Bokhøsten i våre hjerter Nå skal jeg for første gang misbruke min stilling som morgenkåsør her i P2. Idéen var å lage egenreklame. Saken er den at jeg hadde tenkt å fortelle at jeg gir ut bok i høst. Jeg og omtrent tre tusen andre. Å være med i bokhøsten er omtrent som å delta i Birkebeinerrennet; du kan peke på det store oversiktsbildet av fellesstarten og si “Der er jeg!” Like bak Anne Holt der borte ved det store treet, tre plasser til venstre for Dag Solstad. Er du blind, eller? Jeg tror at i Norge, mer enn i andre land, hersker det en forestilling om at alle har stoff til ei bok innabords. Det kan det for så vidt være noe i. Men jeg er ikke sikker på at alle burde gi den ut. I hvert fall ikke samtidig. Nå har jeg ingen ordentlig statistikk å vise til, men det virker temmelig åpenbart at det trykkes mye fler bøker enn det egentlig leses her i landet. Det viser seg at det kjøpes fler bøker enn det leses også. Det er ikke lenge siden jeg var på besøk hos noen mennesker, oppdaget en av mine egne i hylla der og gratulerte dem med at de hadde klart å finne fram i det minste i en bokhøst. Men de hadde ikke lest den. Ingenting er så lite veltalende som en ulest roman. Så kommer folk til deg og spør: “Er du ikke spent foran bokhøsten? Er du fornøyd med boka du har skrevet?” Du er ikke spent, du er hysterisk. Du er ikke fornøyd, du er sikker på at du har skrevet den verste søpla som noen gang er samlet mellom permer, og at forlaget bare har sluppet det igjennom fordi det er mindre ubehagelig enn å krangle med deg. Og dessuten kommer du til å drukne fullstendig i bokhøsten. Det er altså med ganske blandede følelser man innleder en bokhøst, som forfatter. Det samme må i høy grad gjelde kritikerne, de som skal skille den råtne nedfallsfrukten fra det spiselige. Jeg misunner dem ikke. Stabelen vokser seg kjempehøy og forventningene vokser seg mikroskopiske. Tom Kristensen har skrevet en roman om en bokanmelder som går under fordi han ikke orker å lese en samtidsbok til, og det var i 1930-åra, da det vel ble gitt ut en tyvendedel så mange bøker som i dag. Sist jeg ga ut roman, for om lag to år siden, klarte anmelderne bare å bli enige om én ting, nemlig at den var innmari lang. Det er ikke til å undres over, når man skal igjennom femti romaner og novellesamlinger — pluss et par biografier om folk man ikke er interessert i — i løpet av snaue tre måneder. Egentlig er det dårlig gjort å skrive bøker på mer enn sytti sider når de skal gis ut om høsten. Jeg prøver å forestille meg hvordan disse folka har det. De sitter med en slags sjekkliste, tror jeg, hvor man krysser av etter hvert som man leser boka. Er det troverdige kvinneskikkelser? Dersom heltinnen uttrykker seg som Dalai Lama og oppfører seg som baronesse Anne Lütken, blir det ikke noe kryss. Snarere klask på lanken. Videre: griper boka direkte inn i den aktuelle samfunnsdebatten? Da blir det heller ikke noe kryss, for selv om alle nå vil at forfatterne skal være mer samfunnsengasjerte, er det forutsigbart og opportunistisk å skrive om det. Er språket levende? Da får du trekk hvis du skriver på latin, eller hvis du skriver slik folk egentlig snakker, for det er ikke levende nok. Og til syvende og sist, det aller vanskeligste: er dette noe nytt? Hva som er nytt er helt umulig å svare på. Derfor er det ingen som prøver å gi ut noe nytt. Nå kommer femte bok om ho Tora og tredje bok om Victor Alveberg og tredje bok om skyskraperenglene på Bøler, og Knut Faldbakken har vi ikke nevnt en gang. Det er lite kapitalismen liker som å selge deg det samme produktet to ganger. For å bryte monotonien i bokhøsten blir man hvert år tilgodesett med en håndfull blussende debutanter, som skriver det samme de også — krim hvis de er fylt tredve eller prosadikt dersom de er noenogtyve. Og så begynner kampen om medieoppmerksomheten. Dette er det underligste av alt. Plutselig begynner forfattere både å røre på seg og snakke. De blitzer gjennom mediene i løpet av et par uker og får uttale seg om mye de ikke har greie på. I uka som gikk traff jeg Ketil Bjørnstad på en uterestaurant, og han fortalte da glad og lettet at han var ferdig og skulle reise hjem til Paris. Gud som jeg misunte ham! Mitt løp har ikke begynt en gang. Og alle hensyn som skal tas — i redaksjonene rundt omkring er det en slags konsensus for at bokhøsten skal dekkes, som de kaller det, men samtidig er mediene sykelig sjalu på hverandre. Dersom du har vist leiligheten din i VG, får du ikke lov til å snakke om boka di i Dagbladet. Eller omvendt. Og dersom du klarer å styre gjennom dette minefeltet og får snakke mange nok steder om ting du ikke har greie på, da synes forlaget du er faen til fyr, mens alle andre mener du er en jævla medienisse som breier deg på bekostning av mer seriøse forfattere. Det er helt umulig å vinne. Gulrota som henger og dingler i den andre enden, er en liten annonse i Dagbladet som forteller “Nå nytt opplag” og oppgir et tall som alltid er jug. Og altså, oppdagelsen når du kommer hjem til noen som har boka du svettet og sleit for, men ikke har lest den. Jeg skulle gjerne ha sagt at greit, jeg slutter å skrive, men i stedet tenker jeg: “Kan ikke noen annen slutte å skrive istedet?” Akkurat som de tretusen andre. Og det mest fortærende med denne bokhøsten, er at uansett hvor flink du er, og hvor samarbeidsvillig og kritikervennlig, så har seieren allerede gått til ei dame som aldri har vist tilløp til å kunne uttrykke seg tydelig. For egentlig er det bare dumt å gi ut bøker når du ikke er like kjent som Gro.