Geni i arbeid Det gjelder å smi mens jernet er varmt. Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Noe i den duren. Så jeg fant ut at lille Emma på snart ett år måtte sikres plass i Fred. Olsens geni-ghetto ute på Fornebu, slik at hun ikke skal gå neste årtusen i møte som en av taperne, den nye underklassen, nemlig IT-analfabetene. Jeg kjøpte en PC til henne til jul. Det er klart det er vanskelig å fastslå i så ung alder hvorvidt barnet er et geni eller ikke, men likevel — inhabilitet til side — mener jeg å ha sett tydelige tegn på intelligens. Blant annet har hun et kosedyr som synger «Old McDonald had a farm» med Donald Duck-stemme, og det er ingen andre som får dette kosedyret til å synge. Gud skal vite at jeg har prøvd. Hun svarer på tiltale, klarer forbløffende motoriske øvelser, og har i det hele tatt et oppvakt og fremmelig vesen. I babbelet hennes kan jeg skille ut lyder som minner sterkt om ord på thai og kinesisk, og dette er språk som de færreste ettåringer mestrer, selv når de er født borti der. Så det skuffet meg voldsomt da jeg fikk beskjed om at Emma var for liten til å bli tatt opp i Future Kids. Men vi fikk satt henne på venteliste, og i mellomtiden så jeg ingenting galt i å gjøre henne fortrolig med informasjonsteknologien på forhånd. Slik, tenkte jeg, kunne hun få et forsprang på de andre barna. Så jeg kjøpte en datamaskin med masse RAM og ROM og stereolyd og hele greia, og masse pedagogisk programvare for de aller minste. En stund vurderte jeg å skaffe henne en egen epost-adresse også, men fant at det godt kunne vente litt. Først måtte vi gjøre oss kjent med verktøyet. Jeg vil hevde at Emma fra første stund var fascinert av PCen. Jeg fikk den til å lage lyder og spille musikk for henne, og demonstrerte et program der man kunne klikke på dyr — høns, griser, katter, hunder og harepuser — for å få dem til å bevege seg og lage lyder. Personlig syntes jeg harepus-lyden var litt underlig. Den snakket engelsk. Men det er ikke hver dag jeg konverserer med harepuser. Den store suksessen var utvilsomt muspekeren. Denne grep hun helt instinktivt så snart jeg var ferdig med demonstrasjonen, og begynte å banke den i bordplaten, ikke nødvendigvis bare på musmatta. Jeg prøvde å vise henne hvordan man bruker musa, hvordan man holder øye med skjermen samtidig som man beveger den fram og tilbake, men dette var åpenbart litt vanskelig. Hun ble frustrert og begynte å kaste musa i gulvet. Til sin store fryd oppdaget hun at musa hang fast i en ledning — hun er i det hele tatt meget opptatt av ledninger, noe jeg ser på som lovende — slik at hun kunne heise den opp igjen og kaste den gang på gang. Et par ganger førte denne herjingen med musa til at harepusen begynte å snakke engelsk helt av seg selv, og det likte hun godt. Så fikk hun for seg at ting ville skje hvis hun dæljet musa rett i monitoren, eller i tastaturet. Dette tolket jeg som oppriktige forsøk på å prøve å trenge inn i mediets vesen, og lot henne holde på slik. Så kom en periode da datamaskinen tydelig hadde mistet nyhetens interesse. Hun satt og vred seg i barnestolen, og hver gang jeg prøvde å gi henne muspekeren å leke med, feide hun denne surt ned fra bordet. For at leken fortsatt skulle være lystbetont, fikk jeg ideen om at hun fra nå av kunne innta måltidene sine bak PCen, slik ordentlige datanerder gjør. På den måten ble det lettere å få henne til å sitte lenge av gangen. Dette hadde sine omkostninger. Tastaturet var etter kort tid smurt ned med grøtrester og hennes yndlingspålegg, leverpostei og peanøttsmør. Det var rett og slett defekt. Man kan hevde at det ikke strengt tatt er nødvendig med tastatur til en ettåring, at hun hadde greid seg lenge med muspekeren, men Emma syntes tastaturet var artig å slå på. Dette oppmuntret jeg, da det er gjennom leken man gjør seg kjent med verktøyene. Det kunne se ut som om hun hadde lyst til å skrive, som hun har sett meg gjøre, og man kan jo bli stolt og rørt av mindre. Vårt geni in spe fant helt av seg selv ut at dersom man gjentatte ganger slo på en av tastene med eksempelvis en skje, kunne man få denne til å løsne. Det oppsto en litt ubehagelig situasjon da hun fikk løs b-en på tastaturet og nesten svelget den, men heldigvis var vi like i nærheten. Min kone, som er en slags datavegrer, ville da fjerne maskinen, hvilket jeg ikke ville vite noe av. Vi fikk heller passe bedre på. Etter noen dager hadde Emma lært en god del om datamaskiner. Hun hadde lært at hvis man trykket på akkurat den knappen, ville CD-ROM-skuffen gli ut, og den kunne fylles med grøt. Det ble ganske problematisk å kjøre programmer fra CD-stasjonen etter hvert. Og ikke minst hadde hun lært mye om hvilke ledninger hun skulle trekke i for å sette meg i aktivitet. Da hun en ettermiddag ble spesielt voldsom og utålmodig bak PCen, skulle jeg til å løfte henne ut av stolen for at vi begge skulle få en pause, men på et vis må hun ha fått tak i en ledning og greid å tviholde på den, slik at monitoren gikk i gulvet og ble knust. Da begynte hun å gråte. «Stakkars monitoren,» sa jeg, og hun var helt enig. Stakkars monitoren. Skuffelsen var til å ta og føle på. «Pappa skal kjøpe en ny,» sa jeg. Og det måtte jeg også, for garantien dekket verken den eller det ødelagte tastaturet. Når Emma nå får velge, og foretrekker bamsen sin framfor den mye dyrere og atskillig mer givende PCen, får min kone noe direkte skadefro i blikket. Jeg mumler noe nedsettende om lønnsnivået i omsorgsyrker, biter tenna sammen og prøver å skrape leverpostei av dataskjermen med en kniv. Stakkars informasjonsteknologien.