Glamour i hverdagen I løpet av sommeren kommer såpeoperaen Glamour til episode nummer 1000, og uten å være ekspert på slikt: vi kan da ikke være langt fra en verdensrekord? Det er mulig jeg snakker til enkelte uinnvidde her, og de skal vite at Glamour sendes på TV Norge hverdagskvelder klokka atten tretti og nitten hundre, to halvtimes episoder hver gang, hvorav den første er gårsdagens i reprise. For en stund siden flyttet man sendetida fra ettermiddag til kveld, hvilket jeg synes var litt kinkig fordi den nye episoden da kolliderer med Dagsrevyen. På den annen side er kanskje Glamour det eneste programmet TV Norge har som tåler konkurransen fra Dagsrevyen. Jeg innbiller meg at de som følger Glamour lever et liv der Olav Gran-Olssons betraktninger om norsk næringsliv virker eksotiske. Serien foregår i motemiljø i Los Angeles. Oppsiktsvekkende nok et motemiljø hvor alle er heterofile, til gjengjeld voldsomt heterofile. De fleste parkonstellasjoner i persongalleriet er forlengst utprøvd. Det er en ekstremt billig serie, nesten aldri en utendørsscene, aldri en navngjeten gjestestjerne, bare de samme zombie-ansiktene i de samme mørke rommene dag ut og dag inn. Tempoet er ufattelig tregt, og handlingen spoler tilbake hele tida, i bokstavelig forstand slik at vi ser replikkskifter om igjen, muligens fordi seere med sterke konsentrasjonsvansker skal få med seg alt. Det er noe strengt minimalistisk med Glamour, noe asketisk, hvilket jo er småironisk når man tar tittelen i betraktning. Jovisst ser jeg også på Glamour. Ikke spesielt trofast, men jeg sveiper innom en gang i blant for å forsikre meg om at ingenting har skjedd. Tidligere har jeg vært en ganske ivrig seer, eller bruker som noen vil si. Av alle steder ble jeg hekta — som man sier — på Glamour da jeg var i Pakistan. Jeg satt på hotell og prøvde å skrive bok, og alle som har prøvd å skrive bøker vet at man fra tid til annen kan gå til ekstreme ytterligheter for å få slippe å skrive. Knut Hamsun pleide å legge kabal, jeg så på Glamour. Jeg mener ikke med dette å si at jeg er den nye Hamsun, tvertimot bekymrer det meg at jeg kanskje er blitt urimelig litterært påvirket av denne serien. Det fins noe som heter subliminal påvirkning. Men egentlig har Glamour mer til felles med romanene til Dag Solstad enn med Hamsuns eller for den saks skyld mine. Hele settingen til tross lever personene like uglamorøst som i en Solstad-roman. Ingen morer seg og samtalene er ytterst prosaiske. De åpner champagneflasker uavlatelig, for å påminne seeren om hvor glamorøst de lever, men denne champagnen blir aldri drukket fordi man heller blir sittende og diskutere et eller annet samlivsproblem. Det skjer nesten ingenting i denne såpeserien. Personene har det kjedelig, igjen som hos Solstad, eller rettere sagt, de lever spennende kjærlighetsliv, men dette gjøres med en slik repeterende monotoni at det ikke er noen som helst bevegelse. Det står så stille at det er en slags meditasjon. Jeg har opplevd å skippe et sted rundt tjue episoder, og kommet tilbake og funnet ut at konfliktstoffet står på stedet hvil, frontene er nøyaktig de samme. Ta for eksempel forholdet mellom Ridge og Caroline. Da jeg kom inn i serien var Ridge forlovet med Brooke, mens han egentlig elsket Caroline. Disse to kvinnene er forøvrig dønn like. To år etterpå var stadig dette forholdet uavklart. Det hadde vært greit nok, om kanskje ikke så litterært spennende, dersom det ikke var for at jeg kan sverge på å ha sett en episode der Ridge giftet seg med Caroline. Har jeg hallusinert den? Jeg tror ikke det; minnet om Ridge i toga i utdrikkingslaget sitt, forresten en uvanlig festlig episode, sitter for sterkt. Snarere er det slik at i Glamour går menneskelivet i sirkel. Den røper et pessimistisk og statisk menneskesyn., Moralen går dypere enn bare at man ikke blir lykkelig av penger. Egentlig tror jeg Glamour er en buddhistisk såpeopera. Den beskriver livet som en ørkesløs sirkelvandring der man av grådighet og begjær tvinges til å gjøre de samme feilene om og om igjen og lide konsekvensene av dem. Det er dette buddhistene kaller samsara, livshjulet. Åpenbart ser forfatteren, eller forfatterne, av Glamour på jordelivet som et helvete. Serien er stinn av marerittaktige drømmesekvenser hvor skuespillerne har ekko på stemmen. Alle personer vi identifiserer oss med plages av disse drømmene, som er straffen for ting de har gjort eller unnlatt. Underholdning er en forunderlig ting. Her setter slitne kvinner og menn seg foran skjermen for å flykte fra inkassovarsler og ryggplager med litt glamour i hverdagen, og hva får de se? Knallhard zen-minimalisme, sirkulære fortellerstrukturer og et utvetydig budskap om den hule tomheten i menneskenes ønsker og håp. Det er nok til å drive enhver til pillemisbruk.