Bondevik og vennene hans Hva skal man tenke når Kjell Magne Bondevik fyller femti år foran alle villige kameraer i innspurten av valgkampen, og resultatet blir en gallup som indikerer at Kristelig Folkeparti gjør sitt beste valg noensinne? Det har vært repetert til det kjedsommelige at vi ikke lenger stemmer på partier, men på personer. Så når Bondevik fyller femti, blir han plutselig tydelig midt i valgkampen. Riktignok har han ennå ikke tatt en øl, men han er femti, han snakker heller om fotball enn om Jesus, og han er kjempekåt på å være statsminister. En statsminister bør være fylt femti, en ansvarlig alder, og så vi ikke akkurat håndfaste beviser på at Bondevik nettopp er det, selv om han ikke ser slik ut? Kanskje dette sentrumsalternativet er levedyktig tross alt, tenker vel folk. Nå er jeg mer enn alminnelig mistenksom når det gjelder kristne politikere. Bondevik kommer fra en politikerfamilie. Er det ikke tenkelig, lurer jeg på, at herr og fru Bondevik satte seg ned og tenkte at hvis de gjorde det akkurat da, ville sønnen — hvis de fikk en sønn — fylle femti midt i valgkampen i 1997? Kristenfolk har jo, hvis jeg forstår dem rett, bedre styring på de der seksuelle greiene enn oss andre. Og tenk på at under valget i 2017 vil Bondevik — landsfader Bondevik, hvis vi har riktig uflaks — feire sin syttiårsdag. Da tror jeg vi snakker tjue prosent, minst. Jeg tror altså at Bondeviks femtiårsdag inneholder mer av forklaringen på fremgangen enn denne forunderlige aksjonen av “Kulturarbeidere for sentrumsalternativet”, som de kaller seg. I uka som gikk slo nemlig Vigdis Hjort og Arild Linneberg, disse kulturlivets Bonnie and Clyde, til med ei breiside mot regjeringen Jagland på Dagbladets kronikkside, der såvel skjeggpryd som barnløshet ble til harde argumenter mot de sittende statsråder. Kronikken endte med en forsiktig appell til venstreorienterte kulturfolk om å “bite i gresset og stemme på sentrum”. Samme dag mottok en rekke kulturarbeidere et brev fra “Kulturarbeidere for sentrumsalternativet”, undertegnet Bonnie, Clyde og lyrikeren Jo Eggen — også du, min fetter Jo! Det er noe nesten uvirkelig over dette. Nå var ikke jeg immatrikulert i 1968, men jeg hadde lært å både lese og skrive, og husker veldig klart at kulturlivets hovedmotstander dengang også bar navnet Bondevik. Kjell Bondevik. Han representerte reaksjonen, det surkristne kultursynet, han ville nedlegge Forsøksgymnaset, han var åndelig leder for alle nissene som ringte inn når det ble uttalt ukvemsord i NRK eller når Mette Janson prøvde å lære det norske folk hvordan barn blir til. “Over mitt lik!” sa gamle-Bondevik. Det sier mye om de gamle og unge sekstiåtterne i norsk kulturliv — for Vigdis Hjort er da ikke stort eldre enn meg — at de aldri har hørt om arvesynden. “Turid Birkeland innrømmer selv at hun ikke har særlig greie på kultur”, sier sentrums-sekstiåtterne som et kronargument. Men det har Bondevik! Og ikke minst har drabantene hans det, de som ventelig vil stå først i kø for kulturministerposten i hans hypotetiske regjering, Jon Lilletun og Anita Apeltun Sæle. Gud hjelpe oss. Om de aldri så mye roper “sentrum”, vet vi som lytter at det er det er den svarteste reaksjonen de står for. Bondevik og vennene hans byr oss “Kinder, Küche, Kirche” som svar på normoppløsningen i samfunnet, og ettersom dette er nittitallet skal pillen sukres med noen milliarder fra Nordsjøen. Med kontantstøtte skal Vigdis Hjort få slippe å skrive. Bondevik skal nå ha menneskerettighetsminister, og veiver skinnhellig med ei liste over stater vi skal ta affære mot, der Israel som vanlig mangler. Men det er kanskje ikke Kristelig Folkeparti Bonnie og Clyde skal ha oss til å stemme på likevel? Kanskje er det Senterpartiet? Nå har Senterpartiet riktignok ikke sagt stort som minner om kulturpolitikk, dersom man ikke går til bunns i begrepet og derav slutter at kultur er det samme som jordbruk. Jeg ser for meg Senterpartiets proteksjonisme, isolasjonisme og realitetsfjerne distriktskjør overført på kulturlivet, og hele greia løser seg opp i noe grenseløst tullball. Kan det være Venstre? Her om dagen kunne man se Venstres nye kulturpolitiske kanon Fredrik Skagen redegjøre for sine visjoner, og de dreide seg i det store og hele om to ting. For det første at språket i mediene er slurvete, hvilket staten bør gjøre noe med, og for det andre at Venstre vil at det første spataket til den nye operaen skal tas på Vestbanen i 1999. Slik snakker et ekte promilleparti. Lover penger gjør de imidlertid alle i hop. Jeg har sans for Fredrik Skagens argument at 200 millioner kroner, som kunne utrettet mye i norsk kulturliv, er like mye som det koster å bygge en kilometer motorvei. Det virker urimelig at ikke disse pengene skal finnes. Men argumentet er ikke godt nok til å gå inn for de reaksjonære eller for populistpartiet Venstre. Og til syvende og sist er det skummelt å tro at kulturpolitikk bare handler om penger. Selv om dagens bondeviker ser gjennom fingrene med Vigdis Hjorts smålumre sex-skildringer, fordi de tross alt ikke er på TV, betyr ikke det at de som har noe genuint utfordrende å komme med kan gjøre regning med Anita Apeltun Sæle. Disse folka vet hva vi har godt av og ikke. Nå må innsnødde sekstiåttere stemme på hvem de vil for meg, men det er litt frekt å samtidig skulle påberope seg å være “venstreorienterte”. Hadde det ikke vært lovlig seint for enkelte av herrene, ville jeg sagt — fritt etter Hagen — klipp håret og skaff dere en jobb.