Forfølg en forfatter Når faen blir gammel, går han i kloster. Jeg for min del har nådd en så astronomisk alder at jeg har blitt medlem av Den Norske Forfatterforening, og der var jeg på møte i forrige uke. Det er noe merkelig med en fagforening der ingen arbeider sammen eller liker hverandre i det hele tatt. Solidariteten blir en smule abstrakt. Og i tillegg er alle forfattere selvstendig næringsdrivende, slik at vi vel egentlig burde vært tilknyttet NHO. Men nok om det. Der Forfatterforeningen virkelig har satt spor etter seg de siste åra er i sitt arbeid for forfulgte forfattere verden over. Man arbeider med dette på to forskjellige måter. Den ene teknikken er å fjernadoptere forfattere som sitter fengslet her eller der, helst i et land man kunne tenke seg å besøke av kulturelle eller klimatiske årsaker. Jeg spår at i framtida vil det dukke opp mange forfulgte forfattere på Fiji-øyene eller i Karibien. En venn av meg som arbeider som kulturredaktør i en større avis kunne fortelle at han ble invitert til Tyrkia for å hilse på en forfulgt forfatter som satt i spjellet der nede. Da han forsøkte å få ut informasjon om denne forfatteren, var det ingen som visste det døyt. Etter en rekke resultatløse telefoner for å få vite noe om denne forfatteren, fant min venn ut at han ikke hadde samvittighet til å reise. For alt han visste, sa han, kunne det være en pedofil massemorder forfatterorganisasjonene hadde fjernadoptert der nede, som ikke hadde skrevet et kløyva ord. Den andre teknikken er å hente forfulgte forfattere hjem til Norge. Nå har kommunene begynt å engasjere seg i dette. Først ute var Stavanger kommune, og nå hører jeg at Trondheim har tatt utfordringen og skal stille på beina en forfulgt forfatter med det aller første, forhåpentlig allerede i jubileumsåret. Nest etter et fint rådhus er en forfulgt forfatter det fornemste statussymbolet i en norsk kommune. I Stavanger stiller de med gratis leilighet og 140.000 i lommepenger, og selvsagt frihet fra forfølging, med unntak for Stavanger Aftenblad, som må intervjue den forfulgte forfatteren hver fjortende dag slik at kommunen føler at de får noe igjen for pengene. Det har kommet meg for øre at det slett ikke er så enkelt å finne forfulgte forfattere. På en måte kan man si at det er selgers marked. Det går skrekkhistorier om forfulgte forfattere som det ved nærmere ettersyn viser seg ikke er forfulgt i det hele tatt, og som dessuten aldri har skrevet noe. Jeg kan forstå at det oppstår en viss vrede i norske kommuner dersom man prakker på dem en slik en. Derfor lurer jeg på om det ikke ville være riktig at vi i Norge tok mål av oss til å kunne bli selvforsynt med forfulgte forfattere, la oss si innen år 2000. På dette møtet i Forfatterforeningen møtte jeg en fetter som er lyriker. En utmerket lyriker, men jeg tror ikke jeg fornærmer ham hvis jeg forteller at bøkene hans ikke akkurat går i femsifrede opplag. Han skisserte omfanget av sin nød, og sa samtidig at forfatterforeningen godt kunne gjøre noe for ham, ikke bare smykke seg med forfulgte forfattere og reise på dyre representasjonsturer for å besøke folk i fengsler som ikke en gang er medlemmer av Den Norske Forfatterforening. — Jeg har det, sa jeg. — Du skal bli forfulgt forfatter. Du får gratis leilighet i Stavanger og hundreogførtitusen i lommepenger. Det er da ikke helt utrivelig i Stavanger, mente jeg, men litt må du dessuten lide hvis du skal være forfulgt. — Men jeg er da ikke forfulgt på verken den ene eller andre måten, protesterte han. — Men det er det som er det briljante, sa jeg. — Jeg skal forfølge deg. Jeg begynner med å skrive noen riktig ondskapsfulle leserinnlegg i avisene, under psevdonym selvfølgelig, hvor jeg går knallhardt ut mot diktene dine og antyder mellom linjene at du igrunn burde dø for den der søpla du har skrevet. Så begynner jeg å nagle kattelik til ytterdøra di, sender bæsj i posten og fakser noen meldinger til kulturredaksjonen i Dagbladet om hvor og når du skal drepes. De er nødt til å ta det alvorlig. Min fetter så ikke direkte fram til å få bæsj i posten, men skjønte at for 140.000 i lommepenger — muligens skattefritt — bør man kunne holde ut et visst midlertidig ubehag. Han tenkte på hvor mye PR man kunne få ut av dette, og hvilken heldig innflytelse det kunne ha på omsetningen av diktsamlingene hans. Han innså at idéen var god. — Og i neste omgang, foreslo jeg, — er det min tur. Når du er lei av bo i Stavanger begynner du å forfølge meg. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke nødvendig å skape forfulgte forfattere i det hele tatt. Vi er alle en smule forfulgt når det kommer til stykket. Vigdis Hjort er forfulgt av kritikerne, Roy Jacobsen er forfulgt av Nils Johan Ringdal, Ingvar Ambjørnsen er forfulgt av lyserøde elefanter og nesten alle de andre er forfulgt av sin fortid i AKP. Jeg ser for meg at innen år 2000, når samtlige norske kommuner har sikret seg hver sin forfulgte forfatter, kommer vi til å ha det ganske greit. Da tror jeg igrunn vi kan nedlegge både innkjøpsordningen og bransjeavtalen.