Full mann, full lønn Jeg er neimen ikke sikker på hvem som først formulerte visdomsordet “Never trust a man that doesn´t drink.” Jeg har en mistanke om at det kan ha vært Mark Twain, men det kan like gjerne ha vært Shakespeare, eller for den saks skyld Platon. De evige sannheter har det med å unndra seg presis datering. Stol ikke på en mann som ikke drikker, skulle dette bli på norsk, men læresetningen har åpenbart fullstendig skiftet innhold i oversettelsen. Stol ikke på en mann som drikker, blir det her. Spesielt ikke når vedkommende skal drive politikk. Alkoholpolitisk har vi lagt en uhyre hektisk uke bak oss her i Norge. Det begynte friskt med at det ble lagt på bordet, i Danmark av alle steder, at Reiulf Steen skal ha vært for full til å kunne bli landets statsminister. Nå har jeg et hjerte som banker varmt for Reiulf. Jeg synes han alltid har representert en menneskelighet og idealisme som har manglet i de tre-fire siste regjeringene utgått fra Arbeiderpartiet. Hvorvidt dette er et tydelig symptom på alkoholmisbruk tør ikke jeg å uttale meg om, men jeg nekter å gå med på at slikt er diskvalifiserende. Det fins likevel ikke så mye brennevin i verden at det er noen fare for at statsminister Reiulf skulle uttrykke seg mer uklart enn statsminister Gro, eller for den saks skyld kamerat Jagland. Samtidig rykker det nå inn en gjeng i regjeringskontorene som vel er kjemisk fri for fyllebøtter. Jeg nærer riktignok en ørliten mistanke til Jon Lilletun, men tar helt sikkert feil. Og allerede før denne regjeringen tiltrer har de fått en alkoholpolitisk gavepakke; det ser ut som om Vinmonopolet likevel ikke er i strid med konkurransereglene i EØS, slik at elendigheten skal få lov til å fortsette. Og dessuten et tragikomisk tilbakeslag. Det viser seg at den avtroppende regjeringen i sitt budsjettforslag allerede har lagt på ekstraavgifter på alkohol og tobakk helt opp til smertegrensa, slik at Bondevik og vennene hans ikke kan velge dette soleklare grepet for å finansiere sine mer eller mindre utopiske valgløfter. Nå tror vel jeg at det slett ikke blir revolusjon i Norge selv om Bondevik skulle få lyst til å legge tjue prosent ekstraavgift på drikkevarer, så det foreslår jeg at han bare kan gjøre. De som liker å drikke litt i ny og ne har ingen talsmenn i norsk politikk likevel. Ikke engang Reiulf Steen. En bekjent av meg som jobber i alkoholomsorgen har fortalt at det nå tar omtrent tre måneder fra kona flytter ut til ektemannen, som altså har ramlet på fylla, ender på hospits. Det tar altså tre måneder å drikke seg fra gård og grunn i 90-åras Norge. Det er klart at den eneste måten man kan møte et slikt sosialt problem på, er å legge på avgiftene og øke edruskapspresset ytterligere, slik at det til slutt bare tar tre dager. For det vil vel ingen fornuftige mennesker finne på å gjøre? Heri ligger noe av problemet med et samfunn styrt av prektignisser og avholdsfolk. De forstår ikke problemene de er satt til å løse. De tror at det bare er å la være. Og i tillegg må jeg si, rent personlig, at jeg ikke liker avholdsfolk. De har kjedelige meninger, de har dårlig smak og forferdelig primitiv humor. Det er nesten et sykdomstegn når man hevder at slike skal være spesielt godt skikket til å styre et samfunn. Teorien er at man lettere vil kunne føle seg trygg når man har edru personer ved roret, som om staten var et slags motorkjøretøy. Det er en tvilsom teori, men med enkelte klare poenger. Boris Jeltsin med vodkaflaska i den ene hånda og atomkofferten i den andre er ikke et bilde jeg liker å ha i hodet når jeg skal sove om kvelden. Men det har nå gått ganske greit, det også. Ellers har fyllebøttene et påfallende godt rulleblad i styre og stell. Winston Churchill skal ha helt i seg over en flaske brennevin om dagen under hele den annen verdenskrig, og han vant skiten. Dette til tross for at antagonisten var en av historiens mest typiske avholdsmenn, nemlig Adolf Hitler. Jeg tror nå at det å drive en verdenskrig er hakket vanskeligere enn å drive en stat der milliardene bare tikker inn på bok uansett om finansministeren går i delirium og slåss mot innbilte edderkopper eller ikke. Jeg tror tilogmed det kanskje er slik at prektignissene bare kan brukes til automatiserte administrasjonsjobber — når dritten treffer vifta, som amerikanerne så poetisk sier det, er det bare en fyllik som duger. Aleksander den Store skal ha drukket seg ihjel ikke stort mer enn tredve år gammel. Når man tar i betraktning at et alminnelig utrustet menneske må beregne ti år for å drikke seg ihjel, sier det seg sjøl at Aleksander må ha reist rundt dritings og lagt under seg det største imperiet verden hadde sett til da. La gå at det kanskje ikke er den slags oppgaver vi helst ser at norske politikere tar fatt på, men å stemple Aleksander som “uegnet” må falle på sin historiske urimelighet. Me veid det, men me ligar det ikkje. Vi ønsker at historien skulle vært annerledes. For eksempel har Lars Roar Langslet nettopp skrevet bok om Kristian Kvart, der han framholder kongens enorme korrespondanse som et argument for at han må ha vært mer edru enn tidligere historikere har villet ha det til. Det er da vi andre som skriver flirer skikkelig i skjegget. Det neste blir vel at såvel Hemingway som Faulkner har sittet og diktet på saft og vann. “Det er av barn og fulle folk man skal høre sannheten,” lyder enda et av disse ordtakene jeg ikke helt vet hvor kommer fra. Og det lover jo ikke særlig godt for Norges politiske framtid.