Kongsmennene

 

Som de faste lytterne sikkert har fŒtt med seg, er denne kŒs¿r dypt og inderlig fascinert av Rimi-Hagen. Jeg tror ikke verden vrimler av milliard¾rer som vedgŒr at de spiser Pizza Grandiosa jevnlig, selv om han litt skjelmsk legger til at han gjerne serverer en uts¿kt r¿dvin til. Verden vrimler ikke av milliard¾rer i det hele tatt, forresten, og milliard¾rer fra Ringebu er det enda f¾rre av. Derfor spisser jeg alltid ¿rene nŒr Rimi-Hagen har noe Œ melde.

            SŒ jeg fikk meg et lite sjokk tidligere i h¿st, da en TV-kanal hadde stilt sammen to intervjuer med Rimi-Hagen, gjort med tre Œrs mellomrom, slik at han skulle konfronteres med sine tidligere uttalelser. De gjaldt selvsagt matvarepriser. Men det interesserte ikke meg. Jeg satt derimot helt hypnotisert og lyttet til stemmen hans. Det var altsŒ tre Œr mellom opptakene, og det h¿rtes overhodet ikke ut som om det var samme mann som snakket. Hva i all verden hadde skjedd? Den nye Rimi-Hagen snakket i et dypere stemmeleie, hadde lagt seg til med smŒsnobbete nasaler og lŒt alt i alt som et produkt av Oslo Vest. Ringebu var det ikke spor av. Den tre Œr eldre Hagen, derimot, knotet stadig ganske friskt. Forskjellen var intet mindre enn slŒende. SŒ jeg trakk den konklusjon at Rimi-Hagen A) enten er en mye st¿rre skuespiller enn de fleste av oss har trodd, eller mest sannsynlig B): Han har gŒtt til logoped.

            Og hvorfor det? Man skulle tro at nŒr man omsider har tjent sin f¿rste milliard, er det ikke pŒkrevet Œ snobbe sŒ mye lenger. Da kan man igrunn slappe av og v¾re seg sj¿l, enten man nŒ mŒtte v¾re fra Oslo Vest eller fra Ringebu. Det er greit for meg at milliard¾rer skyller ned Grandiosaen med Chateau Margaux; det har de ¾rlig fortjent. Det er ikke mer eksentrisk enn for eksempel Œ ta seg et morgenbad i pengebingen, slik milliard¾rer visstnok gjorde da jeg var barn. Men sŒ slo det meg: Det er sŒnn kompisene til Kongen snakker. Hvis man tar mŒl av seg til Œ sitte ved Kongens bord, b¿r man v¾rsŒgod l¾re seg Œ snakke i et dypere toneleie med sn¿rrhovne nasaler; der har man ikke tŒlmodighet til folk som lŒter som Arne Brimi.

            Det har v¾rt sagt og skrevet mye i det siste om Kongen og hans omgangskrets. Jeg er nŒ av den oppfatning at Kongen b¿r fŒ velge sine venner selv, og selv om det kanskje er litt harry Œ skyte overgj¿dde kalkuner med kanon eller hva de nŒ gj¿r nŒr de skal more seg, mener jeg dette mŒ tilh¿re privatlivet. Jeg tror de som skal klage og syte hele tida rett og slett er litt misunnelige.

            Det har alltid v¾rt slik, til alle tider og i alle samfunn, at det har v¾rt fryktelig gjevt Œ sitte ved Kongens bord, og det er klart at der fŒr ikke alle plass. Og har man f¿rst karret til seg en plass, er det ingen som gir fra seg stolen sin frivillig, selv om man altsŒ blir n¿dt til Œ ydmykes av en logoped to ganger i uka. Det er fryktelig vanskelig Œ gi fra seg plassen ved Kongens bord nŒr man f¿rst har blitt stuevarm. Bare sp¿r Kjell Magne Bondevik. Man h¿rer aldri om at folk som har sittet ved Kongens bord blir hardkokte republikanere. Det er det bare folk som aldri har sittet der som er. Jeg er ihvertfall misunnelig, har jeg kommet fram til, og det er med tungt hjerte jeg bare mŒ innse at det neppe blir plass til meg ved Kongens bord, i hvert fall ikke denne kongens. I tidligere tider var det ikke ukjent at konger omga seg med bŒde kunstnere og forfattere Ñ det var faktisk slik vi fikk de f¿rste profesjonelle kunstnerne Ñ men det har ikke v¾rt alminnelig i denne tidsepoken. NŒ skal de helst v¾re n¾ringslivsledere og kolonialhandlere og slikt. Man kunne kanskje forestille seg at en forfatter som Jostein Gaarder kunne gŒ inn i det gode selskap, da ikke som Œndsmenneske, men som representant for en viktig eksportn¾ring. Skj¿nt jeg tviler pŒ at de har tŒlmodighet til Œ h¿re Gaarder legge i vei om predestinasjon kontra fri vilje, eller andre filosofiske problemstillinger, med en stemme som verken er s¾rlig dyp eller pŒfallende nasal.

            Men selv om man altsŒ neppe kan regne med Œ bli invitert, mŒ det v¾re lov Œ forestille seg at man var flue pŒ veggen nŒr kongsmennene m¿tes. Hva snakker de om, nŒr de har v¾rt ute og blŒst en skokk kalkuner til Bloksberg, den gode r¿dvinen stŒr pŒ bordet og bj¿rkekubbene spraker pŒ peisen? Kunst og kultur er det neppe, av Œrsaker jeg allerede har antydet. Litt idrettsprat blir det nok, skulle jeg tro. Det kongsmennene har til felles, er Œpenbart interessen for penger, men jeg har en mistanke om at det regnes som litt ufint Œ snakke om penger nŒr Kongen er tilstede. Unntaket er selvsagt alle rikingers favorittema: det er tillatt Œ snakke om hvor f¾le konene deres er til Œ bruke penger. Her skulle vel Kongen selv ha en og annen r¿verhistorie Œ bidra med, fŒr man formode.

            SŒ tror jeg de som sitter ved Kongens bord snakker mye om hvor f¾le mediene er. NŒ skal man ikke engang kunne skyte en kalkun i fillebiter uten at mediene er der og vrir og vrenger og feilsiterer og ligger og lurer med telelinse i buskene. Jeg tror man er veldig enig om at ting var mye bedre f¿r. I det hele tatt er nok det en setning man h¿rer ofte, ved Kongens bord.

            Det kan avgjort h¿res ut som om det er d¿rgende kjedelig Œ sitte ved Kongens bord, men de som har sittet der, og som har vendt tilbake til oss vanlige d¿delige for Œ skildre hvordan det var, kan forsikre oss at det slett ikke er kjedelig. Tvert imot. De har aldri hatt det sŒ g¿y. Det kan bare henge sammen med Žn ting: Jeg tror Kongen har et enormt repertoar av grisevitser. Det tror jeg ikke de er klar over, de som klager over hvor lite folkelig han er.