Europas søppel Det er et sørgelig skue å se det britiske imperiet gå i oppløsning. I forrige uke hadde jeg orkesterbillett til denne forestillingen, da Hong Kong ble gjenforent med Kina og den siste kolonien med noen som helst økonomisk og historisk betydning ugjenkallelig gikk tapt. Man burde ha lov til å forvente at britene skulle ta dette med verdighet, sportsmanship, stiv overleppe og alt det der. Det gjorde de ikke. Allerede før seremoniene forrige mandag fikk vi vite at Storbritannia ville boikotte seremonien da Hong Kongs nye kinesiske ledelse ble innsatt. Det samme gjorde USA, men dem er det ingen som holder mistenkt for å ha noen oppdragelse. Men gjennom å offisielt gi blanke faen i hvordan den tidligere perlen i det britiske imperiet skulle styres videre, viste britene en arroganse og mangel på folkeskikk som sjokkerte meg. Det samme gjorde Prince Charles. I sin tale i øsregnet om kvelden 30. juni — da den velkoreograferte kulturmanifestasjonen symbolsk nok ble omdannet til en slags wet T-shirt contest — var han to eller tre ganger framme og hevet pekefingeren. “The World is watching,” gjentok Prince Charles, og med dette mente han at han slett ikke stolte på at kineserne ville holde sine løfter når det gjaldt å bevare Hong Kongs styresett og levemåte. En gentleman ville ha sagt at det for ham var utenkelig at de ærede kinesiske myndigheter ville bryte noen avtale, og på den måten gjort det uhyre vanskelig for kineserne å gå tilbake på sitt ord. I stedet valgte Prince Charles å fornærme dem. Det er da heller ingen gentleman som antakelig skal overta tronen i England. Han klarte ikke å behandle kona si ordentlig en gang. Og det er slett ingen nasjon av gentlemen han vil bli satt til å lede. I virkeligheten er engelskmennene Europas søppel. På en generasjon har de gått fra å være verdensherrer til å bli hooligans. Ta en hvilken som helst internasjonal flyplass i verden. Finn baren, og der ser du det samme synet — en gruppe på seks eller sju unge britiske menn langt nede i sin sjette eller sjuende halvliter. De holder baren i et terrorgrep, pisker kelnerne rundt og overdøver all annen samtale. Vi som skjønner engelsk får høre hvor fulle de var kvelden før, og vi må utholde å få fordøyelsen deres beskrevet i minste og ekleste detalj. Kvinnelig serveringspersonell må finne seg i å bli befølt og overskylt med slibrige tilrop. De søler og skriker og raper og promper, oppfører seg som om verden er deres personlige klosettskål. Verden skal ikke lenger styres av britene, den skal knulles. Nordmenn i utlandet er heller ikke noe udelt vakkert syn, men vi er tross alt for keitete og sjenerte til å oppføre oss like dårlig som britene. I vikingetida het det, også i England, “spar oss fra nordmennenes vrede”. Spar oss for britenes glede, mener nå jeg. Undertegnede er vokst opp med en voldsom beundring for Storbritannia, for kulturen deres, for humoren deres, for musikken deres, for stilen deres og bilene deres, ja, igrunn for det meste unntatt maten. Jeg tror ikke alt dette var et synsbedrag. Det er Storbritannia som har degenerert, det er ikke jeg som ser ting tydeligere. På sekstitallet ga de oss The Beatles, i dag forsøpler de lydmiljøet med Spice Girls. Da jeg var ung hadde man verdens beste journalister i Fleet Street. I dag har man verdens ekleste tabloidpresse og utskudd som rånemagasinet Loaded, som selger overalt og handler om hvor storartet det er å rape øl og klype halve verden i rompa. I Norge sitter såkalte trendsettere og babler om at dette Loaded er tonangivende for det nye mannsidealet. Jeg foreslår importforbud. Den britiske litteraturen, som en gang ga oss humoristiske perler som Wodehouse-bøkene og språkgenier som Anthony Burgess, eksisterer nesten ikke lenger. De beste forfatterne i dagens England er innvandrere, som Salman Rushdie, Hanif Kureshi og Ishio Katsuguro, eller hva han nå heter. Det britene har av egenprodusert litteratur er i det store og hele spekulerende, simpel og pornografisk. For å dekke over forfallet produserer man en flodbølge av nostalgiske filmer med Emma Thompson i hovedrollen, kjedelige og blodløse øvelser i en dannelse som ikke lenger eksisterer annet enn på kino. Kun når britene tør å konfrontere forfallet skaper de noe av varig verdi: en film som “Trainspotting” er et ekte og viktig historisk dokument. Det er ti år siden jeg besøkte London nå, og jeg tror det blir minst like lenge til neste gang. London likner mer og mer på Calcutta, en by der tiggerne kanter gatene og den nye medieadelen tråkker på dem når de er på vei til puben eller club´en for å drikke seg dritings til lunsj. Man opprettholder et slags skjær av å være kulturby, der noe gnål forfattet av Andrew Lloyd Webber går på femte året til glede for pakketuristene, men i virkeligheten har London blitt en ren medieby, der det viktigste som produseres er den ukentlige grafsingen i Windsor-familiens sexliv. Ironisk nok har faktisk restaurantene blitt bedre, men det har de også innvandrerne å takke for. På en måte er det rettferdig å ta koloniene fra dem, for de har ikke lenger noe verdifullt å tilføre dem. Det var godt å se Prince Charles pakke det arrogante nesegrevet sitt og forlate Hong Kong i høljregnet mandag kveld. Folk jublet da de dro. Personlig ble jeg sittende og tenke på Knut Hamsun, som i dette, som så mye annet, var langt forut for sin tid.