Flukten fra landsbygda Når det er såkalt gode tider, slik som nå, slipper folk alt de har i hendene for å komme inn til Oslo og prøve lykken. Flukten fra landsbygda er en enorm bekymring for den sittende regjering, som mener at det må være et overordnet mål for norsk politikk at folk blir boende der de er født. Den forrige regjeringen tok ikke dette så nøye. Spesielt da Kjell Opseth var samferdselsminister i Norge ble det åpnet nye broer og tunneler annenhver dag. Fluktruter, tenker jeg vi kaller dem. Den nåværende regjeringen sier at de åpner broer og tunneler for at folk skal bli der de er født. Det er å ta sørgelig feil av menneskenaturen. Cubas diktator Fidel Castro kjenner menneskenaturen, så han har beslaglagt alle private båter slik at folk skal bli der de er født. Likevel stikker folk avgårde, på hjemmelagde flåter eller balanserende på bildekk, og mange av dem drukner eller blir spist av hai. Ved nærmere ettertanke er det kanskje fint med disse broene og tunnelene, slik at vi unngår den typen tragedier i norske fjorder. Nå er det kanskje ikke så mye hai i norske fjorder, men folk kan bli stukket av fjesing og hva vet jeg. Bare fordi de vil til Oslo og prøve lykken. Nå er det vel grunn til å opplyse om at slett ikke alle finner lykken i Oslo. Mange blir bare gående og subbe og bomme penger til øl. Nesten alle som bommer penger til øl i Oslo snakker dialekt. Før skulle de bare ha penger til kaffe, så man kan tydelig spore en forverring i de mest belastede innflyttermiljøene. Det hadde vært på sin plass at bygdeungdom også fikk kjennskap til medaljens bakside før de river opp røttene sine og halser til hovedstaden. Et par dokumentarprogrammer i NRK Fjernsynet om innflyttere det har gått riktig ille med hadde vært kjærkomne. I mediene får man bare høre solskinnshistoriene. Men sannheten er at for hver Are Kalvø er det ni misforståttinger som er ravende fulle på Kunstnernes Hus og sier: “Æ´kke du han derre Eggen, da? Nå skal jeg fortelle deg hva som er galt med det du skriver.” For hver Arne Hjeltnes er det ni stykker som ikke får markert sin lokale identitet på annen måte enn at de går på trikken i rushtida med ryggsekk og er til plage for andre. Kjenner de egentlig elendigheten i Oslo? Vet de at det er barnefamilier som må trenge seg sammen på 120 kvadratmeter? Vet de at det fins familier uten parabolantenne og med bare én bil? Vet de hvor vanskelig det er å få bord på Theaterkaféen i helgene? Nei, det ante meg. Vi er mange som gjerne sammenlikner de innflytterne vi fikk for tjue år siden med de som kommer i dag. Dengang var det ikke så ille. Vi fikk alle homsene og de peneste jentene, en håndfull litteraturstudenter, noen kunstnere og postbud. Nå synes jeg det kommer alt mulig rart. Det begynner å bli som i New York City, at det knapt er en journalist som snakker en dialekt du skjønner. Det er tydelig at det begynner å bli tomt i Distrikts-Norge. Det hender vi Oslo-folk sitter og tenker: Begynner det ikke å bli jævla mange av dem? Kanskje vi har arbeid til alle nå, men hva skjer om et par år, når konjunkturene snur? Og hva med boligsituasjonen? Oslo har på forhånd de høyeste prisene og den laveste boligstandarden i hele Norge, og situasjonen blir ikke bedre av at tusener på tusener av bygdeungdom kommer og betaler hva det skal være for et krypinn for vinteren. Det kan ende med at de begynner å bo i ghettoer i de verste strøkene på Oslos østkant, der ikke engang innvandrere orker å bo lenger, og dermed vil det bli vanskelig for dem å bli integrert og lære å snakke skikkelig bokmål. De vil bli en ny underklasse. Spørsmålet er om Oslo har råd til å ta i mot all denne bygdeungdommen, om infrastrukturen vår tåler det. De ser kanskje ikke slik ut i dag, men etterhvert blir de gamle og skrøpelige og trenger sykehussenger og pleihjemsplasser. Har vi Oslo-folk kapasitet til å ta oss av våre eldre? Barn får de også i hopetall. Ved enkelte skoler i Oslo er det åtti prosent barn av innflyttere. Dersom ikke denne utviklingen havner under kontroll, kan det skape store problemer for framtidas generasjoner. Derfor foreslår jeg nå at vi skal ha innflyttingsstopp til Oslo noen år. Selvfølgelig vil vi innvilge opphold på humanitært grunnlag, dersom innflytterne kan dokumentere at de for eksempel tilhører religiøse minoriteter som er forfulgt på stedet de kommer fra. Men noen familiegjenforeninger skal vi ikke ha noe av. Vi vet hvor mange fettere og kusiner de har der ute i Sunnfjord. Det må nå snart bli tillatt å diskutere om man ikke istedet kunne hjelpe disse menneskene der de kommer fra. Og nå mener jeg ikke broer og tunneler, som har vist seg å være fryktelig feilslåtte tiltak. Nei, jeg snakker om at de må få trendy kaféer og acid jazz-klubber og Vinmonpol og homsediskoteker og massasjeinstitutter og sosiologi mellomfag. De må få lyskryss og bagels og ecstasy og sushi og noen kvartaler urban elendighet som de kan sitte og være melankolske i. Dette må Distriktenes Utbyggingsfond kunne ta seg av. Og jeg vil si at i dagens situasjon ville det være katastrofalt å anlegge et operahus i Oslo — vi vet at opera vil trekke bygdefolk til byen slik møll trekkes mot lyset. De liker glitter og stas. Og det må snart være lov til å lufte disse synspunktene uten å bli beskyldt for å være sjåvinist. Mange av mine beste venner er innflyttere. Så lenge man unngår å låne dem penger går det fint an å sameksistere.