Cognac-kåseri Oslo, 8/10 1998, i Playboy-regi Det er irriterende få nordmenn som er klar over at i vårt naboland, Sverige, levde tidenes antakelig største alkoholhumorist for hundre år siden. Alle nordmenn kjenner ølhumoren til Storm P., men bare en kresen minoritet kjenner Albert Engström. Han var faktisk svirebror av vår store forfatter Knut Hamsun, og skal ha vært mannen som, visstnok med et pantersprang, reddet Hamsun fra å gi hele Nobelprissjekken sin i tips til en treg kelner på ei temmelig lurvete bule på Söder i Stockholm. Nå var Knut Hamsun en typisk whiskydrikker, hvilket kanskje forklarer de tvilsomme politiske valg han tok seinere i livet, like godt som noe annet, men det hører ikke hjemme her. Selv drakk Albert Engström det meste som kunne flyte, og det gjorde figurene i vitsetegningene hans også. Han har etterlatt seg tusenvis av tegninger av fulle, bakfulle og tørste menn, og det sjarmerende med dem er at de kommer fra alle lag av samfunnet. Du har forfylla prester, du har møkkfulle bønder, du har studenter som sitter og bælmer punsj kvelden før sitt niende forsøk på å ta grunnfagseksamen, du har grever og baroner med så store neser at de ikke kommer ned i et konjakkglass, og ikke minst har du Albert Engströms mest kjente figur, bomsen Kolingen. Kolingen er en uteligger-snobb. Han har alltid på seg et hvitt stivet skjortebryst sånn litt på halv tolv, han fører en galant tale, han ser ned på de mindre nøyeregnende av sine skjebnefeller og deres uappetittlige spise- og drikkevaner. Kolingen vet å forsyne seg med restene fra de aller rikestes bord. Og det er derfor han, i en samtale med en annen boms, lar denne replikken falle: «Av dom svagare franska vinerna tycker jag Courvoisier är den bästa.» Det var disse «svagare franska vinerna» vi skulle prøve å få sagt noe om her idag. Til å begynne med kan vi slå fast at Kolingen kanskje er nærmere sannheten enn han er klar over. Selve ideen bak oppfinnelsen av konjakk var nemlig å finne en billigere og sikrere måte å transportere vin på. Vinene i den sørvestlige delen av Frankrike var ettertraktet over hele verden helt fra middelalderen av. På femtenhundretallet begynte denne verden å bli uhåndterlig stor — det satt vintørste europeere både i Asia, Afrika og Amerika, og å frakte vin til dem var for det første uhorvelig dyrt, og for det andre var det sjelden vinen overlevde den lange sjøreisen i drikkbar stand. Noen hundre år tidligere hadde araberne oppfunnet kunsten å destillere. De destillerte slett ikke brennevin, men parfyme og kosmetikk. Ordet alkohol er opprinnelig arabisk og betyr «øyensverte». På tolvhundre-tallet begynte europeiske alkymister å fikle med denne teknologien, og det tok dem ikke mange århundrer før de hadde skjønt hva den egentlig skulle brukes til: å lage sprit. Det var hollandske handelsfolk som fant ut at dersom man destillerte vinen før man skipet den, ville den ta mye mindre plass og holde seg bedre. Til å begynne med forestilte de seg det nye produktet brukt som en slags Nescafé — når spriten vel var framme ved bestemmelsesstedet, kunne man bare tilsette det vannet som var fordampet, og vips! så var det fransk vin igjen. Helt til et klokt hode oppdaget at man faktisk ble vel så salig av produktet før det ble blandet ut, og ikke nok med det — når en sjøreise hadde vært spesielt strabasiøs og langvarig, eller brennevinet hadde fått gå noen ekstra runder på bagasjebåndet, viste det seg at eikefatene man fraktet det i gjorde noe interessant med smaken. Dess mer man somlet, dess bedre ble brennevinet. Man hadde skapt den perfekte eksportartikkel. Og det er den stadig. 93.5 prosent av all konjakk som produseres blir eksportert. I rene penger utgjør dette ti milliarder franc, eller det samme som en tolvtedel av Frankrikes totale handelsoverskudd. USA, Japan og Storbritannia er de største kjøperne, i den rekkefølgen. Det artige er at Norge, et land på bare fire millioner mennesker, ligger på 13. plass på verdensstatistikken. Vi er storforbrukere. Og aller mest konjakk drikkes det forøvrig på Svalbard. I 1997 importerte vi — og drakk vi, får man formode — 2.3 millioner flasker konjakk. Det var en økning på over 20 prosent fra året før. I øyeblikket sliter vi riktignok med en lite konjakk-vennlig regjering, så lenge det varer, men tar vi tallene fra i fjor til etterretning, drakk vi førti prosent mer konjakk enn svenskene. Det er alltid viktig å slå svenskene. Videre drikker vi 220 prosent mer konjakk enn sveitserne, som alltid har vasset i penger. Og faktisk også seksti prosent mer enn russerne, noe som er interessant all den tid førsteklasses konjakk har vært noe av en symboldrikk for nyrike og gangstere i Moskva. Like interessant er det at det norske forbruket av konjakk øker mest når det gjelder de dyreste kvalitetene, fra V.S.O.P. og oppover, ting som på Vinmonopolet koster opptil flere tusenlapper pr flaske. Hvorvidt dette skyldes at nordmenn har fått bedre smak, skal jeg ikke ha sagt noe om, men det er nærliggende å anta at vi ihvertfall har fått bedre råd. Norge har havnet i det jeg kaller jåleskiktet blant brennevinskonsumentene, sammen med folk fra Japan, Hong Kong og Singapore, eller rettere sagt, de var der før Asiasyken kom og tok dem. I fjor raste salget av konjakk med 24 prosent i Japan og femti prosent i Hong Kong. Enkelte av oss håper jo på at dette skal føre til en smule lavere priser. Og dessuten at emballasjen skal bli litt mer nøktern igjen. Jeg veit ikke hvordan det er med dere, men jeg har store personlige vanskeligheter med å plukke med meg ei flaske brennevin som ser ut som et vikingeskip eller en veteranbil eller en golfbag. Det er sånt jeg bare ikke gjør. Man lurer jo litt på hvordan et menneske som kjøper en golfbag av keramikk med konjakk i velger å nyte denne drikken når han først har fått den i hus. Dette vet vi faktisk en del om. I Japan er konjakken i stor grad en drikk man inntar på nattklubb, spesielt i karaokebarer. Ikke få japanere drikker dessuten førsteklasses konjakk til sushi. Alminnelige lønnsmottakere, eller «salarymen», som de heter i Japan, drikker noe de kaller «mizuwari», som er konjakk med vann og isbiter. En stund var moten at vannet i konjakken skulle være smeltet is fra Nordpolen. I Kina og blant kinesere i Singapore og Malaysia, drikker man konjakk på samme måte som vi drikker champagne; for å feire noe. Konjakken skal være den beste som lar seg oppdrive, og de drikker den med is og vann, on the rocks eller blandet med Oolong-te. Når kinesere er ute og feirer med konjakk, er det noen som skråler «yam sing!», som betyr «for fremgang!», og da skal alle tømme glasset på styrten. Dette gjentas til grooven er riktig. I Thailand slo konjakk gjennom blant de nyrike i dette tiåret, og der blandes den med det som måtte være for hånden — vann, is, Coca-Cola, Sprite eller Seven-Up. Thaiene er dypt skeptiske til merker det ryktes at man får hodepine av. Selv om amerikanerne stundom blander konjakken med såvel Cola som fløte — det heter «Brandy Alexander» og var favorittdrikken til John Lennon — er vanene i den såkalt vestlige verden en smule mer siviliserte, altså mer like de vi kjenner hjemmefra. Britene blander av og til konjakk med ingefærøl til noe de kaller «Horse´s Neck». Fra tid til annen hører man franskmenn hviske foraktfullt om at tyskerne blander konjakk og øl, men svært få har sett dette i virkeligheten. Det fins også en konjakkvane som jeg ikke kan forstå må være noe annet enn typisk norsk — fra tid til annen kan man se eldre mennesker slå avec´en rett i kaffen, og gjerne røre inn sukker for å lage «kaffedoktor». Neste gang kan man like gjerne by dem hjemmebrent. Nå kommer vi til dette med dannelse. Dersom vi skal konsentrere oss om den klassiske og uslåelige måten å nyte konjakk på, værelsestemperert og straight, er det et par ting man skal legge seg på minnet. For at ikke folk skal tro at jeg bare står her og lager kvalm, vil jeg opplyse at opplysningene er hentet fra Le Cognac.com, som er de forente konjakkprodusentenes offisielle websted. For det første: Glasset skal ikke varmes opp på forhånd. Den eneste varmingen skal skje ved at du holder glasset i håndflaten og beveger innholdet forsiktig. Dette kaller franskmennene «le humanisation», det vil si «menneskeliggjøringen» av konjakken. Glasset skal ikke være mer enn en femtedel fullt, slik at det blir plass til aromagassene. Og hva slags glass? Selv på luksusrestauranter er det vanlig å få konjakk servert i kjempestore ballongglass, men dette er ifølge ekspertene helt feil. Man skal bruke et relativt lite tulipanformet glass; det ideelle tar 13 cl hvorav 2.5 cl skal fylles. I det store glasset spretter aromaen rett i nesa og lammer smaksorganene. I det lille tulipanglasset vil aromaen bli konsentrert før den sakte åpenbarer seg, gir deg tid til å oppdage de subtile nyansene, betrakte fargen og oppleve fylden før du så mye som tar en slurk. Sitat slutt. Eksperter i all ære. Men det har seg imidlertid slik at de store ballongglassene er fordømt hyggelige å sitte med, og at de egner seg strålende til å smaksette sigarrøyk i. Ekspertene vil sikkert også hevde at alle former for røyking, selv av de ypperste havanas, ødelegger opplevelsen av en god konjakk. Det er den slags folk som aldri vil skjønne at det beste ved sex er sigaretten etterpå. Min mening — og jeg vet at statsminister Bondevik støtter meg i dette, om ikke i så mye annet — er at sigar uten konjakk er greit, men konjakk uten sigar er falsk moro. Til slutt vil jeg gjerne få knuse en myte, ettersom jeg synes nordmenn er jålete nok nå. Det fins ikke noe som heter årgangskonjakk. Det er faktisk forbudt å oppføre på flasken hvilket år en konjakk er tappet. Og det er like greit, for så snart en konjakk er tappet på glassflaske, slutter den å utvikle seg. De forskjellige betegnelsene (V.S., V.S.O.P., X.O. og så videre) står for hvor lenge den yngste spriten i blandingen har ligget på eikefat. Det betyr at f.eks. en X.O. kan inneholde brennevin som har ligget tredve år på fat eller mer, men blandingen i seg selv har ingen bestemt alder. Så skal det også i folkeopplysningens navn være sagt at konjakkflasker skal lagres stående, og at luften i en åpnet flaske med tid og stunder vil ødelegge innholdet. Det anbefales ikke å oppbevare en konjakk lenger enn i ett år etter åpningen. Dette er, som alle entusiaster vil vite, et rent akademisk problem. En konjakk som virkelig er verdt navnet, varer toppen tre kvelder. På rad.