktelig gjevt å sitte ved Kongens bord, og det er klart at der får ikke alle plass. Og har man først karret til seg en plass, er det ingen som gir fra seg stolen sin frivillig, selv om man altså blir nødt til å ydmykes av en logoped to ganger i uka. Det er fryktelig vanskelig å gi fra seg plassen ved Kongens bord når man først har blitt stuevarm. Bare spør Kjell Magne Bondevik. Man hører aldri om at folk som har sittet ved Kongens bord blir hardkokte republikanere. Det er det bare folk som aldri har sittet der som er. Jeg er ihvertfall misunnelig, har jeg kommet fram til, og det er med tungt hjerte jeg bare må innse at det neppe blir plass til meg ved Kongens bord, i hvert fall ikke denne kongens. I tidligere tider var det ikke ukjent at konger omga seg med både kunstnere og forfattere — det var faktisk slik vi fikk de første profesjonelle kunstnerne — men det har ikke vært alminnelig i denne tidsepoken. Nå skal de helst være næringslivsledere og kolonialhandlere og slikt. Man kunne kanskje forestille seg at en forfatter som Jostein Gaarder kunne gå inn i det gode selskap, da ikke som åndsmenneske, men som representant for en viktig eksportnæring. Skjønt jeg tviler på at de har tålmodighet til å høre Gaarder legge i vei om predestinasjon kontra fri vilje, eller andre filosofiske problemstillinger, med en stemme som verken er særlig dyp eller påfallende nasal. Men selv om man altså neppe kan regne med å bli invitert, må det være lov å forestille seg at man var flue på veggen når kongsmennene møtes. Hva snakker de om, når de har vært ute og blåst en skokk kalkuner til Bloksberg, den gode rødvinen står på bordet og bjørkekubbene spraker på peisen? Kunst og kultur er det neppe, av årsaker jeg allerede har antydet. Litt idrettsprat blir det nok, skulle jeg tro. Det kongsmennene har til felles, er åpenbart interessen for penger, men jeg har en mistanke om at det regnes som litt ufint å snakke om penger når Kongen er tilstede. Unntaket er selvsagt alle rikingers favorittema: det er tillatt å snakke om hvor fæle konene deres er til å bruke penger. Her skulle vel Kongen selv ha en og annen røverhistorie å bidra med, får man formode. Så tror jeg de som sitter ved Kongens bord snakker mye om hvor fæle mediene er. Nå skal man ikke engang kunne skyte en kalkun i fillebiter uten at mediene er der og vrir og vrenger og feilsiterer og ligger og lurer med telelinse i buskene. Jeg tror man er veldig enig om at ting var mye bedre før. I det hele tatt er nok det en setning man hører ofte, ved Kongens bord. Det kan avgjort høres ut som om det er dørgende kjedelig å sitte ved Kongens bord, men de som har sittet der, og som har vendt tilbake til oss vanlige dødelige for å skildre hvordan det var, kan forsikre oss at det slett ikke er kjedelig. Tvert imot. De har aldri hatt det så gøy. Det kan bare henge sammen med én ting: Jeg tror Kongen har et enormt repertoar av grisevitser. Det tror jeg ikke de er klar over, de som klager over hvor lite folkelig han er.