Mediemessig Jeg ser at Erik Tandberg nå stiller seg åpen for muligheten om at det kan finned intelligent liv i universet. Det er spennende nok, det, men jeg har teleskopet rettet en helt annen vei om dagen. Og det jeg lurer på er: Fins det intelligent liv i Underholdningsavdelingen i NRK Fjernsynet? Man er jo en moden mann etter hvert og tilbringer fler kvelder hjemme enn før. Da ser man gjerne en del TV. Og jeg har oppdaget at der jeg før var redd for at fjernsynet skulle kjede meg, er jeg nå mest redd for at det skal prøve å underholde meg. Og jeg lurer på hvorfor det har blitt slik. Man skulle tro at etter hvert som et medium blir eldre, når man blir mer fortrolig med det og så videre, skulle det miste noe av sin barnlige appell. Man burde være såpass vant til mediet at det igrunn ble usynlig, slik man kan si at bokstavene og linjene i en bok faktisk er usynlige. Vi legger ikke merke til dem, vi konsentrerer oss om det som egentlig står der. Etter en ganske gruoppvekkende TV-kveld i helga gikk jeg til en ordbok for å finne en definisjon av det engelske ordet “medium”, som man i Norge har lagt seg til å bøye et media—flere media-alle media. Der sto slike ting som “hjelpemiddel” og “formidlende bånd eller ledd”. Det virker enkelt. Et medium, for eksempel TV, er et bindeledd mellom et budskap og en mottaker. Det pussige er at det ikke er det man får. I øyeblikket handler nesten alle underholdningsprogrammer om at jeg, programlederen, er på TV, og det er ikke du. Nå skal ikke jeg sitte her og kokettere. Jeg kjenner til Marshall McLuhan og deler av hans medieteori, og i hvert fall kjenner jeg McLuhans mest berømte slagord “the medium is the message”, altså “mediet ER budskapet”. Det som er påfallende er at McLuhan-skruen har blitt trukket så mange ganger rundt akkurat nå i høst. Men la meg fortelle hva jeg så. Jeg så “Vera Vera”, som handler om to jenter som er kjempeglade for å være på TV og dessuten ser på dette som en slags feministisk prestasjon. Jeg så et program jeg ikke husker hva heter, som handler om at Petter Nome skal intervjue noen. Jeg så et program jeg heller ikke husker hva heter, som handler om at kamera skal hvile på Alex Rosen. Alle disse programmene har intervjuobjekter og gjester. Meningen med disse er at programlederne skal ta seg godt ut. La meg gi eksempler. I Petter Nomes program dukker det opp en kar Petter ikke vet skal komme. Målet med programmet er at Petter, tross disse uoverstigelige odds, skal benytte sitt vinnende vesen og sin ikke ubetydelige journalistiske erfaring til å gjøre denne samtalen interessant og underholdende. Når det er over, er det meningen vi skal klappe for Petter Nome. Han er en kunstner, skal vi mene. I parentes bemerket hadde det vært en mye mer spennende og overraskende vri dersom programlederen stilte godt forberedt til intervjuet. Det er vi faktisk ikke bortskjemt med. I “Vera Vera” ligger Vera Michaelsen i badekaret og intervjuer smørsangeren Christer Sjögren. Naturlig nok fører dette med seg at Vera er blikkfanget, ikke Christer. Kamera hviler like mye på henne som på ham. I tillegg kommer det at intervjuerens fordommer mot intervjuobjektet blir gitt stort spillerom. Hva Vera mener om ham og musikken hans er like viktig som hvem han er. Faktisk er dette hele opptrinnets dynamikk — vi vet at Vera er for kul til å like Christer. Og så gjør hun det likevel! Det er ikke akkurat Hamlet, men det må likevel sies å ha en slags fiks ferdig dramaturgi. I Alex Rosens program handler et langt innslag om at Alex skal finne Kjell Inge Røkke. Han jager høyt og lavt og snakker ustoppelig, og når han endelig finner Kjell Inge Røkke får ikke mannen sagt en setning. Det er meningen at vi skal beundre Alex fordi han a) klarer å finne Kjell Inge Røkke og b) lar Røkke få vite at han ikke er like stor stjerne som Alex, i hvert fall ikke på TV. Dette har endog blitt en helt egen genre innenfor NRK-underholdning som de kaller “stuntreportasje”. En stuntreporter er en person som er morsommere, kulere og mer i kamera enn den han eller hun intervjuer. Problemet med alt dette er at det verken er interessant eller morsomt. Det er bare selvopptatt og stupid. Det går så lang tid mellom hver gang det sies noe morsomt i et av disse programmene at man fristes til å tro at programlederne skriver replikkene sine selv. Og når man ser de evig lange rulletekstene etter et slikt program, tenker man at det kan da ikke være nødvendig. Jovisst har jeg en av-knapp på TVen min. Men dette er NRK, og jeg betaler i dyre domme for det de lager. Og som enhver bevisst forbruker blir jeg sur når jeg oppdager at jeg har betalt for søppel. Skal jeg beskrive verdens beste TV-program? Det ble sendt på svensk TV på begynnelsen av åttitallet engang. Hele programmet handlet om at to gamle gubber satt og snakket sammen i en time om alvorlige ting. Det var en programleder med også, men vedkommende hadde fintfølelse nok til å trekke seg unna da hun skjønte at gubbene ville klare dette på egen hånd. De to gubbene var forfatterene Isaac B. Singer og Anthony Burgess. Så der har du mitt TV-ideal. Det er igrunn det motsatte av å få førtiårskrisa til Vera Kvaal som en kald våt klut i ansiktet, det motsatte av å skulle klappe for at Petter Nome er flink og sympatisk. Fei egoene ut, sier nå jeg. Og til Alex Rosen: Gå nå for faen snart og tiss.