Den norske ark II Så feil kan man altså ta. Jeg tror det må ha vært den aller første eller andre gangen jeg satt her og snakket i P2 at jeg fortalte lytterne om Den norske ark. Da hadde jeg hatt en slags visjon av denne arken, et fartøy som skulle samle opp alle rettroende og føre dem i trygghet fra verdens elendighet. Men alle som har hatt profetiske visjoner av noenlunde styrke vil være enige når jeg påstår at disse ofte er en smule slørete, litt blasse og uskarpe. Ta for eksempel Nostradamus, som forutså det meste, men rørte sammen navn og land og årstall slik at profetiene hans nær sagt er ubrukelige som rettesnor i praktisk politikk. Noe sånt var det som skjedde. Jeg så for meg arken som en naturlig videreføring av idéen om Det norske hus, jeg så ledelsen i Arbeiderpartiet som arkens arkitekter og lederskap, jeg så med andre ord for meg arken som et prosjekt i offentlig regi. Og senere kom 36.9 og hele den elendigheten, og vi fikk en regjering som tok avstand fra ideen om å skulle bygge verken hus eller ark, men istedet gikk inn for at vi skulle angre våre synder og prøve å opprette Guds rike her og nå. Så forestill dere min overraskelse da det her for et par uker siden kom fram at arken skal bygges likevel, og ikke nok med det — det er allerede mulig å tinge plass. Og som seg hør og bør på 1990-tallet er prosjektet slett ikke offentlig, men tilhører det private initiativ. Jeg snakker selvfølgelig om milliardær-skipet The World — hva skulle en ark hete, om ikke The World? — som i regi av Kloster-rederiet blir utstyrt for å ta med seg et snaut tusentall av de mest rettroende i økonomisk eksil. Jeg vet ikke all verden om hvordan det er å være milliardær, men såpass med Onkel Skrue-historier har jeg lest at jeg skjønner at det er lite milliardærer liker så dårlig som andre milliardærer. Så når disse har funnet at de kan holde ut å ha kahytt vegg i vegg med hverandre på et trangt, om enn luksuriøst skip, kan vi andre være temmelig sikre på at det er prekære omstendigheter. Det må minst være dommedag. Men hvilken katastrofe er det milliardærene flykter fra? Jeg synes tiltaket er så drastisk at verken finansminister Gudmund Restads tafatte trusler om at enkelte snart må regne med å yte mer til felleskapet, eller den generelle uroen folk føler overfor tusenårsskiftet, holder helt som forklaring. Og riktignok har El Nino vært uvanlig slem denne vinteren, men statsmeteorologene våre har så langt ikke dristet seg til å spå noen syndflod. Det man derimot kan se omrisset av er det motsatte. Ikke en syndflod, men en dydflod. Vi står i fare for å drukne i en tidevannsbølge av prektighet. Endetidstegnene er tydelige for de som ønsker å lese dem. Her sitter verdidomstoler til høyre og venstre og skal trekke opp linjene for akseptabel atferd i åra som kommer. Kvinnene blir jagd tilbake til kjøkkenbenken, og sløret er rett rundt hjørnet. Mens politikerne snakker om etikk og moral så det skinner av dem, blir den russiske skjøge jagd fra finnmarksbygdene med eder, jubel og stokkeslag. Det meldes om rekordsesong i de karismatiske menighetene. Vi er i ferd med å gli inn i den slags kulturklima som har det med å ende med jødeforfølgelser og heksebrenning. Og nå finner man tiden moden til å gå til frontalangrep mot det som for mange er selve livbøyen, Norges eneste kulturelle forbindelse med omverdenen, nemlig taxfree-posen. Er det rart folk ønsker å stikke av? Jeg skal vedde på at ombord på The World vil taxfree-butikkene være åpne 24 timer i døgnet. Så det er klart man kjenner et stikk av misunnelse når man tenker på de som skal gå ombord på The World og overlate oss andre til den mørkeste middelalder. Det jeg trøster meg med, er at det antakelig ikke blir noe hyggelig. Milliardærene våre, som har råd og anledning til å leve i synd og fart og moro døgnet rundt, har som regel ikke lyst til det. De har magesår og høyt blodtrykk og vil heller ha et glass gulrotsaft. Faktisk har humoristen Ben Elton skrevet en roman om hvordan verdens aller rikeste bygger en flåte med stjernefarkoster for å slippe unna de truende miljøødeleggelsene. Det ender med at livene deres blir så miserable, spesielt fordi de ikke tåler trynet på hverandre, at de heller spaserer rett ut i vakuum uten romdrakt enn å måtte holde ut enda en dag i et trangt romskip med den forhatte Rikerud og skrytet hans. Jeg ser ikke bort fra at noe tilsvarende kan komme til å skje ombord på The World. Plutselig viser det seg at den eller den milliardæren er savnet, og ingen vet hvorfor. Han møtte bare ikke opp til tennistimen sin. Og haiene raper fornøyd. Det er også noe uimotståelig poetisk over ideen om at landets aller rikeste skal gå ombord i et skip og aldri bli sett igjen av noe levende menneske. Det vekker minner om sagnfiguren Vandervecken, Den flyvende hollender, mannen som har forbannet Gud i uværet rundt Kapp det gode håp og som derfor er dømt til å seile hvileløs rundt på de syv hav. Man ser for seg bestefedre som forteller sine barnebarn om milliardær-skipet, legenden om Einar Nagell-Erichsen og Petter Sundt, som var så gjerrige at de ble dømt til å seile rundt på havet til evig tid. Og bestefaren vil forsikre at når det er stjerneklart og fullmåne, dersom man er i nærheten av Færder fyr, kan man være så heldig å få et glimt av spøkelsesskipet.